Wollert Konow (SB)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wollert Konow
Wollert Konow
Født 16. august 1845
Fana, Norge
Død 15. mars 1924 (78 år)
Fana, Norge
Yrke Brukseier
Parti Venstre, Frisinnede Venstre
Norges statsminister
1910–1912
Regjering Konow
Forgjenger Gunnar Knudsen
Etterfølger Jens Bratlie
Norges revisjonsminister
1910–1912
Regjering Konow
Forgjenger Gunnar Knudsen
Etterfølger Jens Bratlie
Norges landbruksminister
1910
Regjering Konow
Forgjenger Hans Konrad Foosnæs
Etterfølger Bernt Holtsmark
Stortingsrepresentant
1880–1888; 1898–1900; 1910–1912
Valgkrets Søndre Bergenhus amt

Wollert Konow (født 16. august 1845 i Fana, død 15. mars 1924 i Fana) var en norsk brukseier og politiker (V, FV). Han satt på Stortinget for Søndre Bergenhus amt 1880–1888, 1898–1900 og 1910–1912, og var statsminister 1910–1912.

Han omtales vanligvis som Wollert Konow (SB) for å skille ham fra fetteren Wollert Konow (H).

Bakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av brukseier og dr.philos. Wollert Konow (1809–1881) og Marie Louise Oehlenschläger (1818–1910), bror av statsagronom Harald Georg Christian Konow (1841–1883), sønnesønn av kjøpmann og stortingsmann Wollert Konow (1779–1839), dattersønn av den danske lyrikeren Adam Oehlenschläger, fetter av gårdbruker og stortingsmann Wollert Konow (1847–1932) samt tremenning av teolog Knud Krogh-Tonning (1842–1911). Fra 1875 var han gift med Fredrikke Wilhelmine «Frigga» Kooter (1854–1935).

Han ble født og vokste opp på ærverdige Stend hovedgård, som faren kjøpte i 1842 og drev som møllebruk, i Fana utenfor Bergen. Konows barndomshjem var preget av farens store politiske og kulturhistoriske interesser og morens bakgrunn fra Danmarks estetisk-litterære miljø.[1] Wollert Konow ble siden preget av en noe aristokratisk liberalisme, grundtvigianisme og en forkjærlighet for filosofiske spørsmål.[1][2] Han var også en beundrer av de som tenkte og handlet på tvers av autoriteter, og om den spanske republikaneren Emilio Castelar skrev han som ung: «Ingen har som Castelar bekjempet prestestyret og arbeidet for tros- og tankefrihet. Han har dermed oppirret en stor del av den uvitende geistelighet, der i Spania som annensteds i den frie begavelse ser sin verste fiende.»[2]

Ved Bergen katedralskole kom han i kontakt med målsaken, men han skrev for ettertiden bare noen få brev på landsmål, i likhet med likesinnede med urbankulturell bakgrunn.[1] I samme periode ble han også innskrevet som medlem i Vestmannalaget.[1] Etter examen artium i 1864 dro han til Christiania for å studere rettsvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet, men fullførte aldri.

Konow ble grepet av folkeopplysningstanken, som i hans unge år resulterte i en rekke folkehøyskoler. Sammen med vennen Niels Juel startet han en folkehøyskole ved Halsnøy kloster i Sunnhordland i 1868, hvor Konow var lærer og bestyrer frem til 1872. I 1873 var han folkehøyskolebestyrer i et års tid på MossigeJæren. Samme år overtok han Stend hovedgård etter sin far, og Konow videreutviklet møllebruket og utvidet eiendommen ved oppkjøp av naboeiendommer. En tid var han også direktør i Fana Sparebank. Han ble boende på Stend frem til sin død.

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

Avistegning av Wollert Konow fra 1880-årene.

Wollert Konow var medlem av Fana herredsstyre i over 25 år og ordfører mesteparten av perioden 1880–1901. På et tidspunkt var han også medlem av amtsutvalget i Søndre Bergenhus. Samtidig tok han steget inn i rikspolitikken som 1. vararepresentant til Stortinget 1877–1879, der han møtte det siste året, 34 år gammel. Deretter var han fast innvalgt representant fra Søndre Bergenhus amt 1880–1888. Konow var blant de unge, radikale beundrerne av Johan Sverdrup, og Konow regnet seg sogar som republikaner.[1] Han var med på å stifte partiet Venstre i 1884 og satt i dets landsstyre frem til 1889, hvorav det siste året som nestformann. Han var dessuten odelstingspresident 1884–1887 og stortingspresident i 1888. Av roller i fagkomiteer var han medlem i Stortingets konstitusjonskomité 1877–1882, medlem i Stortingets tollkomité 1883–1885 og medlem i Stortingets gasje- og pensjonskomité 1886–1888.

Forholdet til Sverdrup kjølnet imidlertid raskt, spesielt etter at Sverdrup ble statsminister i 1884, og Konow ble en av hans fremste kritikere i saker vedrørende åndsfrihet og kultur. I debatten om statlig kunsterlønn til Alexander Kielland hevet Konow seg over «smaa, tilbagetrængte, svindende Meninger, tildels opblandede med Fordomme ude fra Yderkanterne i Landet.»[1] Med sin frie begavelse hadde han dessuten liten sans for partidisiplin, og hans meget begrensede interesse for partipolitikk gjorde at han ikke stilte til valg i hverken 1903 eller 1906.[2] Det endelige bruddet mellom Sverdrups fløy og «det rene Venstre», hvor Konow var hjemmehørende i sistnevnte, kom i 1888, og Konow var den som fremmet interpellasjonen som innledet til dette bruddet.[1] Bruddet førte til tap for «det rene Venstre» i det påfølgende stortingsvalget, og Konow trakk seg ut av rikspolitikken.

Johannes Steen tilbød Konow en statsrådspost i 1891, men fikk avslag.[1] I 1895 lot han seg oppnevne til medlem av Den norsk-svenske unionskomité, men kom først tilbake som stortingsmann i perioden 1898–1900. Han var medlem i Stortingets næringskomité 1898–1900 og odelstingspresident i 1899, men spilte en heller tilbaketrukken rolle, og det siste året søkte han velferdspermisjon.[1] Arbeidet med sosiale reformer omkring hundreårsskiftet passet ikke Konow, og han plasserte seg etterhvert politisk i Samlingspartiet. Vinteren 1909 fikk Samlingspartiet sin arvtager i Frisinnede Venstre. Bakgrunnen for dannelsen var at partiet Venstre hadde blitt så stort at partiet var blitt politisk «utflytende» og omfattet både konservative og sosialliberale fløyer. Som følge av at Gunnar Knudsen markerte grenser mot Høyre, valgte høyrefløyen i Venstre å bryte ut og danne et mer konservativt parti. Striden om konsesjonslovene ble den utløsende årsaken. Blant initiativtagerne til det nye partiet var Wollert Konow, og han fremstod som en frontfigur for partiet da han lot seg velge inn på Stortinget i 1909.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Valgvinnerne fra senhøsten 1909, Høyre og Frisinnede Venstre, dannet regjering den 2. februar 1910. Konow ble statsminister, noe som skjedde etter stor medvirkning fra Christian Michelsen.[1] Konow bestyrte også Revisjonsdepartementet i hele sin periode som statsminister, og landbruksminister fungerte han som i en måneds tid. I forbindelse med regjeringsdannelsen kom han dessuten med sitt berømmelige utsagn: «… med det ansvar jeg hadde for at danne regjering, vilde jeg selvfølgelig ikke ha nogen indskrenkelse av uvedkommende deri.»[3]

Sterke indre motsetninger, et svakt parlamentarisk grunnlag og Høyres forventninger om en høyredreining i politikken ble for store utfordringer for Konow. Politisk teft var etter sigende ikke hans sterkeste egenskap, og han ble beskyldt for manglende arbeidsvilje.[4] Han ble også kritisert for sine filosofiske betraktninger, som ofte ble meget langtekkelige, og Fredrik Stang felte en hard dom over Konow: «Han fortapte sig i svevende og ganske realitetsløse spekulasjoner, var ukjent med personer og forhold, hadde ingen planer og øiensynlig ingen vilje.»[4] Konows lange fravær fra rikspolitikken var således svært merkbart. I løpet av 1911 ble regjeringen svekket betydelig i debatten om reguleringslovene, en forlengelse av debatten om konsesjonslovgivningen, især for vassdragene.[2] Høyres påskudd for å felle ham ble et foredrag han holdt for Bondeungdomslaget i Kristiania den 28. januar 1912, hvor han sa:[5]

Sitat Fra min første ungdom har jeg følt mig varmt, sterkt og inderlig knyttet til landsmaalsbevegelsen. Jeg har vært, og er, og vil alltid vedbli å være takksam i min innerste sjel, fordi jeg engang ble knyttet til denne sak, og ingen oppoturnistiske politiske hensyn skal formaa mig til at fornegte den opfatning at maalsaken har været den sak som sterkest har baaret det norske folk fram i det siste hundredaar. Det fanatiske had mot denne bevegelse vil nok bli lagt ned om ikke saa mange aar som magtesløst og ørkesløst. Sitat

Det riksmålsvennlige Høyre samlet seg rundt en henvendelse fra Jens Bratlie om at Konow hadde «traadt ut av det nøitrale forhold til sprogstriden som maatte være en forutsetning for hans stilling som regjeringschef.»[5] Konow offentliggjorde henvendelsen, noe Bratlie hevdet ikke var meningen.[5] Det førte allikevel til at regjeringen måtte søke avskjed den 16. februar 1912, ettersom Høyre trakk sine statsråder ut. Avskjed ble innvilget i statsråd den 19. februar, med virkning fra 20. februar. Et forsøk på å rekonstruere regjeringen mislyktes, og Jens Bratlie dannet en ny regjering mellom Frisinnede Venstre og Høyre.[1] Historiker Alf Kaartvedt omtaler Konows avgang som «parodisk og patetisk».[6] I stortingsvalget samme år tapte Konow mot en Venstre-mann, og han var dermed ut av norsk politikk for godt. Han tjente imidlertid som varamedlem i Nobelkomiteen 1913–1922 og 1922–1924.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1910 ble han tildelt storkorset av St. Olavs Orden.[1] Det er også reist en bauta over ham på Stend samt en byste (utført av Ambrosia Tønnesen) ved Fanas gamle kommunehus. Wollert Konows plass ved Fanas gamle kommunehus i Bergen er også oppkalt etter ham.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Mjeldheim, Leiv. Wollert Konow. Norsk biografisk leksion.
  2. ^ a b c d Forr, Gudleiv; Hegge, Per Egil; Njølstad, Olav (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010, s. 134. Dinamo, Oslo.
  3. ^ Forr, Gudleiv; Hegge, Per Egil; Njølstad, Olav (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010, s. 137. Dinamo, Oslo.
  4. ^ a b Forr, Gudleiv; Hegge, Per Egil; Njølstad, Olav (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010, s. 136. Dinamo, Oslo.
  5. ^ a b c Forr, Gudleiv; Hegge, Per Egil; Njølstad, Olav (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010, s. 135. Dinamo, Oslo.
  6. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Drømmen om borgerlig samling 1884–1918, s. 324. Cappelen, Oslo.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Birkeland, Rune (1945). Wollert Konow (SB). Røter, miljø, ungdomsår. Bergen.
  • Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Aschehoug, Oslo. ISBN 82-03-22389-3.
  • Forr, Gudleiv; Hegge, Per Egil; Njølstad, Olav (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010. Dinamo, Oslo. ISBN 82-8071-245-3.
  • Garvik, Olav (2001). Wollert Konow. Statsminister og stril. Fagbokforlaget, Bergen. ISBN 82-7674-766-3.
  • Kaartvedt, Alf (1984). Drømmen om borgerlig samling 1884–1918. Cappelen, Oslo. ISBN 82-02-04990-3.
  • Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og Statsraadet 1814–1914. Kristiania.
  • Mjeldheim, Leiv (2002). «Wollert Konow». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg., bind 5 (red. Helle, Knut). Kunnskapsforlaget, Oslo. ISBN 82-573-1007-7.
  • Mjeldheim, Leiv (1955). Ministeriet Konow, 1910–1912. Ein studie i parlamentarisme og partipolitikk. Samlaget, Oslo.
  • Nerbøvik, Jostein (1972): «Konows fall. Måltale og regjeringskrise» – Syn og Segn, nr. 8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Edvard A. Liljedahl, Gunnar Knudsen
Carl C. Berner 
Stortingspresident
Etterfølger:
 Jørgen Løvland, Søren Tobias Årstad
Gunnar Knudsen 
Forgjenger:
 Johannes Steen
Johan Sverdrup 
Stortingspresident
Etterfølger:
 Thomas Cathinco Bang, Sivert A. Nielsen
Olaus Olsen Eskeland, Emil Stang d.e.