Professor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Professor (av latin profiteri, «offentlig fremføre», en som hevder offentlig å være ekspert) er den høyeste tittelen for en person som forsker og underviser ved et universitet eller ved andre vitenskapelige institusjoner på tilsvarende nivå, og et formelt akademisk kompetansenivå. Det som i Skandinavia og mange andre land heter bare professor, kan i endel land også betegnes som full professor eller noen ganger full universitetsprofessor for å skille det fra lavere forsknings- og undervisningsstillinger som også kan inneholde ordet «professor». En som er kompetent til å inneha stilling som professor betegnes som professorkompetent; dette er det høyeste formaliserte vitenskapelige nivået man kan oppnå og betyr at man har publisert forskning på et høyt nivå av et betydelig omfang og innen ulike tema. Professor er altså både en stillingstittel og et vitenskapelig kompetansenivå. Det er ikke bestemte krav til hvilken akademisk grad professorer skal ha; i Norge er det formelle kravet definert som «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder», og det er vanlig at professorer har doktorgrad, magistergrad, lisensiatgrad eller tilsvarende, men også personer med hovedfag eller annen eksamen av høyere grad kan bli professorer dersom de har tilstrekkelig forskningserfaring (dvs. forskningspublikasjoner som artikler og/eller bøker). Med unntak av kunstfag er det svært sjelden personer uten høyere grads eksamen blir professorer, men det kan forekomme. Det avgjørende er hvor mye man har publisert i form av vitenskapelige artikler, i noen fag evt. bøker. Kravet er normalt publisering tilsvarende minst 2 doktorgrader, i realfag mer. Professor er i Norge beskyttet tittel.

Ved de fleste vestlige universiteter er det vanlig at kollegiet av professorer har en sentral funksjon i styringen av institusjonene og velger de øverste lederne for fakultetene og universitetene med titler som dekanus og rektor, som fungerer som de første blant likemenn. I det norske akademiske hierarki er professor den øverste stillingen, og rangerer over førsteamanuenser. Når det kommer til vitenskapelig kompetanse er professorkompetanse ett nivå høyere enn førsteamanuensiskompetanse.

Professorer i Norge[rediger | rediger kilde]

Johan Galtung var professor i freds- og konfliktforskning ved Universitetet i Oslo 1969–1977, som den første i verden innen dette fagfeltet, og har siden vært professor ved en rekke universiteter verden over. Han er utdannet cand.real. i matematikk og magister i sosiologi.

I Norge er professor en beskyttet tittel som bare kan benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved bestemte offentlige og private institusjoner.[1] Universitets- og høyskoleloven § 6-7 slår fast at tittelen bare kan brukes ved institusjoner

  • som har institusjonell akkreditering som universitet eller høyskole, eller
  • som har akkreditering som høyere utdannelse for enkeltstudier etter universitets- og høyskoleloven, eller
  • som driver forskning og/eller undervisning på tilsvarende nivå som universiteter og høyskoler, og som har tillatelse fra Kunnskapsdepartementet til å bruke tittelen

For å bli ansatt som professor må man ha blitt tilkjent professorkompetanse (se eget avsnitt). Grunnlaget for ansettelse i professorstilling er

  • Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, som er hjemlet i Lov om universiteter og høyskoler § 6-3(6)
  • Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk, anbefalt av Universitets- og høgskolerådet 25. november 2002
  • Veiledende retningslinjer for professorkompetanse innen det enkelte fagområde (eksempelvis samfunnsvitenskap, humaniora osv.) anbefalt av Universitets- og høgskolerådet
  • Stillingsomtale

Av disse dokumentene er det forskriften som går foran, og veiledningene supplerer forskriften. Stillingsomtalen må være innenfor rammene gitt av forskriften, men tillegges normalt ikke betydning i forhold til selve kompetansebedømmelsen innen etablerte fagområder, bare i forhold til hvem som innstilles til stillingen (eksempelvis ønsket forskningsprofil).

Forskriftens § 1-2[2] slår fast at kravet for ansettelse som professor er

  • «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder», eller
  • (innen kunstneriske fag) «omfattende kunstnerisk virksomhet på høyeste nivå etter internasjonal standard og relevant bredde og fordypning i faget eller disiplinen på høyeste nivå».

I tillegg kreves det «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning», men Universitets- og høgskolerådet har presisert at «kravet til pedagogisk kompetanse er nøyaktig det samme som for tilsetting som førsteamanuensis [...] annen kompetanse kan ikke kompensere for mangler ved den vitenskapelige kompetansen».[3] Kravet til vitenskapelig kompetanse er svært vagt definert i forskriften fordi det varierer etter fag, men mer detaljert beskrevet i de nasjonale retningslinjene utarbeidet av fakultetsmøtene og anbefalt av Universitets- og høgskolerådet innen de enkelte fagområder som danner grunnlaget for opprykksbedømmelser. For eksempel oppgir Universitets- og høgskolerådets retningslinjer for professorkompetanse i samfunnsvitenskap at det samlede vitenskapelige arbeidet omfangsmessig bør tilsvare 8–12 fagfellevurderte artikler av full lengde (medregnet eventuell avhandling, dvs. doktorgradsavhandling, evt. lisensiatavhandling eller magisteravhandling).[3] Et typisk minimumsnivå for professorkompetanse kan dermed være en doktorgrad/lisensiatgrad/magistergrad og ytterligere arbeid tilsvarende 4–8 vitenskapelige artikler. Innen realfag kan kravet til antall artikler eller andre arbeider være større, men omfanget på artikler (og doktorgrader) varierer en god del avhengig av fagområde. I tillegg til omfangsmessige krav stilles det krav til faglig bredde og dybde. Mens en førsteamanuensis ikke trenger å ha mer enn ett forskningsområde, kreves det at professorer har forsket innen ulike emner. Universitets- og høgskolerådet har presisert at det er kravet til faglig bredde som i størst grad er forskjellen på førsteamanuensiskompetanse og professorkompetanse.[3]

Det er ingen bestemte krav til hvilken akademisk grad en professor skal ha, jf. forskriftens § 1-2. I norsk sammenheng er det vanlig at professorer har enten norsk doktorgrad, utenlandsk grad betegnet som doktorgrad, magistergrad, lisensiatgrad eller eventuelt bare hovedfag eller tilsvarende eksamen av høyere grad. I Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk fremgår det eksplisitt at formell (norsk) doktorgrad ikke er et krav for å bli tilkjent professorkompetanse og bli ansatt som professor; det fremgår videre av forskriftens § 1-4 at doktorgradskompetanse kan oppnås på grunnlag av publiserte forskningsarbeider uten å avlegge formell doktorgrad. Særlig innen humaniora og samfunnsfag har det lenge vært, og er fortsatt (hovedsakelig for personer utdannet før Bolognaprosessen), vanlig å bli professor uten formell doktorgrad; til gjengjeld var de eldre gradene under eldre norsk doktorgrad innen disse fagene (særlig lisensiatgraden og magistergraden) gjerne like omfattende som grader som betegnes som doktorgrad/ph.d. i dag og ble regnet som jevnbyrdige med grader betegnet som doktorgrad i andre land, eksempelvis USA, Storbritannia (PhD) og Tyskland.[4] Innen andre fag, eksempelvis medisin, er det en langt sterkere tradisjon for formelle doktorgrader. Vitenskapelig kompetanse vurderes likevel først og fremst utfra antall vitenskapelige artikler og/eller vitenskapelige monografier og andre vitenskapelige arbeider man har publisert. I denne sammenhengen regnes vanligvis fire vitenskapelige artikler av full lengde eller en monografi som tilsvarende en doktorgrad, og for å bli professor kreves det som regel minst det dobbelte av dette.

Professorer ved statlige læresteder ansatt før 1. januar 1990 er embedsmenn utnevnt av Kongen i statsråd, mens professorer ansatt etter dette er tjenestemenn som er ansatt av de enkelte institusjonene. Professorer som er embedsmenn har et langt sterkere stillingsvern og kan bare avsettes ved rettskraftig dom eller kongen i statsråd. Også private høyskoler kan ha ansatt personer med tittelen professor; disse er hverken embedsmenn eller (offentlige) tjenestemenn, men privat ansatte. Kravene er likevel de samme; dvs. de må bedømmes som professorkompetente.

Inntil 1985 var det som hovedregel bare én professor ved hvert institutt ved universitetene, og vedkommende innehadde følgelig en mer fremtredende posisjon. Andre vitenskapelig ansatte med tilsvarende kompetanse ble utnevnt til dosenter. Ved en reform i 1985 ble alle dosentstillinger ved de norske universitetene og vitenskapelige høgskolene omgjort til professorater. Tittelen dosent ble i en periode bare brukt ved de statlige høgskolene, i formen høgskoledosent. Fra 2006 er tittelen gjeninnført som en tittel som er formelt likestilt med professor, men som opprykksordning fra førstelektor og med mer vekt på undervisning enn forskning.

I 2009 var det i Norge 2891 personer som hadde tittelen professor ved norske universiteter og høgskoler. 21% av disse er kvinner.[5]

Professor II[rediger | rediger kilde]

En stilling som professor II er en vitenskapelig bistilling (annenstilling), og kan utgjøre inntil 20 % stillingsandel (det er ingen nedre grense, men i praksis er 20 % vanligst med 10 % og 15 % som mindre brukte alternativer; også 5 % kan forekomme). Slike stillinger brukes ofte når universiteter og høgskoler vil knytte til seg spesialkompetanse fra personer som har sin hovedbeskjeftigelse på annet hold, eller styrke samarbeidet med andre fagmiljøer. Et uttalt mål med ordningen er å fremme faglig utveksling mellom institusjonene.

I alle andre fag enn medisin er personer med professor II-stilling normalt ansatt i hovedstilling (eksempelvis som professor i full stilling eller forsker) ved andre akademiske institusjoner, av og til ved annet institutt ved samme institusjon. Innen medisin er professor II-stillinger vanligere enn fulle professorater (også kalt professor I), og kombineres typisk med stilling som overlege ved universitetssykehus. Dette skyldes at den akademiske virksomheten henger nært sammen med det kliniske arbeidet i de fleste medisinske fagområder, og mye av undervisningen av medisinstudenter skjer på universitetssykehus.

Personer i professor II-stilling blir normalt ansatt midlertidig for inntil 5 år, noe som er hjemlet i universitets- og høyskoleloven § 6-6. Tre eller fem år er vanligst, men det er ingen nedre grense, og ansettelser for et eller to år forekommer også regelmessig. Den midlertidige ansettelsen kan fornyes et ubegrenset antall ganger med en hvilken som helst stillingsandel inntil 20%. Det er forholdsvis vanlig at professor II ansettes ved kallelse («uten forutgående kunngjøring»), dvs. at stillingen direkte tilbys en bestemt person, med hjemmel i universitets- og høyskoleloven § 6-3 (4). Ofte er stillingen da opprettet spesielt med tanke på en bestemt person som institusjonen ønsker å knytte til seg. Bruk av professor II kan være en måte å fremme likestilling i akademia på, siden det er stor overvekt av menn blant professorene og siden institusjonene er pålagt å jobbe for å oppnå kjønnsbalanse på toppnivået. Professor II-stillinger kan være finansiert av institusjonene selv, av andre institusjoner eller private bedrifter, eller gjennom et samarbeid.

Professor II er en vanlig betegnelse på denne type stillinger, men tittelen til en professor II er bare professor, og de vitenskapelige kravene er de samme som til en professor i full stilling. En professor II vil derfor normalt omtales bare som professor, unntatt i sammenhenger hvor stillingsandelen er et poeng å få frem. En overlege som også er professor II vil dermed typisk tituleres som «overlege, professor dr. med.» Spesielt innen medisin gjøres det lite ut av forskjellen på professor II og professor i full stilling, ettersom det sistnevnte er svært uvanlig innen kliniske fag.

Professor II ble tidligere kalt «tilforordnet professor». Motstykket, professor i full stilling, ble kalt «ordinær professor».

Professorer i Storbritannia og de fleste engelskspråklige land[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia og de fleste engelskspråklige land brukes professortittelen på en måte som ligner nokså mye på forholdene i Skandinavia. En professor kan inneha en lærestol (og er da ofte også instituttbestyrer) eller ha fått tittelen professor som en personlig tittel. I det britiske systemet brukes Professor bare om den øverste gruppen vitenskapelig ansatte. Andre vitenskapelig ansatte har typisk titler som Lecturer (tilsvarende universitetslektor), Senior Lecturer (tilsvarende førsteamanuensis) og Reader (tilsvarende dosent i Norge før 1985 og professor i dag). I en rekke samveldestater brukes tittelen Associate Professor i stedet for Reader om stillingen mellom Senior Lecturer og Professor.

Professorer i USA og Canada[rediger | rediger kilde]

I USA og Canada brukes ordet «professor» i dagligtale for å betegne nærmest enhver som underviser innen høyere utdannelse, også selv om «professor» ikke inngår i tittelen deres. Ordet «professor» brukes i følgende stillingsbetegnelser:

Det forekommer også at lærestoler er knyttet til donasjoner og gitt navn etter donatoren, f.eks. «John Q. Smith Professor of Physics». Denne typen professorater har ofte mer prestisje enn «vanlige» fulle professorater, og kan i noen tilfeller også være formelt plassert over andre professorater i universitetenes interne hierarkier.

USA og Canada har et eget system kalt «tenure», som innebærer fast ansettelse med omtrent et like sterkt stillingsvern som fast ansatte har i Skandinavia. Det er vanlig å «få tenure» i forbindelse med opprykk fra Assistant Professor til Associate Professor.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Oversikten viser bruk av professortittelen i noen vanlige systemer og tilsvarende norske stillinger.

Norge USA Samveldet av nasjoner Tradisjonelt kontinentalt system
Professor Professor Professor Professor ordinarius
Professor
før 1985: Dosent
Professor Reader
Associate Professor
Professor extraordinarius
Førsteamanuensis Associate Professor Senior Lecturer varierer
Universitetslektor
Høgskolelektor
Amanuensis
Assistant Professor Lecturer varierer

Professorkompetanse[rediger | rediger kilde]

Professorkompetanse er det høyeste vitenskapelige nivået man oppnå, og betyr at man er kompetent til å ansettes som professor, dvs. det som i Skandinavia heter bare professor og som i andre land kan betegnes som f.eks. full professor (til forskjell fra f.eks. amerikansk Assistant Professor og Associate Professor). Personer som har en slik kompetanse vil ikke nødvendigvis jobbe som professorer fordi professor i regelen er en stillingstittel som brukes ved universiteter og høyskoler og innebærer undervisning, men siden det ikke bare er en stillingstittel, men også en anerkjennelse av ens kompetansenivå, har både Norge og andre land ulike mer eller mindre formaliserte ordninger for å tildele professorkompetanse og dermed en anerkjennelse av at man har oppnådd det høyeste vitenskapelige kompetansenivået. Dette gjøres i Norge og andre land gjennom at en komité på normalt tre personer med professorkompetanse innenfor samme fagfelt vurderer ens vitenskapelige arbeid, og erklærer personen professorkompetent. For å bli ansatt som professor må man ha blitt erklært professorkompetent av en slik sakkyndig komité. Slike komitéer blir nedsatt for å vurdere søkere til utlyste professorater ved universiteter og høyskoler, ved søknad om opprykk fra førsteamanuensis til professor, eller ved frittstående forskningsinstitutter for å tilkjenne kompetanse som forsker I, som tilsvarer professor.

Professor emeritus/emerita[rediger | rediger kilde]

Professor emeritus eller professor emerita (se nedenfor om grammatiske spørsmål) er en betegnelse på en professor som har avsluttet arbeidsforholdet ved sin institusjon, typisk ved pensjonsalder. Avgåtte professorer bruker denne tittelen fordi professor ikke bare er en stillingsbetegnelse, men også en personlig tittel knyttet til ens kompetanse som man i henhold til vanlig praksis i de fleste land beholder på livstid når man først har fått den. Det er vanlig at professorer fortsetter å være vitenskapelig aktive gjennom å publisere og delta i faglig debatt også etter at de passerer vanlig pensjonsalder (i noen land er det ingen tvungen pensjonsalder).

Det latinske leddet emeritus, som betyr uttjent, brukes også i andre sammenstillinger: mest vanlig som biskop emeritus. I noen land, som for eksempel i Sverige, er emeritus en tittel som tildeles etter fortjeneste. I Norge er bruken av emeritus-tittelen fri og ubeskyttet. For å bevare kompetanse i fagmiljøene holder en professor emeritus i mange tilfeller kontor ved sin tidligere institusjon, hvor han utfører den mengde arbeid han selv ønsker. Det er imidlertid svært varierende praksis mellom forskjellige institusjoner når det gjelder behandlingen av emeriterte professorer. Disse er i Norge ikke formelt ansatt ved sine tidligere institusjoner, men kan få timelønn hvis de utfører ordinære undervisnings- eller sensuroppgaver.

I latin er formen emeritus en maskulin entallsform. At også kvinner kunne bli «uttjente professorer», var nok utenkelig da denne latinske tittelen fikk sin betydning. Ordet professor er i utgangspunktet grammatisk hankjønn; den grammatisk feminine formen av ordet kunne tenkes å være profestrix, og den grammatisk feminine formen av professor emeritus kunne dermed tenkes å bli profestrix emerita. Hverken dette uttrykket eller selve ordet profestrix har imidlertid noen gang vært i nevneverdig reell bruk, ettersom også kvinner betegnes med tittelen professor. Tilsvarende har betegnelsen professor emerita etablert seg internasjonalt som den vanlige formen å betegne en pensjonert kvinnelig professor, og er den formen som anbefales av Språkrådet.[10] Ifølge Claus Krag bør professor ses som et felleskjønnsord (av typen communia) og professor emerita er dermed korrekt også etter klassiske grammatiske normer på latin; han viser til det tilsvarende uttrykket «auctor optima».[11] Flere personer (uavhengig av kjønn) med denne tittelen betegnes som professores emeriti.

Det er vanlig å forkorte emeritus/emerita som em., altså professor em. Ordet professor kan også forkortes, som i prof. em.

En professor emeritus/emerita vil i muntlige sammenhenger som regel bare bli kalt professor. I skriftlige sammenhenger føyes gjerne emeritus/emerita eller forkortelsen em. til tittelen, men ikke alltid. I sammenhenger der professor brukes hovedsakelig som en tittel som viser til kompetansen (typisk i formen «professor NN») vil det være vanligere å bare bruke «professor», mens det i sammenhenger hvor institusjonstilknytningen fremgår vil være normalt å ta med emeritusleddet (typisk i formen «NN, professor emeritus ved Universitetet i...»). Emeritus eller forkortelsen em. kan også stå i parentes, som i «professor (em.)» eller «professor (em.) ved Universitetet i...».

Det å bli professor emeritus, dvs. typisk å gå av med pensjon, kalles emeritering.

Dobbelttitler[rediger | rediger kilde]

En person som er professor (enten professor i hovedstilling eller professor i bistilling) vil etter tradisjonell praksis i bl.a. Skandinavia og Tyskland ofte tituleres med både professortittelen og doktorgraden, f.eks. som professor dr. philos., professor dr. med., professor dr. juris eller professor dr. theol. De tradisjonelle gradene signaliserer dermed hvilken av de fire hoveddisiplinene (teologi, jus, medisin, filosofi) vedkommende er professor i. Tittelen professor kan også forkortes prof., slik som i prof. dr. philos. En person som er professor og har grader som har vært formelt plassert under doktorgraden (slik som magister, lisensiat eller kandidatgrad) eller er av nyere dato (slik som ph.d., som også er plassert under doktorgraden i noen land, og som heller ikke gir noen informasjon om fagområde) bruker som regel ikke graden og professortittelen sammen, og vil i de fleste tilfeller bare bruke professortittelen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/otprp/20032004/otprp-nr-79-2003-2004-/7/3.html?id=393385
  2. ^ FOR 2006-02-09 nr 129: Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger
  3. ^ a b c «Krav til kompetanse for professoropprykk – veiledende retningslinjer for nasjonale bedømmelseskomiteer i samfunnsvitenskap
». Universitets- og høgskolerådet. 2002. Arkivert fra originalen 2011-09-19
. Besøkt 2011-09-19
 . 
  4. ^ Liv Helga Dommasnes, Else Johansen Kleppe, Gro Mandt og Jenny-Rita Næss (1998). «Women archeologists in retrospect – the Norwegian case». I Margarita Díaz-Andreu García og Marie Louise Stig Sørensen. Excavating women: a history of women in European archaeology. London: Routledge. s. 115. ISBN 0415157609. 
  5. ^ Tabell 3.8 Tal på årsverk i undervisnings-, forskings- og formidlingsstillingar 2009
  6. ^ Universitetslektor/Assistant Professor, Universitets- og høgskolerådets termbase
  7. ^ Høgskolelektor/Assistant Professor, Universitets- og høgskolerådets termbase
  8. ^ Amanuensis/Assistant Professor, Universitets- og høgskolerådets termbase
  9. ^ http://www.ntnu.no/selvhjelpspakken/selvhjelpspakke/engelsketermer
  10. ^ Kjønnsbalansert språk hos Språkrådet «Professor emeritus er tittel for en mannlig professor som har gått av med pensjon. For kvinnelige professorer er tittelen professor emerita.»
  11. ^ http://www.uniforum.uio.no/leserbrev/2010/professor-emerita-er-feilfri-latin.html