Astronomi er en av de eldste vitenskaper. Tidlige sivilisasjoners astronomer utførte metodiske observasjoner av nattehimmelen, og kulturgjenstander tilknyttet astronomi fra enda tidligere tider er funnet. Det var imidlertid med oppfinnelsen av teleskopet på begynnelsen av 1600-tallet at faget utviklet seg til en moderne vitenskap. Historisk sett har astronomi innbefattet disipliner så forskjellige som astrometri, stjernenavigasjon, observasjonell astronomi, utvikling av kalendre, og også astrologi, men profesjonell astronomi betraktes ofte nå for tiden å være omtrent synonymt med astrofysikk.
Siden det 20. århundre har faget astronomi blitt splittet til observasjonelle og teoretiske grener. Observasjonell astronomi fokuserer på innhenting og analysering av data, hovedsakelig ved hjelp av elementære fysiske prinsipper, mens teoretisk astronomi forsøker å kaste lys over astronomiske objekter og fenomener ved hjelp av datamodeller og analytiske modeller. De to retningene kompletterer hverandre, da teoretisk astronomi forsøker å forklare observasjonelle resultater, observasjonell astronomi blir brukt for å bekrefte teoretiske resultater.
Jupiters måner består av 67 bekreftede måner og er det største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet. De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen. Fra slutten av det 19. århundre har dusinvis av mindre jovianske måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske gudenJupiter, eller hans greske tilsvaring, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter, og de resterende 60 månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.
Åtte av Jupiters måner er regulære satellitter med prograd og nær sirkulære baner som ikke er stort inklinerte i forhold til Jupiters ekvatorplan. De galileiske månene er sfæriske i form og ville ha blitt ansett som dvergplaneter eller planeter dersom de hadde gått i bane direkte rundt solen. De andre fire regulære satellittene er mye smalere og nærmere Jupiter; disse er kilder til støvet som utgjør Jupiters ringer.
Jupiters øvrige 59 måner er irregulære satellitter hvis prograde og retrograde bevegelse er mye lengre fra Jupiter og har høye inklinasjoner og baneeksentrisiteter. Disse månene ble sannsynligvis fanget inn av Jupiter fra solbaner. Der er 17 nylig oppdagete irregulære satellitter som enda ikke har blitt navngitt.
Fabra-observatoriet er et astronomiskobservatorium i Barcelona i Catalonia. Det peker sørover og ligger på en høyde av 415 meter over havet, i fjellkjeden Collserola. Det ble åpna i 1904 og tilhører Reial Acadèmia de Ciències i Arts de Barcelona. Hovedaktiviteten til observatoriet er å studere asteroider og kometer. Det er det fjerde eldste observatoriet i verden som fremdeles er i bruk. Det var i Fabra-observatoriet at kometen 32P/Comas Solá ble oppdaga i 1926 av Josep Comas Solà.
Christopher Hansteen var en norsk astronom. Han var professor i astronomi og anvendt matematikk ved «Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania», nå Universitetet i Oslo 1816-1861. Hansteen var en sentral person i norsk og internasjonal vitenskap på 1800-tallet. Han redigerte almanakken i en årrekke, var medlem av tilsynskomiteen for mål og vekt og en komite for reorganisering av Norges skolevesen. Som direktør for den geografiske oppmålingen tok han initiativ til kartleggingen av seilingsforholdene langs norskekysten. Hansteen grunnla også universitetets observatorium, som fremdeles befinner seg i sentrum av Oslo. Et krater og et fjell på Månen er oppkalte etter Christopher Hansteen.
Venus er den andre planeten fra solen og den tredje minste i vårt solsystem. Planeten er oppkalt etter Venus, den romerskegudinnen for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Den italienske fysikeren Galileo Galilei observerte planeten tidlig på 1600-tallet, og oppdaget at den hadde faser som månen. Dette var blant de første observasjonene som klart motsa Ptolemaios' geosentriske modell som plasserte jorden som midtpunkt i universet, og lot solen og de andre planetene rotere rundt jorden.
