Portal:Andre verdenskrig/Kjente personer

Kjente personer er en artikkelsamling for portal Andre verdenskrig. Pass på at artikler som brukes i lista for utmerkede og anbefalte artikler ikke gjentas i andre lister.

---

Heinrich Fehlis (født 1. november 1906, død 11. mai 1945 i Porsgrunn) var en tysk SS-offiser og politisjef som tjenestegjorde i Norge under den andre verdenskrig. Han var SS-Oberführer og Oberst der Polizei, var i ledelsen for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD), hvor han etterfulgte Franz Walter Stahlecker som sjef for Sipo og SD i Norge i november 1940 og var «Befehlshaber» (BdSuSD) ved Victoria terrasse.  Les mer…

---

Paul Nikolaus von Falkenhorst, egentlig Paul Nikolaus von Jastrzembski, født 17. januar 1885 i Breslau i Nedre Schlesien, død 18. juni 1968 i Holzminden i Niedersachsen, var en tysk general under andre verdenskrig. Han er best kjent for å ha planlagt og gjennomført den tyske invasjonen i Danmark og Norge i 1940. Han var også øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge fram til 1944. Falkenhorst ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser. Straffen ble omgjort til 20 års fengsel, men han ble løslatt allerede i 1953.  Les mer…

---

Henning Hermann Robert Karl von Tresckow (1901–1944) var generalmajor i det tyske Wehrmacht under andre verdenskrig. Han var en ledende skikkelse i den hemmelige militære opposisjonen mot Adolf Hitler, og forsøkte flere ganger å få ham drept.  Les mer…

---

Andre verdenskrig/Kjente personer

Josef Antonius Heinrich Terboven (1898–1945) var en tysk nazist og SA-general som var øverste sivile tyske leder i det tyskokkuperte Norge.

Liv og virke

Bakgrunn

Terboven ble født i Essen som sønn av en velstående bonde. Navnet Terboven er lavtysk eller nederlandsk. Han tjenestegjorde i det tyske feltartilleriet og det voksende luftforsvaret i første verdenskrig og ble tildelt Jernkorset. Ved krigens slutt hadde han nådd løytnants grad. Han studerte jus og statsvitenskap i et par år ved universitetene i München og Freiburg, hvor han for første gang ble involvert i den ekstreme politikken. Han måtte av økonomiske grunner avbryte studiene og arbeidet deretter som læregutt i en bank noen år før han ble oppsagt i 1925 på grunn av den økonomiske krisen i Tyskland.

Nasjonalsosialistisk karriere

Dette åpnet for en aktiv karriere i NSDAP hvor han hadde meldt seg inn allerede i 1923. Terboven hjalp til med å etablere partiet i Essen og ble gauleiter der i 1928. Han ble en del av Sturmabteilung fra 1925.

Den 29. juni 1934 giftet han seg med Ilse Stahl, en tidligere sekretær til Joseph Goebbels, som sammen med Hitler deltok på det kirkelige bryllupet i Essener Münsterkirche. Hitler var Terbovens forlover. Hans tilstedeværelse hadde sannsynligvis mindre med en særlig nærhet til bryllupsparet å gjøre enn med tåkeleggingen av et overraskende tilslag mot Sturmabteilung (de lange knivers natt). Det fant sted den 30. juni. En reise til et bryllup gav ingen mistanker om at noe var i gjære.

Terboven ble utnevnt til Oberpräsident der Rheinprovinz den 5. februar 1935. Dette var han ved siden av sitt verv som Gauleiter. I 1936 ble han utnevnt til SA-Obergruppenführer.

• 
  Josef Terboven (i sivil) sammen med Essen-avdelinga av Sturmabteilung (SA), det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAPs paramilitære gatetropper, i 1926. Terboven var gauleiter i Essen.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
• 
  Terboven med propagandaminister Joseph Goebbels i Kabarett der Komiker i Berlin 1939

  Foto: Willy Pragher/Deutsche Digitale Bibliothek

Reichskommissar Norwegen

Utdypende artikkel: Josef Terbovens kommissariske statsråder

Under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig 1940–1945 ble landet styrt av den tyske nazisten Terboven. Da tyskerne ikke lyktes i å gjøre Administrasjonsrådet til en alternativ regjering til statsrådet i London-eksil, sendte Hitler ham til Norge og opprettet Reichskommissariat Norwegen 24. april 1940 der Terboven fikk tittelen «rikskommissær». Han kunne støtte seg på et tysk undertrykkelsesapparat med Gestapo i spissen. Bildet viser Terboven, alltid i tysk embetsuniform, og representanter for tyske militære og sivile myndigheter under feiringen av høsttakkefesten på Universitetsplassen i Oslo 1940.

Foto: NTB/Riksarkivet

Foto fra mottagelsen på Terbovens kontor på Stortinget under «Statsakten» 1. februar 1942 da Terboven utnevnte Vidkun Quisling, leder i Nasjonal Samling (NS), til ministerpresident (statsminister) og innsetter «Quislings nasjonale regjering». I virkeligheten mente Terboven at Quisling var ubrukelig, og rikskommissæren beholdt stillingen som diktator i Norge fram til frigjøringen. Fra venstre sees Wilhelm Redieß, politigeneral og SS-sjef i Norge, Terboven, Quisling, Rudolf Schiedermair og Paul Wegener, leder for NSDAP Einsatzstab Norwegen som styrte samarbeidet med NS.

Foto: Riksarkivet/NTBs Billed og Klisjeavdeling

Etter at Curt Bräuer hadde mislyktes i å forhindre at den norske kongen og regjeringen flyktet, ble han 16. april tilbakekalt til Berlin og senere sendt til fronten. Terboven ble utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) i Norge 24. april med oppdrag å få etablert en dansk løsning i Norge. Han flyttet inn i den norske kronprinsens residens på Skaugum og hadde sitt hovedkvarter i Stortinget. Det var i utgangspunktet tenkt at oppdraget i Norge skulle være midlertidig og at han deretter skulle vende tilbake til politisk arbeid i Tyskland.

Den 25. september 1940 innsatte Terboven et marionettstyre med konstituerte statsråder. Vidkun Quisling var ikke med i dette selv om Hitler hadde støttet ham, og Terboven styrte Norge som om han var enehersker, noe han i realiteten nesten var. Han hadde ikke autoritet over de regulære tyske tropper i landet (til tider så mange som 400 000 mann), men kommanderte en styrke på 6 000, hvorav 800 var en del av det hemmelige politiet. Hans mål var å bygge opp Festung Norwegen, som skulle være tyskernes siste skanse.

Terboven var som rikskommissær bare underlagt Hitler personlig og hadde i realiteten diktatorisk myndighet over det okkuperte Norge. I denne posisjonen kom han ofte i motsetningsforhold til Quisling. Det ble opprettet en egen enhet, som skulle prøve å sette befolkningen opp mot NS-styret.

Fra 1941 konsentrerte Terboven seg stadig sterkere om å slå ned all motstand i Norge. Han var ansvarlig for unntakstilstanden i Oslo, Aker, Bærum og Asker i september 1941 da Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet, unntakstilstanden i trøndelagsfylkene og deler av Nordland oktober 1942 der ti sivile gisler og 24 motstandsmenn ble henrettet mens alle mannlige jøder over 16 år ble arrestert, brenningen av Telavåg i 1942 og deportasjon av alle mannlige innbyggere mellom 16 og 60 til tyske konsentrasjonsleirer; henrettelsen av 18 englandsfarere i Trandumskogen i 1942, henrettelsen av fem sivile gisler etter en jernbanesabotasje på Mjøndalen oktober 1943, arrestasjonen og deportasjon til Tyskland av alle mannlige studenter i Oslo november 1943 og i juli 1944 dødsdommene over ni Grini-fanger som represalie for en likvidering som fant sted mens de satt i varetekt.

I 1942 fikk Terboven en norsk elskerinne, Sonja Wigert (1913–1980), som bodde i Sverige, men reiste frem og tilbake til Norge. Hennes sympatier var i virkeligheten på den norske motstandsbevegelses side. Hun var etterretningsagent for Sverige og senere også for amerikansk etterretning. Det tok ett år før Terboven gjennomskuet det hele.

Terboven innførte flere forordninger som i konsekvens kom til å koste mange nordmenn liv og helse, herunder forordning om beskyttelse av de besatte norske områder 12. oktober 1942, som innførte dødsstraff for en rekke forbrytelser, bl.a. å forlate landet uten tillatelse, lytte på illegal radio, bli tatt med illegale aviser og hjelpe krigsfanger eller flyktninger. Terboven var også ansvarlig for forslaget om evakuering og brenning av Finnmark nord for Lyngen-området, som ble tatt til følge av Hitler i hans Führerbefehl av 28. oktober 1944.

I september 1941 fikk Terboven besøk av Reinhard Heydrich og Walter Schellenberg på Skaugum. Følget foretok deretter en seiltur på Oslofjorden. Heydrich innskjerpet overfor Terboven at det var viktig å holde en hard linje overfor nordmennene, og bare fire dager etter hans avreise 6. september proklamerte Terboven unntakstilstand og beordret Wickstrøm og Hansteen arrestert.

• 
  Ministerpresident Quisling, SS-sjefen Heinrich Himmler, Terboven, generaloberst von Falkenhorst og offiserer fra Waffen-SS, Deutsches Heer og Luftwaffe 1941.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
• 
  Polizeigeneral og SS-Gruppenführer Kurt Daluege, Terboven med arm i fatle og tyske offiserer på Skeikampen i Gausdal april 1942.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
• 
  Offiserer fra Kriegsmarine, Deutsches Heer og Waffen-SS i Bergen etter Eksplosjonen på Vågen 20. april 1944 da ammunisjonsskipet «Vorboode» og deler av byen ble sprengt. Terboven er nummer fire fra venstre. Ved siden av går admiral Otto von Schrader.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv

Kapitulasjon og selvmord

Redieß og Terboven delte bolig på Skaugum. Terboven sprengte seg selv og liket av Redieß frigjøringsdagen 8. mai 1945.

Foto: Anders Beer Wilse, 1932

Terboven og Franz Böhme reiste 3. mai 1945 til Flensburg der den siste rest av Tysklands sentralregjering under ledelse av Karl Dönitz holdt til. Terboven, Keitel og Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. Finansminister Lutz Schwerin von Krosigk ville kapitulere uten kamp.

Redieß ga 7. mai ordre til sekretærene om å brenne alle papirer på Terbovens kontor. Klokken 15:52 kom meldingen over radio om at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst på alle fronter. Til sekretæren på Skaugum sa Redieß: «Det er best De ikke er her mer nå. Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen.» Terboven orienterte 7. mai om at Dönitz hadde avsatt ham som Reichskommissar og at Wehrmacht skulle overta. Natt til 8. mai skjøt Redieß seg selv gjennom hodet med pistol. «Det var tidlig. Han kom meg i forkjøpet», kommenterte Terboven som ga ordre om at Redieß' død skulle holdes hemmelig. Dönitz ga ordre om at kapitulasjonen i Norge skulle skje 8. mai klokken 24:00. Mannskaper fra Milorg og Kompani Linge forsøkte å overta Skaugum 8. mai, men ble stanset av SS-vaktene i porten.

Redieß' levninger ble ødelagt da Terboven detonerte rundt femti kilo dynamitt i en bunker i Kloåsen på Skaugum-komplekset samme dag klokken 23:30. SS-mannskaper hadde flyttet liket av Redieß til bunkeren og hjulpet Terboven med plassering av sprengstoff. Dagen etter forsøkte et arbeidslag på 10-20 mann å brenne restene fra bunkeren. Da norsk politi kom til Skaugum 9. mai klokken 18 fikk de likrestene undersøkt nøye for å faststlå om det virkelig var Terboven og Redieß. Kriminaletterforskere, rettsmedisinere, radiografer og tannleger medvirket i undersøkelsen. For Terboven fant politiet raskt spor som ga sikker identifisering. For Redieß stemte opplysningene slik at det var «overveiende sannsynlig» at var hans lik. Han ble senere bisatt i Essen.

Se også

• Norge under andre verdenskrig
• Josef Terbovens kommissariske statsråder
• Administrasjonsrådet
• Curt Bräuer
• Knut Hamsun
• Vidkun Quisling

Fotnoter

Type nummerering

Referanser

Litteratur

• Berit Nøkleby: Terboven: Hitlers mann i Norge (Gyldendal Norsk Forlag, 1992) ISBN 82-05-20221-4

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
• Om Josef Terboven i Norsk Krigsleksikon
• Holocaustsenteret om Josef Terboven
• Terboven taler til en SS-avdeling og det tyske politiet i Oslo 1940
• Berit Nøkleby: «Josef Terboven – Hitlers mann i Norge» (1992, digital faksimilieutgave)
• Fotoalbum fra Terbovens reise i Nord-Norge sommeren 1942 (Riksarkivet/flickr)
• SS og Reichskommissariat Norwegen, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Josef Terboven: Tysklands diktator i Norge 1940-1945 artikkel hos Totalkrig.no v/ Stiftelsen Narviksenteret, UiT, NTNU og Institutt for forsvarsstudier.

Autoritetsdata

  Les mer…

---

Friedrich Olbricht (født 4. oktober 1888 i Leisnig, Kongeriket Sachsen; død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk general som deltok i 20. juli-attentatet i 1944. Han ble henrettet like etter attentatet. Olbricht deltok i første- og andre verdenskrig.  Les mer…

---

Andre verdenskrig/Kjente personer

Josef Rudolf Mengele (1911-1979) var en tysk nasjonalsosialist og lege tilknyttet SS. Under andre verdenskrig utførte Mengele ekstreme og umenneskelige eksperimenter på fanger i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Han klarte å flykte etter krigens slutt og bosatte seg i Sør-Amerika. Han ble aldri dømt for krigsforbrytelsene som han var anklaget for.

Bakgrunn, tidlig karriere

Josef var den eldste av tre sønner av den velstående bayerske industrialisten Karl Mengele. Han studerte medisin og antropologi ved universitetene i München, Wien og Bonn. I München fikk han doktorgrad i antropologi med en disputas i 1935 om de rasemessige forskjellene i underkjeven. Etter eksamen reiste han til Frankfurt for å jobbe med Otmar Freiherr von Verschuer, som var en viden kjent «rasebiolog».

I nasjonalsosialismens tjeneste

I 1933 ble han medlem av NSDAP og i 1938 av SS. Her fikk han rekruttutdannelse ved et SS-regiment. Deretter tjenestegjorde han i tre år i Waffen-SS frem til han ble såret på Østfronten, og erklært uskikket til strid. 24. mai 1943 ble Mengele lege ved den såkalte «sigøyner-leiren» i Auschwitz. I august 1944 ble den delen av leiren stengt, og han ble sjef på sykestua i hovedleiren. Under sitt opphold i Auschwitz fikk Mengele tilnavnet «dødsengelen» siden han, sammen med andre leger, bestemte hvilke fanger som skulle sendes umiddelbart til gasskammeret, og hvilke som skulle utnyttes til slavearbeid eller eksperimenter.

Mengele var spesielt interessert i tvillinger. Alle tvillinger ble plassert på en egen brakke. Eksperimentene på dem inkluderte blant annet å forandre øyenfarve på barn ved å sprøyte kjemikalier inn i øynene deres, amputasjoner og brutale operasjoner. I ett eksperiment prøvde han å få to tvillinger til å bli siamesiske tvillinger ved å sy hovedpulsåren deres sammen, men dette resulterte bare i alvorlige infeksjoner. Nesten alle som overlevde Mengeles eksperimenter, ble også myrdet.

Mengeles eksperimenter hadde ingen reell vitenskapelig verdi, og ble utført med total mangel på etikk, for eksempel stekte han jøder i en ovn for å finne ut når menneskekroppen fikk første, andre og tredjegrads forbrenninger, og prøvde å finne ut hvor mange kilos kraft en (levende) menneskelig skalle kunne tåle.^{[trenger referanse]}

Italiensk pass brukt av Mengele for å flykte til Argentina.

Det eneste kjente eksempel man har på at Mengele reddet et menneskeliv, var da Kristian Sjøvold fra Son påklaget at han som ikke-jøde var havnet i Birkenau. Han ble tatt med til Mengele, som spurte om han var jøde, og da Sjøvold svarte benektende, spurte Mengele: «Kjenner du Birger Ruud?» Den overrumplede Sjøvold bestemte seg for at alle nordmenn «kjenner» jo til Ruud, og svarte med overbevisning at ja, det gjorde han. «Jeg er en stor beundrer av Birger Ruud, og var i Garmisch-Partenkirchen da han vant gull i OL i 1936,» forklarte Mengele, og gav ordre til at Sjøvold skulle føres til sigøynerbrakken, der det lå mat og klær igjen etter sigøynerne, som var blitt gasset noen dager før. Sjøvold ble deretter overført til Sachsenhausen og overlevde krigen.

Miklós Nyiszli, en jødisk lege fra Ungarn, kom til Auschwitz med en av de første transportene fra Ungarn i mai 1944. Nyiszli var født i Romania i 1901, men utdannet lege fra universitetet i Kiel. Han snakket derfor flytende tysk, og ble av Mengele utnevnt til assistent. Nyiszli overlevde krigen og avla vitneprov til krigsforbryterdomstolen i Nürnberg 8. oktober 1947. Her forklarte han at han snart etter ankomst ble satt til å obdusere fire tvillingpar fra sigøynerleiren. Han målte blodmengden i venstre hjertekammer, noe som er vanlig ved obduksjoner, og oppdaget at blodet hadde koagulert til en fast klump som luktet skarpt av kloroform. Alle åtte barna var drept av injeksjoner med kloroform direkte i hjertet. Seks av de åtte hadde heterokromi (ett blått og ett brunt øye), og Mengele forlangte øyeeplene lagt i hver sitt glass med formalin.

Høsten 1944 ble ghettoen i Łódź likvidert. Med en av transportene fulgte en mann i femtiårsalderen med pukkelrygg, og hans 15 år gamle sønn med ben av ulik lengde. Mengele plukket ut disse for at Nyiszli skulle undersøke dem i live og senere samme dag foreta obduksjon, enda det dreide seg om helt ordinære misdannelser uten medisinsk interesse. Faren eide et stormagasin i Łódź og hadde tatt sønnen med til spesialister i Wien, som hadde operert gutten slik at det deformerte benet nok ble kortere enn det andre, men kunne brukes ved hjelp av ortopedisk fottøy. Nyiszli sørget for at far og sønn fikk innta et godt måltid før han måtte overlate dem til SS-mannen Erich Muhsfeldt, som skjøt dem ned. (Muhsfeldt var baker av yrke og dermed vant til ovner. Etter å ha blitt opplært i likbrenning i Auschwitz, ble han overflyttet til Majdanek. Han ble dømt til livsvarig fengsel av amerikanerne, men senere utlevert til Polen, der han ble dømt til døden og hengt i januar 1948.) Mengele gav beskjed om at skjelettene skulle konserveres og sendes til Berlins antropologiske museum. Nyiszli ante ikke hvordan han skulle få ordnet dette, men Muhsfeldt fremskaffet to ståltønner fra lageret. To ildsteder ble murt opp på gårdsplassen, og etter fem timer begynte kjøttet å løsne. Tønnene ble satt til avkjøling mens Nyiszli ventet. Han så ikke at noen polske murere, som var satt til å reparere skorsteinen på det ene krematoriet, fant de to store grytene. De utsultede polakkene trodde dette var kjøtt som ble kokt til sonderkommandoen (= spesialkommandoen, som tok seg av arbeidet i gasskamrene), og begynte å spise av det. Nyiszli ble alarmert og kom løpende; han glemte aldri synet av de fire mennene som stod som fastfrosset da det gikk opp for dem hva de hadde spist. - Knoklene ble vasket med bensin og satt sammen før forsendelse til Berlin, påstemplet «Viktig for krigsinnsatsen».

Etter krigens avslutning

SS-offiserer slapper av på «Solahütte», feriested utenfor Auschwitz. Richard Baer (til venstre) var den siste kommandanten i Auschwitz, han døde i vesttysk varetekt i 1963 noen måneder før saken kom opp. Josef Mengele (i midten) ble aldri stilt til ansvar. Rudolf Höß (til høyre) ble dømt og henrettet i Polen. Foto fra Höcker-albumet som omhandler livet til offiserer og annet personell i Auschwitz. Fotografen var Baers adjutant og albumet dukket opp i 2007.

Mot slutten av krigen var Mengele utstasjonert ved konsentrasjonsleiren Gross-Rosen. I april 1945 kledde han seg ut som menig infanterist og ble tatt til fange av amerikanerne. Han ble holdt i en liten stund ved en krigsfangeleir i Nürnberg. Amerikanerne brydde seg ikke stort om ham, siden de ikke visste hvem han var. Kort tid etter ble han satt fri.

Han skjulte seg i Bayern frem til 1949, da flyktet han til Argentina. I 1958 skilte han seg fra sin kone Irene og giftet seg med broren Karls enke Martha. Mengele bodde med sin familie i et tyskeid vertshus i Vicente Lopez i utkanten av Buenos Aires fra 1958 til 1960. Hans familie i Tyskland støttet og finansierte ham, og han levde godt i 1950-årene, først som leketøysfabrikant og senere som partner i et mindre medisinselskap. Han gikk imidlertid konkurs.

I mai 1960 kom den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad på sporet av Mengele i Buenos Aires. De unnlot imidlertid å pågripe han. Ifølge Rafi Eitan, tidligere agent i Mossad, var årsaken at de primært var kommet til Argentinas hovedstad for å pågripe Adolf Eichmann, en annen krigsforbryter fra andre verdenskrig. Ifølge Eitan fryktet de at Eichmann ville unnslippe dersom de forsøkte å pågripe begge samtidig, og ville pågripe Mengele senere. En nyere forklaring er at Mossad (etter tips fra Simon Wiesenthal) var på sporet av Mengele i Brasil i 1962, men Mossad-sjefen valgte å bruke knappe ressurser på utviklingen i Egypt. I Argentina skal han ikke ha forsøkt å skjule sin identitet. Mengele forlot Argentina og flyttet til Paraguay noen uker etter at Eichmann ble pågrepet. I 1960 flyttet han til São Paulo der han fikk bo hos Wolfram og Lisolette Bossert og en familie av ungarske innvandrere. De hjalp ham også ta i bruk en ny identitet som Wolfgang Gerhard.

Bosatt i Brasil 1960–1979

Mengele døde i Bertioga, Brasil, den 7. februar 1979, 67 år gammel, av drukning på en svømmetur. Dødsårsaken var muligens slag. Han ble gravlagt av ekteparet Bossert i Embu das Artes under navnet «Wolfgang Gerhard», en identitet han hadde brukt siden 1976.

Liket graves opp og DNA-identifiseres

Den amerikanske historikeren David G. Marwell bisto fra februar 1985 amerikanske justismyndigheter i jakten på Mengele som da var antatt i live. Han hadde tilgang til Mengeles korrespondanse og dagbok. Marwells arbeid ledet blant annet til boken Mengele: Unmasking the Angel of Death.

Under en razzia hjemme hos en bekjent av Mengele, oppdaget vesttysk politi den 31. mai 1985 flere brev fra Mengele og hans samarbeidspartnere i Brasil. Brasilianske myndigheter fikk denne informasjonen, og i juni 1985 var familiene som hadde gjemt Mengele blitt oppsporet. Gjennom dem fikk de vite hvor graven hans var.

Liket ble gravd opp i juli 1985 og identifisert som Josef Mengele ved hjelp av PCR-basert DNA-analyse i 1992. Levningene etter Mengele oppbevares på São Paulos institutt for rettsmedisin (ved Universidade de São Paulo) og brukes der i undervisningen i rettsmedisin.

I 1985 ved 40-årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz ble det i Jerusalem avholdt en slags rettssak uten Mengele til stede. Han var da antatt å være i live. Til stede var blant annet Telford Taylor, Simon Wiesenthal og Yehuda Bauer. Omkring 30 overlevende fra Auschwitz og Mengeles eksperimenter der vitnet. Etter tre dager konkluderte møtet med at Mengele var skyldig i forbrytelser mot menneskeheten. USAs justisminister, William French Smith, ga da ordre om at anklagene måtte undersøkes snarest.

Litteratur

• Anders Otte Stensager Doktor Mengele: liv og forbrytelse 2011 ISBN 978-82-530-3490-4

Referanser

Autoritetsdata

  Les mer…

---

Albrecht Ritter Mertz von Quirnheim (født 25. mars 1905 i München, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser under andre verdenskrig og deltager i 20. juli-attentatet i 1944. Han ble tatt dagen etter etter og henrettet etter en summarisk rettssak.   Les mer…

---

Elisabeth Magdalena («Nina») Schenk Gräfin (grevinne) von Stauffenberg (1913–2006) var hustru av Claus von Stauffenberg. Hun ble født friherrinne Nina von Lerchenfeld i Kaunas, Russland (nå i Litauen), som datter av generalkonsul Gustav Freiherr von Lerchenfeld og Anna Freiin von Stackelberg.  Les mer…

---

Henry Oliver Rinnan (1915–1947) var en norsk etterretningsagent, angiver og torturist i tjeneste for den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig i Norge. Han var leder av Sonderabteilung Lola («Rinnan-banden»), en hemmelig gruppe underlagt det tyske Sicherheitsdienst i Trondheim 1941–1945. På oppdrag av Gestapo infiltrerte Rinnan og de mer enn 70 medlemmene i banden hans motstandsgrupper, medvirket til at rundt tusen nordmenn ble sendt i konsentrasjonsleir og førte alene til at mer enn 80 personer ble drept. Etter krigen ble Rinnan dømt til døden i landssvikoppgjøret og henrettet ved skyting.  Les mer…

---

Andre verdenskrig/Kjente personer
Født		1. juli 1907 Halle an der Saale i Sachsen-Anhalt
Død		3. september 1980 (73 år) Wiesbaden
Beskjeftigelse		Offiser og jurist

Fabian von Schlabrendorff (født 1. juli 1907 i Halle an der Saale, død 3. september 1980 i Wiesbaden) var en tysk jurist og offiser fra andre verdenskrig. Han var involvert i planleggingen og gjennomføringen av et attentatforsøk mot Hitler 13. mars 1943 hvor Hitlers fly ble forsøkt sprengt, og i 20. juli-attentatet i 1944. Tilfeldigheter førte til at rettssaken mot ham ble avbrutt og han overlevde krigen. Etter krigen virket han som jurist, og fra 1967 til 1975 var han dommer i den tyske forfatningsdomstolen.

Liv og virke

Etter jusstudier og doktorgrad arbeidet han som assistent for Herbert von Bismarck, statssekretæren i det prøyssiske indreministeriet. Begge delte en negativ holdning til nasjonalsosialismen. Fabian von Schlabrendorff ble senere gift med Luitgarde von Bismarck, barnebarn av antinazisten Ruth von Kleist-Retzow.

Schlabrendorff ble tidlig engasjert i konservativ opposisjon til det nasjonalsosialistiske regimet. Som løytnant i reservestyrkene ble han i 1942 adjutant for oberst Henning von Tresckow, hans fetter, og en av de ledende personene i den militære motstanden mot Hitler. Han deltok aktivt i planlegningen og utførelsen av flere statskuppforsøk, og fungerte spesielt som hemmelig kontakt mellom Tresckows hovedkvarter på Østfronten og konspiratorgruppen i Berlin rundt Ludwig Beck, Carl Friedrich Goerdeler, Hans Oster og Friedrich Olbricht.

13. mars 1943 smuglet Schlabrendorff som ordonnansoffiser for Tresckow, stabssjef for 2. armé på østfronten, to sprengstoffpakninger skjult som cognacflasker inn i Hitlers fly, før denne skulle fly tilbake til Rastenburg etter en frontinspeksjon. Han aktiverte selv detonatoren, og overleverte pakken til oberstløytnant Brandt, som skulle være med i flyet.

Sprengsatsen eksploderte imidlertid ikke, på grunn av den sterke kulden i flyets lasterom. Neste morgen reiste Schlabrendorff under stor personlig risiko med et kurerfly til Østpreussen, hvor han oppsøkte Brandt og fikk stjålet tilbake flaskene før det ble oppdaget hva de inneholdt.

Etter 20. juli-attentatet i 1944 ble Schlabrendorff arrestert, og sendt til Gestapofengselet i Berlin. Til tross at han ble torturert, fortalte han ingenting.

I februar 1945 ble han stilt for Volksgerichtshof («folkedomstolen»). Imidlertid gikk flyalarmen, og domstolens president Roland Freisler ble drept da han gikk tilbake til rettssalen for å hente dokumenter angående Schlabrendorffs sak. Dette angrepet reddet Schlabrendorffs liv, for han ville helt sikkert blitt dømt til døden om ikke rettssaken hadde blitt avbrutt. De følgende månedene tilbragte han i forskjellige konsentrasjonsleirer, bl.a. Sachsenhausen, Flossenbürg, Dachau og Innsbruck. I begynnelsen av mai ble han befridd av amerikanske tropper.

Fabian von Schlabrendorff skrev en av de mest kjente bøkene om den militære motstanden mot Hitler, Offiziere gegen Hitler.

Verker

• Offiziere gegen Hitler. Zürich 1946 (TB Goldmann, München 1997, ISBN 3-442-12861-7)
• Begegnungen in fünf Jahrzehnten. Tübingen 1979

Referanser

Litteratur

• (de) Christian Hartmann: «Schlabrendorff, Fabian Ludwig Georg Adolf Kurt Graf von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 16 f. (digitalisering).
• Roger Moorhouse: Killing Hitler, Jonathan Cape, 2006. ISBN 0-224-07121-1
• Roger Manvell: The Conspirators: 20 July 1944, Pan Macmillan, 1972. ISBN 0-345-09729-7

Eksterne lenker

• (de) Verk av og om Andre verdenskrig/Kjente personer i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Fabian von Schlabrendorff: „Sie alle tragen Schuld“ (Gedenkrede am 20. Juli 1957) (PDF-Datei; 63 kB)
• „Ein Patriot gegen Hitler“ (Kalenderblatt des Deutschlandradio vom 1. Juli 2007)

Autoritetsdata

  Les mer…

---

Karl Alfred Nicolay Marthinsen (1896–1945) var sjef for Statspolitiet i Norge under andre verdenskrig. Han var en sentral person i gjennomføring av holocaust i Norge. Marthinsen ble likvidert 8. februar 1945 av Oslogjengen i Blindernveien på Blindern da han var på vei til arbeidet i Statspolitiets hovedkvarter i Kronprinsens gate 10.  Les mer…