Anglo-normannisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Anglo-normannisk språk er et begrep som tradisjonelt er blitt benyttet for å referere til mangfoldet av gammelnormannisk som ble benyttet i England og til en viss grad andre steder på de britiske øyer under den anglo-normanniske perioden. Da Vilhelm Erobreren ledet den normanniske invasjonen i England i 1066 snakket han selv, hans adel, og mange av hans følge fra Normandie et normannisk språk, som lingvistisk kalles for Langues d'oïl, det vil si en form for romansk språk (franske språk). Andre som kom med ham ville ha snakket et mangfold av pikardiske dialekter, eller en form for vestlig fransk. Denne blandingen utviklet seg til særegen variant eller dialekt på de britiske øyer som i dag kalles for anglo-normannisk. Dette språket var i bruk i engelsk administrasjon og av de høyere klasser fra 1200-tallet og fram til 1400-tallet. Det er naturlig vanskelig å vite hvor mye av det som faktisk ble talt, og all vår kunnskap er hovedsakelig fra skriftlige kilder.

Uansett er det åpenbart at anglo-normannisk i stor grad var det talte språket for den normanniske adelen. Språket ble også benyttet i skolen, i rettssalene og på universitetene. Privat og kommersiell brevveksling ble skrevet på anglo-normannisk fra 1200-tallet og fram til 1400-tallet. Andre sosiale samfunnsklasser enn adelen var ivrige etter å lære anglo-normannisk; manuskripter som inneholdt læretekster for å instruere ikke-innfødte talere eksisterer fortsatt, datert fra 1300-tallet og framover.

Selv om gammelengelsk, eller egentlig angelsaksisk, overlevde, og til slutt overtok for anglo-normannisk, hadde det sistnevnte blitt tilstrekkelig spredt til at det varig påvirket engelsk i ordvalget. Det er derfor engelsk har mistet mange av sine opprinnelige germanske ord som fortsatt eksisterer i tysk eller norsk språk. Grammatikalsk hadde anglo-normannisk liten effekt på engelsk, skjønt det er fortsatt merkbart i offisielle og rettslige begreper hvor substantiv og adjektiv følger i omvendt rekkefølge i forhold til norsk: attorney general, heir apparent, court martial, body politic, og videre.[1]

Bruk og utvikling[rediger | rediger kilde]

Blant de mest betydningsfulle anglo-normanniske forfatterne innen det felles kulturområdet på slutten av 1100-tallet var poeten Wace, født på kanaløya Jersey, og Marie de France, en kvinnelig poet som var født i Frankrike, men som levde og virket i England. Litteraturen fra den anglo-normanniske perioden dannet referansepunktet for den senere litteraturen på normannisk språk, særlig for den normanniske litterære fornyelsen på 1800-tallet og selv på 1900-tallet som i tilfellet med André Duponts Épopée cotentine. Språkene og litteraturen fra kanaløyene er tidvis referert til anglo-normannisk, men denne bruken, avledet fra franske îles anglo-normandes, er arkaisk og kan være villedende: boboerne på kanaløyene snakket den gang og snakker fortsatt en variant av normannisk, ikke anglo-normannisk.

Anglo-normannisk var aldri i hovedbruk som det administrative språket i England. Latin forble det viktigste språket for nedtegnelser av juridiske og andre offisielle dokumenter gjennom det meste av middelalderen. Imidlertid fra slutten av 1200-tallet og fram til tidlig på 1400-tallet, hadde anglo-normannisk og anglo-fransk lyktes å etablere en betydelig tilstedeværelse i lovtekster, offisielle dokumenter, charter, vanlige og offisielle korrespondanser.

Språket til senere anglo-franske dokumenter tilpasset seg en del av endringene som skjedde med det fransk som ble talt på kontinentet og mistet etterhvert mye av dens særlige normanniske karakter, og det som ble gjenværende var anglo-fransk (i det minste i en del respekt og på en del sosiale nivåer). Ved slutten av 1400-tallet hadde det som var igjen av den insulare (øytypiske) fransk blitt meget anglifisert: se Lovfransk. Det fortsatte å være kjent som «normannisk-fransk» til slutten av 1800-tallet, selv om det filologisk ikke var noe normannisk ved det.[2] Over tid utvidet bruken av anglo-fransk seg til alle felter innen lov, administrasjon, handel og vitenskap, noe som er rikt dokumentert i bevarte manuskripter og skriftlig materiale, og som indikerer vitaliteten og viktigheten av språket.

En merkbar bevart innflytelse på det britiske politiske system er bruken av bestemte anglo-franske fraser i Det britiske parlamentet for en del påtegninger for lover og bevilgninger av kongelig godkjenning til lovgivningen.[3][4] Disse frasene er blant annet:

  • Soit baille aux Communes (engelsk: «Let it be sent to the Commons»; norsk: «La det bli sendt til Underhuset», om et lovforslag som er sendt fra Overhuset til Underhuset)
  • A ceste Bille (avecque une amendement/avecque des amendemens) les Communes sont assentus (engelsk: «To this Bill (with an amendment/with amendments»; norsk: «For dette lovforslaget (med en rettelse/med rettelser) som Underhuset har godkjent», om et lovforslag som har gått igjennom hos Underhuset og sendt tilbake til Overhuset)
  • A cette amendement/ces amendemens les Seigneurs sont assentus (engelsk: «To this amendment/these amendments the Lords have assented»; norsk: «For denne rettelse/disse rettelser har Overhuset godkjent», om et forbedret lovforslag som er sendt tilbake fra Underhuset til Overhuset hvor endringene var godkjente)
  • Ceste Bille est remise aux Communes avecque une Raison/des Raisons (engelsk: «This Bill is returned to the Commons with a reason/with reasons»; norsk: «Dette lovforslaget er levert tilbake til Underhuset med en grunn/med grunner», da Overhuset er uenig i endringene gjort av Underhuset)
  • Le Roy/La Reyne le veult (engelsk: «The King/Queen wills it»; norsk: «Kongen/dronningen ønsker det», kongelig godkjenning for et offentlig lovforslag)
  • Le Roy/La Reyne remercie ses bons sujets, accepte leur benevolence et ainsi le veult (engelsk: «The King/Queen thanks his/her good subjects, accepts their bounty, and wills it so»; norsk: «Kongen/dronningen takker hans/hennes undersåtter, aksepterer deres gave», kongelig godkjenning for en levert lovforslag)
  • Soit fait comme il est désiré (engelsk: «Let it be done as it is desired»; norsk: «La det bli gjort som det er ønsket», kongelig godkjennelse av privat lovforslag)
  • Le Roy/La Reyne s'avisera (engelsk: «The King/Queen will consider it»; norsk: «Kongen/dronningen vil overveie det», om kongelig godkjennelse er holdt tilbake)

Den nøyaktige stavingen av formulæ, frasene, har variert i årenes løp; eksempelvis har s'avisera blitt stavet som s'uvisera og s'advisera, og Reyne som Raine.

Trespråklighet i middelalderens England[rediger | rediger kilde]

Det meste av de tidligste nedtegnede fransk er faktisk anglo-normannisk. I Frankrike hvor bortimot ingenting ble nedtegnet av morsmålet da latin var språket for adelen, i undervisningen, handelen og i kirken, og ble derfor også benyttet i administrasjon og nedtegnelser. Latin forsvant ikke i middelalderens England; den ble benyttet av kirken, den kongelige regjering og i stor grad også i lokaladministrasjonen. På rundt samme tid hvor det skjedde et skifte i Frankrike til å bruke fransk som språk i nedtegnelser på midten av 1200-tallet, begynte også anglo-normannisk til en viss grad også bli benyttet for nedtegnelser i England. Engelsk forble morsmålet til den største delen av befolkningen gjennom denne perioden og ble til slutt snakket som et morsmål av selv de høyeste klasser.[5]

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Som et langue d'oïl hadde anglo-normannisk utviklet seg parallelt med sentrale gallisk-romanske dialekter som etter hvert ble til parisisk fransk i henhold til grammatikk, uttale og ordforråd – det er også viktig å huske at før signeringen av Bestemmelsen av Villers-Cotterêts i 1539, hadde fransk ikke blitt standardisert som et offisielt administrativt språk i kongedømmet Frankrike.

Mellomengelsk ble meget påvirket av både anglo-normannisk og senere av anglo-fransk. En del etymologer har kalt anglo-normannisk for «den tapte forbindelsen» («missing-link») på grunn av mange etymologiske ordbøker synes å overse dets bidrag til engelsk.

Anglo-normannisk morfologi og uttale kan bli dedusert fra dens arv i engelsk. Det meste av dette er gjort i sammenligning med kontinental fransk. Engelsk har mange doble ord (dubletter eller «etymologiske tvillinger») som et resultat av denne kontrasten.

  • warranty – guarantee
  • warden – guardian
  • glamour – grammar (se nedenfor)
  • catch – chase (se nedenfor)

Sammenlign også:

  • wage (anglo-normannisk) – gage (fransk)
  • waitguetter (fransk)
  • war (fra anglo-normannisk werre) – guerre (fransk)
  • wicket (anglo-normannisk) – guichet (fransk)

Palatalisering av velar konsonanter før frontvokal skaper ulike resultater på normannisk til sentrale langue d'oïl-dialekter som utviklet seg til fransk. Engelsk har derfor, for eksempel, ordet fashion fra normanniske féchoun i motsetning til façon på moderne fransk.

Palatalisering av velar konsonanter før /a/ som påvirket utviklingen av fransk skjedde ikke i normanniske dialekter nord for Joret. Engelsk har derfor arvet ord som beholdt velar plosiv (lukkelyd) hvor fransk har en frikativ (hemmelyd):

Engelsk < Normannisk = Fransk
cabbage < caboche = chou
candle < caundèle = chandelle
castle < caste(l) = château
cauldron < caudron = chaudron
causeway < cauchie = chaussée
catch < cachi = chasser
cater < acater = acheter
wicket < viquet = guichet
plank < pllanque = planche
pocket < pouquette = poche
fork < fouorque = fourche
garden < gardin = jardin

Andre som captain, kennel, cattle og canvas eksemplifiserer hvordan normannisk beholdt en /k/-lyd fra latin som ikke ble beholdt i fransk.

Imidlertid kunne anglo-normannisk også fungere som kanal for franske ord som kom til England: for eksempel: challenge viser åpenbart en form av fransk opprinnelse framfor det normanniske calenge.

Det var også vokalforskjeller: sammenlign anglo-normanniske profound med pariserfranske profond, soun 'sound' – son, roundrond. De førstnevnte ordene var opprinnelig uttalt noe i retningen av henholdsvis 'profoond', 'soond', 'roond' (sammenlign den tilsvarende denasalisert vokaler i moderne normannisk), men senere utviklet deres moderne uttale på engelsk.

Ettersom mange ord etablert i anglo-normannisk fra fransk via mellomleddet normannisk ikke var en del av prosessen med lydendring som fortsatte på deler av kontinentet, bevarte engelsk tidvis tidligere uttale. Eksempelvis 'ch' pleide å være /tʃ/ i middelalderfransk; moderne fransk har /ʃ/, men engelsk har bevart den eldre lyden (i ord som chamber, chain, chase og exchequer).

Tilsvarende hadde 'j' en eldre /dʒ/-lyd som den fortsatt har i engelsk og i en del moderne normanniske dialekter, men har utviklet seg til /ʒ/ i moderne fransk.

Ordene veil (norsk: slør) og leisure (norsk: fritid ) har beholdt /ei/ (det samme har moderne normannisk i vaile og laîsi) som i fransk har blitt erstattet med /wɑː/ voile, loisir.

Ordet mushroom (norsk: sopp) har bevart en sibilant, en vislelyd, i mousseron som ikke er nedtegnet i fransk rettskrivning, tilsvarende med cushion for coussin. Omvendt minner uttalen av ordet sugar det normanniske chucre selv om stavingen ligger nærmere franske sucre. Det er mulig at den opprinnelige lyden var en apikal vislelyd som baskiske s.

Merk at dublettene catch (norsk: gripe/fangst) og chase (norsk: jage/bytte) er begge avledet fra latinske captiare. Catch demonstrerer den normanniske utviklingen av velar mens chase er det franske likeverdig ordet som er importert med en noe annen mening. Meningsforskjeller mellom anglo-normannisk og fransk har ført til mange ”faux ami” (falske venner), ord med tilsvarende form men annen mening, i moderne engelsk og moderne fransk.

Et interessant spørsmål har oppstått om man betrakter engelsk ordforråd av germansk og særlig norrøn opprinnelse. Ettersom normannisk, som er et romansk språk, inneholder en del ord fra norrøn bakgrunn har ordene blitt introdusert til England som anglo-normanniske uten å være av romansk opprinnelse. Faktisk kan man noen ganger identifisere slektskap som flock (norsk: flokk), som eksisterte i England fra før den normanniske invasjonen, og flloquet, germansk ord i normannisk. Kasus i ordet «mug» (norsk: mugge/krus) demonstrerer at i forekomster kan anglo-normannisk ha nyinnført en del norrøne elementer som allerede var tilstede i angelsaksisk. Mug hadde blitt introdusert i nordlige angelsaksiske dialekter av norrøne bosetninger under vikingtiden. Det samme ordet hadde også blitt etablert i Normandie av norrøne bosetninger der og ble således tatt med over den engelske kanal forkledd som normannisk etter 1066 og ble etablert først i sørlige gammelengelske dialekter. Det er derfor argumentert at ordet mug i engelsk viser en del av den kompliserte germanske arv i anglo-normannisk.

Mange uttrykk som er benyttet i engelsk i dag har sin opprinnelse i anglo-normannisk (til eksempel uttrykket before-hand (norsk: «på forhånd») som er avledet fra anglo-normanniske avaunt-main), det samme gjør mange moderne ord med spennende etymologier. Eksempelvis Mortgage (norsk: pant/pantsetting) betyr bokstavelig «dødslønn» på anglo-normannisk. Curfew (norsk: portforbud, aftenklokke) betyr bokstavelig cover-fire (norsk: dekkild), og referer til en tid om kvelden da all ild måtte bli dekket til og skjult.

Innflytelsen til anglo-normannisk var meget asymmetrisk i det at svært lite påvirkning fra engelsk ble ført over til de besittelsene som de anglo-normanniske kongene hadde på kontinentet. En del administrative begreper har overlevd i en del steder på fastlandet Normandie: forlenc (fra furrow (norsk: fure), sammenlign furlong (et ord for en måleenhet) på halvøya Cotentin og den generelle bruken av ordet acre som målenhet i Normandie inntil overgangen til metersystemet kom på 1800-tallet. Ellers finnes det direkte innflytelse av engelsk på fastlandsnormannisk (som smogler fra engelske «to smuggle», norsk: å smugle/smugler), noe som kommer av den direkte kontakten i senere århundrer med engelsk framfor tidligere anglo-normannisk.

Selv om anglo-normannisk falt ut av daglig bruk på slutten av middelalderen da mellomengelsk ble sterkere, har det etterlatt uutslettelig preg på engelsk språk. Tusener av ord, fraser og uttrykk er avledet fra det. Engelsk ville ha vært et svært forskjellig språk uten innflytelse av anglo-normannisk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Crystal, David: The Cambridge Encyclopedia of the English Language. Cambridge University Press, 1995.
  2. ^ Pollock & Maitland, s. 87, fotnote 3.
  3. ^ Bennion, Francis. «Modern Royal Assent Procedure at Westminster» (Word-dokument). New Law Journal.
  4. ^ «Companion to the Standing Orders and guide to the Proceedings of the House of Lords». United Kingdom Parliament.
  5. ^ Scahill, John: Trilingualism in Early Middle English Miscellanies: Languages and Literature, Keio University 2003

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anglo-Norman Dictionary, anglo-normannisk ordbok
  • Kelham: Dictionary of the Norman or Old French Language (1779)
  • Pollock & Maitland: History of English Law, 2. utg.: Cambridge 1898, ss. 80–87.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • The Anglo-Norman hub, et prosjekt for å opprette en anglo-normannisk ordliste, inneholder også artikler og originaltekster