Konsosierte demokratier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Konsosierte demokratier er en betegnelse brukt på en type styreform som skiller seg vesentlig fra Westminster-/majoritetsmodellen. Sistnevnte modell konsentrerer makten hos det parlamentariske flertallspartiet, noe som kunne fungere og bli akseptert i et homogent samfunn, der politisk debatt ofte kun dreide seg om en konfliktlinje, den økonomiske, og der standpunktene var formet ut fra “mer eller mindre”, ikke “enten/eller”. I et heterogent samfunn som Nord-Irland, der konfliktlinjene er sterkere, dømte majoritetsmodellen den katolske minoriteten til varig politisk avmakt – og opprøret kom. Budskapet fra det splittede Nord-Irland var at i slike samfunn er brobygging og maktdeling viktigere for demokratisk stabilitet enn klare politiske ansvarsforhold.

Arend Lijphart peker på de konsosierte demokratier – eller konsensusmodellen – som et alternativ til majoritetsmodellen. Nederland, Belgia, Sveits og Østerrike er land som tradisjonelt har hatt en slik styreform. Lijphart trekker fram åtte idealtypiske kjennetegn på konsensusmodellen, som alle representerer en antitese til tilsvarende kjennetegn i majoritetsmodellen.

  • Den utøvende makt er delt mellom flere partier som sitter sammen i en storkoalisjon som består av flere partier enn det som er nødvendig for å få flertall i parlamentet.
  • Det er en formell og reell maktdeling mellom den utøvende myndighet og parlamentet.
  • Parlamentet består av to kamre, med tilnærmet lik makt, og valgt ut fra ulike prinsipper (slik at de kan ha ulik sammensetting) og der minoriteter ofte er bedre overrepresentert i det ene kammeret.
  • Det er et flerpartisystem.
  • Det er et flerdimensjonalt konfliktmønster der mer enn ett saksområde dominerer i den politiske debatten.
  • En proporsjonal valgordning.
  • En sterkt desentralisert statsmakt og gjerne føderale ordninger.
  • En skriftlig konstitusjon som gir mindretallet vetorett mot endringer.

Litteratur[rediger | rediger kilde]