Pytheas fra Massalia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue av Pytheas i byen Marseille i Frankrike.

Pytheas fra Massalia (ca. 380 f.Kr.-ca 310 f.Kr.) var en gresk handelsmann, geograf og oppdager fra den greske kolonien Massalia (dagens Marseille i Frankrike). Han gjennomførte en sjøreise for å utforske det nordvestlige Europa rundt 325 f.Kr. Han seilte rundt det meste av de britiske øyer.

Pytheas er den første som vi kjenner som har gitt skriftlige opptegnelser om midnattssolen, nordlyset og polarisen, og den første til nevne navnet Britannia og germanske stammer. Det land hankom til i nord, kalte han «Thule», og som sannsynligvis var Norge. Hvor langt nord han kom i Norge er umulig å vite, men enkelte har ment at han må ha seilt til Hålogaland for å kunne beskrive nordlyset. Dønna og Træna er blant de øyene i Nordland som da peker seg ut.

Sjøreisen[rediger | rediger kilde]

En omdiskutert Periplus[rediger | rediger kilde]

Pytheas beskrev sin reise i en periplus med tittelen På sjøen (Περι του Ωκεανου) som dessverre har gått tapt i historiens gang, bortsett fra utdrag, sitater og parafraser av senere forfattere. Noen av dem, som historikerne Polybios og Strabo, beskyldte Pytheas for å ha dokumentert en fiktiv sjøreise, men dagens historikere mener at Pytheas’ reise både er mulig og sannsynlig.[1]

Reisen kan ha bli støttet av rik beskytter – det har blitt spekulert om Aleksander den store var en av dem – på leting og utforsking av de ukjent vestlige og nordlige regionene av den verden grekerne kjente til. Pytheas beregnet omkretsen på Storbritannia som er innenfor 2,5 % av moderne beregninger. Det er noen bevis på at han benyttet polarstjernen for å navigere i henhold til breddegraden og dessuten forsto forholdene med månefasenes flo og fjære. I nordlige Spania studerte han tidevannsbevegelsene og kan ha knyttet årsaken til månen. Denne oppdagelsen var kjent hos den greske stoiske filosofen Poseidonios.

Pytheas var ikke den første til å seile opp i Nordsjøen og rundt de britiske øyer. Handelen mellom Gallia (Det galliske Frankrike) og Storbritannia var allerede godt etablert, fiskere og andre seilte til Orknøyene og sydlige Norge. På 300-tallet f.Kr. nevner den romerske forfatteren Avienus en tidlig gresk sjøreise som kanskje ble gjennomført på 500-tallet f.Kr.

Fra Marseille til Hålogaland[rediger | rediger kilde]

En hypotetisk rekonstruksjon av Pytheas’ sjøreise beregner at han dro fra Marseille og enten rundt Pyreneerhalvøya, eller over landjorda i Frankrike og til Bordeaux, deretter sjøvegen til sydspissen av England, Plymouth, opp Irskesjøen, passerte Man, Hebridene, Orknøyene, Shetlandsøyene og krysset Nordsjøen til Norge og fulgte norskekysten oppover i seks dager, kanskje så langt nord som i nærheten av Polarsirkelen, og noen av de ytre øyene i Hålogaland som Træna eller Dønna, – det land som han kalte for Thule. Et sitat forteller at han så deler av sola over synsranden ved midnatt. Deretter returnerte han sørover samme veg langs norskekysten, men over mot Danmark, Helgoland og gjennom den engelske kanalen og tilbake til Bordeaux.

Det har vært spekulert om Pytheas istedenfor Norge seilte til Island ettersom han mente at Thule var en øy. Denne teorien har få tilhengere. For det første er sjøreisen fra Shetland til Island betydelig lengre, og for det andre at Island var ubebodd inntil nordmenn oppdaget Island på midten av 800-tallet, og Pytheas forteller at han møtte et jordbruksfolk i Thule, og fortalte at de spiste frukter og tresket kornet i hus, og istedenfor vin laget beboerne seg en drikk av korn og honning, det vil si en form for mjød. Romerske krønikere nevner rundt 100 f.Kr. et land langt mot nord ved navn «Dumna» som har blitt tolket som Dønna. Det tyder på et ekko av Pytheas’ skildring, blant i begrunnelsen at Thule i henhold til Pytheas var en øy.

Hvor langt nord Pyteas kom er det ingen som vet, og nettopp derfor har Thule blitt et generelt begrep for «veldig langt mot nord». Antagelig nådde han Thule eller Hålogaland på ettersommeren og ble der over vinteren. Det stemmer overens med beskrivelsen av issørpa og havskodda som var ukjent og merkelig for en sjøfarer fra Middelhavet.[2]

På jakt etter tinn[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen på Pytheas' reise er ukjent. Kartagerne hadde stengt Gibraltarstredet for alle skip fra andre nasjoner. Noen historikere mener derfor at han må ha reist over land til elvemunningen av Loire eller Garonne. Andre mener at han for å unngå kartagernes blokade kan ha holdt seg tett mot land og kun seilt om natten. Det er også mulig at han dro fordel av et midlertidig fravær av blokaden som er kjent å ha funnet sted i det tidsrommet Pytheas reiste.

Cornwall på de britiske øyer var viktig ettersom stedet var den viktigste stedet for utvinnelse av tinn. Pytheas studerte produksjonen der. I løpet av hans seiling langs de britiske øyer oppdaget han at tidevannet gikk svært høyt der. Han nedtegnet det lokale navnet på øyene i gresk som Prettanike, noe som Diodorus senere tolket som Pretannia. Dette støtter teorien om at kystbefolkningen av Cornwall kan ha kalt seg selv for Pretani eller Priteni, noe som gir gjenklang om det skotske folket piktere som romerne kalte for Picti. Pytheas er også blitt sitert på at referere til de britiske øyer som «øyene til pretaniene».

Beskrive det ubeskrivelige[rediger | rediger kilde]

Pytheas fortalte at han ble vist det stedet hvor solen gikk for å sove, og han noterte at solen i Thule bare viste seg i to eller tre timer. En dag lengre nord var det bare sjø. Strabo sier:

Pytheas forteller også om vannet rundt Thule og av de steder hvor land i egentlig mening ikke lenger eksisterer, verken sjø eller luft, men en blanding av disse tingene, som en «vann-lunge», som det er sagt at jord og vann og alle disse tingene er i suspensjon (manglende) som om dette er noe som var en forbindelse mellom alle disse elementene, hvor man verken kan gå eller seile.

Begrepet «vann-lunge» (engelsk «marine lung») betyr egentlig manet, og moderne forskere mener at Pytheas forsøkte å forklare formasjonen av issørpe som blir dannet på utkanten av drivis, hvor sjøen og snøslaps blir dekket av tåke.

Etter å ha fullført sine studier av De britiske øyer reiste Pytheas nordover til Nordsjøen hvor han kan ha besøkt en øy hvor det var rav, en viktig handelsvare den gang. I henhold til encyklopediske verk Naturalis Historia av Plinius den eldre:

Pytheas forteller at gutonene, en stamme i Germania,, befolker kysten av en elvemunning ved en sjø ved navn Mentonomon, (...) en dags seiling fra dette området, ligger øyene Abalus hvor rav blir kastet opp av bølgene om våren, det er en utsondring av sjøen i en kontret form; som eierne av dette rav også benytter som en form for brensel, og selger det til sine naboer, teutonene.

Den øya det her er snakk om kan ha vært Helgoland, Zeeland i dagens Nederland, men også østkysten av Danmark, skjønt noen forskere har kommet opp med andre fantasifulle steder hvor arkeologene har funnet rav, som Gdansk og ved kysten av Polen, men det er lite sannsynlig selv dette var rike områder for rav.

Litterær innflytelse[rediger | rediger kilde]

Pytheas’ skriv var en sentral kilde for informasjon for senere oldtidsforfattere og historikere tidlig i middelalderen, og sannsynligvis den eneste kilde om nordområdene. Den astronomiske forfatteren Geminus av Rhodos nevner en «Beskrivelse av havet». Marcianus, en lærd på Apollonius på Rhodos, nevner en «periodos ges» (en stripe rundt jorda) eller «periplus» (seile rundt). Det som er felles for oldtidstekstene er at en uendelig rekke av titler kan representere en eneste kilde. Det kan komme av at tittelen referer til kun en seksjon av flere i en bok enn hele boken. Enten det er én bok eller flere har Pytheas’ egen tekst gått tapt, og opptegnelsene av hans sjøreise er kun videreført i tekstene til Strabo, Diodorus av Sicilia og Plinius den eldre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En preiplus betyr bokstavelig «en seiling-rundt» på gresk, noe tilsvarende det latinske navigatio, en «skipsreise». For oldtidens fønikere, grekere og romere var preiplus et manuskript som listet havner og landemerker med en antatt distanse mellom dem som hjelp for en sjøfarers navigasjon.
  2. ^ Eidnes, Hans: Hålogalands historie, Trondheim 1943. Side 38-39.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chanin-Morris, R. (2005) «The Edge of the World», Independent
  • Cunliffe, B. (2002) The extraordinary voyage of Pytheas the Greek: The man who discovered Britain (revised ed.) Walker & Co ISBN 0-8027-1393-9 also in Penguin ISBN 0-14-200254-2
  • Roseman, C. H. (1994) Pytheas of Massilia, On the ocean: Text, translation and commentary Ares Publishing ISBN 0-89005-545-9
  • Frye, J. & Frye H. (1985) North to Thule: An imagined narrative of the famous lost sea voyage of Pytheas of Massalia in the 4th century B.C. ISBN 0-912697-20-2
  • Chevallier, R. (1984) The Greco-Roman Conception of the North from Pytheas to Tacitus (in Arctic, vol. 37, no. 4, Dec. 1984, p. 341-346)
  • Stefansson, V (1940) Ultima Thule: Further Mysteries of the Arctic
  • Miklegard, Kåre Edgar P. 2009; "Thule. Om Pytheas sin reise til Thule år 325 f.kr. Hvor var Thule? Tjeldøya?"

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]