Portal:Andre verdenskrig/Bakgrunn for krigen og politiske avgjørelser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk


Bakgrunn for krigen og politiske avgjørelser er en artikkelsamling for portal Andre verdenskrig. Pass på at artikler som brukes i lista for utmerkede og anbefalte artikler ikke gjentas i andre lister.


Tysklands og aksemaktenes erobringer (blått) i Europa under den andre verdenskrig
Keiserdømmet Japans erobringer (rødt) i Asia under den andre verdenskrig

Aksemaktene (tysk: Achsenmächte; japansk: 枢軸国 Sūjikukoku; italiensk: Potenze dell'Asse) betegner de nasjoner som drev krig i den andre verdenskrig mot de allierte styrkene. Aksemaktene var en allianse mellom fascistiske Italia; nazistiske Tyskland, og keiserriket Japan. De tre medlemmene av alliansen refererte til den som «Roma-Berlin-Tokyo-aksen», og inngikk en tremaktspakt 27. september 1940, men de samkjørte ikke sine aktiviteter.

Aksemaktenes allianse vokste ut av diplomatiske anstrengelser mellom Tyskland, Italia og Japan for å sikre deres egne særskilte ekspansjonistiske interesser på midten av 1930-tallet. Det første skrittet var avtalen som ble signert mellom Tyskland og Italia i oktober 1936. Mussolini erklærte den 1. november at alle andre europeiske land ville fra da av rotere om aksen Roma-Berlin, og således skrapte han begrepet «akse».[1][2] Det andre skrittet, som skjedde bortimot samtidig, var å signere Antikominternpakten i november 1936, en antikommunistisk forsvarspakt mellom Tyskland og Japan. Italia ble medlem av pakten i 1937. «Roma-Berlin-aksen» ble en militær allianse i 1939 under den såkalt «Stålpakten» med Tremaktspakten i 1940 som førte til integrasjon av Nazi-Tysklands militær mål og landets to avtalefestede allierte.

Da de var på høyden under den andre verdenskrig hersket aksemaktene over store deler av Europa, østlige og sørøstlige Asia, nordlige Afrika og store deler av Stillehavet. Det var ingen møter eller sentralstyrt samkjøringer mellom de tre hovedlandene i aksemaktene, og hva som var av koordinering var minimalt, men noe mer mellom Tyskland og Japan. På samme måte som alliansen mellom de allierte endret seg gjennom krigen, slik endret også alliansen av aksemakter seg. Flere nasjoner som ble med i aksemaktene tidlig i krigen, forlot alliansen senere da krigslykken endret seg. Da krigen endte i 1945 med totalt nederlag for aksemaktene ble alliansen oppløst.

Historikk[rediger | rediger kilde]

I oktober 1936 innledet Tyskland og Italia et storpolitisk samarbeid som ble kjent som Roma-Berlin-aksen. I november inngikk Japan en avtale med Tyskland om utveksling av informasjon, med videre, om den kommunistiske internasjonalens virksomhet. Denne «anti-kommitern-pakt» var således rettet mot Tysklands og Japans felles fiende: Sovjetunionen. Like etter sluttet Italia seg til pakten. Senere i november ble begrepet aksemaktene brukt for første gang, av Benito Mussolini.

Først 27. september 1940 ble aksemaktene virkelig fundamentert ved at Tyskland, Italia og Japan undertegnet tremaktspakten, hvor de tre landene forpliktet seg til å gi hverandre hjelp hvis ett av dem ble angrepet av en stat som ennå ikke var involvert i krigen. Dette var fra tysk side rettet mot USA, som i den senere tid hadde gitt økende støtte til Storbritannia. Japan så pakten som en politisk forutsetning for sitt planlagte angrep på og erobring av Sørøst-Asia. Tyskland og Italia vedtok at de ville anerkjenne Japans herredømme over Øst-Asia. I tillegg håpet Japan at dette ville tvinge USA til å godta Japans erobringplaner.

Sovjetunionen gjorde i november samme år forsøk på å bli med i tremaktspakten, men dette ble avvist av Tyskland, da de mente Sovjetunionen stilte for store krav. Dessuten hadde Hitler i sin ideologi bestemt seg for at «Tysklands skjebne ligger i øst» (det vil si nedkjempelsen av kommunismen og Sovjetunionen).

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Store aksemakter[rediger | rediger kilde]

«Tre kameratland» (Nakayoshi sangoku). Japansk flyveblad fra 1938. Barn med tyske, japanske og italienske flagg under portrettene av Hitler, keiser Hirohito og Mussolini.

Disse var de helt klart dominerende aksemaktene, og drev krigsfronter på egen hånd.

Mindre aksemakter[rediger | rediger kilde]

Det var flere mindre nasjoner som gikk inn i krigen på aksemaktenes side av forskjellige grunner, blant annet at Tyskland virket uovervinnelig etter seieren over Frankrike i 1940.

  • Republikken Slovakia: En marionettstat opprettet av tyskerne etter okkupasjonen av Böhmen og Mähren i mars 1939 under ledelse av president Josef Tiso. Utkjempet en kortvarig grensekrig med Ungarn i mars 1939 og deltok i invasjonene av Polen i 1939 og Sovjetunionen i 1941. I 1944 gjorde slovakene opprør, men ble nedkjempet av tyske SS-styrker og slovakiske styrker lojale overfor den fascistiske regjeringen. Slovakia kapitulerte den 8. mai 1945 og ble igjen innlemmet i Tsjekkoslovakia.
  • Kongeriket Ungarn: Var et av landene som de lengst var alliert med tyskerne under krigen. På tross av å være et monarki hadde landet ingen monark og var ledet av regenten admiral Miklós Horthy. Krigen startet for ungarene med invasjonen av Karpato-Ukraina og det østlige Slovakia i mars 1939. Regimet i Ungarn deltok deretter i invasjonen av Jugoslavia i april 1941 og krigen mot Sovjetunionen fra 1941-1945.
  • Kongeriket Romania: Forholdt seg pro-vestlig og nøytral inntil 1940, etter at deres hovedallierte Frankrike hadde kapitulert for tyskerne. Kong Carol II ble tvunget til a abdisere og ble etterfulgt av sin sønn Michael I, og et fascistisk diktatur under Ion Antonescu ble opprettet. Romania ble medlem av aksemaktene samme år, men deltok ikke i invasjonen av Jugoslavia i 1941. Romania deltok i krigen mot Sovjetunionen mellom 1941-1944 på et høyere nivå enn de andre aksemaktene Ungarn, Italia og Slovakia. Etter at Antonescu ble styrtet av kongen og andre militære, gikk Romania inn i krigen på de alliertes side og kjempet mot tyskerne og ungarene inntil mai 1945.
  • Keiserriket Bulgaria: Bulgaria, under tsar Boris III, signerte tremaktspakten den 1. mars 1941. Bulgaria hadde vært Tysklands allierte under den 1. verdenskrig, og som Tyskland og Ungarn ønsket de å annullere fredsavtalen, spesifikt innlemmelsen av områdene i Makedonia og ved Egeerhavet.
    Bulgaria knyttet tettere bånd med Tyskland og Italia på 1930-tallet. I 1940 tvang tyskerne rumenerne til å gi det sørlige Dobrudja tilbake til Bulgaria som følge av Craiova-traktaten, som Bulgaria hadde avstått i 1913.
    Bulgaria deltok i invasjonen på Jugoslavia og Hellas i april 1941, og annekterte Vardar Banovina (Makedonia) fra Jugoslavia og det østlige greske Makedonia og det vestlige Trakia fra Hellas. På tross av press fra tyskerne deltok Bulgaria ikke i invasjonen på Sovjetunionen i 1941 og erklærte heller aldri krig mot dem. Men den bulgarske marinen utkjempet en rekke sammenstøt med den sovjetiske marinen, som angrep bulgarske handelsskip. De utkjempet også kamper med jugoslaviske geriljastyrker i Makedonia.

Den bulgarske regjeringen ble tvunget av tyskerne til å erklære krig mot USA og Storbritannia, men den 'symbolske' krigen mot vestmaktene viste seg å være en katastrofe for landet, og Sofia og andre større byer ble utsatt for voldsomme bombeangrep av både USAAF and RAF mellom 1943 og 1944.
Da russerne nærmet seg den bulgarske grensen ble regjeringen styrtet i et statskupp den 2. september 1944 og søkte om fred med vestmaktene, men russerne erklærte Bulgaria krig 5. september. Russiske styrker rykket inn i landet uten å møte motstand. Den 9. september erklærte Bulgaria krig mot Tyskland.

  • Kongeriket Jugoslavia: Kongerriket Jugoslavia, under Prins Pauls regentskap, var i en kort periode medlem av aksemaktene i mars 1941.
    Prins Paul sluttet seg til tremaktspakten den 25. mars 1941, men ble fjernet fra makten to dager etter av et statskupp som gjorde slutt på regentskapet hans. Han ble etterfulgt av Peter II og en ny regjering. Regjeringen erklærte at de ville holde fast ved avtalen, men Hitler mente at britene sto bak kuppet mot prins Paul og sverget på å ødelegge landet.
    Den tyske invasjonen begynte den 6. april 1941. Den multietniske nasjonen hadde siden opprettelsen vært under kraftig serbisk dominans og hadde flere uløste nasjonale problemer, og dette var grunnen til at den jugoslaviske hæren ikke hadde motivasjonen til å kjempe mot aksemaktenes invasjon, og motstanden kollapset etter bare to ukers kamp.
    Grupper av kroatiske nasjonalister kalt Ustaša kontrollert av Italia og Tyskland erklærte seg selvstendig den 10. april 1941 som Den uavhengige staten Kroatia.
    Serbia ble reorganisert og tok navnet Den nasjonale salighets regjering under ledelse av general Milan Nedić, men var i realiteten en tysk marionettstat.
    Restene av Jugoslavia ble delt opp mellom andre aksemakter. Tyskland annekterte Slovenia, Italia annekterte kroatiske kystområder og Dalmatia og Albania (under italiensk styre) annekterte Montenegro. Ungarn annekterte grenseområder i det nordlige Serbia og Bulgaria annekterte Makedonia.

Land med felles fiende[rediger | rediger kilde]

Disse landene kjempet mot samme fiende som aksemaktene, men var aldri en del av selve aksemaktene.

  • Finland: Slåss med tysk hjelp mot Sovjetunionen fra 25. juni 1941 til 19. september 1944, da landet underskrev en fredsavtale med de allierte og vendte seg mot Tyskland. Hadde tidligere utkjempet vinterkrigen (1939–40) mot Sovjetunionen.
  • Thailand: Etter en meget kort forsvarskamp mot Japan, kjempet Thailand på Japans side i Stillehavskrigen fra 25. januar 1942.
  • Irak: Slåss under et kortvarig regime mot Storbritannia fra 18. april til 30. mai 1941. Ble støttet av Tyskland og Italia. Irak tapte krigen, og måtte erklære Tyskland krig i 1942. Det gamle regimets leder, Rashid Ali, fortsatte deretter kampen mot Storbritannia fra Tyskland.

Marionettregimer[rediger | rediger kilde]

Mussolini og Hitler

Tyske[rediger | rediger kilde]

  • Den italienske sosialrepublikk (Salò-republikken), opprettet av tyskerne i 1943 etter Italia kapitulerte. Mussolini var statsoverhodet, og «hovedstaden» lå Salò, derav det uformelle navnet.
  • Serbia (Nedić-regimet).
  • Montenegro (Drljević-regimet).

Italienske[rediger | rediger kilde]

Japanske[rediger | rediger kilde]

  • Mandsjukuo
  • Indre Mongolia
  • Kina (Nanjing marionettregime)
  • Burma (Ba Maw-regimet)
  • Filippinene (andre republikk)
  • Provisoriske myndighet av frie India.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schmitz-Berning, Cornelia (2007): Vokabular des Nationalsozialismus. Berlin: De Gruyter. ISBN 978-3-11-019549-1. s. 745
  2. ^ «Axis». GlobalSecurity.org.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bowen, Wayne H. (2000): Spaniards and Nazi Germany: Collaboration in the New Order. Columbia, Missouri: University of Missouri Press. ISBN 978-0-8262-1300-6.
  • Corvaja, Santi ([2001] 2008): Hitler & Mussolini: The Secret Meetings. New York: Enigma.
  • Donaldson, Robert H.; Nogee, Joseph L. (2005): The Foreign Policy of Russia: Changing Systems, Enduring Interests. Armonk, New York: M. E. Sharpe. ISBN 978-0-7656-1568-8.
  • Harrison, Mark ([1998] 2000): The Economics of World War II: Six Great Powers in International Comparison. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-78503-7.
  • McKercher, B. J. C.; Legault, Roch ([2000] 2001): Military Planning and the Origins of the Second World War in Europe. Westport, Connecticut: Greenwood Publishing Group.
  • Shirer, William L. (1960): The Rise and Fall of the Third Reich. New York: Simon & Schuster. ISBN 978-0-671-62420-0.
  • Wylie, Neville (2002): European Neutrals and Non-Belligerents During the Second World War. Cambridge; New York: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-64358-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Axis Powers – ordbokoppføring
  Les mer…

Altmark-saken viser til en hendelse som fant sted i Norge i februar 1940, hvor det tyske militære støtteskipet ble bordet av britiske marinefartøy og britiske sjømenn frigitt. Altmark-saken har vært brukt som argument eller påskudd for Tysklands beslutning om å angripe og okkupere Norge, da den norske regjering viste at landets nøytralitet ikke ble forsvart.  Les mer…

Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואה, tilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסט, halokaust, eller mer korrekt חורבן, khurbn) og porajmos eller samudaripenromani, er navnet som betegner det statsledede folkemord av jøder og andre etniske, religiøse, politiske og seksuelle minoritetsgrupper, samt massmord av etniske polakker, russere og andre slavere, i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1938 til 1945.  Les mer…

MolotovRibbentropStalin.jpg
Molotov–Ribbentrop-pakten, også kalt Hitler–Stalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten, var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig. Paktens navn viser til de sovjetiske og tyske utenriksministrene, Vjatsjeslav Molotov og Joachim von Ribbentrop, som undertegnet tillegget.  Les mer…

Churchill møter Roosevelt ombord «USS Augusta» 9. august 1941.
Avtaleteksten.

Atlanterhavserklæringen eller the Atlantic Charter var en avtale mellom USA og Storbritannia som i åtte punkter fastsatte prinsippene for deres felles politikk under andre verdenskrig og deres felles visjon for fremtiden etter krigen. Erklæringen ble undertegnet av Storbritannias statsminister Winston Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt om bord på den amerikanske krysseren «Augusta» utenfor Newfoundland den 14. august 1941, til tross for at USA på dette tidspunktet enda ikke var kommet med i krigen.

Erklæringen fikk senere tilslutning fra Sovjetunionen samt Belgia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Tsjekkoslovakia (ved sine eksil-regjeringer) og de Frie franske under den inter-allierte konferansen i London 24. september samme år. Fra 1. januar 1942 fikk erklæringen tilslutning fra alle signatarer av Erklæringen om De forente nasjoner.

Erklæringens innhold (oppsummering)[rediger | rediger kilde]

  1. Signatarstatene søker ikke å utvide sine territorier
  2. De ønsker ikke å bidra til territorielle endringer som ikke er i samsvar med de demokratisk uttrykte ønskene til de berørte partene
  3. De vil respektere ethvert folks rett til selv å velge hvordan det vil regjeres, og de ønsker å gjeninnføre denne retten til de folk som med makt er frarøvet den
  4. De vil fremme alle staters rett til handel og råmaterialer på like vilkår
  5. De ønsker å fremme samarbeide mellom alle nasjoner for økonomisk samarbeide om arbeiderrettigheter, økonomisk vekst og sosial sikkerhet
  6. De håper etter nazi-tyranniets endelige fall å etablere en fred som vil sikre alle nasjoner sikkerhet innen egne grenser
  7. De ønsker at den kommende freden skal sikre fri ferdsel på alle verdenshav
  8. De tror at for fremtiden må bruk av (militær) makt avskaffes, og at verdenssamfunnet må finne et permanent system for avvæpning av nasjoner som truer med aggresjon utover egne grenser

Avtaleteksten[rediger | rediger kilde]

  Les mer…