Astronomi er en av de eldste vitenskaper. Tidlige sivilisasjoners astronomer utførte metodiske observasjoner av nattehimmelen, og kulturgjenstander tilknyttet astronomi fra enda tidligere tider er funnet. Det var imidlertid med oppfinnelsen av teleskopet på begynnelsen av 1600-tallet at faget utviklet seg til en moderne vitenskap. Historisk sett har astronomi innbefattet disipliner så forskjellige som astrometri, stjernenavigasjon, observasjonell astronomi, utvikling av kalendre, og også astrologi, men profesjonell astronomi betraktes ofte nå for tiden å være omtrent synonymt med astrofysikk.
Siden det 20. århundre har faget astronomi blitt splittet til observasjonelle og teoretiske grener. Observasjonell astronomi fokuserer på innhenting og analysering av data, hovedsakelig ved hjelp av elementære fysiske prinsipper, mens teoretisk astronomi forsøker å kaste lys over astronomiske objekter og fenomener ved hjelp av datamodeller og analytiske modeller. De to retningene kompletterer hverandre, da teoretisk astronomi forsøker å forklare observasjonelle resultater, observasjonell astronomi blir brukt for å bekrefte teoretiske resultater.
Montasje av Jupiters fire galileiske måner i et sammensatt bilde som sammenligner størrelsen på månene og Jupiter. Fra topp til bunn: Io, Europa, Ganymedes, Callisto
De fire månene ble oppdaget en gang mellom 1609 og 1610 da Galileo gjorde forbedringer på sitt teleskop, noe som gjorde det mulig for ham å observere himmellegemer tydeligere enn hva som hadde vært mulig tidligere. Galileos oppdagelse viste viktigheten av teleskopet som et verktøy for astronomer ved å vise at der var objekter i rommet som ikke kan ses med det blotte øye. Enda viktigere, den ukontroversielle oppdagelsen av himmellegemer i bane rundt noe annet enn jorden ga et alvorlig slag til det daværende aksepterte Ptolemaiske verdensbildet, eller den geosentriske modellen hvor alt går i bane rundt jorden.
Galileo kalte opprinnelig oppdagelsen for Cosmica Sidera («Cosimos stjerner»), men navnene som til slutt ble gjeldende ble valgt ut av Simon Marius. Marius oppdaget månene uavhengig på samme tid som Galileo, og ga dem deres nåværende navn som ble foreslått av Johannes Kepler, i hans Mundus Jovialis utgitt i 1614.
Denne doriske portikoen er hovedinngangen til Cambridge Observatory-bygningen
Cambridge Observatory er et astronomiskobservatorium ved University of Cambridge, øst i England. Observatoriet ble etablert i 1823 og er nå en del av instituttet for astronomi. Den gamle observatoriumbygningen inneholder biblioteket til instituttet for astronomi som har en stor samling av moderne og historiske astronomiske bøker.
Titan er planetenSaturns største måne. Den er den eneste naturlige satellitten kjent å ha en atmosfære, og den er det eneste objektet utenom jorden hvor stabile legemer av væsker har blitt funnet på overflaten. Titan er den sjette ellipsoidiske månen fra Saturn. Titan, som ofte beskrives som en planetlignende måne, har en diameter som er omtrent 50 % større enn jordens måne og er omtrent 80 % mer massiv. Etter diameter er den nest størst i solsystemet, etter jupitermånenGanymedes, og i volum er den større enn den minste planeten, Merkur, selv om den bare er halvparten så massiv. Titan var den første kjente månen til Saturn da den ble oppdaget av den nederlandske astronomen Christiaan Huygens i 1655. Totalt var den den femte månen til en planet utenom jorden som ble oppdaget.
