Portal:Andre verdenskrig/Bakgrunn for krigen og politiske avgjørelser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk


Bakgrunn for krigen og politiske avgjørelser er en artikkelsamling for portal Andre verdenskrig. Pass på at artikler som brukes i lista for utmerkede og anbefalte artikler ikke gjentas i andre lister.


Tysklands og aksemaktenes erobringer (blått) i Europa under den andre verdenskrig
Keiserdømmet Japans erobringer (rødt) i Asia under den andre verdenskrig

Aksemaktene (tysk: Achsenmächte; japansk: 枢軸国 Sūjikukoku; italiensk: Potenze dell'Asse) betegner de nasjoner som drev krig i den andre verdenskrig mot de allierte styrkene. Aksemaktene var en allianse mellom fascistiske Italia; nazistiske Tyskland, og keiserriket Japan. De tre medlemmene av alliansen refererte til den som «Roma-Berlin-Tokyo-aksen», og inngikk en tremaktspakt 27. september 1940, men de samkjørte ikke sine aktiviteter.

Aksemaktenes allianse vokste ut av diplomatiske anstrengelser mellom Tyskland, Italia og Japan for å sikre deres egne særskilte ekspansjonistiske interesser på midten av 1930-tallet. Det første skrittet var avtalen som ble signert mellom Tyskland og Italia i oktober 1936. Mussolini erklærte den 1. november at alle andre europeiske land ville fra da av rotere om aksen Roma-Berlin, og således skrapte han begrepet «akse».[1][2] Det andre skrittet, som skjedde bortimot samtidig, var å signere Antikominternpakten i november 1936, en antikommunistisk forsvarspakt mellom Tyskland og Japan. Italia ble medlem av pakten i 1937. «Roma-Berlin-aksen» ble en militær allianse i 1939 under den såkalt «Stålpakten» med Tremaktspakten i 1940 som førte til integrasjon av Nazi-Tysklands militær mål og landets to avtalefestede allierte.

Da de var på høyden under den andre verdenskrig hersket aksemaktene over store deler av Europa, østlige og sørøstlige Asia, nordlige Afrika og store deler av Stillehavet. Det var ingen møter eller sentralstyrt samkjøringer mellom de tre hovedlandene i aksemaktene, og hva som var av koordinering var minimalt, men noe mer mellom Tyskland og Japan. På samme måte som alliansen mellom de allierte endret seg gjennom krigen, slik endret også alliansen av aksemakter seg. Flere nasjoner som ble med i aksemaktene tidlig i krigen, forlot alliansen senere da krigslykken endret seg. Da krigen endte i 1945 med totalt nederlag for aksemaktene ble alliansen oppløst.

Historikk[rediger | rediger kilde]

I oktober 1936 innledet Tyskland og Italia et storpolitisk samarbeid som ble kjent som Roma-Berlin-aksen. I november inngikk Japan en avtale med Tyskland om utveksling av informasjon, med videre, om den kommunistiske internasjonalens virksomhet. Denne «anti-kommitern-pakt» var således rettet mot Tysklands og Japans felles fiende: Sovjetunionen. Like etter sluttet Italia seg til pakten. Senere i november ble begrepet aksemaktene brukt for første gang, av Benito Mussolini.

Først 27. september 1940 ble aksemaktene virkelig fundamentert ved at Tyskland, Italia og Japan undertegnet tremaktspakten, hvor de tre landene forpliktet seg til å gi hverandre hjelp hvis ett av dem ble angrepet av en stat som ennå ikke var involvert i krigen. Dette var fra tysk side rettet mot USA, som i den senere tid hadde gitt økende støtte til Storbritannia. Japan så pakten som en politisk forutsetning for sitt planlagte angrep på og erobring av Sørøst-Asia. Tyskland og Italia vedtok at de ville anerkjenne Japans herredømme over Øst-Asia. I tillegg håpet Japan at dette ville tvinge USA til å godta Japans erobringplaner.

Sovjetunionen gjorde i november samme år forsøk på å bli med i tremaktspakten, men dette ble avvist av Tyskland, da de mente Sovjetunionen stilte for store krav. Dessuten hadde Hitler i sin ideologi bestemt seg for at «Tysklands skjebne ligger i øst» (det vil si nedkjempelsen av kommunismen og Sovjetunionen).

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Store aksemakter[rediger | rediger kilde]

«Tre kameratland» (Nakayoshi sangoku). Japansk flyveblad fra 1938. Barn med tyske, japanske og italienske flagg under portrettene av Hitler, keiser Hirohito og Mussolini.

Disse var de helt klart dominerende aksemaktene, og drev krigsfronter på egen hånd.

Mindre aksemakter[rediger | rediger kilde]

Det var flere mindre nasjoner som gikk inn i krigen på aksemaktenes side av forskjellige grunner, blant annet at Tyskland virket uovervinnelig etter seieren over Frankrike i 1940.

  • Republikken Slovakia: En marionettstat opprettet av tyskerne etter okkupasjonen av Böhmen og Mähren i mars 1939 under ledelse av president Josef Tiso. Utkjempet en kortvarig grensekrig med Ungarn i mars 1939 og deltok i invasjonene av Polen i 1939 og Sovjetunionen i 1941. I 1944 gjorde slovakene opprør, men ble nedkjempet av tyske SS-styrker og slovakiske styrker lojale overfor den fascistiske regjeringen. Slovakia kapitulerte den 8. mai 1945 og ble igjen innlemmet i Tsjekkoslovakia.
  • Kongeriket Ungarn: Var et av landene som lengst var alliert med tyskerne under krigen. På tross av å være et monarki hadde landet ingen monark og var ledet av regenten admiral Miklós Horthy. Krigen startet for ungarene med invasjonen av Karpato-Ukraina og det østlige Slovakia i mars 1939. Regimet i Ungarn deltok deretter i invasjonen av Jugoslavia i april 1941 og krigen mot Sovjetunionen fra 1941-1945.
  • Kongeriket Romania: Forholdt seg pro-vestlig og nøytral inntil 1940, etter at deres hovedallierte Frankrike hadde kapitulert for tyskerne. Kong Carol II ble tvunget til a abdisere og ble etterfulgt av sin sønn Michael I, og et fascistisk diktatur under Ion Antonescu ble opprettet. Romania ble medlem av aksemaktene samme år, men deltok ikke i invasjonen av Jugoslavia i 1941. Romania deltok i krigen mot Sovjetunionen mellom 1941 og 1944 på et høyere nivå enn de andre aksemaktene Ungarn, Italia og Slovakia. Etter at Antonescu ble styrtet av kongen og andre militære, gikk Romania inn i krigen på de alliertes side og kjempet mot tyskerne og ungarene inntil mai 1945.
  • Keiserriket Bulgaria: Bulgaria, under tsar Boris III, signerte tremaktspakten den 1. mars 1941. Bulgaria hadde vært Tysklands allierte under den 1. verdenskrig, og som Tyskland og Ungarn ønsket de å annullere fredsavtalen, spesifikt innlemmelsen av områdene i Makedonia og ved Egeerhavet.
    Bulgaria knyttet tettere bånd med Tyskland og Italia på 1930-tallet. I 1940 tvang tyskerne rumenerne til å gi det sørlige Dobrudja tilbake til Bulgaria som følge av Craiova-traktaten, som Bulgaria hadde avstått i 1913.
    Bulgaria deltok i invasjonen på Jugoslavia og Hellas i april 1941, og annekterte Vardar Banovina (Makedonia) fra Jugoslavia og det østlige greske Makedonia og det vestlige Trakia fra Hellas. På tross av press fra tyskerne deltok Bulgaria ikke i invasjonen på Sovjetunionen i 1941 og erklærte heller aldri krig mot dem. Men den bulgarske marinen utkjempet en rekke sammenstøt med den sovjetiske marinen, som angrep bulgarske handelsskip. De utkjempet også kamper med jugoslaviske geriljastyrker i Makedonia.

Den bulgarske regjeringen ble tvunget av tyskerne til å erklære krig mot USA og Storbritannia, men den 'symbolske' krigen mot vestmaktene viste seg å være en katastrofe for landet, og Sofia og andre større byer ble utsatt for voldsomme bombeangrep av både USAAF and RAF mellom 1943 og 1944.
Da russerne nærmet seg den bulgarske grensen ble regjeringen styrtet i et statskupp den 2. september 1944 og søkte om fred med vestmaktene, men russerne erklærte Bulgaria krig 5. september. Russiske styrker rykket inn i landet uten å møte motstand. Den 9. september erklærte Bulgaria krig mot Tyskland.

  • Kongeriket Jugoslavia: Kongerriket Jugoslavia, under Prins Pauls regentskap, var i en kort periode medlem av aksemaktene i mars 1941.
    Prins Paul sluttet seg til tremaktspakten den 25. mars 1941, men ble fjernet fra makten to dager etter av et statskupp som gjorde slutt på regentskapet hans. Han ble etterfulgt av Peter II og en ny regjering. Regjeringen erklærte at de ville holde fast ved avtalen, men Hitler mente at britene sto bak kuppet mot prins Paul og sverget på å ødelegge landet.
    Den tyske invasjonen begynte den 6. april 1941. Den multietniske nasjonen hadde siden opprettelsen vært under kraftig serbisk dominans og hadde flere uløste nasjonale problemer, og dette var grunnen til at den jugoslaviske hæren ikke hadde motivasjonen til å kjempe mot aksemaktenes invasjon, og motstanden kollapset etter bare to ukers kamp.
    Grupper av kroatiske nasjonalister kalt Ustaša kontrollert av Italia og Tyskland erklærte seg selvstendig den 10. april 1941 som Den uavhengige staten Kroatia.
    Serbia ble reorganisert og tok navnet Den nasjonale salighets regjering under ledelse av general Milan Nedić, men var i realiteten en tysk marionettstat.
    Restene av Jugoslavia ble delt opp mellom andre aksemakter. Tyskland annekterte Slovenia, Italia annekterte kroatiske kystområder og Dalmatia og Albania (under italiensk styre) annekterte Montenegro. Ungarn annekterte grenseområder i det nordlige Serbia og Bulgaria annekterte Makedonia.

Land med felles fiende[rediger | rediger kilde]

Disse landene kjempet mot samme fiende som aksemaktene, men var aldri en del av selve aksemaktene.

  • Finland: Slåss med tysk hjelp mot Sovjetunionen fra 25. juni 1941 til 19. september 1944, da landet underskrev en fredsavtale med de allierte og vendte seg mot Tyskland. Hadde tidligere utkjempet vinterkrigen (1939–40) mot Sovjetunionen.
  • Thailand: Etter en meget kort forsvarskamp mot Japan, kjempet Thailand på Japans side i Stillehavskrigen fra 25. januar 1942.
  • Irak: Slåss under et kortvarig regime mot Storbritannia fra 18. april til 30. mai 1941. Ble støttet av Tyskland og Italia. Irak tapte krigen, og måtte erklære krig mot Tyskland i 1942. Det gamle regimets leder, Rashid Ali, fortsatte deretter kampen mot Storbritannia fra Tyskland.

Marionettregimer[rediger | rediger kilde]

Mussolini og Hitler

Tyske[rediger | rediger kilde]

  • Den italienske sosialrepublikk (Salò-republikken), opprettet av tyskerne i 1943 etter Italia kapitulerte. Mussolini var statsoverhodet, og «hovedstaden» lå Salò, derav det uformelle navnet.
  • Serbia (Nedić-regimet).
  • Montenegro (Drljević-regimet).
  • Norge (Quisling-regimet)

Italienske[rediger | rediger kilde]

Japanske[rediger | rediger kilde]

  • Mandsjukuo
  • Indre Mongolia
  • Kina (Nanjing-marionettregimet)
  • Burma (Ba Maw-regimet)
  • Filippinene (andre republikk)
  • Den provisoriske myndighet i «frie India».

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schmitz-Berning, Cornelia (2007): Vokabular des Nationalsozialismus. Berlin: De Gruyter. ISBN 978-3-11-019549-1. s. 745
  2. ^ «Axis». GlobalSecurity.org.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bowen, Wayne H. (2000): Spaniards and Nazi Germany: Collaboration in the New Order. Columbia, Missouri: University of Missouri Press. ISBN 978-0-8262-1300-6.
  • Corvaja, Santi ([2001] 2008): Hitler & Mussolini: The Secret Meetings. New York: Enigma.
  • Donaldson, Robert H.; Nogee, Joseph L. (2005): The Foreign Policy of Russia: Changing Systems, Enduring Interests. Armonk, New York: M. E. Sharpe. ISBN 978-0-7656-1568-8.
  • Harrison, Mark ([1998] 2000): The Economics of World War II: Six Great Powers in International Comparison. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-78503-7.
  • McKercher, B. J. C.; Legault, Roch ([2000] 2001): Military Planning and the Origins of the Second World War in Europe. Westport, Connecticut: Greenwood Publishing Group.
  • Shirer, William L. (1960): The Rise and Fall of the Third Reich. New York: Simon & Schuster. ISBN 978-0-671-62420-0.
  • Wylie, Neville (2002): European Neutrals and Non-Belligerents During the Second World War. Cambridge; New York: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-64358-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Axis Powers – ordbokoppføring
  Les mer…

Altmark-saken viser til en hendelse som fant sted i Norge i februar 1940, knappe to måneder før det tyske angrepet på Norge i andre verdenskrig. 16. februar dette året ble et tysk, militært støtteskip, tankeren «Altmark», bordet av britiske marinefartøy i Jøssingfjorden i Sokndal i Rogaland og 300 britiske sjømenn frigitt fra tysk krigsfangenskap. Altmark-saken har vært brukt som argument eller påskudd for Tysklands beslutning om å angripe og okkupere Norge, fordi den norske regjeringen viste at landets nøytralitet ikke ble forsvart.  Les mer…

Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואה, tilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסט, halokaust, eller mer korrekt חורבן, khurbn) og porajmos eller samudaripenromani, var det statsledede folkemord av jøder, i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av cirka 6 millioner jøder.  Les mer…

<onlyinclude>
MolotovRibbentropStalin.jpg
Molotov–Ribbentrop-pakten, også kalt Hitler–Stalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten, var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig. Paktens navn viser til de sovjetiske og tyske utenriksministrene, Vjatsjeslav Molotov og Joachim von Ribbentrop, som undertegnet tillegget. Den dannet grunnlag for det tyske angrepet på Polen en uke senere og for sovjetisk invasjon av Polen to uker etter den tyske. Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, Baltikum og Finland mellom seg. Tyskland fikk store deler av Polen mens Sovjetunionen ekspanderte vestover i sine nærområder. Churchill og Roosevelt aksepterte at Sovjetunionen beholdt den erobrede territoriet etter krigen. Ifølge Sven G. Holtsmark antok Stalin trolig at pakten kunne holde Sovjetunionen utenfor en kommende storkrig i Europa.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ribbentrop ønsket å danne en kontinental blokk, særlig gjennom allianse med Sovjetunionen, for å holde Storbritannia i sjakk.[2] I mai 1939 ble Maksim Litvinov erstattet av Vjatsjeslav Molotov som Sovjetunionens utenrikskommissar. For Hitler var det vanskelig å forhandle med jødiske Litvinov.[3]

Sommeren 1939 holdt Stalin i gang sonderinger om militærallianser med både Tyskland og Storbritannia/Frankrike.[4] Sovjetunionen hadde på denne tiden ingen allierte.[5] Storbritannia og Frankrike ga sikkerhetsgarantier til Polen og forhandlet med Sovjetunionen våren og forsommeren 1939. For Hitler var det vesentlig å hindre disse samtalene, eller enda bedre å sikre seg sovjetisk nøytralitet i tilfelle krig med Polen. Ribbentrop var en tidlig pådriver for en hestehandel med Stalin. Forhandlinger om handelsavtale var allerede planlagt og Ernst von Weizsäcker, Ribbentrops statssekretær, sonderte med den sovjetisk legasjonen i Berlin. På grunn av sovjetisk motvilje stanset forhandlingen midtsommers, men ble tatt opp igjen i slutten av juli.[2][6]:394-404

Forhandling[rediger | rediger kilde]

Ribbentrop fremholdt 2. august, overfor den sovjetiske chargé d'affaires i Berlin, muligheten for en allianse.[7] Ribbentrop forsøkte å få til forhandlinger direkte med Molotov. Molotov var på sin side bekymret for tysk støtte til Japan, som på den tiden fortsatt var i strid med sovjetiske styrker. Britiske og franske militærdelegasjoner skulle til Moskva 11. august for å fortsette samtalene. Hitler sendte 20. august et telegram til Stalin, hvor han ba Stalin om å motta Ribbentrop 22. eller senest 23. august. På forhånd fikk Hitler tilsendt Molotovs utkast til avtale. I avtalen tok Molotov forbehold om at det måtte utarbeides en særskilt protokoll, der det konkret ble beskrevet hvordan Øst-Europa skulle deles opp i tyske og sovjetiske sfærer. Ribbentrop fikk vide fullmakter til å fullføre hestehandelen da han reiste til Moskva 23. august. Ribbentrop, Stalin og Molotov diskuterte flere sider av verdenssituasjonen inkludert Japan, Italia, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike samt antikominternpakten. For Ribbentrop var antikominternpakten, som han selv sto bak og med brodd mot Moskva, et vanskelig punkt.[6]:394-404 Hitler hadde det travelt med å få til en avtale med Stalin for å kunne invadere Polen før høstregnet begynte (26. august var opprinnelig planlagt dato for angrepet), Hitler var derfor villig til å strekke seg langt.[8][5] Molotov var hovedmannen bak pakten på sovjetisk side.[9]:238

Ribbentrop innledet forhandlinger om en handelsavtale med Sovjetunionen. Senere i august 1939 fortsatte Ribbentrop forhandlingene og undertegnet den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten, også kalt Molotov–Ribbentrop-pakten.[4] I Sovjetunionen hadde det tidligere på sommeren 1939 vært misnøye med at forhandlingene skjedde via underordnete diplomater. Hitler bestemte derfor den 14. august at Ribbentrop personlig skulle sluttføre forhandlingene med Molotov og Stalin. Fra 18. august var Ribbentrop i beredskap for å reise med fly til Moskva. Hitler hadde i utgangspunktet planlagt invasjon av Polen 26. august og avtalen med Moskva måtte være på plass før. Stalin oppfattet trolig Hitlers hastverk. Den hemmelige delen av avtalen omhandlet delingen av Polen og Baltikum. Hitler ønsket å trekke demarkasjonslinjen midt i Latvia langs elven Daugava. Stalin ønsket å få kontroll over de gamle russiske flåtehavnene Liepaja og Ventspils, og foreslo Litauens nordgrense som skillelinje mellom Tysklands og Sovjetunionens interessesfære. Ribbentrop kontaktet Hitler mens forhandlingene i Moskva pågikk og fikk straks ja til å oppgi Kurzeme og Zemgale. Den hemmelige delen omfattet videre delingen av Polen i sovjetisk og tysk del (langs elvene Pissa, Nemunas, Wisła og San), samt sovjetisk kontroll over Bessarabia, Estland, Latvia og Finland som sovjetisk interessesfærer. Den hemmelig delen var basert på et sovjetisk utkast av 19. august.[5]

Pakten var en stor overraskelse for opposisjonen i Tyskland inkludert general Ludwig Beck som hadde gått av i forbindelse med Tsjekkoslovakia i 1938. Beck og general Franz Halder fryktet at pakten ville åpne opp for sovjetisk ekspansjon til Baltikum og Østersjø-området. Denne bekrymingen var utbredt også i utenriksdepartementet.[2]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Signert kart fra paktens tilleggsprotokoll

Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll om deling av Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer for de to partene. Blant annet ble det avtalt at Estland og Latvia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland. Det daværende Polen ble forutsatt delt mellom landene etter en grense som fulgte elvene San, Wisła og Narew; Tyskland skulle overta de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen de østlige områdene som tidligere hadde tilhørt Russland. Grensen fulgte i hovedsak Curzon-linjen fra 1919.

Ikke-angrepspakten ga hver av partene «rett» til å angripe Polen og ta kontroll over sine respektive interessesfærer.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter at pakten ble inngått var Tyskland klar til å gå til angrep på Polen. Det skulle skje den 26. august, men kontraordre ble gitt aftenen før. Tyskland iverksatte angrep på Polen noen dager senere, den 1. september; og rykket raskt østover til tross for kraftig polsk motstand. Etter inngåelsen av pakten sendte den tyske regjeringen stadige oppfordringer til Moskva med ønske om sovjetisk styrkekonsentrasjon langs Polens østgrense.[2] 17. september angrep også Sovjetunionen østfra, og utsatt for en tofrontskrig forsvant håpet om at Polen kunne stå imot. Det tok tyskerne en måned å okkupere sin del av Polen. Hovedstaden Warszawa kapitulerte 28. september, og 6. oktober var de siste lommene av polsk motstand eliminert. Den polske regjering kapitulerte aldri, men klarte å flykte via Romania til eksil i Storbritannia.

Etter Polens militære nederlag annekterte Sovjetunionen i henhold til tilleggsavtalen alt land øst for Curzonlinjen og dessuten Białystok og det østlige Galicia.

Ribbentrop-Molotov no.svg

Utvikling etter oppdelingen av Polen[rediger | rediger kilde]

«Pansergeneralen» Heinz Guderian (i midten) under en felles tysk/sovjetisk seiersparade i Brest i 23. september 1939.

Begge parter var oppriktige i sin forpliktelse til avtalen, og forholdet mellom landene var i tiden like etter svært godt. Mange konferanser og seremonier ble holdt sammen, og landene var de facto allierte. Stalin skal t.o.m ha uttalt: «Sovjetunionen vil ikke tillate at Tyskland blir kvalt».

Imidlertid begynte avtalen og tilliten snart å svekkes, da status quo ble brutt av spesielt to hendelser:

  • Vinterkrigen i 1939-1940 viste hvor dårlig det stod til militært med Sovjetunionen. Hitler begynte etter dette å igjen vurdere å angripe Sovjetunionen.
  • Tysklands suksess på Vestfronten våren 1940. Stalin hadde regnet med Tyskland ville forbli kun i Sentral-Europa (som avtalen ga til dem), og ville måtte kjempe lenge mot vestmaktene. I stedet hadde Hitler erobret store deler av Vest-Europa (Benelux-landene og Frankrike) og hadde kontroll over store deler av Nord-Europa (Danmark og Norge, sterkt diplomatisk press på Sverige) allerede i juni 1940. Hitler hadde nå hele Vestfronten fri, siden de allierte styrkene var isolert på den andre siden av Den engelske kanal.

Stalin ble nå mer iherdig i et forsøk på holde Hitler fornøyd, og økte råvareforsyningene og hjalp tyskerne ytterligere militært. Men forholdet ble stadig dårligere og pakten endte med et brak i juni 1941 da Tyskland angrep Sovjetunionen i det som ble kalt Operasjon Barbarossa. Stalin skal da ha blitt helt sjokkert, siden han trodde dette aldri ville skje. Sovjetunionen allierte seg da med Storbritannia og de øvrige statene som også var i krig med Tyskland.

Østfronten ble så den største krigskueplassen i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser, utført av begge de stridende partene.

Sovjetiske hemmelighold[rediger | rediger kilde]

Femtiårsdemonstrasjonen for offentliggjøring av pakten 23. august 1989, da 2 millioner innbyggere i Baltikum holdt hverandre i hendene langs Den baltiske vei mellom Tallinn og Vilnius.

De sovjetiske myndighetene medga aldri offisielt før i 1989 at Sovjetunionen hadde inngått en slik avtale med Tyskland allerede før krigen begynte. Da laget 2 millioner estere, latviere og litauere en over 600 km ubrutt menneskelenke på 50-årsmarkeringen, kalt Den baltiske vei, i protest mot den russiske okkupasjonen av deres land. I 2004, på 15-årsdagen for denne menneskelenken, uttalte Litauens parlamentsleder, Arturas Paulauskas, at dette var generalprøven for de baltiske lands frigjøring fra Sovjetunionen. Av de tre landene var Litauen det første til å erklære seg uavhengig litt over seks måneder senere.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David Fisher, Anthony Read: (1999). The Deadly Embrace: Hitler, Stalin, and the Nazi–Soviet Pact 1939–1941. W. W. Norton & Company.
  • Izidors Vizulis: (1990). The Molotov–Ribbentrop Pact of 1939: The Baltic Case. Praeger Publishers. ISBN 0-275-93456-X
  • Richard M. Watt: (1979). Bitter Glory: Poland & Its Fate 1918–1939. Simon & Schuster, NY. ISBN 0-7818-0673-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Holtsmark, Sven G. (31. august 2019). «Krigen ingen kunne stoppe». Klassekampen. s. 42. 
  2. ^ a b c d Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. The Historical Journal, 26(4), 891-920.
  3. ^ Churchill, Winston (1948). Den annen verdenskrig. Oslo: Cappelen. 
  4. ^ a b Wasberg, Gunnar Christie (1967). Den annen verdenskrig: en kort oversikt. Oslo: Olaf Norli. 
  5. ^ a b c Baalsrud, Terje (1990). Stalin-Hitler pakten og de baltiske staters skjebne. Bergen: Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter. ISBN 8274710134. 
  6. ^ a b Bullock, Alan (1957). Hitler: tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. 
  7. ^ Beevor, Anthony (2012): The second world war. Orion Publishing.
  8. ^ Christensen, Chr. A.R. (1988). De store krigene. [Stabekk]: Bokklubben. ISBN 8252511759. 
  9. ^ Steffahn, Harald (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. ISBN 8251612586. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  Les mer…

Churchill møter Roosevelt ombord «USS Augusta» 9. august 1941.
Avtaleteksten.

Atlanterhavserklæringen eller the Atlantic Charter var en avtale mellom USA og Storbritannia som i åtte punkter fastsatte prinsippene for deres felles politikk under andre verdenskrig og deres felles visjon for fremtiden etter krigen. Erklæringen ble undertegnet av Storbritannias statsminister Winston Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt om bord på den amerikanske krysseren «Augusta» utenfor Newfoundland den 14. august 1941, til tross for at USA på dette tidspunktet enda ikke var kommet med i krigen.

Erklæringen fikk senere tilslutning fra Sovjetunionen samt Belgia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Tsjekkoslovakia (ved sine eksil-regjeringer) og de Frie franske under den inter-allierte konferansen i London 24. september samme år. Fra 1. januar 1942 fikk erklæringen tilslutning fra alle signatarer av Erklæringen om De forente nasjoner.

Erklæringens innhold (oppsummering)[rediger | rediger kilde]

  1. Signatarstatene søker ikke å utvide sine territorier
  2. De ønsker ikke å bidra til territorielle endringer som ikke er i samsvar med de demokratisk uttrykte ønskene til de berørte partene
  3. De vil respektere ethvert folks rett til selv å velge hvordan det vil regjeres, og de ønsker å gjeninnføre denne retten til de folk som med makt er frarøvet den
  4. De vil fremme alle staters rett til handel og råmaterialer på like vilkår
  5. De ønsker å fremme samarbeide mellom alle nasjoner for økonomisk samarbeide om arbeiderrettigheter, økonomisk vekst og sosial sikkerhet
  6. De håper etter nazi-tyranniets endelige fall å etablere en fred som vil sikre alle nasjoner sikkerhet innen egne grenser
  7. De ønsker at den kommende freden skal sikre fri ferdsel på alle verdenshav
  8. De tror at for fremtiden må bruk av (militær) makt avskaffes, og at verdenssamfunnet må finne et permanent system for avvæpning av nasjoner som truer med aggresjon utover egne grenser.

Avtaleteksten[rediger | rediger kilde]

  Les mer…