John Dee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Dee
John Dee
Portrett fra 1500-tallet av ukjent kunstner.[1]
Født 13. juli 1527
London
Død ca. 1609
Mortlake
Ektefelle Jane Fromond (2. hustru)
Yrke matematiker, astronom, astrolog, okkultist m.m.

John Dee (født 13. juli 1527 – død desember 1608 eller mars 1609) var en engelsk matematiker, astronom, astrolog, okkultist, navigator, imperialist[2] og rådgiver for dronning Elisabeth I av England. Han viet det meste av livet til studiet av alkymi, spådommer og åndsretningen hermetisme.

Dee sto sprikende mellom vitenskapen og magien i en tid hvor disse to områdene begynte å bli skarpere skjelnet fra hverandre. Som en av de mest lærde menn i sin tidsalder hadde han blitt invitert til å forelese om avansert algebra ved Universitet i Paris mens han fortsatt var kun tidlig i tyveårene. Dee var en glødende forkjemper for matematikk og en respektert astronom, foruten også en ledende ekspert i navigasjon og han lærte opp mange av de som kom til å utføre Englands oppdagelsesreiser til havs.

Samtidig som Dee drev på de nevnte praktiske og viktige fagområdene, var han en fantast som henga seg til en verden bestående av magi, astrologi og hermetisme. Han benyttet det meste av sin tid i de siste tretti årene av sitt liv i et forsøk på å kommunisere med engler for å forsøke å lære et skapelsens universale språk og frambringe en førapokalyptisk enhet for menneskeheten. Som en student av Marsilio Ficinos renessanseutgave av nyplatonisme, trakk ikke Dee noe skille mellom hans matematiske forskning og hans undersøkelser av hermetisk magi, engler og tydninger av spådommer og varsler. Isteden mente han at alle hans aktiviteter utgjorde ulike fasetter av den samme søken: letingen etter en oversanselig forståelse av de guddommelige former som ligger under den synlige verden, det som Dee kalte for «rene sannheter».

I sin levetid samlet Dee et av de største bibliotekene i England. Hans store status som lærd gjorde det også mulig for ham å ha en rolle i samtidens politikk. Han fungerte som en tidvis rådgiver og lærer av dronning Elisabeth og opprettholdt et vennskap med hennes ministere Francis Walsingham og William Cecil. Dee lærte også opp og fikk understøttelse fra poeten Philip Sidney, sin onkel Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, og poeten Edward Dyer. Han var også under beskyttelse av politikeren Christopher Hatton. Avslutningen på hans liv ble mindre opphøyd da han fortapte seg i spekulasjoner om det overnaturlige de siste årene av sitt liv og han døde fattig og glemt.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Romantisk skildring av John Dee og Edward Keeley som maner fram en ånd, illustrasjon av Ebenezer Sibley, ca. 1825.

Dee ble født i Tower Ward i London i en walisisk familie. Han var det eneste barnet til sine foreldre, Rowland, en manufakturhandler og en mindre hoffmann, og Joan, en datter av William Wild.[2]

Dee gikk på den katolske skolen i Chelmsford fra 1535 (i dag King Edward VI Grammar School), og deretter fra november 1542 til 1546 på St John's College ved Universitet i Cambridge.[3] At Dee var en lysende begavelse ble snart forstått, og han ble gjort til medlem av Trinity College ved samme universitet hvor han med smarte sceneeffekter satte opp en teaterproduksjon av Aristofanes' Freden, noe som ga ham et omdømme som en tryllekunstner som han hadde livet ut. På slutten av 1540- og begynnelsen av 1550-tallet reiste han rundt i Europa, studerte ved Leuven i dagens Belgia (1548) og i Brussel, og foreleste i Paris ved Sorbonne om Euklides. Han studerte med matematikeren og instrumentmakeren Gemma Frisius og ble en nær venn av kartografen Gerardus Mercator, kom tilbake til England med en viktig samling matematiske og astronomiske instrumenter. I 1552 møtte han Gerolamo Cardano i London, en italiensk lege, astrolog og hasardspiller. Sammen undersøkte de muligheten for perpetuum mobile, en perpetuell bevegelsesmaskin, foruten også en edelstein som det var sagt hadde magiske egenskaper.[4]

Dees ideogram, hvis betydning han forklarte i Monas Hieroglyphica (1564).

Som rektor ved Upton-upon-Severn i Worcestershire fra 1553 ble han tilbudt et lektorat i matematikk ved Universitet i Oxford i 1554, som han avslo da han var opptatt av sine skriverier og muligens håpet på å få en bedre posisjon ved det kongelige hoff.[5] I 1555 ble Dee medlem av Worshipful Company of Mercers (et handelsselskap) slik hans far hadde vært ved selskapets system av fedrenearv.[6]

Det samme året, 1555, ble han arrestert og anklaget for «kalkulering» ved å ha stilt horoskopene til dronning Maria I av England og prinsesse Elisabeth. Disse anklagene ble utvidet til forræderi mot dronningen.[5][7] Dee ble stilt for Stjernekammeret, en engelsk overdomstol, og forsvarte seg med hell, men ble oversendt til den katolske biskop Edmund Bonner for religiøs undersøkelse. Hans sterke og livslange hang for hemmeligheter forverret kanskje hans egen sak, og denne episoden var den mest dramatiske i en rekke angrep og baktalelser som plaget Dee gjennom hele hans liv. Likevel klarte han å forsvare seg og ble faktisk snart nært tilknyttet Bonner.[5]

Dee klarte å få tilgang til dronning Maria og presenterte i 1556 en visjonær plan for bevaring av gamle bøker, manuskripter og nedtegnelser ved å opprette et nasjonalt bibliotek, men hans forslag ble ikke vedtatt.[5] Isteden utvidet han sitt personlige bibliotek i sitt hus i Mortlake, og utrettelig skaffet han seg bøker og manuskripter i England og i Europa. Dees bibliotek ble det største i England utenfor universitetene og tiltrakk seg mange lærde.[8]

Tittelsiden til Henry Billingsleys første engelske utgave av Euklides' Elementene, 1570, hvor Dee skrev forordet.

Da Elisabeth kom på tronen i 1558 ble Dee etter hvert hennes tiltrodde rådgiver i astrologiske og vitenskapelige emner, og han valgte selv datoen for hennes kroningsdag.[9][10] Fra 1550-tallet og ut 1570-tallet fungerte han som rådgiver for Englands oppdagelsesreisende ved å gi teknisk assistanse i navigasjon og ideologisk støtte i å opprette begrepet «det britiske imperiet», et begrep han var den første til å benytte.[11] Dee skrev et brev til William Cecil, 1. baron Burghley, en av dronningens nærmeste rådgivere, i oktober 1574 hvor han søkte om understøttelse. Han hevdet å ha okkult kunnskap om skatter i Welsh Marches, de walisiske grenseområdene, og om verdifulle, gamle manuskripter oppbevart ved Wigmore Castle, vel vitende om at William Cecil kom fra dette området.[12] I 1577 publiserte Dee boken General and Rare Memorials pertayning to the Perfect Arte of Navigation, et verk som streket opp hans visjon om et sjøfartsimperium og forsikret om Englands territoriale krav på Den nye verden. Dee ble kjent med Humphrey Gilbert, og sto også nært til poeten Philip Sidney og hans omgangskrets.[11]

I 1564 skrev Dee det hermetiske og okkulte verket Monas Hieroglyphica («De hieroglyfiske monade»),[13] et omfattende (kristent) kabbalaistisk fortolkning av et ideogram (se bilde) som han hadde designet selv og ment for å uttrykke en mystisk enhet for all skapelse. Han reiste til Ungarn for å presentere en kopi av boken personlig til keiser Maximilian II av Det tysk-romerske rike. Dette verket var høyt verdsatt av mange av Dees samtidige, men da den muntlige tradisjonen ved hans miljø etter hvert forsvant, har det blitt vanskelig å forsto boken i dag.[14]

Han skrev også et «matematisk forord» til Henry Billingsleys engelske oversettelse av Euklides' Elementer i 1570 hvor han argumenterte for matematikkens sentrale betydning og streket opp matematikkens innflytelse på andre vitenskapsfag og kunstarter.[15] Det var utsett for et publikum utenfor universitetene og kom til å bli Dees verk som ble mest lest, trykket og hadde størst innflytelse.[16]

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Tegning av Edward Kelley

I den siste delen av sitt liv var Dee hovedsakelig opptatt av fantastiske og spekulative studier. Tidlig på 1580-tallet var han blitt voksende misfornøyd med sin framgang i lære naturens hemmeligheter og med sin egen manglende innflytelse og anerkjennelse. Han begynte å vende seg mot det overnaturlige i det håp om å skaffe seg kunnskap. Særlig søkte han å kontakte engler gjennom bruken av krystallkule eller spådomskule som skulle fungere som mellomledd og formidler mellom ham selv og englene.

Dees første forsøk var ikke særlig tilfredsstillende, men i 1582 møtte han Edward Kelley (som den gang gikk under navnet Edward Talbot), som imponerte ham stort for sine kunnskaper.[17] Kelley var en waliser og tidligere kriminell som i ettertiden har blitt sett på som en alkymist-sjarlatan.[18][19] Dee lot seg overtale til å ansette Kelley og henga seg helt og holdent til undersøkelser av det overnaturlige.[17] Disse «spirituelle konferansene» eller «handlingene» var utført i en atmosfære av intens kristen hengivenhet, og ble alltid gjort etter perioder av renselse, bønn og faste.[17] Dee var overbevist om de fordeler som de kunne skaffe menneskeheten. Kelleys motiver er vanskeligere å fastsette. En del har konkludert med at han handlet med fullstendig kynisme, men selvbedrag er heller ikke utelukket.[20] Dee fastholdt at englene møysommelig dikterte flere bøker for ham på denne måten, og da i et eget engelspråk, som Dee kalte for «enokiansk språk».[21][22]

Dee fikk audiens hos kong Stefan Báthory av Polen

I 1583 besøkte Dee den polske adelsmannen Albert Łaski som inviterte Dee til å følge ham på reise tilbake til Polen.[7] Etter tilsynelatende å ha konsultert englene ble Dee overtalt til å bli med. Sammen med Kelley og deres familier reiste de til kontinentet i september 1583, men deretter viste det seg at Łaski var konkurs og lite velsett i sitt hjemland.[23] Dee og Kelley begynte et nomadeliv i Sentral-Europa, men de fortsatte med sine åndelige konferanser som Dee nedtegnet omhyggelig.[21][22] Han fikk audiens hos keiser Rudolf II av Det tysk-romerske rike i borgen i Praha og hos kong Stefan Báthory av Polen, og forsøkte å overbevise dem om betydningen av å kommunisere med englene. Hans møte med den polske kongen skjedde i det kongelige slott i Niepołomice i nærheten av Kraków, den gang hovedstaden i Polen. Dette ble senere analysert av polske historikere som Ryszard Zieliński, Roman Żelewski, og Roman Bugaj, og forfatteren Waldemar Łysiak. Mens de generelt anerkjente ham som en mann med store kunnskaper, pekte de også på hans forbindelser til hoffet til dronning Elisabeth I av England, skjønt på dette tidspunkt var Dee uten større innflytelse i England, men mente at møtet kunne ha skjulte politiske hensikter. Den polske konge var en trofast katolikk mens den engelske dronning ble framstilt som en farlig protestantisk kjetter av den katolske kirke. Kong Stefan Báthory var også meget forsiktig med alt overnaturlige, og Dee understreket derfor at alle profetiske avsløringer ble endelige med misjonen til Jesus Kristus, og at han ville ikke delta i noe som gikk imot læren til den katolske kirke.

I løpet av en spirituell konferanse i kongeriket Böhmen i 1587 opplyste Kelley til Dee at han hadde rådført seg med englene, og at erkeengelen Uriel hadde beordret at de skulle dele alt, inkludert hverandres hustruer. Kelley var på denne tiden blitt en prominent alkymist og mer ettertraktet enn Dee, og det har vært spekulert om at forslaget var en måte å få avsluttet deres spirituelle konferanser ettersom det var Kelley som hovedsakelig skaffet dem inntekter. Samtidig var hans egen hustru «stygg og gretten, og Dees var tiltalende og trivelig».[23] Denne ordren fra engelen gjorde Dee fortvilet, men han tvilte ikke på at det var sant og tilsynelatende lot han Kelley gjennomføre det han ville med hans hustru. Opplegget var åpenbart ikke tilfredsstillende, og de avsluttet de spirituelle konferansene kort tid etter. Dee og hans familie reiste tilbake til England i 1589 og så aldri Kelley igjen.[23][24]

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Dee fikk ingen forståelse hos kong Jakob I av England for sin særegne kunnskap.

Da Dee kom tilbake til Mortlake etter seks år fant han sitt bibliotek i ruiner, og mange av han kostbare bøker og instrumenter var blitt stjålet.[8][23] Han ba om støtte fra dronningen som til sist gjorde ham til bestyrer av Christ's College i Manchester i 1595.[25] Dette tidligere prestelærestedet hadde blitt reetablert som en protestantisk institusjon ved kongelig charter i 1578.[26] Imidlertid hadde han liten kontroll over lærestedets medlemmer som foraktet eller holdt ham for narr.[5] I begynnelsen av hans tjenestetid ble han konsultert angående at syv barn tilsynelatende var blitt besatt av djevelen, men han fant selv liten interesse i saken, men lot de involverte konsultere hans fortsatt omfattende bibliotek.[5]

Han forlot Manchester i 1605 for å kunne reise til London,[27] men han forble bestyrer i Manchester, om enn i navnet, fram til sin død.[28] På denne tiden var dronning Elisabeth død, og den nye konge, Jakob I av England. Kongen er regnet som en av de mest intellektuelle som har sittet på den engelske trone. Under ham blomstret britisk kultur og vitenskap. Han var selv en lærd og skrev flere verker, som blant annet Daemonologie (1597) og Basilikon Doron (1599), og som en renessansekonge hadde han liten interesse for alkymister og sjarlataner som hevdet å kommunisere med det overnaturlige. Dee møtte således ingen forståelse ved hoffet og tilbrakte sin siste år i fattigdom ved Mortlake, tvunget til å selge alle sine eiendeler for å understøtte seg selv og sin datter Katherine som pleiet og sørget for ham til hans død.[27] Han døde i Mortlake i slutten av 1608 eller tidlig 1609 i en alder av 82 år gammel. Det finnes ikke lenger noen bevarte nedtegnelser av den nøyaktige datoen da både nedtegnelsene i sognekirken som hans gravstein har gått tapt.[5][29]

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Dee var gift to ganger og hadde åtte barn. Detaljer fra hans første ekteskap er skissemessig, men det er sannsynlig å ha vart fra 1565 og til hans hustrus død en gang rundt 1576. Fra 1577 til 1601 skrev Dee en meget detaljert og omstendelig dagbok.[6] I 1578 giftet han seg med den 23 år gamle Jane Fromond da han selv var 51 år gammel. Hun var den hustru som Kelley krevde å dele tilgang til, og skjønt Dee aksepterte det for en stund, ble det også grunnen til at de to mennene skilte lag.[6] Jane døde under pesten i Manchester og ble gravlagt i mars 1604,[30] sammen med en rekke av deres barn. Det er kjent at sønnen Theodore døde i Manchester, men ingen nedtegnelser eksisterer for hans døtre Madinia, Frances og Margaret etter denne tiden. Dee hadde på denne tiden sluttet å føre dagbok.[5] Han eldste sønn var Arthur Dee, som Dee skrev brev om til hans rektor ved skolen i Westminster og som reflekterte de bekymringer som foreldre av kostskolebarn har i hvert århundre. Arthur vokste opp og ble en lege, først i Manchester og deretter i London, men prøvde seg også som alkymist og forfatter av skrifter som reflekterte spekulasjoner langs hermetismens tanker.[5][31]

Den nær samtidige historikeren og biografen John Aubrey (død 1697)[32] har gitt følgende beskrivelse av John Dee: «Han var høy og slank. Han bar en drakt som en kunstnerkåpe, med hengende ermer og en slisse… Han meget lys, sangvinsk hudfarge… et langt skjegg hvitt som melk. En meget flott mann.»[29]

Gjerninger[rediger | rediger kilde]

Tanker[rediger | rediger kilde]

Dee var en meget from kristen, men hans forståelse av kristendommen var dypt påvirket av tanker fra hermetismen og nyplatonisme, inkludert matematisk mystikk fra Pythagoras som ble undersøkt i renessansen.[33] Han trodde på at tall var grunnlaget for alle ting og nøkkelen til kunnskap, at Guds skapelse var en tildelning av tall.[9] Hermetismen var en synkretistiske åndsretning som fant sitt fremste litterære uttrykk i det antikke manuskriptet Corpus Hermeticum som forfektet et hovedsakelig nyplatonsk verdensbilde, farget med innslag fra flere religioner, magi og folketro. Fra denne trakk han troen på at mennesket hadde muligheten for guddommelig kraft og han trodde at denne kraften kunne bli utøvd via matematikken. Hans kabbalaistiske engelmagi (som var preget av numerologi) og hans verker om praktisk matematikk (eksempelvis navigasjon) var ganske enkelt oppstemte og verdslige ytterpunkter av det samme spektrum, og ikke som den saklige, praktiske aktivitetene slik som de vil bli oppfattet i dag.[16] Hans ytterste mål var bidra til en forent verdensreligion ved å forene de katolske og protestantiske kirker, og gjenvinne den rene teologi fra oldtiden.[9]

Talsmann for engelsk ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Verdenskartet til Diogo Ribeiro (1529) har gitt Amerika som MUNDUS NOVUS, Den nye verden, og som John Dee mente måtte tilhøre England.

Fra 1570 var Dee talsmann for en politikk som søkte politisk og økonomisk befestning av England og imperialistisk ekspansjon til Den nye verden.[2] I sitt manuskript Brytannicae reipublicae synopsis (1570) streket han opp samtidens elisabethanske rike[34] og var opptatt av handel, etikk og nasjonal styrke.[2]

Hans ideologiske utgivelse fra 1576, General and rare memorials pertayning to the Perfect Arte of Navigation, var det første bindet i en uferdig serie planlagt å forfekte framveksten av den engelske rikes ekspansjon.[35] I en meget symbolladet forsats inkluderte Dee en Britannia-figur som knelte ved kysten og bønnfalt dronning Elisabeth om å beskytte hennes rike ved å styrke marinen.[36] Dee benyttet seg også av Geoffrey of Monmouths pseudohistoriske inkludering av Irland i kong Arthurs erobringer for å argumentere at Arthur hadde etablert et «britisk imperium» utenlands.[37] Han argumenterte dessuten for at England måtte nyttegjøre seg nye landområder via kolonisering og at denne visjonen kunne bli virkelig via overlegenhet til havs.[38][39] Dee har blitt kreditert med å gitt begrepet Det britiske imperiet,[40] imidlertid har Humphrey Llwyd også blitt kreditert for å ha vært den første til benytte dette begrepet i hans Commentarioli Britannicae Descriptionis Fragmentum, utgitt åtte år tidligere i 1568.[41]

Dee innstilte et formelt krav på Nord-Amerika på vegne av England på baksiden av et kart tegnet i 1577–1580;[42] han noterte Circa 1494 Mr Robert Thorn his father, and Mr Eliot of Bristow, discovered Newfound Land.[43] I hans Title Royal av 1580 diktet han opp at Madog ab Owain Gwynedd hadde oppdaget Amerika, hvilket var Dees hensikt å benytte som bevis for at England hadde et sterkere krav på Den nye verden enn hva Spania hadde.[44] I tillegg forsikret han at Brutus av britene og kong Arthur foruten også Madog hadde erobret landområder i Nord- og Sør-Amerika, og at derfor hadde deres arving, dronning Elisabeth, et eksisterende eiendomskrav der.[45][46]

Omdømme og betydning[rediger | rediger kilde]

Omtrent ti år etter Dees død kjøpte oldtidsinteresserte Robert Cotton land som omga Dees hus og begynte letingen etter papirer og gjenstander. Han oppdaget flere manuskripter, hovedsakelig nedtegnelser av Dees påståtte kommunikasjoner med engler. Cottons sønn ga disse manuskriptene videre til forskeren Méric Casaubon som utga dem i 1659 sammen med en introduksjon som var kritiske til forfatteren. Tittelen var A True & Faithful Relation of What passed for many Yeers between Dr. John Dee (A Mathematician of Great Fame in Q. Eliz. and King James their Reignes) and some spirits.[21] Som den første offentlige avsløringen av Dees spirituelle konferanser ble boken meget populær og solgte raskt. Casaubon, som selv trodde på at ånder eksisterte, argumenterte i sin introduksjon at Dee fungerte som et uvillig redskap for onde ånder da han mente at han kommuniserte med engler. Denne boken er hovedansvarlig, i det minste i to og et halv århundre, for det bilde og oppfatning som har dannet seg om Dee som et fjols og bedratt fanatiker.[33]

På rundt samme tid som Casaubons True and Faithful Relation ble utgitt, hevdet et medlem av Rosenkorsordenen, et tysk esoterisk og hemmelig brorskap, at Dee var en av deres medlemmer.[47] Det er dog tvilsomt at noen form Rosenkorsorden eksisterte på Dees tid, og det er ingen bevis for at han noen gang tilhørte noen hemmelig brorskap.[17] Dees rykte som en trollmann og de fargerike fortellingene om hans tilknytning til Edward Kelley har gjort ham til en tilsynelatende uimotståelig figur for fabeldikter, forfattere av skrekklitteratur og dagens magikere. Opphopingen av overdrivelser, falsk og ofte fantasifull informasjon om Dee har gjort fakta om hans liv uklart, skjønt de er ofte bemerkelsesverdig i seg selv.[48]

En nyvurdering av Dees karakter og betydning begynte på 1900-tallet, hovedsakelig grunnet arbeidet til historikeren Frances Yates som hadde gitt et nytt fokus på den rolle som magi og det magiske spilte i renessansen og utviklingen for moderne vitenskap. Som et resultat av den nyvurderingen er Dee i dag sett på som en seriøs forsker, som en av de mest lærde på sin tid, men som et tidspunkt fortapet seg helt i det spekulative.[33][49] Hans personlige bibliotek ved Mortlake var det største av sitt slag i England og betraktet som et av de fineste i Europa, kanskje kun overgått av biblioteket til Jacques Auguste de Thou. Foruten å være en astrologisk og vitenskapelig rådgiver for dronning Elisabeth og hennes hoff, var han også en tidlig talsmann for koloniseringen av Amerika og visjonær for et britisk imperium som strakte seg over Atlanterhavet.[11]

Dee var en kjenning av Tycho Brahe.

Dee fremmet navigasjon og kartografi som vitenskap. Han studerte nært med Gerardus Mercator, og han eide en betydningsfull samling med kart, globuser og astronomiske instrumenter. Han utviklet selv nye instrumenter foruten også særskilte navigasjonsteknikker for å seile i polare strøk. Dee fungerte som en rådgiver for engelske oppdagelsesreisende til havs, og valgte personlig rorgjengere og trente dem i navigasjon.[5][11]

Dee trodde at matematikk (som han forsto mystisk) var sentralt for utviklingen av menneskelig lærling. Dees visjon av det sentrale i matematikken gjorde ham langt mer moderne enn Francis Bacon, skjønt en del forskere mener Bacon bevist bagatelliserte matematikkens rolle i det anti-okkulte miljøet under styret til kong Jakob I.[50] Det bør bli merket at Dees forståelse av matematikkens rolle er radikalt forskjellig fra dagens oppfatning.[16][48][51] Dee fremme av matematikk utenfor det akademiske miljø var en varig praktisk gjerning. Hans Mathematical Preface til Euklides var ment å fremme studiet og anvendelsen av matematikk av de som var uten en akademisk utdannelse, og var meget populært og innflytelsesrikt blant «mekanikere», den nye framvoksende samfunnsklasse av tekniske håndverkere og ingeniører. Dees forord inkluderte demonstrasjoner av matematiske prinsipper som leserne kunne utføre på egenhånd.[16]

Dee var en venn av Tycho Brahe, den dansk vitenskapsmann som grunnla den moderne observerende astronomien, og han var kjent med arbeidet til Nikolaus Kopernikus.[5] Mange av hans astronomiske kalkulasjoner var basert på Kopernikus- antagelsene, men han forfektet aldri åpent heliosentriske teori. Dee benyttet den kopernikanske teori til problemet med kalenderreformen, men hans anbefalinger ble dog ikke akseptert av politiske grunner.[9]

Dee har ofte blitt assosiert med Voynich-manuskriptet,[17][52] et mystisk, illustrert manusskrift av ukjent alder, opprinnelse og forfatter. Wilfrid M. Voynich, som kjøpte manuskriptet i 1912, antydet at Dee kan ha eid manuskriptet og solgt det til Rudolf II av Det tysk-romerske rike. Dees kontakter med keiser Rudolf var langt mindre betydelige enn hva som det tidligere ble antatt, og Dees dagbok gir ingen hentydninger om et slikt salg. Dee var imidlertid kjent for å ha eid en kopi av Soygaboken, en annet bok med tekst i kode.[53] På anmodning fra dronning Elisabeth benyttet Dee seg av den gammelwalisiske myten om fyrst Madog ab Owain Gwynedd for å gjøre ideologisk krav på Nord-Amerika. Det er en velkjent, men ikke historisk korrekt fortelling om en ung walisisk prins som oppdaget Amerika i 1170, over 300 år før Christofer Columbus' reise i 1492 (og hundre år etter Leiv Eiriksson på begynnelsen av 1000-tallet). Det er et faktum at dronningen viste lite interesse for Den nye verden, og Dees håp var forhastet.[54]

Gjenstander[rediger | rediger kilde]

«Guds segl»

British Museum har flere gjenstander som en gang var eid av John Dee og var tilknyttet de spirituelle konferanser: [55]

  • Dees Speculum eller Speil (et aztekisk kultobjekt av obsidian i form av et håndspeil, ført til Europa i slutten av 1520-tallet), en gang også eid av Horace Walpole.[55]
  • Små vokssegl benyttet for støtte beina på Dees «praksisbord» (bordet hvor forutsigelser via for eksempel krystallkule ble utført).
  • Gullamulett gravert med en representasjon av en av Kelleys visjoner.
  • En globus av krystall, seks cm i diameter. Dette forble ubemerket i mange år i en mineralsamling, og var muligens en gang eid av Dee, men eierskapet til dette objektet er langt mindre sikkert enn andre.[56]

I desember 2004 ble både en visdomstein (en stein benyttet for spådommer) som tidligere tilhøre Dee og en forklaring fra midten av 1600-tallet for dens bruk skrevet av Nicholas Culpeper stjålet fra Science Museum i London, men begge deler ble gjenfunnet kort tid etter.[57]

Innflytelse i kunsten[rediger | rediger kilde]

Dee var en populær figur i litterære verker skrevet av hans samtidige, og han fortsatte å figurere i populærkulturen siden da, særlig i fantastisk litteratur med lokalisering fra hans tid, eller handlinger som innebærer det magiske eller okkulte.

1500- og 1600-tallet
1900-tallet
  • Romanen i fire deler Ægypt (1987–2007) av John Crowley har John Dee som figur.
  • Dee figurerer framtredende i den mystisk-okkulte mytologien som ble skapt for konseptalbumet Imaginos (1988) av den amerikanske rockebandet Blue Öyster Cult.
2000-tallet
  • Romanserien The Secrets of the Immortal Nicholas Flamel av Michael Scott har John Dee som en skurk som har overlevd i moderne tid.
  • Skuespillet Burn Your Bookes (2010) av Richard Byrne undersøker forholdet mellom John Dee, Edward Kelley og Edward Dyer.[59]
  • Romanen Here, There Be Dragons framstiller Dee som en ond vaktmester av Imaginum Geographica.
  • Iron Maiden-album The Final Frontier er det femte sporet "The Alchemist" om John Dee.
  • The opera Dr Dee: An English Opera, skrevet v Damon Albarn, framstiller Dees liv og arbeid. Det hadde premiere ved Palace Theatre i Manchester den 1. juni 2011[60] og vil bli satt opp på London Coliseum som en del av Londons Festival for den kulturelle olympiade 2012 som form for «folkeopera» i juni 2012.[61]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I henhold til Charlotte Fell-Smith ble dette portrettet malt da Dee var 67 år gammel. Det er antatt at det var eid av hans barnebarn Rowland Dee og senere av Elias Ashmole, som overdro det til Universitet i Oxford.
  2. ^ a b c d Roberts, R. Julian (2004; utgave online mai 2006): «Dee, John (1527–1609)» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/7418.
  3. ^ Dee, John i: Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–1958.
  4. ^ Gerolamo Cardano (overs. av Jean Stoner) (2002): De Vita Propria (The Book of My Life). New York: New York Review of Books. viii.
  5. ^ a b c d e f g h i j k Fell Smith, Charlotte (1909): John Dee: 1527–1608. London: Constable and Company.
  6. ^ a b c Julian Roberts, red (2005): «A John Dee Chronology, 1509–1609» i: Renaissance Man: The Reconstructed Libraries of European Scholars: 1450–1700 Series One: The Books and Manuscripts of John Dee, 1527–1608. Adam Matthew Publications.
  7. ^ a b «Mortlake». The Environs of London: County of Surrey 1: 364–388. 1792.
  8. ^ a b «Books owned by John Dee». St. John's College, Cambridge.
  9. ^ a b c d Dr. Robert Poole (6. september 2005): Dee and the English Calendar: Science, Religion and Empire»". Institute of Historical Research.
  10. ^ Szönyi, György E. (2004): «John Dee and Early Modern Occult Philosophy» i: Literature Compass 1 (1): 1–12.
  11. ^ a b c d Ken MacMillan (april 2001): «Discourse on history, geography, and law: John Dee and the limits of the British empire, 1576–80» i: Canadian Journal of History.
  12. ^ Strype, John (1824): Annals of the Reformation, Oxford, vol.ii, part ii, no. XLV, ss. 558-563
  13. ^ Monade er et begrep fra antikkens greske filosofi som en betegnelse for det som er enkelt og ikke sammensatt, og således ikke mulig å dele opp eller fragmentere. Begrepet ble brukt av Demokrit og Epikur om atomet, av Platon om ideen. Giordano Bruno kalte Gud for monas monadum («monadenes monade»).
  14. ^ Forshaw, Peter J. (2005): «The Early Alchemical Reception of John Dee's Monas Hieroglyphica» i: Ambix (Maney Publishing) 52 (3): 247–269. doi:10.1179/000269805X77772.
  15. ^ «John Dee (1527–1608): Alchemy — the Beginnings of Chemistry» (PDF). Museum of Science and Industry in Manchester. 2005. Arkivert fra originalen (PDF) den 28. september 2006.
  16. ^ a b c d Stephen Johnston (1995): «The identity of the mathematical practitioner in 16th-century England». Museum of the History of Science, Oxford.
  17. ^ a b c d e f Calder, I. R. F. (1952): «John Dee Studied as an English Neo-Platonist». University of London.
  18. ^ Edward Kelley- Scryer to John Dee
  19. ^ Edward Kelly and John Dee
  20. ^ «Dee, John». Encyclopædia Britannica. Encyclopædia Britannica Online. 2006.
  21. ^ a b c Meric Casaubon (1659, gjenutgitt av Magickal Childe (1992)): A True & Faithful Relation of What passed for many Yeers between Dr. John Dee (A Mathematician of Great Fame in Q. Eliz. and King James their Reignes) and some spirits. New York: Magickal Childe Pub.. ISBN 0-939708-01-9.
  22. ^ a b Dee, John: Quinti Libri Mysteriorum. British Library. Se også Mysteriorum Libri Quinque, Esotericarchives.com
  23. ^ a b c d Mackay, Charles (1852): The Alchymists (file a.) "Kapittel 4: The Alchymists or Searchers for the Philosopher's Stone and the Water of Life" i: Memoirs of Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds. London: Office of the National Illustrated Library.
  24. ^ «History of the Alchemy Guild». International Alchemy Guild. (subskripsjon nødvendig)
  25. ^ Dee, John (1842): Diary. Manchester: Chetham Society; s. 33
  26. ^ «John Dee». Encyclopædia Britannica (11. utg.). London: Cambridge University Press. 1911.
  27. ^ a b Fell-Smith, Charlotte (1909): John Dee: 1527–1608: Appendix 1. London: Constable and Company.
  28. ^ Frangopulo, N. J. (1962): Rich Inheritance. Manchester: Education Committee; ss. 129-130
  29. ^ a b Aubrey, John (1898): Brief Lives chiefly of Contemporaries set down John Aubrey between the Years 1669 and 1696. Clarendon Press. Redigert av R Barber, Boydell Press, 1982
  30. ^ Manchester Cathedral Archive, MS 1
  31. ^ Appendix I, The Descendants of John Dee
  32. ^ Aubreys oldefar William Aubrey var en fetter av Dee og etter sigende en nær bekjent.
  33. ^ a b c Walter I. Trattner (Januar 1964): «God and Expansion in Elizabethan England: John Dee, 1527–1583» i: Journal of the History of Ideas 25 (1): 17–34. doi:10.2307/2708083. JSTOR 2708083.
  34. ^ Sherman, William Howard (1997): John Dee: The Politics of Reading and Writing in the English Renaissance, Univ of Massachusetts Press, ISBN 1-55849-070-1
  35. ^ Yates, Frances Amelia: Astraea
  36. ^ Hewitt, Virginia: «Britannia (fl. 1st–21st cent.)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004
  37. ^ Padel, O. J.: «Arthur (supp. fl. in or before 6th cent.)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004
  38. ^ National Maritime Museum: Imperial ambition
  39. ^ 1577 Dee, J.: Arte Navigation 65 Oxford English Dictionary Online
  40. ^ Sherman, William Howard (1995): John Dee: The Politics of Reading and Writing in the English Renaissance. University of Massachusetts Press. ISBN 1-55849-070-1. s. 148
  41. ^ Nicholls, Andrew D. (1999): The Jacobean Union: A Reconsideration of British Civil Policies under the Early Stuarts (bind 64 av Contributions to the Study of World History), s. 19, n. 14. . Greenwood Publishing Group. ISBN 0-313-30835-7
  42. ^ Baldwin, R. C. D.: «Thorne, Robert, the elder (c.1460–1519)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004
  43. ^ :(BL, Cotton Augustus 1.I.i)
  44. ^ Lloyd, J. E.: «Madog ab Owain Gwynedd (supp. fl. 1170)», rev. J. Gwynfor Jones, Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004
  45. ^ MacMillan, Ken (April 2001): «Discourse on history, geography, and law: John Dee and the limits of the British empire, 1576-80» i: Canadian Journal of History.
  46. ^ Barone, Robert W.: «Madoc and John Dee: Welsh Myth and Elizabethan Imperialism» i: The Elizabethan Review
  47. ^ Heisler, Ron (1992): «John Dee and the Secret Societies» i: The Hermetic Journal.
  48. ^ a b Neal, Katherine (1999): «The Rhetoric of Utility: Avoiding Occult Associations For Mathematics Through Profitability and Pleasure» (PDF). University of Sydney. Arkivert fra originalen den 28. mai 2008.
  49. ^ Yates, Frances A. (1987): Theatre of the World. London: Routledge. s. 7.
  50. ^ Vickers, Brian (Juli 1992): «Francis Bacon and the Progress of Knowledge» i: Journal of the History of Ideas 53 (3): 495–518. doi:10.2307/2709891. JSTOR 2709891.
  51. ^ Johnston, Stephen (1995): «Like father, like son? John Dee, Thomas Digges and the identity of the mathematician». Museum of the History of Science, Oxford.
  52. ^ Rugg, Gordon: (Juli 2004): «The Mystery of the Voynich Manuscript» i: Scientific American.
  53. ^ Reeds, Jim (1996): «John Dee and the Magic Tables in the Book of Soyga» (PDF).
  54. ^ Robert W. Barone er professor i historie ved Universitet i Montevallo
  55. ^ a b British Museum, «Dr Dee's magic»
  56. ^ «BSHM Gazetteer — London: British Museum, British Library and Science Museum». British Society for the History of Mathematics. August 2002.
  57. ^ Fresco, Adam (11. desember 2004): «Museum thief spirits away old crystal ball». The Times.
  58. ^ Woolley, Benjamin (2001): The Queen's Conjuror: The Science and Magic of Dr. John Dee, Adviser to Queen Elizabeth I. New York: Henry Holt and Company
  59. ^ Horwitz, Jane: «Backstage: 'Burn Your Bookes' at Taffety Punk, Folger's 2010-2011 season» i: The Washington Post, 5. mai 2010.
  60. ^ "Damon Albarn's Dr Dee". BBC 6 music news. 14. juli 2011
  61. ^ «Damon Albarn's 'folk opera' Dr Dee makes debut». BBC News. 2. juli 2011

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Dee, John: Quinti Libri Mysteriorum. British Library, MS Sloane Collection 3188. Også tilgjengelig i en kopi ved Elias Ashmole, MS Sloane 3677.
  • Dee, John: John Dee's five books of mystery: original sourcebook of Enochian magic: fra en samling verker kjent som Mysteriorum libri quinque redigert av Joseph H. Peterson, Boston: Weiser Books ISBN 1-57863-178-5.
  • Dee, John: The Mathematicall Praeface to the Elements of Geometrie of Euclid of Megara (1570). New York: Science History Publications (1975) ISBN 0-88202-020-X
  • Dee, John: John Dee on Astronomy: Propaedeumata Aphoristica (1558 & 1568) redigert av Wayne Shumaker, Berkeley: University of California Press ISBN 0-520-03376-0

Sekundære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Cajori, Florian (2007): A History of Mathematical Notations New York: Cosimo. ISBN 1-60206-684-1
  • Calder, I. R. F. (1952): John Dee Studied as an English Neo-Platonist Ph.D. Dissertation, London: The Warburg Institute, London University Available online
  • Casaubon, M. (1992): A True and Faithful Relation of What Passed for many Yeers Between Dr. John Dee ... (1659) repr. "Magickal Childe", New York. ISBN 0-939708-01-9
  • Clucas, Stephen, red. (2006): John Dee: interdisciplinary studies in Renaissance thought. Dordrecht: Springer. ISBN 1-4020-4245-0
  • Clucas, Stephen, red. (2005): John Dee's Monas Hieroglyphica. Ambix Special Issue. Vol. 52, Part 3, inkluderer også artikler ved Clulee, Norrgren, Forshaw and Bayer.
  • Clulee, Nicholas H. (1988): John Dee's Natural Philosophy: between science and religion. London: Routledge. ISBN 0-415-00625-2
  • Fell-Smith, Charlotte (1909): John Dee: 1527–1608. London: Constable and Company Tilgjengelig online.
  • French, Peter J. (1972): John Dee: the world of an Elizabethan magus. London: Routledge & Kegan Paul. ISBN 0-7102-0385-3
  • Håkansson, Håkan (2001): Seeing the Word: John Dee and Renaissance occultism. Lund: Lunds Universitet. ISBN 91-974153-0-8
  • Kugler, Martin (1982): Astronomy in Elizabethan England, 1558 to 1585: John Dee, Thomas Digges, and Giordano Bruno. Montpellier: Université Paul Valéry
  • Parry, Glyn (2011): The Arch-Conjuror of England: John Dee and Magic at the Courts of Renaissance Europe New Haven: Yale University Press
  • Sherman, William Howard (1995): John Dee: The Politics of Reading and Writing in the English Renaissance Amherst: University of Massachusetts Press. ISBN 1-55849-070-1
  • Vickers, Brian red. (1984): Occult & Scientific Mentalities in the Renaissance. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-25879-0
  • Woolley, Benjamin (2001): The Queen's Conjuror: the science and magic of Dr. John Dee, adviser to Queen Elizabeth I. New York: Henry Holt and Company
  • Yates, Frances (2001): The Occult Philosophy in the Elizabethan Age. London: Routledge. ISBN 0-415-25409-4
  • Yates, Frances (1982): «Renaissance Philosophers in Elizabethan England: John Dee and Giordano Bruno» i hennes Lull & Bruno: Collected Essays Vol. I. London: Routledge & Kegan. ISBN 0-7100-0952-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]