Ragnar Forbech
| Ragnar Forbech | |||
|---|---|---|---|
| Født | 23. juli 1894[1] Christiania | ||
| Død | 28. des. 1975 (81 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Prest, teolog | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Krigskorset Lenin-prisen (1955) | ||
|
| Stalins fredspris 1955 |
Ragnar Forbech (født 23. juli 1894 i Kristiania, død 28. desember 1975 i Oslo) var prest i Den norske kirke.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Fredrikstad[rediger | rediger kilde]
Ragnar Forbech fikk sin første menighet i Vestre Fredrikstad kirke 28. juni 1919. Oppholdet i Fredrikstad varte i syv år, og han ble også viseformann i Indremisjonens Ungdomsforening.
I 1925 ble han valgt inn i bystyret og formannskapet i Fredrikstad på en liste som ble kalt «Avholdsfolkets og de kristelige organisasjoners fellesliste».[2] Han var formann for Oslo Indremisjon (nå Kirkens bymisjon) fra 1927 til 1941.[3]
Oslo[rediger | rediger kilde]
Han ble senere prest i Tøyen kirke i Oslo, og i 1932 tiltrådte han stillingen som forstander ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo. 1947 ble han tilsatt som residerende kapellan ved Oslo domkirke. Han forble i stillingen inntil han gikk av for aldersgrensen i 1964.[4]
Engasjement for fred, tiltakende åpenhet for Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]
Han var medlem av den pasifistiske fredsorganisasjonen International Fellowship of Reconciliation sin norske avdeling, Kristent fredslag, der han var formann frem til 1964. Han ble nestformann i Norges Kristne Arbeideres Forbund i 1948.[5]. At han aldri ble formann, skyldtes at han ikke meldte seg inn i Arbeiderpartiet.[6] Forbundets lover krevde nemlig at lederen i forbundet skulle være partimedlem.
På begynnelsen av 1950-tallet var Forbech medlem av den kommunistiske fredsorganisasjonen Fredens forkjempere i Norge. I 1953 ble han valgt som organisasjonens representant til det kommunistiske Verdensfredsrådet, som var Fredens forkjempere i Norges internasjonale moderorganisasjon. Forbechs innsats i disse organisasjonene fikk Haakon Lie til å omtale ham som «det skiltet kommunistene viser fram, når de skal vise at deres fredspropaganda er arbeid for freden».[7]
Da den i manges øyne radikale presten og fredsforkjemperen i 1955 mottok og aksepterte den sovjetiske Stalins fredspris («Stalinprisen»), ble dette møtt med sterk kritikk i Norge fra flere hold, ikke minst i kirken.[4] Senere biskop Per Lønning skrev en stor artikkel i Morgenposten under tittelen «La prisen fare» hvor han i sterke ordelag oppfordret Forbech til å frasi seg prisen.[2]
Forbech hadde vært medlem av bymisjonens representantskap siden han gikk av som formann i 1941, men ble uønsket der etter at han hadde tatt i mot prisen.[3] Han fikk liten eller ingen støtte fra arbeiderbevegelsen. Prisen var på 180 000 norske 1955-kroner, et formidabelt beløp på den tiden. Forbech brukte en del av pengene til å ansatte Berge Furre som sekretær i Kristent fredslag, og ga også støtte til Furres universitetsutdanning.[8]
Som prest var han en etterspurt sjelesørger og brant for å spre evangeliet. I mer enn 20 år var han fast «lørdagspredikant» ved Frelsesarmeens friluftsmøter på Stortorvet i Oslo hver lørdag kveld klokka 22 i sommerhalvåret.
I 1967 gav han ut selvbiografien Prest på allfarvei – og utenfor.[2]
Familie[rediger | rediger kilde]
ppholdet i Fredrikstad varte i syv år, og han ble også viseformann i Indremisjonens Ungdomsforening.
Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]
- Prest på allfarvei – og utenfor (1967) – selvbiografi
- Kristus og krigen (1952)
- Det verden trenger i dag : 3 radioandakter (1949)
- Samfunnet og veldedigheten (1946) – Artikkel i Bymissionæren : ugentlig organ for «Foreningen for indre mission i Kristiania»
- Omkring Tøien småkirkemenighets 25 års jubileum (1932)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ragnar_Forbech[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Forbech, Ragnar (1967). Prest på allfarvei - og utenfor. [Oslo]: Lutherstiftelsen. s. 35.
- ^ a b Lundby, Knut (1948-) (1980). Mellom vekkelse og velferd: bymisjon i opp- og nedgangstider. Oslo: Land og kirke/Gyldendal. s. 188. ISBN 8205121192.
- ^ a b «(no) Ragnar Forbech». Norsk biografisk leksikon.
- ^ Bastiansen, Alf Bjørnskau (1959). Norges kristne arbeideres forbund 1939-1959: en 20-års oversikt. Oslo. s. 4.
- ^ «Ragnar Forbech», Norsk biografisk leksikon.
- ^ Lie, Haakon (1905-2009) (1954). De kommunistiske dekkorganisasjonene ; Dagbladet og Kaderpartiet. Oslo: Fram forl. s. 13.
- ^ Rossavik, Frank (2011). SV. Fra Kings Bay til Kongens bord. Spartacus. s. 17. ISBN 978-82-430-0495-5.