Portal:Andre verdenskrig/Utvalgte artikler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk


Utvalgte artikler er en artikkelsamling for portal Andre verdenskrig. Pass på at artikler som brukes i lista for utmerkede og anbefalte artikler ikke gjentas i andre lister.


RIAN archive 669663 Soviet troops head to front lines after 1941 Red Square parade.jpg
Slaget om Moskva viser til det tyske angrepet mot Moskva og den sovjetiske forsvarskampen med påfølgende motoffensiver, fra oktober 1941 til januar 1942. Tyskland under Adolf Hitler anså Moskva, hovedstaden og landets største by, som det viktigste målet for offensiven i Sovjetunionen. Slaget var et av de blodigste i hele krigshistorien. Slaget var langvarig og foregikk over et veldig område. Partene var ganske jevnsterke, og begge parter satte inn store styrker og utmattet hverandre. Samlede tap (døde og sårede) for begge sider var over en million. Operasjonsplanen for invasjonen av Sovjet, operasjon Barbarossa, var basert på Blitzkrieg. Etter planen skulle Moskva erobres etter 3-4 måneder. På tross av store innledende erobringer ble de tyske invasjonsstyrkenes fremmarsj hindret av sovjetisk forsvar, spesielt i slaget om Smolensk fra 10. juli til 10. september 1941. Etter å ha erobret Smolensk var det tyske Wehrmacht nødt til å konsolidere frontene ved Leningrad og Kiev – det ga ytterligere forsinkelser av fremrykkingen mot Moskva. Særlig ille for den tyske fremrykkingen var et direktiv Hitler ga 21. august, der det ble fremhevet at det var viktigere å erorbre Krim, Donetsbassenget og Kaukasusområdet før vinteren, enn å presse frem mot Moskva. Deler av Armégruppe Sentrum, inkludert Guderians panserstyrker, ble dirigert mot Kiev, der de vant en stor seier. Likevel mener de fleste militærhistorikere at dette var en fatal strategisk feil, som gjorde at en avgjørende seier ved Moskva glapp.  Les mer…

Claus Schenk Graf von Stauffenberg - Helmuth James Graf von Moltke.jpg
Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen i Bayern i Tyskland, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser (sist oberst i generalstaben) og sentral i motstandsarbeidet blant offiserene i Wehrmacht mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han ledet det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Adolf Hitler i 1944, kjent som 20. juli-attentatet. Stauffenberg plasserte selv bomben i Hitlers møterom i hovedkvarteret Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen, men ble arrestert da han kom tilbake til Berlin med fly samme kveld og henrettet ved skyting. Stauffenbergs nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort.   Les mer…

British prisoners at Dunkerque, France.jpg
Slaget om Frankrike under den andre verdenskrig var den tyske invasjonen av Benelux-landene og Frankrike som avsluttet Phony War. Invasjonen besto av to adskilte operasjoner. I den første, «Fall Gelb», angrep tyske panserstyrker gjennom Ardennene for å avskjære og omringe de allierte styrkene som hadde trengt inn i Belgia. Dette lyktes og Maginotlinjen ble utflanket, men den britiske ekspedisjonsstyrken BEF ble imidlertid evakuert fra Dunkerque i Operasjon Dynamo. I den andre, «Fall Rot», med start 5. juni, benyttet de tyske styrkene seg av at de hadde kommet rundt Maginotlinjen til å angripe videre sydover i Frankrike. Italia erklærte også krig mot Frankrike den 10. juni.

Den franske regjeringen flyktet til Bordeaux og Paris ble erobret av tyske styrker den 14. juni. Etter at den franske andre armégruppe ble tvunget til å kapitulere den 22. juni var fransk motstand brutt og Frankrike kapitulerte den 25. juni. For aksemaktene var det en stor seier og et tilsvarende stort tap for de allierte.

Frankrike ble delt inn i en tysk okkupasjonssone i nord og vest, en liten sone i sørøst som ble annektert av Italia, og en stor restdel under Vichy-regimet som samarbeidet med aksemaktene. Alsace-Lorraine ble tilbakeført til Tyskland. Frankrike var under tysk kontroll til etter invasjonen i Normandie i 1944, mens Benelux-landene ble ikke befridd før sent i 1944 og 1945. Den fransk-italienske grense i Alpene nordøst for Nice ble ved grensejusteringer etter krigen flyttet enda litt lenger østover enn den hadde vært før italienerne angrep i 1940.  Les mer…

Nazi Swastika.svg
Nasjonalsosialisme, på norsk oftest kalt nazisme[1] (av tysk Nationalsozialismus, kortform Nazismus), er en politisk ideologi eller verdensanskuelse. Den kjennes ved rasisme basert forestilling om «den ariske rases» overlegenhet og ekspansjon,[2][3][4] jødehat, førerprinsippet og anti-kommunisme. Den var én av mange beslektede bevegelser som hadde fremgang etter første verdenskrig, blant annet den italienske fascisme under ledelse av Mussolini, og regnes av og til som en form for fascisme.[5][6][7][8][9] Både nazisme og fascisme regnes som høyreekstreme bevegelser eller ideologier.[10][11][12][13][14][15]  Les mer…

Winston Churchill
Churchill-in-quebec-1944-23-0201a.gif
Winston Churchill i Quebec, Canada, i 1944
Død24. januar 1965 (90 år)
Yrke Offiser, politiker og forfatter
Parti De konservative (1900-04)
De liberale (1904-25)
De konservative (1925-65)
Storbritannias statsminister
10. mai 194027. juli 1945
ForgjengerNeville Chamberlain
EtterfølgerClement Attlee
26. oktober 19517. april 1955
ForgjengerClement Attlee
EtterfølgerAnthony Eden
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1953

Winston Leonard Spencer Churchill, Order of the Garter, Order of Merit, Order of the Companions of Honour, Territorial Decoration, Fellow of the Royal Society, Queen's Privy Council for Canada, (født 30. november 1874, død 24. januar 1965) var en engelsk politiker, offiser og forfatter, mest kjent som statsminister i Storbritannia under andre verdenskrig.

Churchill er regnet som en av de viktigste lederne i moderne tid. Han var en fremragende taler, og hadde en karriere som offiser, forfatter og politiker.

Han mottok nobelprisen i litteratur i 1953 for sine bøker om britisk historie og andre verdenskrig.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Churchill ble født på Blenheim Palace i Oxfordshire. Hans far var politikeren Randolph Churchill, hertugen av Marlboroughs tredje sønn. Hans fullstendige etternavn var Spencer-Churchill, men som sin far sløyfet han Spencer og brukte kun Churchill. På farssiden nedstammet han fra den store engelske generalen John Churchill, den første hertugen av Marlborough. Hans mor, Jeanette (Jennie) Jerome, var datter av den amerikanske millionæren Leonard Jerome. Det faktum at han var halvt amerikansk var noe Churchill senere ofte spøkte med, spesielt i selskap med Franklin Roosevelt.

Den unge Winston Churchill tilbrakte mye av barndommen på kostskole, som vanlig på den tiden for engelske overklassegutter. Ved inntaksprøven for Harrow School leverte han blankt på latin og ble plassert i den laveste gruppen, hvor det meste av undervisningen var på engelsk. Der klarte han seg godt. Han savnet sin mor og fikk sjelden besøk av henne, på tross av at han i brev hjem bønnfalt henne om å komme eller få la han komme hjem.

Han fulgte nøye med på sin fars karriere, men hadde et distansert forhold til ham. En gang i 1886 skal han ha erklært: «Min pappa er finansminister og en dag skal jeg også bli det.». Hans ensomme og ulykkelige barndom preget ham for resten av livet. Han hadde imidlertid et nært forhold til barnepiken, Elizabeth Anne Everest. Bortsett fra engelsk, historie og fekting, gjorde unge Winston en dårlig figur ved Harrow, og han ble ofte straffet for dårlig arbeid og manglende innsats. Han hadde en uavhengig, opprørsk natur og nektet å studere klassiske verk på latin og gresk.

Inn i hæren[rediger | rediger kilde]

I 1893, på sitt tredje forsøk, kom han inn på den britiske hærens krigsskole Sandhurst, ved kavallerilinjen (til farens store skuffelse). To år senere gikk han ut som åttende beste i sin klasse og 20 år gammel ble han utnevnt til fenrik ved 4th Queen’s Own Hussars. Dette regimentet var stasjonert i Bangalore i India, og da Churchill ankom der med båt fikk han ved et uhell skulderen ut av ledd ved ilandstigning. Skulderen kom til å gi han problemer siden, tidvis gikk den igjen ut av ledd.

Unge Winston Churchill i offisersuniform

I India var regimentets viktigste aktivitet polo, noe som ikke tiltrakk den energiske unge mannen; han ivret for mer militære aktiviteter. Churchill brukte en god del tid på å utdanne seg selv ved hjelp av bøker han hadde fått tilsendt av sin mor.

Mens han var stasjonert i India søkte han større utfordringer. I 1895 fikk han og Reggie Barnes permisjon for å reise til Cuba for å observere spanske styrkers kamp mot cubanske geriljastyrker. Churchill fikk en avtale med avisen Daily Graphic hvor han skulle skrive om konflikten. Til Churchills store glede kom han for første gang under beskytning, og det på sin enogtyveårsdag. På vei til Cuba besøkte han USA for første gang og ble introdusert for New Yorks sosietet av en av morens elskere, William Bourke Cockran. I 1897 hadde Churchill igjen fått permisjon og var på reise for å observere den gresk-tyrkiske krig, men konflikten endte før han kom dit. Han fortsatte derfor til England, men fikk underveis høre om Pathanopprøret i den Nordvestlige Grenseprovinsen (i dag en del av Pakistan) og hastet tilbake til India for å delta i felttoget for å slå ned opprøret.

Sjefen for ekspedisjonen, Sir Bindon Blood lot Churchill delta. Han var med i det seks uker lange felttoget og skrev samtidig artikler for avisene The Pioneer og The Daily Telegraph, for en pris av £5 pr artikkel. I oktober 1897 var Churchill tilbake i Storbritannia og hans første bok, The Story of the Malakand Field Force basert på ekspedisjonen han nettopp hadde deltatt i kom ut i desember samme år.

Mens han fremdeles offisielt var stasjonert i India, forsøkte Churchill å få tillatelse til å bli med på felttoget som skulle gjenerobre Sudan. Lederen for ekspedisjonen, Lord Kitchener var negativ, men Churchill brukte sine forbindelser, og fikk statsminister Salisbury til å sende et telegram om saken. Til slutt fikk Churchill en stilling ved 21st Lancers, en styrke hvis sammensetning ble bestemt fra London og ikke av Kitchener. Churchill var samtidig krigskorrespondent for Morning Post, for 15 pund pr artikkel. Mens han var i Sudan deltok Churchill i hva som har blitt beskrevet som det siste vellykkede britiske kavaleriangrep i slaget ved Omdurman. I oktober 1898 var han tilbake i Storbritannia og begynte arbeidet med tobindsverket The River War, som ble utgitt året etter.

I 1899 forlot Churchill hæren og forsøkte seg på en politisk karriere. Han stilte som kandidat for det konservative partiet i Oldham i et mellomvalg det året. Han kom på en tredjeplass (Oldham hadde på den tiden to plasser i underhuset) og ble ikke valgt inn.

Den 12. oktober 1899 brøt den andre boerkrigen ut mellom Storbritannia og boere i Sør-Afrika. Churchill reiste ut som krigskorrespondent for Morning Post med et honorar på 250 pund for fire måneder. Vel fremme fikk han plass på et britisk armert togsett (pansertog). Dette togsettet ble avsporet i et bakhold av boerne. Selv om Churchill ikke var i uniform tok han kommandoen, fikk ryddet linjen og fikk lokomotivet og halvparten av vognene avsted med sårede. Churchill selv var ikke så heldig at han unnslapp, sammen med andre offiserer og soldater ble han tatt til fange og holdt i en krigsfangeleir i Pretoria.

Churchill klarte å rømme fra fangeleiren, og med hjelp fra en engelsk gruvesjef flyktet han over 480 kilometer til portugisisk område i Lourenço Marques (dagens Maputo). Flukten ga ham en viss heltestatus i Storbritannia, samtidig som han fikk kritikk for å ikke ha ventet på to andre som hadde planlagt å flykte sammen med ham. Churchill reiste med skip til Durban og sluttet seg til general Redvers Henry Bullers hær som var på vei for å komme de britiske styrkene i Ladysmith til unnsetning, og deretter innta Pretoria.

Denne gangen hadde Churchill en beordring til The South African Light Horse Regiment, og fortsatte samtidig som krigskorrespondent. Han deltok i slaget ved Spion Kop og var blant de første britiske troppene som brøt beleiringen av Ladysmith; Winston og hans fetter Charles Spencer-Churchill red i front og tok over en fangeleir hvor 52 boere overga seg. Churchills to bøker om boerkrigen, London to Ladysmith via Pretoria og Ian Hamilton's March ble utgitt i mai og oktober 1900, begge bøkene fikk bra kritikker og solgte godt.

Tidlig politisk virke[rediger | rediger kilde]

Vel tilbake fra Sør-Afrika stilte Churchill igjen som kandidat til Parlamentet for de konservative i Oldham i valget år 1900. Han vant, men i stedet for å delta i åpningen av Parlamentet dro han ut på foredragsturné i Storbritannia og USA; noe han tjente ti tusen pund på. På den tiden var parlamentsmedlemmer ubetalt og Churchill var ingen rik mann. Mens han var i USA ble et av foredragene introdusert av Mark Twain. Han spiste middag med Theodore Roosevelt, men de to fikk ingen nærmere kontakt.

I februar 1901 kom Churchill tilbake til Storbritannia for å delta i Parlamentet og ble del av en gruppe dissidenter ledet av Hugh Cecil. Gruppen ble for øvrig kalt «hooligans». Churchill fikk oppmerksomhet ved å imøtegå regjeringens forslag til bevilgninger til hæren idet han argumenterte mot unødig bruk av penger på forsvaret. I 1903 fjernet han seg fra gruppen til Cecil, og var samtidig skeptisk til de liberale unionistenes leder Joseph Chamberlain som var for en proteksjonistisk politikk. Da de liberale var i koalisjon med de konservative ble resultatet at hans egne distanserte seg fra ham: konservative forlot salen når han talte. Hans valgkrets Oldham tok avstand fra ham, men han fortsatte å representere den inntil neste valg.

I 1904 hadde Churchills misnøye med de konservative og hans dragning mot de liberale blitt så sterk at han skiftet parti og gikk over til de. Som medlem av det liberale partiet fortsatte han å kjempe for frihandel. Ved valget i 1906 stilte han for valgkretsen «Manchester North West» og vant en plass.

Fra 1903 til 1905 var Churchill også engasjert med å skrive en biografi over sin far i to bind, Lord Randolph Churchill. Boken kom ut i 1906 og fikk strålende anmeldelser.

Inn i regjeringen[rediger | rediger kilde]

Karikatur av Churchill som marineminister

I desember 1905 tok de liberale under Henry Campbell-Bannerman over regjeringsmakten og Churchill kom inn i regjeringen som viseminister for koloniene (Under-Secretary of State for the Colonies). Av det Churchill arbeidet med var forfatninger for boerrepublikkene og spørsmålet om bruk av kinesere i Sør-Afrikas gruveindustri. Churchill ble også en ledende talsmann for frihandel, og han ble raskt regjeringens ledende medlem utenfor kabinettet. Da statsminister Campbell-Bannerman ble avløst av Herbert Asquith var det ingen overraskelse at Churchill gikk inn i kabinettet som leder av «Board of Trade» (handels og industridepartementet). På den tiden var det et krav at en nyutnevnt kabinettminister måtte søke gjenvalg ved et mellomvalg. Churchill tapte sin plass for Manchester til en konservativ representant, men ble kort etter innvalgt i et annet mellomvalg for Dundee. Som leder for «Board of Trade» gikk Churchill, sammen med finansministeren David Lloyd George inn for radikale sosiale reformer.

Churchill ved beleiringen i Sidney Street, 3. januar 1911

I 1910 ble Churchill forfremmet til innenriksminister (Home Secretary), hvor han ble kontroversiell ved sin aktive deltakelse under Sidney Street-beleiringen. Et berømt fotografi viser en ivrig Churchill som personlig tar kommando over en gruppe soldater. I kampens hete tok bygningen hvor anarkistene hadde forskanset seg fyr, og Churchill nektet brannvesenet adgang: anarkistene måtte overgi seg eller omkomme. Mange var kritisk til Churchills rolle, blant annet Arthur Balfour som sa:

«Churchill og en fotograf risikerte begge verdifulle liv. Jeg forstår hva fotografen gjorde der, men hva hadde det ærede parlamentsmedlemmet der å gjøre?»

I 1910 var Churchill også involvert i Tonypandyopptøyene i Wales. Churchill holdt først tilbake bruken av tropper idet han fryktet en gjentakelse av «Bloody Sunday» i 1887 på Trafalgar Square. På tross av det ble tropper etter hvert utplassert for å beskytte gruven opptøyene dreide seg om, og som en sikring da tretten streikende ble stilt for retten. Det brøt med tradisjonen om å ikke bruke militære styrker i slike sivile konflikter og gjorde Churchill upopulær i Wales.

Australsk infanteriangrep ved Gallipoli, «Anzac Cove», juni 1915. Oljemaleri av George Washington Lambert
Churchill med sin bataljon på vestfronten

I 1911 ble Churchill marineminister og engasjerte seg i ivrig i utvikling og reform; blant annet bruk av fly, utvikling av stridsvogner og overgang fra bruk av kull som drivstoff til olje. Utviklingen av stridsvogner skulle vise seg å være en genistrek, men under utviklingsperioden ble det av noen sett som misbruk av statens midler.

I 1915 var Churchill en av pådriverne for den katastrofale landingen ved Dardanellene og slaget ved Gallipoli. Churchill måtte ta mye av kritikken for fiaskoen og da statsminister Asquith dannet en koalisjonsregjering var et av kravene fra de konservative at Churchill skulle avgå som marineminister. I flere måneder hadde han en mindre betydelig stilling inntil han tok avskjed, på grunn av at han følte at hans kapasitet ikke ble brukt til fulle. Han gikk tilbake til hæren og tjenestegjorde i flere måneder på vestfronten som sjef for infanteribataljonen «6th Batallion Royal Scots Fusiliers» med oberstløytnants rang.

Tilbake til makten[rediger | rediger kilde]

Den anglo-irske traktat med Churchills signatur

I desember 1916 gikk Asquith av som statsminister og ble erstattet av David Lloyd George, men tiden var ennå ikke moden for å bringe Churchill tilbake i regjeringen. I juli 1917 ble han imidlertid utnevnt til minister for rustning. Hans viktigste bidrag var den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrigen. Churchill var en sterk tilhenger av utenlandsk innblanding og erklærte at bolsjevismen«kveles i sin krybbe». På tross av sterk motstand fra arbeiderpartiet kjempet han igjennom britisk bistand til «de hvite». Etter at britene trakk seg ut av Russland var Churchill en støttespiller for Polen og arrangerte våpenforsendelser når polakkene invaderte Ukraina. Han ble minister for koloniene i 1921 og var med og undertegnet den anglo-irske traktat i 1921 som etablerte Den irske fristaten.

Årene i villmarken[rediger | rediger kilde]

Karikatur av Churchill, David Low, 1926.

I 1920 var Churchill minister for forsvar og luftfart og hadde ansvaret for å slå ned opprøret fra kurdere og arabere i britisk okkupert Irak. Et av midlene han støttet for å holde kontrollen over det oljerike landet var flybombing, også med gass.[16]

I 1922 fikk det liberale regjeringspartiet stadig større interne problemer og Churchill tapte sin parlamentsplass for Dundee. Churchill stilte igjen for de liberale i en annen krets året etter, men tapte på nytt. Churchill var samtidig politisk på vei tilbake der han kom fra, og stilte igjen som kandidat ved et mellomvalg, men nå som uavhengig og tapte for tredje gang på to år. Noen måneder etter, i 1924 stilte han igjen som uavhengig, men med støtte fra de konservative og ble innvalgt fra Epping (Essex). I 1925 sluttet han seg formelt til de konservative og kommenterte:

«Enhver kan skifte parti, men det kreves en viss kløkt for å skifte tilbake.»

Churchill ble med i Stanley Baldwins regjering og ble finansminister. Storbritannia forsøkte å nå tilbake til «gullstandarden», det resulterte i deflasjon, arbeidsløshet og streiker som munnet ut i generalstreiken i 1926. Forsøket på å gjenopprette «gullstandarden» møtte sterk motstand også fra økonomer, blant annet fra John Maynard Keynes. Churchill skulle senere se dette som en av sine dårligste avgjørelser. Han var ingen økonom, og handlet etter råd fra guvernøren for Bank of England.

Under generalstreiken i 1926 redigerte Churchill regjeringens avis og skrev blant annet:

«Enten vil landet knekke generalstreiken, eller generalstreiken vil knekke landet»

Han kom også med positive uttalelser om styret til fascistlederen Benito Mussolini. Blant annet sa han at man «i Italia hadde vist hele verden hvordan undergravende krefter skulle behandles». Churchill så på den tiden Mussolini som en garantist mot kommunistisk revolusjon i Italia.

I 1929 tapte den konservative regjeringen valget. I årene etter fikk Churchill konflikter med partiet over spørsmål om beskyttelsestoll og selvstyre for India. Churchill var ivrig forkjemper for frihandel, og var sterkt mot indisk selvstyre. Han hadde kun forakt for lederen av selvstyrebevegelsen, Mahatma Gandhi, og uttalte at Gandhi var:

«en halvnaken fakir, som burde legges med hender og føtter bundet, ved porten til Dehli, for så å bli tråkket på av en enorm elefant med visekongen på ryggen.»

Da Ramsay MacDonald sammen med de konservative dannet en nasjonal regjering i 1931 ble Churchill ikke invitert til å delta; han var nå på det laveste punktet i sin politiske karriere, kjent som «årene i villmarken». Han brukte de neste årene på å skrive, blant annet en biografi om slekten Marlboroughs stamfar, John Churchill; Marlborough: His Life and Times og A History of the English Speaking Peoples (den siste boken ble ikke utgitt før på 1950-tallet). Han markerte seg offentlig med sin kamp mot selvstyre for India.

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 ble Churchill opptatt av faren for tysk gjenopprustning. En stund var han en av få som arbeidet for å styrke Storbritannias forsvar mot tysk opprustning. Churchill var sterkt kritisk til Neville Chamberlains tilpasningspolitikk til Hitlers fremstøt på kontinentet og ledet den delen av det konservative partiet som var mot Chamberlains avtale med Hitler i München. Churchill var også en støttespiller for kong Edward VIII, etter Edwards abdikasjon førte støtten til at han ble om mulig enda mer politisk isolert.

Churchill blir statsminister[rediger | rediger kilde]

«Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.»
Churchill og USAs president Roosevelt om bord på slagskipet HMS Prince of Wales, august 1941 ved Newfoundland

Da den andre verdenskrig brøt ut i september 1939 fikk Churchill igjen stillingen som marineminister og ble et medlem av krigskabinettet, som han hadde vært under første verdenskrig. I den stillingen var han en av de høyest profilerte ministrene under den såkalte Phony War, hvor det meste av krigsaktiviteten var på havet. Churchill argumenterte sterkt for å skaffe kontroll over de svenske malmfeltene og den norske utskipningshavnen Narvik. Chamberlain og resten av krigskabinettet var imot og operasjonen ble utsatt inntil Tyskland invaderte Norge i april 1940.

Chamberlains autoritet var for nedadgående, og de tyske styrkenes suksess i Norge ble hans bane. Under den berømte Norway Debate fikk han Underhuset mot seg og den 10. mai 1940 trakk han seg tilbake. Lord Halifax ble anmodet om å ta over stillingen som statsminister, men sa nei. Etter møte med de to andre partiene i parlamentet ble Churchill bedt om å ta over stillingen og danne en samlingsregjering med de konservative, de liberale og Arbeiderpartiet. Han var da 66 år gammel.

Storbritannia og dets allierte Frankrike kom umiddelbart under sterkt press, idet Tyskland invaderte Frankrike og Benelux-landene. I løpet av noen uker måtte Frankrike kapitulere, og de britiske styrkene trekke seg tilbake. Churchills største bragd var at han i denne svært vanskelige situasjonen nektet å kapitulere og insisterte på å fortsette kampen mot Tyskland. Ved denne strategien ble Storbritannia beholdt som en mulig base for et senere angrep mot det europeiske kontinent.

Chamberlains regjering hadde blitt kritisert for å ikke ha en minister som var ansvarlig for krigføringen; som statsminister overtok Churchill også stillingen som forsvarsminister. Han ga sin gode venn Max Aitken (Lord Beaverbrook), en kjent industrimann, ansvaret for flyproduksjon. Det viste seg å være et heldig valg, og flyproduksjonen økte raskt.

Churchills taler var viktige midler i hans kamp for å holde moralen oppe. Hans første tale som statsminister var den berømte «Jeg har intet å tilby enn blod, hardt arbeid, tårer og svette». Kort etter denne kom to andre velkjente taler som han ga rett før slaget om Storbritannia. En av talene hadde den kjente setningen «Vi skal forsvare vår øy, uansett hva det vil koste, vi skal kjempe på strendene, vi skal kjempe på landingsplassene, vi skal kjempe på markene og i gatene, vi skal kjempe på åskammene; vi skal aldri overgi oss.»

Chiang Kai-shek, Franklin D. Roosevelt og Churchill ved konferansen i Kairo i 1943

Den andre talen inkluderte den like kjente: «La oss derfor stålsette oss for våre oppgaver, og gjennomføre disse slik at om det britiske imperiet og samveldet varer i tusen år, vil menneskene fremdeles si at det var deres fineste stund». Mens slaget om Storbritannia var på det mest intense kom han med den berømte vurderingen av situasjonen; «Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.». En annen av hans velkjente oratoriske mesterverk ble holdt den 10. november 1942 da amerikanske og britiske tropper hadde omringet Casablanca i Afrika. Mange mente det var slutten på krigen, men Churchill sa; «Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er, muligens, slutten på begynnelsen»

Churchill hadde meget stor selvtillit, og var overbevist om at han var en like stor hærfører som sin forgjenger John Churchill, noe som ga seg utslag i spektakulære planer som ikke alltid var koblet til virkeligheten. Det ble da stabssjefen, general Alan Brooke som fikk oppgaven med å forklare krigens realiteter for sin sjef. Han var en stor strateg og lojal overfor sin statsminister, men i dagboken som først i 2001 ble utgitt i sin helhet, la han ikke fingrene imellom:

«ingen langtidsplaner.... I alle sine planer lever han fra hånd til munn. Han kan aldri fatte en hel plan.... Hans metode er totalt opportunistisk. Min Gud, hvor trett jeg er av å arbeide for ham.»

Etter hvert som Storbritannia kom på offensiven utstedte Churchill ordre om å utslette tyske byer gjennom terrorbombing. Han oppmuntret disse «imponerende aksjoner med terror og vilkårlig ødeleggelse», som skulle ødelegge tyskernes moral og gjøre den tyske befolkning husløse.[17] Strategisk bombing av tyske byer førte til ødeleggelsen av historiske byer som Köln og Dresden og utryddelse av store antall sivile. I et memorandum datert 6. juli 1944 til forsvarets stabssjefer, under den verste perioden med V2-raketter, skrev Churchill: «Jeg ber dere gi spørsmålet om bruk av giftgass grundig overveielse. Jeg ville ikke gå inn for det med mindre det kunne påvises at a) det gjaldt liv eller død for oss, eller b) at det ville forkorte krigen med et år. Det er absurd å se moralsk på det når det var alment brukt i forrige krig uten ett ord til protest fra moralistene eller kirken. Derimot var bombing av åpne byer forbudt under forrige krig. Det er ganske enkelt et spørsmål om skriftende moter, som med damenes lange og korte skjørt.»[18]

Etter Frankrikes kapitulasjon var støtte fra det nøytrale USA helt avgjørende for Storbritannia. USA forsynte Storbritannia med mat, olje og krigsmateriale, fraktet på skip over Atlanterhavet. Churchill gjorde mye for å pleie det personlige forholdet til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, og ble svært lettet da Roosevelt ble gjenvalgt i presidentvalget i 1940.

I løpet av krigsårene hadde Churchill i alt tolv strategiske konferanser med Roosevelt, møtene ble stort sett holdt i USA, men de hadde også konferanser i Casablanca, Kairo, Teheran og Jalta. Av de sakene som ble diskutert og bestemt var «Atlanterhavserklæringen», strategien med Europa først, og Erklæringen om De forente nasjoner som skulle opprettes etter krigen. For å kunne slå til mot tyskerne tidligst mulig tok Churchill initiativet til Special Operations Executive, en styrke som planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner i tyskokkupert Europa. Churchill var også pådriver for etablering av såkalte commandos, spesielt utvalgte og trente soldater som dannet grunnlag for det vi i dag kaller spesialstyrker.

Churchills helse tok skade av arbeidspresset. Under et besøk i USA i desember 1941 fikk han et lite hjerteinfarkt, og i desember 1943 ble han sengeliggende grunnet influensa.

Churchill med de fremrykkende allierte styrkene på østbredden av elven Rhinen, sør av Wesel, den 25. mars 1945

Churchill var delaktig i utarbeidelse av avtaler som skulle få vidtgående konsekvenser for landegrenser i Europa og Asia. Ved den andre konferansen i Quebec i 1944 ble et modifisert utkast av den såkalte Morgenthauplanen undertegnet. Opprinnelig var dette en plan for et massivt folkemord, som senere ble redusert til en plan for plyndring og ødeleggelse av Tysklands industrielle kapasitet.

Churchill, Roosevelt og Stalin under toppmøtet på Jalta i februar 1945

Reviderte europeiske grenser ble offisielt bestemt av Truman, Churchill og Stalin ved Potsdamkonferansen i juli 1945. De nye grensene som de allierte dikterte for Polen (Curzonlinjen mellom Polen og Sovjet og Oder-Neisse-linjen mellom Tyskland og Polen) ble av polakkene sett på som et svik. Churchill var imidlertid overbevist om at den eneste måten man kunne unngå fortsatt spenning mellom de to landene på var en blanding av grensejustering og etnisk rensning. I en debatt i underhuset i 1944 sa han:

«Deportasjon er den metoden som, så langt vi kan se, vil være den mest tilfredsstillende og permanente. Det vil ikke lenger være noen blanding av folkegrupper som vil skape uendelig med problemer... Det vil feies rent. Jeg er ikke bekymret over disse overførslene, som er lettere gjennomførbare i våre moderne tider.»

Den sovjetiske deportasjonen av tyskere etter andre verdenskrig ble imidlertid gjennomført svært brutalt, og ifølge en tysk rapport fra 1966 omkom over 2 100 000, mens rundt 15 millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem av Stalin, og byer og landskaper lagt i ruiner. Churchill var sterkt imot Sovjets faktiske annektering av Polen, og skrev bittert om det i sine senere bøker; men hadde ingen mulighet for å stoppe det.

Churchill fortsatte, som statsminister, å motarbeide den indiske selvstyrebevegelsen, ledet av Mahatma Gandhi. Han uttalte at «jeg har ikke blitt statsminister i Hans Majestets regjering for å avvikle imperiet». I 1943 var det en katastrofal hungersnød i Bengal. Den kjente økonomen Amartya Sen anslår at rundt tre millioner døde, og at katastrofen var et resultat av ulik distribusjon av mat og manglende kjøpekraft, ikke av faktisk matmangel. Da spørsmålet om nødhjelp til de hungersrammede ble diskutert i kabinettet, kom Churchill med et utbrudd om «indere som formerte seg som kaniner og ble betalt millioner hver dag av oss uten å gjøre noen innsats i krigen». India deltok med rundt 2 millioner soldater, hadde om lag 36 000 døde, 64 000 sårede og indiske soldater fikk i alt 30 Victoriakors. Etter krigen skrev han i boken The Second World War: «Ingen større del av verdens befolkning ble så grundig beskyttet fra redslene og farene ved verdenskrigen som befolkningen i Hindustan. De ble båret gjennom kampen på skuldrene til vår lille nasjon.»

Den mest kritiske studien av Churchills politikk under andre verdenskrig er av historikeren John Charmley. Han anser Chamberlain som en realistisk maktpolitiker. Churchill derimot, overvurderer gjentatte ganger Storbritannias styrke og tvinger frem en strategi med total krig og total seier. Denne strategien ledet imidlertid til nasjonal utmattelse, slutten på imperiet og til at Storbritannia ble forbigått av USA og Sovjet. Charmley mener den beste politikken for Storbritannia, i 1940-42, ville ha vært en forhandlingsfred med Tyskland og ettergivenhet overfor Japan.

Fred og avskjed[rediger | rediger kilde]

Churchill prøvesitter en delvis ødelagt stol fra Hitlers bunker i Berlin, tatt i forbindelse med Potsdamkonferansen den 16. juli 1945

Selv om det ikke var tvil om Churchills rolle som lederskikkelse i kampen mot nazi-diktaturet, hadde han mange fiender i sitt eget land. Hans vel formulerte forakt for en rekke populære forslag, spesielt offentlig helsetjeneste og bedre utdannelse for flertallet av befolkningen, skapte mye misnøye; særlig blant de som hadde kjempet i krigen. Rett etter at krigen i Europa var over, ble Churchill grundig slått i parlamentsvalget av arbeiderpartiet under Clement Attlee. Noen historikere mener at mange briter anså at denne mann som hadde ledet nasjonen så vel i krig, ikke var den beste lederen i fredstid. Andre ser Churchills nederlag som en reaksjon rettet mot de konservatives politikk i mellomkrigstiden.

Winston Churchill var en tidlig tilhenger av de paneuropeiske strømningene som etter hvert ledet til dannelsen av Den europeiske union; som en anerkjennelse av det er en av de tre bygningene til Europaparlamentet oppkalt etter han. Churchill var også medvirkende i å gi Frankrike en fast plass i FNs sikkerhetsråd. Churchill gav og ved noen anledninger støtte til ideen om en verdensregjering:

«Med mindre en slags effektiv verdensregjering hvis formål det er å forhindre krig kan etableres... er utsiktene for fred og menneskelig fremskritt mørke... Hvis... det viser seg mulig å bygge en verdensorganisasjon av uimotståelig styrke og ubrytelig myndighet i den hensikt å sikre freden, så er det ingen grenser for de velsignelser vi alle kan glede oss over og dele.»

Ved begynnelsen på den kalde krigen var det Churchill som gjorde uttrykket «Jernteppet» kjent (uttrykket var først brukt av den tyske politikeren Lutz Schwerin von Krosigk). Det kjente begrepet for skillet mellom øst og vest i Europa kom i offentlighetens øre etter en tale Churchill holdt i Westminster College i Fulton i Missouri der han var gjest hos USAs president Harry S. Truman. Churchill erklærte:

«Fra Szczecin ved Østersjøen til Trieste ved Adriaterhavet har et jernteppe senket seg over kontinentet. Bak den linjen ligger alle hovedstedene i de eldgamle statene i Sentral- og Øst-Europa. Warszawa, Berlin, Praha, Wien, Budapest, Beograd, București og Sofia, alle disse berømte byene og befolkningene rundt dem ligger i hva jeg må benevne som sovjetisk område.»

Statsminister igjen[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget i 1945 brukte Churchill mye tid på å skrive, men han var samtidig leder for den konservative opposisjonen i Parlamentet. Ved valget i 1951 tapte arbeiderpartiet valget og de konservative kom igjen til makten med Churchill som statsminister, 76 år gammel. Hans tredje regjering (etter samlingsregjeringen under krigen og en kortvarig overgangsregjering i 1945) varte inntil han trakk seg tilbake, grunnet dårlig helse, i 1955. I løpet av denne perioden fornyet han det han kalte «det spesielle forholdet» mellom Storbritannia og USA, som hadde vært en grunnpilar i hans første regjering.

Perioden ble preget av en rekke utenrikspolitiske kriser, ofte et resultat av at imperiet var i ferd med å gå i oppløsning. Som en ivrig talsmann for Storbritannia som en stormakt, forsøkte Churchill vanligvis å løse slike problemer med maktbruk.

I Kenya hadde det i årtier vært stadig økende misnøye med urettferdig distribusjon av jordbruksland og manglende demokratiske rettigheter for flertallet. Da reformforslag ble avvist i 1951, førte det til en radikalisering av kampen. Utover i 1952 var det en stadig økende voldsbølge. Den 17. august, 1952, ble det erklært unntakstilstand og britiske tropper ble fløyet inn for å møte opprøret. Både den britiske kolonimakten og opprørerne eskalerte sine angrep, og en borgerkrig utviklet seg, kjent som Mau Mau-opprøret.

I 1953 fant en massakre sted i Lari: Mau Mau-opprørere angrep kikuyuene, som var lojale overfor kolonimakten. Massakren endret bildet av opprøret og ga britene et overtak i opinionen. Churchills strategi var å bruke militær makt kombinert med å innføre mange av de reformene Attles regjering hadde avslått i 1951. Han beordret økt bruk av tropper som etter hvert fikk slått ned opprøret i Nairobi og ved bruk av harde midler som blant annet konsentrasjonsleirer, ble det nøytralisert på landsbygden. Churchill tok initiativ til fredsforhandlinger, disse brøt imidlertid sammen kort tid etter han forlot statsministerposten.

I Malaysia hadde et opprør bygget seg opp siden 1948. Nok en gang arvet Churchills regjering en krise og den ble igjen møtt med «pisken og gulroten», militær makt og reformer. Samtidig som britene militært forsøkte å slå til mot opprørerne, etablerte de sikre landsbyer dit utsatte deler av befolkningen ble flyttet. En slik kontroll av befolkningen hadde røtter tilbake til britenes kamp mot boernes opprør ved århundreskiftet.

Krisen i Malaysia var mer omfattende enn den i Kenya, geriljabevegelsen ble støtte av Sovjet og på det mest intense var rundt 35 000 britiske tropper stasjonert i landet. Britene klarte etter hvert å slå ned opprøret, men det sto klart for kolonimakten at dens tid var over. I 1953 ble det lagt planer for uavhengighet for Singapore og de andre britiske koloniene i området. De første valgene ble holdt i 1955, bare dager før Churchills avgang som statsminister og i 1957 ble Malaysia uavhengig.

Familie og privatliv[rediger | rediger kilde]

Den unge Winston Churchill og hans forlovede Clementine Hozier like før bryllupet i 1908

Den 12. september 1908 giftet Winston Churchill seg med Clementine Hozier, han hadde kjent henne siden mars samme år. Churchill hadde tidligere fridd til skuespillerinnen Ethel Barrymore, men hun hadde avvist ham. Winston og Clementine fikk fem barn: Diana, Randolph, Sarah, Marigold og Mary. Sønnen Randolph fulgte i farens fotspor med hensyn til karriere, og ble valgt til parlamentet, mens døtrene giftet seg med politikere og støttet deres karrierer. Diana tok sitt liv etter et liv med nerveproblemer, psykiatrisk behandling og to mislykte ekteskap. Sarah – oppkalt etter Sarah Jennings, hoffdame hos dronning Anne av Storbritannia – ville bli skuespiller og fikk flere roller i lettere komedier, men ble krakilsk av alkohol og måtte møte i retten for fyll, bråk og gateuorden – den ene gangen måtte hun i fengsel. Hennes første ektemann var Vic Oliver, en østerriksk komiker som Churchill ikke ville møte. Hennes andre ektemann, Antony Beauchamp, var fotograf og tok sitt eget liv. Hennes tredje ektemann var baron Audley som skaffet henne tittel som Lady.

Marigold døde i foreldrenes armer bare tre år gammel, etter en halsinfeksjon som utviklet seg til en halsbyll, mens yngstedatteren Mary lyktes i å få et godt liv, med sin ektemann Christopher Soames og fem barn som alle skikket seg vel.[19]

Når han ikke var i London holdt Churchill seg gjerne i hjemmet, «Chartwell House» i Kent, sør for Westerham. Familien Churchill kjøpte huset i 1922 og bodde der inntil han døde i 1965. I tillegg til skrivingen var han også opptatt med å male; dessuten beskjeftiget han seg med praktisk arbeid som muring.

Som mange politikere på den tiden var Churchill også medlem av flere engelske gentlemansklubber. Mens han var med i det liberale partiet var han medlem av «the Reform Club» og «the National Liberal Club», senere ble han med i «the Athenaeum Club», «Boodle's», «Bucks Club» og «the Carlton Club». På tross av medlemskap i flere klubber var ikke Churchill ofte i klubbene; han foretrakk å ha lunsj eller middagsmøter på «Savoy Grill» eller «Ritz», eller i parlamentsrepresentantenes spiserom når han møtte andre parlamentsmedlemmer.

Churchills svakhet for alkohol er velkjent. Mens han var i India og Sør-Afrika fikk han vanen med å tilsette litt whisky i vannet han drakk; dette gjorde han for å unngå sykdom. I lange perioder av livet drakk han nesten daglig; gjerne både før, under og etter måltider. Av ettertiden har han ikke blitt bedømt som alkoholiker ettersom inntaket ga få, om noen, synlige spor på hans politiske virke eller privatliv[20]. Gjennom det meste av sitt liv var Churchill plaget av depresjon (muligens en slags manisk-depressiv, eller bipolar lidelse) som han kalte «min sorte hund».[21][22]

Etter han avgikk fra posten som marineminister i 1915 begynte Churchill å male, det ble en hobby han dyrket med stor iver. Bortsett fra et motiv fra kampene i Frankrike i 1915 (malt mens han var bataljonssjef) var motivene lyse landskap, interiør eller hagebilder.

Churchills siste dager[rediger | rediger kilde]

Churchills hus Chartwell i Kent

I 1953 ble Churchill rammet av hjerneslag som var alvorlige nok til å frata ham arbeidsevnen i flere måneder fremover. Anthony Eden hadde lenge vært utpekt som etterfølger til statsministerembetet, men han var selv alvorlig syk i denne perioden og kunne derfor ikke tvinge frem Churchills avgang. Selv håpet Churchill å bli frisk nok til å kunne fungere i embetet igjen og tviholdt derfor på makten. Imens lot han sin svigersønn, Christopher Soames, ta hånd om statsministerens arbeidsoppgaver, men i all hemmelighet, for å holde Churchills sykefravær skjult for offentligheten. Dette innebar at Soames undertegnet alle papirer i Churchills navn. Churchill vendte etter hvert tilbake i embetet, men var merkbart svekket. Eden ble frisk igjen og øvde fornyet press på Churchill for å få ham til å tre tilbake. Churchills avgang kom omsider i april 1955, da han var over 80 år gammel, og han ble som ventet etterfulgt av Eden.

Churchill tilbrakte det meste av pensjonstiden i «Chartwell House», familiens hjem i Kent. Churchill besøkte flere ganger den franske presidenten Charles de Gaulle; under annen verdenskrig hadde forholdet mellom de to statslederne vært anstrengt, men på Churchills eldre dager kom de bedre ut av det med hverandre.

Churchill fikk en rekke æresbevisninger etter krigen og han ble som den første noensinne utnevnt til æresborger av USA. I 1948 ble han tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.[23] Han mottok Hosebåndsordenen i 1953 og kunne deretter titulere seg som Sir Winston. Ved sin avgang som statsminister to år senere ble han tilbudt en hertug-tittel. Det hadde blitt praksis å tilby avgåtte britiske statsministre en jarl-tittel, men dronningen mente at Churchill burde verdsettes enda høyere enn dette. Likevel var hun ikke videre interessert i å gi hertugtittelen til den første ikke-kongelige siden Richard Grosvenor i 1874. Dronningen overrakte formelt tilbudet, men ikke før diskrete henvendelser ga forsikringer om at Churchill ville avslå. Churchill ble riktignok fristet av tilbudet, men takket nei. Churchill ønsket å bli værende i Underhuset, men mislikte også tanken på at sønnen Randolph ville arve hertugtittelen etter hans død. Av høflighetshensyn uttalte Churchill likevel at han takket nei til hertugtittelen for ikke å begrense sønnens politiske karriere, selv om denne allerede hadde dårlige fremtidsutsikter. Churchill mottok Karlsprisen for 1955 for sitt arbeid for den europeiske ideen og fred.[24]

Churchills siste ti år kan deles inn i tre faser: I perioden frem til 1959 beholdt han sin fysiske og mentale ytekraft stort sett slik den hadde vært siden han gjenopptok sin statsministerfunksjon etter hjerneslaget; han gjennomførte et og annet offisielt oppdrag, og holdt en og annen tale foran sitt siste gjenvalg til Underhuset i 1959. Etter den tid og frem til 1962 var han først og fremst opptatt av å få ut så mye glede av livet som hans tilstand tillot; han tilbragte mye tid på luksusyachten til sin nye venn, Aristoteles Onassis. I juni 1962 falt han og brakk hoften på et hotell i Monte Carlo. Etter det ble Churchill fløyet hjem til Storbritannia, hvor det nå bare handlet om å vente på at livet hans skulle komme til en ende. Han besøkte Underhuset for siste gang i juli 1964, og det ble deretter kunngjort at han ikke tok gjenvalg. Churchill besøkte Chartwell for siste gang i oktober samme år, og oppholdt seg deretter bare i London, hvor han hadde eiendommen Hyde Park Gate. 90-årsdagen hans i november ble feiret i stillhet. Mot kvelden var det fakkeltog utenfor hjemmet hans, og han viste seg noen få øyeblikk i vinduet, iført battledress og gjorde V-tegnet, som var blitt kjennemerket hans.

Den 12. januar 1965 fikk Churchill enda et slag, det alvorligste så langt, og man forstod at slutten var nær. Han døde tolv dager etter, 24. januar 1965, i Hyde Park Gate; nøyaktig 70 år etter sin fars død.

Etter et dekret fra Dronningen lå hans legeme tre dager på lit de parade i Westminster Hall, derpå ble det avholdt statsbegravelse i St. Pauls katedral. Det var den første britiske statsbegravelse for en ikke-kongelig siden 1914, og ingen vanlig brite har fått denne hederen etter Churchill. Statsbegravelsen var den største samling av statsoverhoder noensinne i Storbritannia; representanter for over 100 land deltok. Etter Churchills ønske ble han gravlagt på familiegravstedet ved «St Martin Church», nær Woodstock og fødestedet Blenheim Palace.

Churchill som historiker[rediger | rediger kilde]

Gjennom det meste av sitt voksne liv var Churchill en svært produktiv forfatter; i de periodene han ikke satt i regjeringen var han mer kjent som forfatteren som også var parlamentsrepresentant. På tross av sin aristokratiske bakgrunn arvet han ingen formue, hans mor hadde brukt mesteparten og han hadde alltid behov for penger for å kunne fortsette sin overdådige livsførsel og for å betale for flere dårlige investeringer. Noen av hans historiske verk, som A History of the English Speaking People, ble primært skrevet for å skaffe penger.

Churchill var en glimrende skribent som lærte seg kunsten å skrive historiske bøker. I sin ungdom var han en ivrig leser av historie, men innenfor et smalt område. Den viktigste innflytelsen på hans ideer og stil var Clarendons historie om den engelske borgerkrigen, Gibbons The History of the Decline and Fall of the Roman Empire og Macaulays historie om England. Han hadde liten interesse for sosial og økonomisk historie, Churchill så historien som politisk og militær, drevet frem av nasjoner og store menn.

Churchill var overbevist om at britene hadde en egen styrke og et skjebnens kall til å styre et imperium; all britisk historie burde derfor sees som skritt på veien mot å fullbyrde det kallet. Troen på dette kallet inspirerte både hans politiske karriere og hans historiske bøker. Han endret aldri syn på dette, ei heller hadde han noen interesse for andre retninger innen historie. Selv om han benyttet profesjonelle historikere som assistenter så hadde de ingen innflytelse på innholdet i hans verker.

Statue av Winston Churchill av Ivor Roberts-Jones i Parliament Square, overfor Palace of Westminster, sentralt i London. Utgaver av samme statue finnes i Oslo, Canberra, Australia ved Australian National University og Halifax og Toronto i Canada.

Hans historiske bøker kan deles i tre kategorier:

  • Den første delen er familiehistorie, biografien over hans far, Life of Lord Randolph Churchill (1906), og hans berømte ane, Marlborough: His Life and Times (fire bind, 1933–38). Disse bøkene blir fremdeles ansett som fine biografier, men skjemmes av Churchills ønske om å fremstille sine forfedre i et best mulig lys. Han begrenset bruken av tilgjengelig kildemateriale og i biografien om faren utelot han materiale fra familiearkivene som var negativt for ham. Biografien over Marlborough viser dog til fulle Churchills store talent for militærhistorie. Begge bøkene har blitt forbigått av mer etterrettelige verk, men de er fremdeles svært lesbare.
  • Den andre kategorien er Churchills selvbiografiske arbeider, blant annet hans tidlige journalistiske sammenfatninger, The Story of the Malakand Field Force (1898), The River War (1899), London to Ladysmith via Pretoria (1900) og Ian Hamilton's March (1900). Disse bøkene er fargerike og underholdende og inneholder noe informasjon om Storbritannias kolonikriger i India, Sudan og Sør-Afrika. De er imidlertid preget av at Churchill sikter inn på en politisk karriere og gjør sitt beste for å promotere seg selv.
  • Churchills renommé som forfatter hviler imidlertid på den tredje kategorien, hans tre massive historieverk. Det er historien om den første verdenskrig, The World Crisis (seks bind, 1923–31) og om den andre verdenskrig, The Second World War (seks bind, 1948–53) og A History of the English-Speaking Peoples (fire bind, 1956–58, det meste av verket ble skrevet på 1930-tallet). Dette er blant de største historieverk noen gang utgitt (The Second World War er på over 2 millioner ord) og de ga ham Nobelprisen i litteratur i 1953.

Churchills historie om de to verdenskrigene er langt fra vanlig historieskriving, siden forfatteren var en sentral deltaker i begge og brukte det under skrivingen. Begge verk er derfor på en måte så vel memoarer som historieverk, men Churchill var nøye med å utvide omfanget til også å omfatte hendelser han selv ikke var involvert i, som krigen mellom Tyskland og Sovjet. Churchill plasserer imidlertid Storbritannia og seg selv i senter av handlingen. Arthur Balfour omtalte The World Crisis som «Winstons brilliante selvbiografi, kamuflert som historien om universet.»

Noe av grunnlaget for The World Crisis var Lord Eshers angrep på Churchill i sine memoarer. Verket ble snart utvidet til å favne hele første verdenskrig. Bøkene i verket er en blanding av militærhistorie, skrevet med Churchills fortellerevner, diplomatisk og politisk historie – ofte for å rettferdiggjøre Churchills egne handlinger og politikk under krigen. Det er portretter av andre politiske og militære figurer, noen gang for å videreføre politiske oppgjør (ikke minst med Lloyd George) og personlige memoarer, fargerikt skrevet men svært selektivt. I dag ansees ikke disse bøkene å ha særlig historisk verdi. Som med andre av Churchills historieverk har de lite å si om økonomisk eller sosial historie og de farges av hans politiske ideer; spesielt med tanke på den russiske revolusjon. Men de er svært lesbare med sine livlige skildringer av mennesker og hendelser.

Da Churchill igjen kom med i regjeringen i 1939 hadde han klare planer om å skrive historien om krigen. Han sa flere ganger: «Jeg vil overlate dommen i dette spørsmålet til historien; men jeg vil være en av historikerne.» For å omgå reglene om bruk av offisielle dokumenter tok han den forholdsregelen å få laget et ukentlig sammendrag av brev, referater og andre dokumenter, disse referatene ble så lagret hjemme hos ham for senere bruk. I løpet av krigen skrev Churchill også et antall brev med den hensikt å få sine tanker arkivert for senere som historiker å kunne bruke dem.

Dette vakte mye oppstyr da The Second World War begynte å komme ut i 1948. Churchill var ingen akademisk historiker, han var politiker, leder av opposisjonen og fremdeles innstilt på å bli statsminister igjen. Med hvilken rett, ble det spurt, hadde han adgang til referater fra kabinettet, forsvaret og diplomatiet som ikke andre historikere fikk tilgang til.

Det som var ukjent for publikum var at Churchill hadde gjort en avtale med arbeiderpartiregjeringen som tok over makten i 1945. I det han anerkjente Churchills enorme prestisje lot statsminister Attlee Churchill få fri adgang til de fleste dokumenter, med følgende betingelser:

  • Ingen offisielle hemmeligheter måtte avsløres.
  • Dokumentene skulle ikke brukes for partipolitiske hensyn.
  • Manuskriptet skulle gjennomgåes av kabinettsekretær Sir Norman Brook.

Brook holdt nøye oppsyn med prosjektet og omarbeidet noen deler av det for å sørge for at intet kom ut som skadet britiske interesser eller stilte regjeringen i forlegenhet. Churchills historie ble dermed tilnærmet offisiell britisk historie om den andre verdenskrigen.

Churchills privilegerte tilgang til dokumenter og hans ubestridte personlige kjennskap til begivenhetene ga ham en stor fordel framfor andre historikere som skrev om andre verdenskrig. Bøkene solgte i enorme opplag både i Storbritannia og USA, og for første gang i sitt liv ble Churchill virkelig rik. Det var ikke før etter hans død og åpningen av arkivene fra andre verdenskrig at noen av manglene ved hans historieverk sto klart frem.

Noen av disse manglene lå innbakt i den unike rollen Churchill hadde som historiker, i det han både var tidligere statsminister og en aktiv politiker. Han kunne ikke avsløre militære hemmeligheter, som den om arbeidet i Bletchley Park hvor tyske koder ble brutt. Han kunne ikke skrive om krigstidens interne krangler med størrelser som Dwight Eisenhower, Charles de Gaulle eller Tito, siden alle tre var aktive politikere mens han skrev. Det var umulig å beskrive de interne kranglene i krigskabinettet med arbeiderpartilederen Attlee, hvis velvilje verket hvilte på. Churchill kunne ei heller skrive om problemene ved generaler som Archibald Wavell eller Claude Auchinleck, i så fall kunne de komme til å saksøke ham.

Andre mangler ved verket var Churchills egen skyld. Selv om han beskrev kampene på Østfronten, hadde han ingen virkelig interesse for det og ingen adgang til sovjetiske eller tyske dokumenter. Dermed er denne delen en skisse basert på andre sekundære kilder, stort sett skrevet av hans assistenter. Det samme er tildels tilfelle med krigen i Stillehavet med unntak av episoder som Singapores fall hvor han selv var involvert. Hans beskrivelse av USAs maritime krig i Stillehavet var så tungt basert på andre forfattere at han ble beskyldt for plagiat.

Det virkelige fokus for Churchills arbeid er alltid krigen i Vest-Europa, Middelhavet og Nord-Afrika, men her er verket sterkt basert på hans egne dokumenter så det overdriver hans egen rolle. Han hadde lite adgang til amerikanske dokumenter og selv de han hadde, som brev fra Roosevelt, Truman og Eisenhower måtte av diplomatiske grunner brukes med omtanke. Selv om han var en sentral person i den andre verdenskrig i Europa så var hans posisjon ikke så sentral som bøkene anslår. Han er vanligvis rettferdig men har allikevel noen personlige oppgjør, blant annet mot Stafford Cripps.

The Second World War kan fremdeles leses med stort utbytte av interesserte, så sant verket sees som memoarer av en sentral person og ikke et autorisert verk av en profesjonell historiker. Krigen, og spesielt perioden mellom 1940 og 1941 da Storbritannia kjempet alene, var høydepunktet under Churchills karriere, og hans personlige beretning om den tiden er unik og uvurderlig. Men etter at arkivene er blitt åpnet har mer korrekte beskrivelser av perioden kommet ut.

Churchills History of the English-Speaking Peoples ble bestilt og stort sett skrevet i 1930-årene hvor Churchill hadde økonomiske problemer, men ble lagt til side da krigen brøt ut i 1939. Verket ble utgitt etter at han gikk av som statsminister i 1955. Selv om Churchills enorme prestisje sørget for at bøkene ble godt mottatt og solgte bra, så er de lite lest i dag.

Nobelprisen i litteratur[rediger | rediger kilde]

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1953

I 1953 mottok Churchill Nobels litteraturpris, i all hovedsak for sine historiske skrifter, som verket om annen verdenskrig The Second World War, A History of the English Speaking Peoples og biografien Marlborough: His Life and Times om sin ane John Churchill. Nobelkomiteen legger vekt på hans utrettelige innsats for de «mest opphøyde menneskelige verdier», og sa:

«Churchills politiske og litterære prestasjoner er av en slik dimensjon at en er fristet til å kalle ham en Cæsar med Ciceros penn.»[25]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • The Story of the Malakand Field Force: An Episode of Frontier War (1898)
  • River War: An Historical Account of The Reconquest of the Soudan (1899)
  • Savrola, a Tale of the Revolution in Laurania (1900) – Churchills eneste roman
  • London to Ladysmith via Pretoria (1900)
  • Ian Hamilton's March (1900)
  • Mr. Brodrick's Army (1903)
  • Lord Randolph Churchill (1906)
  • My African Journey (1908)
  • Liberalism and the Social Problem (1909)
  • The People's Rights (1909)
  • Irish Home Rule (1912)
  • The World Crisis 1911-1918 (1923-31, 6 bind)
  • The Aftermath (1929)
  • My Early Life (1930), flere norske utgaver Ungdom. Oslo: Gyldendal. 1973. ISBN 8205038015. 
  • India (1931)
  • The Unknown War (1931)
  • Amid These Storms (1932)
  • The Great War (1933-34, 3 bind)
  • Great Contemporaries (1937), norsk oversettelse Store samtidige. Oslo: Cappelen. 1938. 
  • While England Slept (1938)
  • Marlborough: His Life and Times (1933–38)
  • Step by Step (1939), norsk oversettelse Mot stupet. Oslo: Nasjonalforl. 1963. 
  • Britain's Strenght (1940)
  • Blood, Sweat and Tears (1941)
  • On Human Rights (1941)
  • The Unrelenting Struggle (1942)
  • The end of the Beginning (1943)
  • Onwards to Victory (1944)
  • Foreign Policy (1944)
  • The Dawn of Liberation (1945
  • Into Battle (1945)
  • Secret Session Speeches (1946)
  • Victory (1946)
  • Painting as Pastime (1948)
  • The Sinews of Peace (1948)
  • The Second World War (1948-53, 6 bind).
  • Europe Unite (1950)
  • Into the Balance (1951)
  • Stemming the Tide (1953)
  • A History of the English-Speaking Peoples (1954-58, 4 bind)
  • The Unwritten Alliance (1961)
  • Heroes of History (1968)
  • The Roar of the Lion (1969)
  • Young Winston's Wars (1972)
  • The Collected Works of Sir Winston Churchill (1973-74, 34 bind)
  • If I Lived My Life Again (1974)
  • Winston Spencer Churchill: His Complete Speeches, 1887-1963 (1974, 8 bind)
  • The Collected Essays of Sir Winston Churchill (1976, 4 bind)
  • Churchill and Roosevelt (1984, 3 bind, med Franklin D. Roosevelt)
  • The Churchill-Eisenhower Correspondence, 1953-1955 (1990)
  • The Churchill War Papers: At the Admiralty: September 1939-May 1940 (1993)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

På norsk av Churchill[rediger | rediger kilde]

  • Den annen verdenskrig. Cappelen, 1948-1954. Utgitt i 12 bind
  • Blod, svette og tårer : Taler av Winston S. Churchill 1938-1942. Cappelen , 1946. (Utvalg av «Into battle» og «The unrelenting struggle»)
  • Mot seier : Taler av Winston S. Churchill 1942-1943. Cappelen, 1945 (Utvalg fra «The end of the beginning» og «Onwards to victory»)
  • Ved målet : taler av Winston S. Churchill : 1944-1945. Cappelen, 1947 (Utvalg av «The Dawn of Liberation», «Victory» og «Secret Session Speeches»)
  • Mine unge år. Gyldendal, 1945
  • Ungdom. Gyldendal, 1973 ISBN 82-05-03801-5 (Først utgitt 1935)
  • Verdenskrigens historie. Cappelen , 1935-1936. 2 bind (Gjelder første verdenskrig)
  • Historie. Cappelen, 1960-61. Utgitt i 4 bind

Om ham[rediger | rediger kilde]

The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Visions of Glory, 1874–1932 (1983)
The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Alone 1932–1940 (1988)
The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Defender of the Realm, 1940-1965 (2012) (med Paul Reid)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Et Google-søk 30. mars 2015 gav ca. 811 000 treff, mot ca. 19 300 treff for nasjonalsosialisme
  2. ^ Blamires, Cyprian; Jackson, Paul (2006): World Fascism: A Historical Encyclopedia: Volume 1. Santa Barbara, California, USA: ABC-CLIO, Inc.
  3. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn :0
  4. ^ Allan Bullock & Stephen Trombley, ed. "Lebensraum." The New Fontana Dictionary of Modern Thought (1999), p. 473.
  5. ^ Hans Fredrik Dahl: Hva er fascisme? Et essay om fascismens historie og sosiologi. Pax 1972. ISBN13 9788253004785
  6. ^ Holborn, H. (1964). Origins and Political Character of Nazi Ideology. Political Science Quarterly, 79(4), 542-554.
  7. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn snl
  8. ^ Marten, H. G. (1999). Racism, social darwinism, anti‐semitism and Aryan supremacy. The International journal of the history of sport, 16(2), 23-41.
  9. ^ http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/den-tyske-nazismen.html
  10. ^ Strømmen, Øyvind (21. mai 2014). «Høyreekstremisme». Besøkt 16. august 2017. 
  11. ^ Rydgren, J. (2004). Explaining the emergence of radical right-wing populist parties: The case of Denmark. West European Politics, 27(3), 474-502.
  12. ^ Mudde, C. (1995). Right‐wing extremism analyzed. European Journal of Political Research, 27(2), 203-224.
  13. ^ Rush, G. B. (1967). Status consistency and right-wing extremism. American Sociological Review, 32(1):86-92.
  14. ^ Hagtvet, B. (1994). Right-wing extremism in Europe. Journal of Peace Research, 31(3), 241-246.
  15. ^ Bjørgo, T. (2011). Dreams and disillusionment: engagement in and disengagement from militant extremist groups. Crime, law and social change, 55(4), 277-285.
  16. ^ Jonathan Glancey (19. april 2003). «Our last occupation». The Guardian. 
  17. ^ Winston Churchill (28. mars 1945). «General Ismay for C.O.S comiteé». The National Archives. Arkivert fra originalen 2006-12-08. 
  18. ^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5
  19. ^ Richard Herrmann: Med skjebnen i hånden, forlaget Cappelen, Oslo 1992, ISBN 82-02-13834-5
  20. ^ Michael Richards. «He was an Alcohol Abuser». The Churchill Centre. Arkivert fra originalen 2008-06-02. 
  21. ^ John Gray (23. september 2011). «A Point of View: Churchill, chance and the 'black dog'» (engelsk). BBC. Besøkt 26. juli 2012. 
  22. ^ «The Black Dog» (engelsk). CBS News. 11. februar 2009. Besøkt 26. juli 2012. 
  23. ^ «Storkors med kjede til Churchill», VG, 14. mai 1948, s. 2.
  24. ^ Karlsprisens internettside Arkivert 24. september 2014 hos Wayback Machine. besøkt 28. juni 2014.
  25. ^ Fra presentasjonsstalen, gjengitt på nobelprize.org

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
Wikiquote Wikiquote: Winston Churchill – sitater


Forgjenger:
 Clement Attlee 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Anthony Eden 
Forgjenger:
 Neville Chamberlain 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Clement Attlee 
Leder for det britiske konservative parti
Etterfølger:
 Anthony Eden 
  Les mer…

Hitler Nürnberg 1935.jpg

Nazi-Tyskland blir brukt som kortform for «det nasjonalsosialistiske Tyskland», og beskriver perioden av Tysklands historie, fra Hitlers maktovertagelse i januar 1933 til avslutningen av andre verdenskrig i 1945. I tysk språkbruk brukes om den samme perioden, betegnelsen «Zeit des Nationalsozialismus» (den nasjonalsosialistiske tid), forkortet «NS-Zeit».

Nasjonalsosialistene selv omtalte landet som «Det tredje rike» (tysk: Das dritte Reich). Denne betegnelsen bygget på at Det tysk-romerske riket skulle anses som «det første riket», og Det tyske keiserrike «det andre riket».

Det offisielle navnet på den tyske staten hadde siden 1871 vært Deutsches Reich (Det tyske riket), og dette vedvarte til 1945. Betegnelsen «Großdeutsches Reich» (Det stortyske rike) ble i enkelte sammenhenger brukt parallelt fra 1938 etter Anschluss, og hyppigere fra 1943. Betegnelsen «Großdeutsch» (stortysk) ble brukt første gang i 1848/49 av den politiske retning som i Frankfurtparlamentet arbeidet for en samlet tysk nasjon, inkludert Østerrike.  Les mer…

American tank destroyers.jpg
Ardenneroffensiven var et slag under andre verdenskrig. Det startet i midten av desember 1944 og var den siste tyske offensiven på vestfronten under krigen. Den tyske hæren planla å slå en kile inn i den allierte fronten, for så å svinge nordover og erobre Antwerpen og dermed dele de alliertes armeer i to. Hitler hadde håp om at dette ville tvinge de allierte til å forhandle fram en fredsavtale i aksemaktenes favør.

Tyskerne kalte planen «Wacht Am Rhein» i et forsøk på å lure de allierte til å tro at det var en forsvarsplan. I engelsktalende land er slaget kjent som «Battle of the Bulge», da tyskernes fremrykning førte til at frontlinjen fremsto som en «bul» på kartet. Tyskerne innledet offensiven 16. desember 1944, og først 8. januar 1945 innså de at slaget var tapt og startet tilbaketrekningen.

Offensiven var feilslått for tyskerne, selv om den bandt opp store ressurser på alliert side. De allierte var også trege med å reagere på det tyske angrepet, noe som forsinket den allierte timeplanen i flere måneder. De allierte fikk på den annen side muligheten til å gå i kamp med, og bekjempe, de beste tyske avdelingene utenfor Westwall («Vestvollen»), de tyske forsvarsverkene på grensen mot Frankrike, Belgia og Luxembourg. Dette var med på å lette de senere kampene i Tyskland.  Les mer…

Wolfsschanze, Gierloz, Poland 2.jpg
Führerhauptquartier Wolfsschanze («ulvehiet») var kodenavnet tyskerne brukte for et av Adolf Hitlers større militære hovedkvarterer under andre verdenskrig. Anlegget ligger åtte kilometer øst for dagens Kętrzyn i Polen, som dengang var Rastenburg[1] i Østpreussen, Det tyske rikes østligste landsdel. Hitler oppholdt seg i lange perioder, sammenlagt i 800 dager, ved dette hovedkvarteret. Dermed ble det et av de viktigste kommandosentrene i Det tredje rike. Det var også her at 20. juli-attentatet mot Hitler ble foretatt i 1944.[2] Hitler overlevde, og betraktet dette som et tegn på forsynets gunst. Anlegget ble sprengt i januar 1945, da sovjetiske styrker nærmet seg Østpreussen.[3] Det er senere blitt et polsk friluftsmuseum.[4]  Les mer…

Angrepet på Pearl Harbor var et japansk angrep mot den amerikanske marinebasen Pearl Harbor, søndag den 7. desember 1941. Angrepet ble gjennomført av fly og miniubåter fra den japanske marinen, kommandert av viseadmiral Chuichi Nagumo, uten at Japan hadde erklært krig mot USA. Angrepet var rettet mot USAs Stillehavsflåte, og tilhørende fly og marineinfanteristyrker på øya. Den amerikanske opinionen så angrepet som en forrædersk handling, og fordømmelsen av Japan førte til at USA ble med i andre verdenskrig.

Angrepet skadet eller ødela 21 amerikanske krigsskip, 188 fly og drepte 2 335 amerikanske soldater og 68 sivile. Stillehavsflåtens tre hangarskip var imidlertid ikke i havnen og kom fra hendelsen uskadet. Pearl Harbors viktige oljedepot, verft og verksteder ble heller ikke skadet, og disse ressursene var viktige da USA ett halvår etter angrepet gikk på offensiven mot Japan, noe som var avgjørende for det videre forløpet av andre verdenskrig.  Les mer…

Sinking of japanese cruiser Mikuma 6 june 1942.jpg
Slaget ved Midway var et sjøslag mellom japanske og amerikanske sjøstridskrefter ved Midwayøyene i Stillehavet. Slaget varte fra 5. til 7. juni 1942. Bare en måned etter slaget i Korallhavet knuste US Navy det japanske angrepet mot Midway. Strategisk ansees slaget for å være et av de viktigste under andre verdenskrig.

Den japanske angrepsplanen mot Midway, som også inkluderte et sekundært angrep mot Aleutene, var en felle fra japanerne for å lure de amerikanske hangarskipene i kamp for så å ødelegge dem. Om krigslisten hadde lyktes ville US Navy vært nøytralisert i Stillehavet inntil slutten av 1943. Ved å erobre Midway ville Japan i tillegg få en fremskutt forsvarslinje. Suksess i dette slaget ville også avgjøre videre japanske angrep mot Fiji, Samoa og Hawaii.

Dersom den japanske marinen hadde nådd sine mål ved Midway ville det nordøstlige Stillehavet vært tilnærmet forsvarsløst, og Japans sjøstridskrefter ville kunne fullføre det de begynte ved angrepet på Pearl Harbor. De japanske planene for Midway var derfor et ledd i planen om å eliminere USA som en strategisk makt i Stillehavet. Slik kunne Japan få frie hender til å etablere kontroll over Asia. Med et vellykket utfall håpet japanerne også at USA ville bli tvunget til forhandlingsbordet for å avslutte krigen i Stillehavet. Resultatet ble imidlertid et knusende nederlag for Japan.  Les mer…

MolotovRibbentropStalin.jpg
Felttoget i Polen henviser til invasjonen av Polen i 1939, startskuddet til andre verdenskrig i Europa. Invasjonen ble foretatt av tyske styrker, sovjetiske styrker og en liten kontingent slovakiske styrker. Felttoget startet 1. september og endte 6. oktober, da Tyskland og Sovjetunionen okkuperte hele Polen. Ingen av hovedaktørene ventet at dette skulle føre til en krig som kom til å overstige første verdenskrig i omfang og kostnad. Invasjonen regnes som starten på andre verdenskrig i Europa da Polens allierte, Storbritannia og Frankrike, erklærte krig mot Tyskland 3. september. Det var første gang tysk Blitzkrieg-taktikk ble brukt, en formel som skulle bli brukt gjentatte ganger de neste årene.  Les mer…

For artikkel om skolereiser til tidligere konsentrasjonsleire, se Hvite busser til Auschwitz
De hvite bussene, sannsynligvis ved Friedrichsruh slott i Schleswig-Holstein i Tyskland.

De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) som satt i tyske konsentrasjonsleirer. Navnet kom av at bussene som ble samlet til oppdraget, var malt helhvite. På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle bli tatt for militære mål, noe som også var årsaken til den hvite fargen.

Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.

Skandinaviske politiske fanger hadde første prioritet, men også svenske kvinner og barn som bodde i Tyskland skulle hentes ut. Hvis det var mulig kunne man, i tillegg til disse, ta med andre. Aksjonen var en stor humanitær suksess og reddet livet til mange fanger, men den er òg blitt kritisert for å være for ensidig rettet mot skandinaver, for at den ikke i samme grad hjalp fanger av andre nasjonaliteter, og for dens transporthjelp til det tyske SS.  Les mer…

German forces attacking at Leiteberget.jpg
  Les mer…

Heinrich Luitpold Himmler (født 7. oktober 1900 i München i Tyskland, død 23. mai 1945 i Lüneburg) var Reichsführer-SS-kommandant for Schutzstaffel (SS) fra 1929 til 1945, og dermed var han blant de mektigste i det tredje rike. Som Reichsführer-SS kontrollerte han SS og også til en viss grad alle tyske politi- og sikkerhetsstyrker, inkludert Gestapo. Han var også i kraft av sitt embete en av de sentrale figurer i organiseringen av holocaust og Einsatzgruppen (døds-skvadroner). Himmler var øverste befalshavende i organiseringen av utslettelsen av «undermennesker». Kort tid før krigen sluttet, forsøkte han å kapitulere det tyske rike til de allierte under forutsetning av at han unngikk tiltale. Senere i 1945 begikk han selvmord i britisk fangenskap.  Les mer…

Adolf Hitler
Bundesarchiv Bild 183-S62600, Adolf Hitler.jpg
Adolf Hitler (1937)
Parti Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti
NasjonalitetØsterriksk, tysk
Tysklands fører og rikskansler
1933–45
Signatur
Adolf Hitlers signatur

Adolf Hitler (født 20. april 1889 i Braunau am Inn i Østerrike, død 30. april 1945 i Berlin i Tyskland) var en politiker som fra 1921 var «fører» for Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti, fra 1933 rikskansler og fra 1934 «fører og rikskansler» og samtidig regjeringssjef og statsoverhode for Det tyske rike. Han var østerriksk av fødsel og bakgrunn, men flyttet til Tyskland i 1913 og ble tysk statsborger i 1932.[5]

Han kom til makten etter den økonomiske krisen som oppstod i Tyskland i etterkant av første verdenskrig og den store depresjonen etter børskrakket i 1929. Ved bruk av propaganda og karismatisk tale appellerte han til arbeider- og middelklassens økonomiske behov, og slo an nasjonalistiske, antisemittiske og antikommunistiske toner.

Etter å ha kommet til makten etablerte han det nasjonalsosialistiske diktaturet «det tredje riket» i Tyskland. Han forbød alle opposisjonspartier og forfulgte politiske, ideologiske og kulturelle motstandere og personer tilhørende forskjellige minoritetsgrupper, rasemessig eller på annet vis. Samtidig restrukturerte han økonomien og satte igang store sosiale programmer og utbygging av infrastruktur og teknologi. Han fremmet samtidig en ekspansiv utenrikspolitikk, og Tyskland og dets allierte i aksemaktene kontrollerte på det meste store deler av Europa. På den annen side fremmet han en rasistisk «blod og rase»-ideologi, og bedrev en systematisk diskriminering og senere forfølgelse av bl.a. jødene og sigøynerne – som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet i holocaust.

Personlighet og ideologi[rediger | rediger kilde]

Ifølge Hajo Holborn gir Mein Kampf et klart uttrykk for Hitlers uvanlige tenkemåte: Hitler hadde en uryddig og enkel tankegang med lite analytiske evner. Ifølge Holborn reduserte Hitler banale ideer til noe enda enklere og forestilte seg at han på den måten hadde oppnådd større visdom. Ifølge Hitler selv hadde antisemittismen også en praktisk side: for å fremkalle hat i befolkningen var det nødvendig å personifisere fienden. Samtidig var han ifølge Holborn en glødende og ekstrem antisemitt. Hitler var også drevet av et mindreverdskompleks og en følelse av å bli sett ned på som en oppkomling, og dette gjorde at han omfavnet ideer om «folk» og «rase» der klasse og utdanning ikke hadde betydning. «Sosialisme» var for Hitler ganske enkelte dette fellesskapet av og likhet for medlemmer av rasen. Hitler hadde liten innsikt i økonomiske saker bortsett fra enkle forestillinger om landbruket som grunnlaget for den rene rase.[6]

Det er lite kjent hva Hitler leste i ungdomsårene og til 1926. Ifølge Holborn var han ikke særlig belest, og det lille han leste fullførte han ikke eller misforsto innholdet. Hitler ble blant annet påvirket av Georg von Schönerer og av Karl Luegers kristen-sosiale bevegelse. Rasistiske ideer fikk han også fra pamfletter produsert av den tidligere munken Lanz von Liebenfels (også kjent som Adolf Lanz). Hitler leste også Richard Wagners politiske og antisemittiske skrifter, og dette styrket de rasistiske ideene han hadde utviklet i Wien. For Hitler var Wagner beviset på at den rette ideologien også ville produsere den fremste kunsten. Hitler omtalte ikke Nietzsche. Allerede under første verdenskrig sirkulerte ideer om å rydde nabolandene for ikke-tysk befolkning og bosette etniske tyskere dere i stedet, ideer som Hitler tok til seg.[6] Ifølge Davidson hadde Hitler tilegnet seg antisemittiske holdninger lenge før han flyttet til Wien. Blant lærere og elever ved realskolen i Linz var det «pan-germanske» nasjonalister. Hitler beundret læreren Leopold Pötsch, en disippel av Georg von Schönerer. Faren Alois Hitler var også tilhenger av Georg von Schönerer som var leder av Völkischbevegelsen og en fanatisk agitator for at Østerrike skulle være tysk og uten habsburgerne.[7]

De tidligste år[rediger | rediger kilde]

Hitler gjorde sitt for å tåkelegge sin egen bakgrunn. Som han sa med tanke på sine politiske motstandere i 1930: De skal ikke få vite «hvorfra jeg kommer og fra hvilken familie jeg stammer».[8] Sommeren 1938, etter at Østerrike ble innlemmet i Det tyske rike, lot han landsbyene Döllersheim og Strones evakuere for å rydde rom til et militært øvingsområde – dette var hans foreldres og besteforeldres hjemsteder.[9]

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitlers stamtre

Adolf Hitler ble født i den lille østerrikske grensebyen Braunau am Inn (Oberösterreich) rett overfor det tyske Bayern. Han var den fjerde i en søskenflokk på seks fra farens tredje ekteskap.[10] Hans far var tollfullmektigen Alois Hitler, og moren var hans inngiftede niese Klara, født Pölzl. Av de seks søsknene var det bare Adolf og hans søster Paula som vokste opp.[11] Hitler hadde katolske foreldre, men frafalt selv troen senest i tenårene.

Alois Hitler hadde i tillegg en uekte sønn (Alois junior) og datter (Angela) fra sitt annet ekteskap.

Alois Hitler, født Schicklgruber (1837–1903) var Adolf Hitlers far.
Klara Hitler, født Pölzl (1860–1907) var Adolf Hitlers mor

I Mein Kampf skildret Hitler sin far som en tyrann. Men historikere mener at det ikke finnes grunn til å anta at Alois Hitler gav sin sønn noen strengere oppdragelse enn det som var vanlig på den tiden. Men noe Hitler en gang uttrykte takknemlighet for, var at faren, som var uekte sønn av bondejenta Anna Maria Schicklgruber, endret sitt etternavn til Hitler. Det skjedde i 1876, da Alois var 40 år, ett år etter at moren og hans formentlige far møllerlærlingen Johann Georg Hiedler (derav Hitler) var gått bort.

At Adolf Hitlers farfar skal ha vært Johann Georg Hiedler er omstridt, fordi Johann Georg (som senere giftet seg med Anna Maria) aldri hadde anerkjent noe slikt farskap. Derimot hadde hans bror Nepomuk Hüttler avlagt en edelig erklæring om at Johann Georg var Alois' far. Hva Johann Georg ville ha ment om det, er ikke godt å si; han var på det tidspunkt allerede død.

Hitler visste ikke med absolutt sikkerhet hvem hans farfar var. Dette forhold grep hans motstandere fatt i på 1920-tallet; det ble pikant å antyde at selveste føreren for det ekstremt antisemittiske og tysknasjonale NSDAP selv kunne være av jødisk eller tsjekkisk opphav.

Det er blitt spekulert i[av hvem?] om Adolf Hitler var «mischling av andre grad» og at han selv skal ha vært bekymret for muligheten.[trenger referanse] Denne historien finnes i flere versjoner. En går i korte trekk ut på at Hitlers bestemor hadde vært tjenestepike hos familien Rothschild i Wien.[trenger referanse] En annen versjon skriver seg fra Hans Frank og går ut på at han i 1930 hadde sett et brev fra Hitlers nevø, William Patrick Hitler (sønn av Hitlers halvbror Alois Hitler jr.) der denne truet med å fortelle verden at Adolf Hitler var kvart jøde.[trenger referanse]

Hitler fikk 1930 Hans Frank til undersøke spørsmålet om «ikke-ariske» personer blant Hitlers forfedre. Frank kom frem til at Mara Anna Schicklgruber hadde født en sønn da hun var kokke hos den jødiske familien Frankenberger i Graz i Steiermark. Mens han satt fengslet i Nürnberg etter krigen skrev Frank at Frankenbergers far skal ha betalt Maria Anna bidrag frem til barnet var 14 år gammelt. Franks historie har senere blitt tilbakevist. Frankenberger er ikke et jødisk navn og de eneste med det navnet i Graz var katolikker. Frankenberger-familiens sønn var for ung til å passe med Franks historie.[7] Det finnes ingen indikasjon på at Maria Anna bodde i Graz eller at hun var ansatt hos slakteren Leopold Frankenreiter. Det er heller ingen ting som tyder på at selve utpressingshistorien er sann. Hans Franks fortelling er diktert da han etter krigen satt og ventet på å bli henrettet for forbrytelser mot menneskeheten.[12]

Avisen Daily Mirror publiserte i oktober 1933 et bilde av en gravstein på den jødiske gravplassen i București med navnet «Adolf Hittler». Gravsteinen hadde delvis hebraiske bokstaver. Denne Adolf Hittler (1832-1892[13]) hadde skiftet navn fra det jødiske Avraham Eliyohn (eller Eyliyohn), noe som gjør det tvilsomt om han overhodet var i slekt med Hitler. Oppslaget bidro til spekulasjoner om Hitler hadde delvis jødisk bakgrunn. Etternavnet Hitler eller Hittler forekom blant jøder i Øst-Europa, men det er ikke kjent om noen av disse utvandret til Østerrike.[14][7][15]

Barndom og skolegang[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitler, født 20. april 1889, som barn.
Klassebilde fra skolen i Leonding i Østerrike 1899 med Adolf Hitler som elev midt på bakerste rekke.

Alois Hitlers yrke førte til at familien flyttet stadig rundt, fra Braunau til Passau, Lambach og så til Leonding ved Linz. På de forskjellige folkeskolene som han ble sendt til var Adolf Hitler en god elev. Han trivdes godt på benediktinernes klosterskole (2.-3. kl., 1897/98) og kunne også mange år senere tale varmt om tiden i klosterkirkens guttekor, om sangundervisningen og om klosterliturgien. Kanskje var det herfra han fikk sin fascinasjon for hakekorset, en av klosterets tidligere abbeder var pater Theodorich Hagn (død 1862), og hans personlige våpenskjold hadde et hakekors («Hagn»=«Haken») og det var meislet inn på et fremtredende sted der den unge skolegutten må ha sett det.

Noen indikasjoner i egentlig forstand på en slik impuls har ikke latt seg påvise av historikerne. Umulig er det naturligvis ikke. Dersom årene på denne skolen har etterlatt seg spor i den unge Adolfs sinn som kan være av relevans for hans senere utvikling, er det derimot andre elementer som peker seg ut som mer sannsynlige: Den majestetiske og brusende kirkemusikken, som Hitler senere har tilkjennegitt gjorde inntrykk på ham, kunne få sin forlengelse i hans senere fascinasjon av Richard Wagners musikk, som han dyrket med en nærmest religiøs inderlighet. Dessuten kan den store respekt som omverdenen viste benediktinerabbeden ha stemt godt overens med hans senere fremelskelse av persondyrkelsen rundt seg selv.

Men på realskolen i Linz kom han fullstendig til kort både på det akademiske og det sosiale området. Han måtte ta det første skoleåret (1900/01) om igjen, og lærerne skrev i karakterboken at han «manglet arbeidslyst».

Hitler fremstilte senere det hele som en slags «lærestreik» rettet mot faren, som skal ha forsøkt å påtvinge ham en fremtidig yrkeskarriere som embedsmann,[16] og den hyppige pryl faren gav ham kunne i så fall passe inn.[17] Selv hadde han ønske om å bli kunstmaler. I denne fremstillingen kan det ha vært et sannhetskorn, for Hitler hadde til tider det selvbilde at han var en miskjent kunstner. Blant karakteregenskaper han la for dagen på denne tiden, var selvopptatthet og motstand mot regelmessig arbeid. Hitlers far, Alois, døde 3. januar 1903, i en alder av 65 år, og farens død gikk svært inn på tretten år gamle Adolf. Farens død kan også vært en lettelse da Adolf slapp den stadig kritikken.[7] Adolfs skoleprestasjoner tok seg ikke opp. At det skulle skyldes at den unge Hitlers «lærestreik» mot sin far vedvarte etter farens død lyder ikke plausibelt. Dermed er lærestreiken kanskje ikke en fullgod forklaring på den dårlige karakterboken. Da han var 16 år, avsluttet Adolf sin skolegang uten eksamenspapirer.

Ung mann i Wien og München[rediger | rediger kilde]

Fra 1905 kunne Hitler takket være en statsrente som farløs og på grunn av tilsendte penger fra sin mor leve et fritt og ubundet bohemliv. Etter at han var blitt avvist fra opptak ved Wiens kunstakademi på grunn av «manglende begavelse» i 1907 og 1908, gjorde han ingen flere forsøk på å skaffe seg utdannelse, verken akademisk, kunstnerisk eller praktisk yrkesrettet.

Den 21. desember 1907 døde hans mor Klara smertefullt av brystkreft. Et interessant aspekt ved morens død er at hun helt til slutten av livet ble behandlet av den jødiske legen Dr. Eduard Bloch. Hitler var svært takknemlig overfor Dr. Blochs behandling og holdt sin hånd over ham da Tyskland okkuperte Østerrike. Hitler sørget for at Bloch fikk utvandre til USA i 1940, der han døde fem år senere.

Som det fremgår av Mein Kampf var den statsrenten Hitler fikk som foreldreløs høy nok til at han kunne klare seg relativt godt. Hans inntekter ble også øket ved hans salg av egne håndmalte bilder og postkort, og lå over en lærers begynnerlønn.

I 1909, da han var 20 år, flyttet Hitler til Wien. Der ble han kjent med raseideologen og antisemitten Jörg Lanz von Liebenfels' pseudovitenskapelige og nyreligiøse skrifter. Han ble også influert av den antisemittiske polemikk som «føreren» for Det alltyske forbund, Georg Ritter von Schönerer, og som Wiens borgermester dr. Karl Lueger, stod for.[18] Det antas at det var på denne tid at han dannet seg forestillingen om en overlegen arisk herskerrase. Men noe som fanget hans interesse mer enn politikk var operaen, og særlig Richard Wagners operaer, ifølge hans daværende venn August Kubizek.[19]

Etter at Hitler for annen gang var blitt avvist av kunstakademiet i Wien, begynte pengene etter hvert å ta slutt. I 1909 havnet han på et asyl for bostedsløse, og tidlig i 1910 på et hjem for fattige menn. Hans inntekter som maler av Wiens severdigheter var svært beskjedne. Noen[trenger referanse] har sett i dette at han var heller talentløs som maler, og noen[trenger referanse] som har sett hans arbeider har også fremholdt noe slikt. Men det er grunn til å anta at en negativ dom over hans verker er blitt «farvet» av at man har visst hvem han var. Studerer man maleriene uten å kjenne kunstnerens identitet, er ikke dommen over dem så knusende[trenger referanse]. Hitler kan ha hatt rett i at hans talenter ble urettferdig miskjent.

Om hans antisemittisme var fullt så utviklet på dette tidspunkt som han selv hevder i Mein Kampf, kan man sette spørsmålstegn ved. For i mannshjemmet samarbeidet han med en jødisk beboer ved navn Reinhold Hanisch, som fikk til oppgave å ta seg av salget av Hitlers bilder.[20][21] Og ifølge ovennevnte Kubizek, som skrev en bok om sitt vennskap med Hitler, var Adolf Hitler en gang heftig avstandsforelsket i en ung jødinne i Linz ved navn Stefanie Isak.

(Hitlerbiografen John Toland skriver at da Stefanie mange år etter fikk høre at hun hadde vært gjenstand for slik oppmerksomhet, ble hun som lamslått.)

Senere hevdet Hitler i Mein Kampf at hans forvandling fra å være motstander av en religiøst fundert, til å bli en tilhenger av en rasistisk fundert antisemittisme skjedde etter å ha støtt på en ortodoks jøde.

Fra Mein Kampf, kapittel II:

«Det var svært få jøder i Linz. I løpet av århundrene hadde jødene som bodde der blitt europeisert i sin ytre fremtoning og var så like andre menneskelige vesener at jeg til og med anså dem som tyskere. Grunnen til at jeg den gang ikke innså det absurde ved en slik illusjon var at det eneste ytre trekk som skilte dem fra oss var deres merkelige religiøse praksis. Idet jeg trodde at de ble forfulgt på grunn av deres tro, vokste min aversjon mot å lytte til bemerkninger mot dem nesten til en avskyfølelse. Jeg kunne ikke på noen måte mistenke at det kunne være noe slikt som en systematisk antisemittisme.
En gang, da jeg gikk gjennom byens sentrum, støtte jeg plutselig på et fenomen i en lang kaftan med sorte kinnskjegg. Min første tanke: Er dette en jøde? Jeg smugtittet forsiktig på mannen. De så da sannelig ikke slik ut i Linz. Men jo mer jeg studerte den merkelige fremtoningen og gransket dens trekk ett for ett, desto mer tok et annet spørsmål form i min hjerne: Er dette en tysker?»

Etter at han hadde fått utbetalt farsarven i mai 1913, flyttet han fra Wien til München. I Mein Kampf skrev han senere hvordan han hadde lengtet etter å bo i «en tysk by». Her ble hans interesse for arkitektur styrket, en interesse som først var blitt vekket i Wien.[22] Dette ble et kunst og arkitektursyn som skulle preget ham resten av livet.[23]Han ble også kjent med den rasistiske forfatteren Houston Stewart Chamberlains verker. Ved å reise til München unngikk han også å bli innkalt til østerriksk militærtjeneste. Dette viser at han hadde utviklet et tysknasjonalt sinnelag som vanskelig ville la seg realisere i den flernasjonsstaten som Østerrike-Ungarn var, og fraflyttingen fra Wien var således det første tydelige tegn på en politisk betinget beslutning fra Hitlers side. At Hitler ikke var noen prinsipiell motstander av militærtjeneste viste seg i 1914: Ved utbruddet av første verdenskrig meldte han seg omgående som frivillig.

Under første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Hitler (sittende til høyre) i felt under første verdenskrig, med andre soldater fra 16. bayerske reserveinfanteriregiment.
Lasarettet i Pasewalk der Hitler var innlagt ved slutten av første verdenskrig.

Som menig i det 16. bayerske reserveinfanteriregiment «List» tilbragte Hitler hele den første verdenskrig som meldingsløper ved Vestfronten. Han trådte inn i hæren som frivillig den 16. august 1914, og ble utmerket med Jernkorset av annen klasse i desember. Han ble såret i benet i oktober 1916 i Nord-Frankrike, og ble ikke sendt tilbake til frontlinjen før i begynnelsen av mars 1917. I 1918 fikk han Jernkorset av første klasse.

Hitler gikk for å være en korrekt soldat, men ble blant medsoldatene snarere mislikt på grunn av sin ukritiske og underdanige holdning til offiserene. Under rettssaken etter ølkjellerkuppet i 1924 beskrev han seg selv som en som «aktet de foresatte, ikke motsa noen av dem, og føyde seg blindt».

Den 15. oktober 1918, kort tid før krigsslutt, ble Hitler sendt til et feltlasarett i byen Pasewalk i Vorpommern etter et gassangrep ved fronten. Den midlertidige blindheten som han ble behandlet for tilskrev han selv det gassangrepet som hans avdeling var blitt utsatt for.[24] Men senere forskning på grunnlag av sykejournalen antyder at blindheten snarere kan ha vært en senere hysterisk reaksjon på det tyske nederlaget. Hitler ble i alle fall psykiatrisk behandlet av en militærlege som så skulle anføre at han var psykopat og fullstendig uegnet til ledelsesoppgaver.[25]

På lignende vis hadde også Hitlers kompaniforesatte ytret seg under krigen: «Denne hysterikeren vil jeg aldri gjøre til underoffiser!».[26][27] Det hadde altså ikke bare med Hitlers østerrikske statsborgerskap å gjøre at han, til tross for sine to jernkors og andre utmerkelser, gikk gjennom hele krigen uten få høyere enn korporals grad. Likevel var Hitlers fronterfaringer av stor betydning, fordi han til tross for betydelige feilgrep på området la for dagen en viss forståelse for militære anliggender.

Veien til makten[rediger | rediger kilde]

Tidlig politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Hitler hevdet senere at det var hans reaksjon mot den tapte krig og «novemberforbryterne» som gjorde at en beslutning om å bli politiker begynte å modnes i ham. Dette synes i dag noe tvilsomt i lys av hans uklare holdning til datidens hendelser i de første månedene etter krigen.

Hitler, generalen Erich Ludendorff, SA-mannen Ernst Röhm og andre i München 1924 i forbindelse med rettssaken om «ølkjellerkuppet» (Hitler-Ludendorff-Putsch) samme sted 9. november 1923 .

Umiddelbart etter krigen er det vanskelig å finne noe som helst som vitner om at Hitler da hadde politiske ambisjoner. Han dro rett tilbake til regimentskasernene i München, og gjorde sitt beste for å unngå å bli dimittert fra det militære. Flere ganger lot han seg velge til en av regimentets tillitsmenn, og var dermed en slags liaison til den sosialistiske ministerpresident Kurt Eisners bayerske sovjetrepublikk.

I forvirringen etter drapet på Eisner engasjerte Hitler seg verken for sovjetrepublikken eller for republikkens motstandere – selv om man i lys av hans senere løpebane skulle ha forventet at han ville ha kastet seg inn på den antisovjetiske side som var anført av det folkenasjonalistiske og antidemokratiske frikorps. Det virker heller som om han holdt seg forsiktig i bakgrunnen. Det finnes til og med et foto som viser at Hitler deltok i en sørgemarsj for den myrdede Eisner, som dessuten var jøde. Også dette blir av enkelte historikere anført som en indikasjon på at Hitlers politiske anskuelser slett ikke var så ferdig utpreget som han seks år senere selv ville ha det til i Mein Kampf.

Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, lot Hitler seg verve av den såkalte «Münchener Reichswehrverwaltung» (den münchenske riksvernsforvaltning), som den gang var den avgjørende maktfaktor i Bayern. Det er ting som tyder på at han på denne måten ønsket å vinne de nye makthaveres velvilje: Han forrådte regimentskamerater som hadde engasjert seg på sovjetregjeringens side.

De toneangivende menn i den såkalte «Schwarze Reichswehr» (sorte riksvern), som for eksempel major Ernst Röhm, synes å ha sett i Hitler en potensiell agitator som kunne være dem behjelpelig med å spre nasjonalistiske tanker blant arbeiderne. De sendte Hitler til skoleringskurs for propagandatalere, og gav ham i oppdrag å spionere på politiske partier og kretser. Det var mange slike som oppstod i det postrevolusjonære München.

Hitlers medlemskort i Det tyske Arbeiderparti, senere NSDAP).

Ett av dem var et parti stiftet av låsesmeden Anton Drexler, nemlig Det tyske Arbeiderparti (DAP) som forfektet fremmedfiendtlige, antisemittiske og pseudo-sosialistiske ideer. Første gang Hitler besøkte deres møter var den 12. september 1919. Da en av talerne tok til orde for at Bayern skulle bryte ut av Det tyske rike, motsa Hitler ham så energisk og veltalende at man merket seg hans retoriske talent. Han må også selv ha lagt merke til at han var i stand til å fjetre sine tilhørere og vekke til live deres følelser. Allerede samme kveld forsøkte Drexler å verve ham. På oppdrag av sine arbeidsgivere meldte Hitler seg inn i DAP den 19. oktober – som 55. medlem (ikke som det syvende, som han selv senere skulle påstå). At hans medlemsnummer var 555 kom av at DAPs medlemstelling begynte med 501, et knep for å foregi noe større tilslutning enn de hadde. På denne tiden kom Hitler for første gang i berøring med den antisemittiske forfatteren Dietrich Eckart fra Thuleselskapet.[28][29] Eckart var på leting etter en agitator som kunne vinne arbeiderne og folk fra de lavere samfunnslag for hans høyreradikale tankegods. Han var en av de første som innså hvilket potensial som bodde i Hitler, og fremmet ham i det videre i råd og dåd. I 1920 ble han utgiver av Hitlers partiblad «Völkischer Beobachter».

Ettersom Hitler med sine medrivende talegaver innbragte stadig flere tilhørere og medlemmer, ble han snart helt uunnværlig for det lille DAP. Det tok ikke lang tid før han fikk en lederposisjon for partiets vervingsarbeide. I begynnelsen av 1920 var han med på å utvikle DAPs 25-punktsprogram, og det var han som sørget for at partiet tilføyde «nasjonalsosialistisk» til sitt navn og ble «det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti» (NSDAP).

Da han ble dimittert fra hæren den 31. mars 1920, var han allerede i stand til å livnære seg av de honorarer han fikk som taler. Han var som «ølstueagitator» blitt uunnværlig for det fremdeles marginale NSDAP. Dette dro han nytte av da han i juli 1921 utmanøvrerte den gamle partiledelsen, og med et ultimatum tvang igjennom at han selv ble valgt til NSDAP-formann. Hitler var nå en politisk lokalkjendis. Utenfor Bayern ble han imidlertid stort sett betraktet som en forunderlig raring, han utløste ikke noen større frykt.

Kuppforsøk og fengselsstraff[rediger | rediger kilde]

Ulrich Graf, mannen som etter alt å dømme reddet Hitlers liv da politiet dagen etter «ølkjellerkuppet» 9. november 1923 skjøt mot demonstrerende nazister.

Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, ble Bayern regjert av den nasjonalistisk og monarkistisk sinnede generalstatskommissar Gustav Ritter von Kahr, som ikke la skjul på sin avvisning av demokratiet og den angivelig «røde» riksregjeringen i Berlin. Hitler og den tidligere generalkvartermesteren for Hærens Overkommando (Oberste Heeresleitung, OHL) Erich Ludendorff, som var begynt å sympatisere med NSDAP, betraktet derfor Kahr som en alliert i deres plan om å styrte regjeringen i Berlin. Planen hadde Mussolinis «marsj mot Rom» i oktober 1922 som hovedinspirasjon. Hitler trodde at den franske okkupasjon av Ruhrområdet, den voldsomme inflasjonen og den heftige indre uro i Tyskland ville sikre ham tilstrekkelig støtte i de brede lag av befolkningen.

Utfyllende artikkel: Ølkjellerkuppet

Om kvelden 8. november 1923 stormet Hitler og noen bevæpnede menn Münchens Bürgerbräukeller, der Kahr akkurat holdt en tale. Men det var bare på grunn av våpenmakten at Kahr lot som om han gikk med på Hitlers forslag i dette «ølkjellerkuppet». Allerede neste morgen gikk politiet løs på Hitlers og hans tilhengeres marsj. Det ble skutt mot de marsjerendes første rekker, men Hitlers faste ledsager og vakt, Ulrich Graf, kastet seg foran og ble hardt såret av kuler som sannsynligvis ellers ville ha rammet Hitler.

Skuddsalvene jagde opprørerne på vill flukt. Ludendorff ble arrestert allerede den 9. november, Hitler noen få dager etter i hjemmet til vennen Ernst Hanfstaengl.

Rettssaken mot kuppmakerne begynte den 26. februar 1924. Etter daværende lovgivning skulle man ha kunnet regne med at saken ville ende i lange fengselsstraffer, og at Hitler ville blitt utvist, han var på den tid fremdeles østerriksk statsborger. Men som det var blitt vanlig i Weimarrepublikken ble de høyreradikale gjerningsmennene behandlet med den ytterste mildhet. Rettspresidenten lot det til og med passere at Hitler under rettssaken angrep ham på grunn av hans jødiske bakgrunn. Ludendorff bagatelliserte etter beste evne sin egen medvirkning ved «ølkjellerkuppet» (Hitler-Ludendorff-Putsch), og ble frikjent. Hitler, som visste hvor lite han egentlig risikerte, grep da sjansen og fremstilte seg selv som den eneste og suverene initiativtager til hele affæren.

Hitlers selvbiografi og manifest Mein Kampf ble en av byggeklossene for nasjonalsosialismen. Her den tyske førsteutgaven fra juli 1924 i en utstilling i Deutsches Historisches Museum.

Han ble dømt til en ytterst mild fengselsstraff på fem år, men bare fem måneder etter, den 20. desember 1924, ble han løslatt. Den 4. januar 1925 mottok den bayerske ministerpresident Heinrich Held (som selv var og forble antinazist) den nylig løslatte Hitler, og Hitler forsikret ham at fra nå av ville han bare forfølge sine politiske mål på lovlig vis.[30] Dette anså Held at han var nødt til å legge til grunn som rett. Held opphevet på det grunnlag forbudet mot NSDAP og dets avis Völkischer Beobachter. (Held, som i 1932/33 forsøkte å forpurre Hitlers maktovertakelse i Bayern, ble i 1933 rettsstridig avsatt av nazistene og fratatt sin pensjon som tidligere bayersk statsminister.)

Mens han satt Landsberg fengsel i Landsberg am Lech hadde Hitler med hjelp av sin sekretær Rudolf Hess skrevet første del av sin bok Mein Kampf. Eine Abrechnung. Her fremla han i all åpenhet sine politiske mål, og beskrev den nasjonalsosialistiske ideologi. Første bind kom i juni 1925. Ifølge Hajo Holborn er Mein Kampf den viktigste kilden til nasjonalsosialistisk ideologi, men boken er springende og fragmentarisk og fremstiller ikke ideologien på en systematisk måte. Den usystematisk boken er ifølge Holborn likevel et klart uttrykk for Hitlers underlige tankeverden.[6]

Takket være pressedekningen av rettssaken var Hitler nå også i det nordlige Tyskland betraktet som den mest radikale av alle de såkalt folkenasjonale (völkische) politikerne. Hans lederstilling innen NSDAP var nå mer uomstridt enn noensinne, og i den folkenasjonale bevegelse ble hans stemme tillagt stadig mer vekt. Nå begynte han å se på sin egen rolle som den selvsagte fører, det dreide seg ikke lenger om å være den som beredte veien for andre (som for eksempel Ludendorff).

Men det var ham ennå til liten nytte. NSDAP ble nå riktignok tillatt igjen etter en kortere forbudsperiode, men samtidig ble de økonomiske forhold i landet stabilisert. Man kom inn i en økonomisk vekstperiode som skulle vedvare helt til 1929, og det svekket de radikale partiers popularitet i velgermassen.

Ny giv og gjennombrudd for Hitler og hans parti[rediger | rediger kilde]

Etter løslatelsen fra Landshut-fengselet gikk Hitler i gang med å skaffe seg alenekontrollen over NSDAP. I Nord-Tyskland hadde det utviklet seg en sterk partifløy under Gregor Strasser. Han var uenig i Hitlers frieri til de gamle monarkistiske makteliter, og gikk inn for en sosialrevolusjonær kurs. Men det lyktes Hitler raskt å nøytralisere Strasser og hans ledsagere, eller, som i tilfellet Joseph Goebbels, trekke dem over til sin side.

Etter det mislykkede kuppet var Hitler kommet til at veien frem til makt ikke gikk via revolusjoner. Det gjaldt å vinne frem på lovlig vis. Han ville undergrave og beseire demokratiet ved hjelp av demokratiets egne virkemidler. NSDAP måtte bli representert i parlamentene, men ikke for å arbeide konstruktivt der etter de parlamentariske premisser. På samme tid skulle SA ved spektakulære parader, gateslagsmål og uroligheter sørge for at offentligheten ikke lot partiet og dets fører gå i glemmeboken, og at det demokratiske systems iboende svakheter ble åpenbart for de mange. Nazipartiets påfølgende markante fremganger ved valgene skyldtes også at man visste å ta i bruk nye og til da ukjente metoder for valgkamp og bearbeidelse av massene.

Den første anledning som bød seg for å bli en propagandistisk slagkraftig størrelse kom i 1929, med den folkeaksjonen som NSDAP og DNVP hadde initiert i fellesskap mot Youngplanen. Dette var et opplegg for en avsluttende regulering av reparasjonsspørsmålene som utestod mellom Tyskland og seierherrene etter første verdenskrig. Selv om folkeaksjonen ikke nådde frem, vant Hitler og NSDAP innpass og tilslutning fra store deler av det nasjonalistisk-konservative borgerskap. Det viste seg ikke minst ved landtingsvalgene i Thüringen høsten 1929, der NSDAP fikk en markant fremgang ved valgurnene. Fra nå av kunne Hitler også dra nytte av medvind fra DNVP-politikeren Alfred Hugenbergs betydelige presseimperium. Hugenberg betraktet – som Ludendorff og senere Papen – Hitler og NSDAP som medgjørlige redskaper som det skulle la seg gjøre å styre for lettere å få mobilisert de tysknasjonale krefter i folkedypet.

Det neste som hjalp Hitler til det store gjennombrudd på nasjonalt plan var krisen i verdensøkonomien som ble innledet med børskrakket i USA i 1929 og som rammet Tyskland særlig brutalt. Finanskrisen førte til at regjeringen, en koalisjon av de demokratiske og forfatningstro partiene (Weimarkoalisjonen), brøt endelig sammen den 27. mars 1930. Hermann Müller (SPD), den siste kansleren som kunne styre med et demokratisk sinnet riksdagsflertall i ryggen, ble etterfulgt av det første presidialkabinettet ledet av Zentrum-parlamentarikeren Heinrich Brüning, som kun kunne støtte seg til rikspresident Hindenburgs velvilje og tillit.

Ved nyvalgene til Riksdagen den 14. september 1930 økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 til 18,3 prosent. Før hadde NSDAP bare tolv representanter, nå kunne det stille med 107 representanter i Riksdagen. De statsbærende demokratiske partier i det politiske sentrum hadde ikke lenger noe flertall, og Hitler var nå definitivt etablert som en maktfaktor i tysk politikk på nasjonalt nivå.

Veien til kanslerembedet[rediger | rediger kilde]

President Paul von Hindenburg utnevnte motvillig Hitler til rikskansler 30. januar 1933 etter at NSDAP ble riksdagens største parti ved valgene i november 1932.

Nå strømmet økonomisk og logistisk støtte fra junkerne, de keisertro, ledende forretningsmenn og militære (for eksempel fra de såkalte Freikorps). Støtten kom ikke bare fra Tyskland, men også fra krefter i USA. Den verdensomspennende økonomiske krisen og den politiske forvirring i Weimarrepublikken destabiliserte situasjonen ytterligere på en måte som spilte rett i Hitlers hender.

Fra 1913, da han hadde forlatt Østerrike uten den da obligatoriske avreisemelding overfor politiet og reist til München (og mer 1925 da han etter eget ønske var blitt løst fra det østerrikske statsborgerskap), hadde Hitler vært statsløs i gavnet og de siste årene i navnet. Dette rettet på seg i februar 1932. Da han ble ansatt som regjeringsråd ved Braunschweigs embede for landskultur og landmåling, ble det mulig for ham å ta tysk statsborgerskap. Dermed var en formalbetingelse for hans kandidatur ved rikspresidentskapsvalgene i 1932 oppfylt[31].

Etter at NSDAP ble riksdagens største parti ved valgene i november 1932, utnevnte president Paul von Hindenburg ham til rikskansler den 30. januar 1933. Mange faktorer førte frem til at Hindenburg foretok denne utnevnelsen av en mann han egentlig ikke kunne fordra.

  • Hitler fant støtte hos den tyske storindustri og hos bankene. De hadde fryktet at det skulle bane seg frem en statssosialisme, og hadde forhåpninger om at Hitler skulle lykkes i sitt uttrykte forehavende om å sjalte ut «den bolsjevistiske fare». De var også lydhøre for den militære opprustning Hitler sa han gikk inn for; opprustning ville bety meget for disse bedriftenes økonomi.
  • Også de nasjonalkonservative kretser rundt Franz von Papen gikk inn for at Hitler ble rikskansler. Papen, som var lovet en plass i kabinettet, innbilte seg at denne ansvarsfulle stilling ville ansvarliggjøre Hitler og at han ville la seg lede av de fornuftige rådgivere, Papen selv innbefattet, han ville bli omgitt av.
  • De militære håpet at Hitler ville bevirke en nasjonal fornyelse, sørge for at man kunne legge bak seg Versaillestraktatens åk, og bringe hæren tilbake til heder, verdighet og styrke ved den lovede opprustning.
  • Monarkistiske nasjonalkonservative innen økonomi og politikk håpet at Hitler ville skape politisk stabilitet, og nyordne den politiske kultur i retning av en gjenopprettelse av monarkiet.

General Erich Ludendorff, han som hadde støttet Hitlers kuppforsøk i 1923, skrev etter Hitlers utnevnelse mot slutten av januar 1933 advarende til rikspresident von Hindenburg:

«De har (...) utlevert vårt hellige tyske fedreland til en av tidenes største demagoger. Jeg profeterer høytidelig for Dem at denne usalige mann kommer til å styrte vårt rike lukt i avgrunnen og bibringe vårt land ufattelige lidelser. De kommende slekter kommer til å forbanne Dem i deres grav for denne handling.»

Diktatoren[rediger | rediger kilde]

Overgangen til diktatur[rediger | rediger kilde]

Brannmenn prøver å stoppe brannen i Riksdagsbygningen i Berlin 28. februar 1933. Riksdagsbrannforordningen som fulgte, satte grunnleggende borgerrettigheter til side og åpnet for arrestasjon av nazipartiets motstandere. I løpet av en knapp måned kunne rikskansler Adolf Hitler etablere seg varig som diktator.

Utdypende artikkel: Machtergreifung

Hitler med andre ledere i nazistpartiet NSDAP 1934. Til høyre for Hitler står riksmarskalk Hermann Göring, propagandaminister Joseph Goebbels og Rudolf Heß, Hitlers stedfortreder og nummer tre i det tredje rike etter Göring.
Hitler hilser paraderende SA-menn under rikspartidagene i Nürnberg i november 1935. Bak er «Blodsfanen», partiets seremonielle hakekorsflagg.
Etter riksdagsbrannen som sosialdemokratene, kommunistene og fagforeningene fikk skylden for, klarte Hitler å få Hindenburg til å benytte seg av en nødbestemmelse i Weimarforfatningens art. 48 som opphevde en rekke juridiske grunnrettigheter og gav Hitler et nytt mektig redskap i hånden
Mot slutten av 1930-tallet, da Hitlers regime hadde innlemmet Østerrike og Ruhr-distriktet i Stor-Tyskland (Großdeutschland), skapt arbeid for alle, opprustet militæret kolossalt og avholdt OL i 1936 med nesten alle medaljer til egen fordel, var Hitler en av verdens mest interessante personer. Bare ett år før andre verdenskrig, i 1938, ble han kåret til «Årets person» av Time Magazine.

Denne Riksdagsbrannforordningen hadde imidlertid en avgrenset gyldighetstid. For å dra full nytte av den sjanse som var ham gitt, trengtes det et lovvedtak, den såkalte Bemyndigelsesloven, og det var nødvendig med to tredjedels flertall for den i Riksdagen. Fikk han det, kunne han regjere fritt og varig ved hjelp av egne dekreter. Hitlertro krefter og politienheter sjaltet da ut en stor del av ikkenazistene: Alle de 81 riksdagsmedlemmer fra Det tyske kommunistiske parti (KPD) og enkelte av SPD-representantene ble rett og slett arrestert. Loven ble så vedtatt: Bare de gjenværende SPD-representanter stemte i mot. De borgerlige partier stemte for, deriblant Zentrum og de liberale.

Dermed var Bemyndigelsesloven blitt en realitet, og da den trådte i kraft kan man si at Tyskland var blitt et nasjonalsosialistisk diktatur. Med dette opphørte Weimarrepublikken og begynte nazitiden, en tid som den nazistiske propaganda begynte å betegne som «det tredje rike».

Den 1. juni 1933 ble den såkalte «Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft» (Den tyske økonomis Adolf Hitler-gave) innført. Det var en tvangsavgift til NSDAPs gunst som ble pålagt alle bedrifter. Frem til 1945 ble det slik inndrevet «gaver» i alt 700 mill. riksmark. Som ved et trylleslag forsvant alle økonomiske problemer og begrensninger som Hitler og nazipartiet måtte ha hatt.

Hitler, som var blitt ansporet av Röhm-konkurrentene SS-lederen Heinrich Himmler, Hermann Göring og Reinhard Heydrich, benyttet seg av et angivelig kuppforsøk fra Ernst Röhms side og beordret det som er blitt kalt «De lange knivers natt» (30. juni 1934), og fikk myrdet sin tidligere venn Röhm. Men blant de drepte var ikke bare en rekke SA-ledere, Wehrmacht-generaler og andre som stod regimet imot. Man drepte også folk som tidligere hadde opponert mot Hitler, men som ikke lenger gjorde det. For eksempel ble Hitlers forgjenger som rikskansler, general Kurt von Schleicher, myrdet med sin ektefelle i deres hjem.

Etter Hindenburgs død 2. august 1934 begynte Hitler å la Reichswehr avlegge ed til ham og la seg titulere som Fører og rikskansler.

I januar 1938 ble riksforsvarsminister von Blomberg og Hærens øverstkommanderende generaloberst Freiherr von Fritsch styrtet etter intriger iscenesatt av SS og anklager om homoseksualitet, i det som ble kalt Blomberg-Fritsch-affæren. Hitler avløste generalene som stod i spissen av Wehrmacht, og overtok selv vervet som øverstkommanderende. Riksforsvarets nye ledelsesorgan ble OKW, til fortrengsel for Riksforsvarsdepartementet.

Rase- og utryddelsespolitikk[rediger | rediger kilde]

De vesentlige drivkrefter bak Hitlers politikk var hans antisemittisme som tok sikte mot jødeutryddelse, og hans radikale sosialdarwinisme. Helt fra han første gang trådte frem i offentligheten og til sin død angrep Hitler gang på gang jødene og andre såkalte «rasemessig mindreverdige», slik som sinti, roma, polakker og russere. Hans sosialdarwinistiske synspunkter kom til uttrykk ved hyppige ytringer om syke og om fysisk og psykisk tilbakestilte; han omtalte deres eksistens som «leveuverdig». Hitler tolket verdenshistorien som en vedvarende kamp der det gjaldt for det sterke å utrydde det svake, og for de «høyverdige raser» å rydde av veien de «mindreverdige raser». Som han sa på NSDAP-kongressen i Nürnberg 1929:

«Dersom Tyskland hvert år fikk én million barn og samtidig kvittet seg med 700 000 til 800 000 av de svakeste, ville resultatet kanskje til slutt til og med bli en styrkegevinst».

Slike og utallige andre utsagn er belegg for at virkeliggjørelsen av hans rasistiske og sosialdarwinistiske forestillinger virkelig var blant Hitlers hovedanliggender. De var ikke det som mange av hans velgere kan ha trodd helt frem til 1933, nemlig bare en bisak. Selv om 12 000 jødiske tyskere hadde falt under første verdenskrig, kunne Hitler for eksempel ytre seg slik allerede i Mein Kampf om jødene:

«Hadde man bare ved krigsutbruddet og under krigen latt 12 000 eller 15 000 av disse hebraiske folkefordervere under giftgassen som hundretusener av våre aller beste tyske arbeidere fra alle samfunnslag og yrker måtte utlide på slagmarken, da ville våre millionoffer ved fronten ikke ha vært forgjeves»

Selv kort før annen verdenskrigs avslutning beordret Hitler at en stor transportkapasitet som var påtrengende etterspurt annetsteds, i stedet ble benyttet til å frakte flest mulig jøder til tilintetgjørelsesleirene. Og selv i sitt politiske testament,[32] diktert i Førerbunkeren kort tid før hans selvmord, krevde Hitler den «pinligste etterlevelse av raselovene».

Jødeforfølgelsene[rediger | rediger kilde]

Antisemitten Julius Streicher ledet nazistenes boikott av jødiske forretninger 1. april 1933. Bildet viser en SA-mann utenfor en butikk merket med jødenes davidstjerne.

Allerede i Mein Kampf fra 1924 antydet Hitler et ønske om å utrydde alle jøder. Etter maktovertakelsen viste Hitlers og nasjonalsosialistenes antisemittisme seg først som åpen diskriminering av jøder og konfiskering av deres eiendom, og førte i løpet av annen verdenskrig til den såkalte «endelige løsning på jødespørsmålet» som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet.

Bare dager etter hans store seier i riksdagen forordnet han en endags boikott av alle jødiske forretninger (1. april 1933). Dette var hans svar på den angivelige utenlandske jødiske skrekkpropagandaen. Deretter fulgte forordninger og nye lover som innskrenket jødenes borgerrettigheter alt mer, og degraderte dem til 2.-klasses borgere. En tidlig lovendring forordnet at alle jøder i embetsverket ble oppsagt. Også jøders øvrige vanlige yrkesutøvelse ble etter hvert mer og mer vanskelig. For eksempel fikk jødiske leger kun ha jødiske pasienter. Og det var i tillegg yrker som de ble helt utelukket fra.

De åpent rasistiske «Nürnberglovene» fra 1935 berøvet jødene fullstendig deres statsborgerlige rettigheter. Blant annet ble ekteskap mellom jøder og ikke-jøder forbudt, og kjønnslig omgang mellom jøder og andre ble definert som «raseskjending» og var straffbart. Stat og politi fremmet såkalte arianiseringer, dvs. overdragelse av jødiske foretak til ikke-jøder på vilkår som var særdeles gunstige for de nye eierne. Utvandringsvillige jøder ble pålagt en «riksfluktsskatt», der de måtte gi fra seg mesteparten av det lille de måtte sitte igjen med etter arianiseringen av deres eiendom. I førkrigstiden kulminerte jødeforfølgelsene med «krystallnatten» mellom 9. og 10. november 1938. Den ble iscenesatt av Joseph Goebbels på oppdrag av Hitler som angivelige «spontane uttrykk for folkets harme». Det resulterte i voldelige angrep på jøder, jødiske menigheter, synagoger og andre jødiske innretninger over hele det tyske rike.

Etter krigsutbruddet i 1939 gikk etterhvert Hitler-regimet over fra å marginalisere og fordrive jødene til en tilintetgjørelsespolitikk. Etter noe tid ble det ikke lenger mulig for tyske jøder å utvandre, og jøder i alle områder som ble direkte okkupert av tyskerne ble utsatt for voldsomme forfølgelser. Fra 1. september 1941 ble alle jøder som var fylt seks år tvunget til å bære en gul Davidsstjerne godt synlig på klærne. Det tilkom også en lang rekke nye diskriminerende og sjikanøse tiltak som, for eksempel, forbud mot å benytte offentlige transportmidler og å eie bil, radio og husdyr.

Etter hvert ble jødene mange steder innenfor de tyske maktområdene tvunget inn i ghettoer eller sendt til konsentrasjonsleirer. Fra 1942 ble det opprettet flere tilintetgjørelsesleirer i det okkuperte Polen, som i Auschwitz-Birkenau og i Majdanek. Her organiserte og gjennomførte man fabrikkmessig avliving av jøder, polakker, russere, sinti, roma og andre.

Hitlers direkte ansvar for disse tiltakene er etter krigen benektet eller betvilt av holocaust-benektere. Det argument som oftest anføres, er at det ikke finnes noe dokument undertegnet av Hitler med forordning om jødeutryddelse. Men dette argumentet strander i lys av de mange offentlige, og klart dokumenterte, uttalelser fra Hitler (noen av dem nevnt ovenfor), som viser at den tilintetgjørelsespolitikk som hans regjering bedrev var i pakt med hans personlige holdninger og målsettinger. Disse ble ikke bare uttrykt i Mein Kampf, men også i hans tale i Riksdagen den 30. januar 1939, der han fremførte en åpen trussel om, at han i tilfelle det brøt ut krig, ville sørge for «en tilintetgjørelse av den jødiske rase i Europa».

Dessuten finnes det øyenvitneberetninger som setter Hitler i direkte forbindelse også med detaljer ved jødemordmaskineriet. Hans kammertjener Heinz Linge og hans adjutant Otto Günsche sa umiddelbart etter krigen, mens de satt i sovjetisk fangenskap, at Hitler hadde interessert seg «personlig» for utviklingen av gasskamrene. Han skulle til og med ha godkjent modeller og tegninger som ble ham forelagt av Heinrich Himmler, og forordnet at konstruktørene skulle gis «omfattende støtte».

Eutanasiprogrammet[rediger | rediger kilde]

Giftgassen som ble benyttet i gasskamrene i nazistenes tilintetgjørelsesleire hadde varemerket Zyklon B.

Når det gjelder eutanasiprogrammet lar det seg gjøre å knytte Hitlers personlige ansvar for de nasjonalsosialistiske forbrytelser også med dokumenter der han har påført sin signatur. I oktober 1939 underskrev han egenhendig befalingen til det som senere fikk navnet Aksjon T4.[33] Med dette muliggjorde han «eutanasi», det vil si drap av sjelelig og kroppslig svekkede mennesker hvis eksistens i det tredje rikes ideologiske språkbruk ble betegnet som «leveuverdig liv».

Oppdraget med å realisere T4-aksjonen ble gitt «Førerens kanselli» under riksleder Philipp Bouhler. Han omgjorde nerveanstalter, sykehus og sykehjem til drapsinstitusjoner.[34] Bare i det daværende riksområde ble nesten 190 000 sjelelig og kroppslig svekkede mennesker myrdet, med gass, forgiftning, skyting eller ved å la dem sulte ihjel. Man benyttet blant annet busser og førte eksosen inn i passasjerkabinen, slik at de tilstedeværende døde av karbonmonoksidforgiftning. Hvor mange som ble drept i de okkuperte områder er det svært vanskelig å anslå, men antallet var utvilsomt svært høyt.

Kirkelige protester især fra katolsk hold (for eksempel fra biskop von Galen av Münster), førte til at eutanasiprogrammet ble skrudd kraftig tilbake.[35][36] At Kirken var i stand til å mobilisere folk til å protestere var Hitler fullstendig klar over, og i en av sine bordtaler i oktober 1941 sa han at han hadde tenkt å la kristendommen dø en langsom død. «Det viktigste er å opptrå klokt i denne saken og å unngå unødvendig strid».[37]

Men eutanasiprogrammet tok seg senere opp igjen i det stille. SS-kommandoene som foretok mange av avlivningene av de handikappede kunne eksperimentere seg frem til raske metoder som ble tatt i bruk ved det senere industrielle massemord av jøder.

Opprustning og ekspansiv utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Hitler og den østerrikske nazi-lederen Arthur Seyss-Inquart i Wien 1938. Det nazistiske Tyskland annekterte Østerrike i Anschluss («Østerrikes innlemmelse eller gjenforening») 12. mars dette året. På bildet sees også Heinrich Himmler, Reinhard Heydrich, Ernst Kaltenbrunner og Martin Bormann.

Slik som allerede Weimarrepublikkens demokratiske politikere hadde gjort før ham, arbeidet Hitler utenrikspolitisk for revisjon av Versaillestraktaten. Men til forskjell fra weimarpolitikerne var han ikke beredt til å nøye seg med rent diplomatisk metodikk og søke å nå frem til konsensusløsninger med de tidligere fiender. Han tok også med på kjøpet at hans virkemidler kunne føre til fornyet militær konflikt.

Men til det kom det ikke i første omgang, fordi de øvrige europeiske makter hele tiden var nokså unnfallende og kom Hitler imøte. Polen sluttet en ikkeangrepspakt med Tyskland i 1934 og Storbritannia inngikk i 1935 en tysk-britisk flåteavtale med Det tyske rike. Allerede de økende tyske militærbudsjetter i 1934, innmarsjen i Rhinlandet i 1935 og opprustningen av Riksvernet gikk langt ut over de rammer som Versaillesavtalen tillot, og var egentlig helt eklatante brudd på denne fredsavtalen fra 1919. Men de tidligere seiersmakter lot det hele bare passere.

Hitler betraktet revisjonen av Versailles kun som et etappemål. Etter eget utsagn anså han også de tyske 1914-grenser for «ulogiske» og alt for trange. Selv om Hitler stadig vekk tilkjennegav sin fredsvilje i sine offentlige planer, styrte han ved sin politikk fra begynnelsen av i retning krig.

Etter Hindenburgs død i 1934 meddelte Hitler generalstaben at det var hans hensikt å gjøre Tyskland rede til krig innen fem år. Det var dette mål han strebet mot da han i 1935 gjeninnførte den alminnelige verneplikt, og i 1936 kom med sin fireårsplan. Den økonomiske snuoperasjon i Tyskland ble fra 1933 finansiert på kreditt, og særlig viktig var det statlige arbeidsprogram. Her inngikk den obligatoriske riksarbeidstjeneste og den forsterkede opprustning.

Det målbevisste ved den nasjonalsosialistiske utenrikspolitikk avtegnet seg allerede i oktober 1933, da Tyskland avbrøt nedrustningsforhandlingene med Storbritannia og Frankrike og meldte seg ut av Folkeforbundet. I 1934 støttet Hitler et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i Wien, ved hvilket den østerrikske forbundskansler Engelbert Dollfuß ble myrdet. På samme linje lå støtten til Franco under den spanske borgerkrig siden 1936. Den tyske Legion Condor gav et svært viktig bidrag til Francos seier, og innsatsen gav det tyske flyvåpen viktige lærdommer det tok med seg og dro nytte av under annen verdenskrig. Den 5. november 1937 innviet Hitler generalstaben i hans videre planer. I den protokoll som oberst Friedrich Hossbach satte opp fra det det hemmelige møtet, heter det at «løsningen på det tyske spørsmål kan bare nås ved makt». Samtidig fortalte Hitler staben at det var hans faste beslutning så snart som mulig å slå til mot Tsjekkoslovakia og Østerrike.[38]

I desember 1937 godkjente Hitler det «Første tillegg til anvisningen for Wehrmachts enhetlige krigsforberedelse av 24. juni 1937». Der ble disse angrepsplanene konkretisert. Der heter det blant annet:

«Når Tyskland når opp til sin fulle krigsberedskap, vil de militære forutsetninger for en angrepskrig mot Tsjekkoslovakia være oppfylt (...) og vi vil være i stand til å tilendeføre den til en seierrik avslutning selv hvis den ene eller andre stormakt skulle gripe inn mot oss.»

Med militære trusler oppnådde Hitler i mars 1938 at Østerrike ble tilsluttet det nå «stortyske rike» (Anschluss). I oktober samme år krevde han at Tsjekkoslovakia skulle avstå til Tyskland de områder som ble kalt Sudetenland der befolkningen var sudettysk, det vil si overveiende tyskspråklig og tyskkulturell. Ettersom Tsjekkoslovakia var i allianse med Frankrike og Storbritannia, bar Hitlers krav med seg faren for en storkrig. Mussolini, som anså at Italia ennå ikke hadde opprustet i tilstrekkelig grad, fikk imidlertid formidlet det slik at det kom i stand en konferanse i München mellom Hitler, den britiske statsminister Neville Chamberlain og den franske ministerpresident Edouard Daladier. De skydde en krig som de mente at deres land ikke var rustet til. De fortsatte dermed sin appeasementpolitikk; med Münchenavtalen godtok de Tysklands ønsker og prisgav de sin alliansepartner Tsjekkoslovakia. I strid med sine avgitte løfter, gjennomtvang han ved hjelp av krigstrusler i mars 1939 at «Rest-Tsjekkia» (som han kalte det) ble omgjort til en tysk vasallstat ved navn Protektoratet Böhmen og Mähren. Slovakia ble en nominelt uavhengig stat, som imidlertid de facto var helt avhengig av Tyskland.

Umiddelbart etter at Tsjekkoslovakia var slått fullstendig i stykker sa Hitler i en riksdagstale at dermed var Tysklands siste territoriale krav innfridd. Men det skulle bare gå noen få måneder før han krevde at Danzig måtte gjenforenes med Tyskland. I en hemmelig tilleggsprotokoll til Hitler-Stalin-pakten av august 1939 ble en oppdeling av Polen og Baltikum fastlagt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Det var Hitlers krav i Polen som til slutt utløste den annen verdenskrig. Denne krigen hadde Hitler styrt mot i sin tenkning og i sine regjeringsdisposisjoner siden 1933. Alt annet hadde vært underordnet dette mål.

Hans løftebrudd under og etter Sudetkrisen hadde imidlertid fått Storbritannia og Frankrike til å tenke på nytt. De ledende statsmenn i begge land var seg nå bevisst at det ikke var mulig å inngå bindende avtaler med Hitler, og at ettergivenhet bare ville oppmuntre til ytterligere krav.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at tyske styrker krysset grensen 1. september 1939. Felttoget i Polen startet denne dagen og endte 6. oktober, da Tyskland og Sovjetunionen okkuperte hele landet. Invasjonen ble startskuddet til andre verdenskrig i Europa.

Ved siden av utryddelsen av jødene hadde Hitler ett eneste ytterligere mål: Å etablere Tyskland som verdensmakt. Det gjaldt da ikke bare å få reversert følgene av første verdenskrig, men også å erobre et enormt kolonivelde i øst. Begge mål var klart beskrevet i «Mein Kampf», og begge betinget maktmidler. Derfor arbeidet Hitler så målbevisst med krigsforberedelser. Støtretningen for hans aggresjonspolitikk var først og fremst mot Russland. Dertil kom den tilsynelatende uoverbyggelige motsetning mellom nasjonalsosialismen og bolsjevismen. Dette gjorde at mang en vestlig politiker så på Nazi-Tyskland som et nyttig bolverk mot kommunismen og brukte svært lang tid på å innse den fare Hitler representerte.

Hitler hadde i sin annen, uutgitte, bok klart redegjort for sine planer om å skaffe det tyske folk «Lebensraum» på bekostning av Sovjetunionen, men fordi man vurderte det som uheldig å gjøre disse tankene for tydelige, ble manuskriptet til boken holdt under lås og slå.

Men da regjeringene i Storbritannia og Frankrike etter Wehrmachts innmarsj i Praha kom til den erkjennelse at en krig mot Tyskland i det lange løp var uunngåelig, gjorde de sitt beste for å verve Stalin som en naturlig forbundsfelle. Samtidig var det viktig for Hitler å unngå gjentagelse av tofrontskrigen Tyskland i 1914 hadde gått inn i. Det vakte stor overraskelse da hans utenriksminister Joachim von Ribbentrop den 23. august 1939 undertegnet en ikkeangrepspakt med Sovjetunionen i Moskva. Denne pakten delte i en hemmelig tilleggsprotokoll de mellomliggende stater i tyske og sovjetiske interessesfærer. Med Hitler-Stalin-pakten oppnådde diktatorene noe de begge trengte: De vant mer tid. Stalin måtte reorganisere Sovjetarméen etter de foregående års omfattende politiske utrenskninger i offiserskorpset, og Hitler slapp å bekymre seg for russerne mens han rettet sitt skyts mot Polen.

Krigsutbruddet[rediger | rediger kilde]

Alle europeiske stater forstod at Hitler-Stalin-pakten innebar at forutsetningene for et svært snarlig krigsutbrudd nå forelå. Faktisk krevde Hitler at Polen øyeblikkelig skulle avstå den såkalte korridor mellom Hinterpommern og Østpreussen, og at Fristaden Danzig igjen ble en del av Tyskland. Like raskt forsterket den regimekontrollerte tyske presse sine reportasjer om angivelige redselsdåder og massakrer utført av polakker mot «folketyske» (Volksdeutschen), og mante til inngripen mot disse «provokasjonene».

Om natten mellom 31. august og 1. september 1939 iscenesatte SS-menn kledt i polske uniformer et angrep på radiosenderen i Gleiwitz i Schlesien. Senere ble lik av konsentrasjonsleirfanger, ikledt polske uniformer, presentert som polske «angripere» som var blitt skutt under «overfallet». Den 1. september erklærte Hitler i Riksdagen at Polen hadde angrepet Tyskland, og at det fra kl. 5.45 ble «skutt tilbake». I denne løgnen stemte ikke engang klokkeslettet. Wehrmacht hadde rykket inn i Polen på bred front kl. 4.45.

Denne gangen stod Storbritannia og Frankrike ved sine allianseforpliktelser, noe Hitler ikke hadde trodd skulle skje etter erfaringene fra Tsjekkoslovakia. De erklærte krig 3. september. Dermed var annen verdenskrig i gang.

Krigsforløpet[rediger | rediger kilde]

Hitler og Ungarns statsminister Pál Teleki i Wien i november 1940, da Ungarn sluttet seg til Tremaktspakten mellom aksemaktene Japan, Italia og Tyskland, en avtale som ble undertegnet 27. september samme høst.
Hitler taler i den nasjonalsosialistiske Riksdagen i Berlin sommeren 1941.
Adolf Hitler tar imot Ante Pavelic, marionettelederen i Den uavhengige staten Kroatia, på sitt landsted Berghof ved Berchtesgaden i Bayern 1941.
Hitler og kjæresten Eva Braun på Berghof i Obersalzberg sommeren 1942.
Hitler foran Eiffeltårnet i Paris 23. juni 1940. Kampene om Frankrike ble avsluttet med tysk seier dagen før.

Det tok 18 dager å knekke polakkenes motstand, og i henhold til Hitler-Stalin-paktens tilleggsprotokoll marsjerte Den røde armé inn i landet fra øst den 17. september. Kort etter gikk Stalin til angrep på Finland. De pinlige nederlag som de tallmessig underlegne finnene gang på gang påførte sovjeterne under vinterkrigen 1939/40, styrket Hitler i den antagelse at det ikke skulle bli alt for vanskelig å beseire sovjetarméen.

Sine største triumfer kunne Hitler feire i første halvdel av 1940, da Wehrmacht i kortvarige «blitzkriger» okkuperte Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Luxembourg, og til og med nedkjempet Frankrike på kort tid. Men allerede om sommeren led han sitt første varige nederlag – under luftslaget om Storbritannia. I London var Chamberlain imens blitt avløst av Winston Churchill, som allerede siden 1933 hadde ivret for større fasthet mot Tyskland. Hitler så på sin side England som en mulig forbundsfelle, og tilbød britene frie hender i sitt kolonirike i gjenytelse for at de anerkjente Tysklands dominans på det europeiske kontinent.[39][40] Til tross for Storbritannias svake stilling militært avviste Churchill enhver forståelse med Hitler.[41]Etter at luftkrigen over England hadde slått feil konsentrerte Wehrmacht seg om en invasjon med flåtestyrker. Men «Operation Seelöwe» ble lagt til side av Hitler tidlig 1941, fordi han ikke betraktet britene som noen alvorlig trussel og nå heller ville vende seg mot sitt egentlige mål.

Men først måtte han komme Mussolini til unnsetning: Den italienske Balkankrigen gikk dårlig, særlig så det alvorlig ut i Hellas. Men den tyske erobring av Balkan tjente også til å sikre sørflanken. Imidlertid forsinket det angrepet på Sovjetunionen, kalt Operasjon Barbarossa, som ikke kom i gang før 22. juni 1941. I forkant av angrepet stod Hitler bak kommissærordren og så lignende ordre om henrettelse av sovjetiske ledelseskrefter ved fronten, og om at partisanaksjoner skulle bekjempes med gjengjelelsesaksjoner mot sivilister.[trenger referanse]

Den nasjonalsosialistike propaganda forklarte angrepet som antikommunismens, antibolsjevismens og den vesterlandske kulturs kamp mot det «asiatiske barbari» og den «jødiske bolsjevisme». Men det dreide seg snarere om et rov- og erobringstokt. Det hadde som hensikt å erobre «Lebensraum» (livsrom) for det «ariske herrefolk» og trykke de erobrede områders befolkning ned i slavekår, eller etterhvert utrydde også dem, likesom jødene.

Etter innledende store seirer kom Wehrmachts angrep til opphør i desember 1941, like foran Moskva. Den 7. desember angrep Tysklands allierte Japan de amerikanske basene ved Pearl HarborHawaii, og dro dermed USA inn i konflikten. Hitler erklærte krig mot USA den 11. desember 1941 i en tale i Riksdagen.[42] Den 19. desember 1941 overtok Hitler den direkte overkommando over hæren. «Det lille stykke operasjonsledelse kan da enhver klare», mente han.[43] Etter at Wehrmacht i 1942 igjen kom på offensiven, førte Hitlers militære feilgrep til et knusende nederlag tidlig 1943 med slaget ved Stalingrad. Dette anses som krigens viktigste vendepunkt.

Samme år vant de allierte bombeflyene luftherredømmet over Tyskland. Mange tyske byer gikk til grunne under ruiner og aske. Den 6. juni 1944 kom den allierte invasjon av Normandie. Til tross for alle nederlag, enorme sivile tap i alle deltagende land og voldsomme ødeleggelser, og selv om Hitler selv allerede i 1943 hadde ytret at det ikke lenger var mulig å oppnå en militær seier, lot han krigen fortsette i to år til, helt til det endelige nederlag. Hans personlige inngripen, blant annet med å forby utsatte troppeenheter og å trekke seg tilbake mens det ennå var mulig, førte til massive tap på Wehrmachts side.

Den 16. desember 1944 begynte tyskernes siste offensiv i Ardennene i Belgia og Luxembourg. En slik offensiv krever stor styrkeoverlegenhet, men her var det reelle styrkeforholdet mindre enn én til én, i tysk disfavør. Offensiven var dømt til å mislykkes, og betydde en ytterligere svekkelse av Østfronten, som hadde trengt de troppene som nå ble sendt vestover. Hitlers insistering på denne militært meningsløse manøvren kan kanskje skyldes at han hadde gjennomskuet tyskernes håp om fred med vestmaktene. I øst flyktet befolkningen fortvilt for Den røde armé; i vest derimot, ble de hvor de var, hengte lakner og duker ut vinduene som tegn på overgivelse, og bad inntrengende tyske offiserer om å avstå fra å forsvare hjemstedet, så det ble spart for å unngå flere ødeleggelser. De fleste tyskeres mål var nå å stenge for russerne og slippe inn vestmaktene.

Med Ardenner-offensiven satte Hitler stopp for muligheten for fredelig overgivelse. Hvis denne analysen er korrekt, passer Hitlers tankemåte som hånd i hanske med den såkalte «Nero-forordningen» som kom noen måneder senere. Den 18. mars 1945 ga han ordre om øyeblikkelig evakuering av samtlige innbyggere i de vestlige områder. Albert Speer forteller at Hitler fikk opplyst at det ikke fantes transportmidler til en så omfattende evakuering. «Så får de gå til fots!» slo Hitler fast. Når tyskerne ikke frivillig ville følge ham inn i katastrofen, skulle de utleveres til russernes hevn østpå.[44] Dagen etter, den 19. mars 1945 beordret han ved det som er blitt betegnet som Nero-forordningen at Wehrmacht etter hvert som det ble drevet tilbake skulle ødelegge Det tyske rikes infrastruktur. Men rustningsminister Speer satte ikke noen av ordrene ut i livet. Ordren samsvarte med Hitlers tanker om «seier eller undergang». De østlige folk hadde vist seg å være de sterkere, og Hitler mente at det tyske folk ved sitt nederlag hadde forspilt sin eksistensberettigelse.

Dette var ingen flyveidé fra Hitlers side: Allerede 27. november 1941 hadde han uttalt til den danske utenriksminister Scavenius og den kroatiske utenriksminister Lorković, da den sovjetiske motoffensiven ikke engang var påbegynt: «Hvis det tyske folk ikke er sterkt og offervillig nok til å gi sitt blod for sin eksistens, skal det forgå og tilintetgjøres av en annen, sterkere makt. Jeg skal i så fall ikke felle en tåre for det tyske folk» (Sitat fra Haffner: Notater om Hitler).

Endelikt i Førerbunkeren[rediger | rediger kilde]

Soldat fra Den røde armé med tysk krigsfange under Slaget om Stalingrad 17. juli 1942 til 2. februar 1943 da over 90 000 overlevende tyskere måtte overgi seg.
Hitlers død bekjentgjort i den amerikanske hæravisa Stars and Stripes 2. mai 1945:Falt på kommandopost ifølge tysk radio.

Hitlers helsetilstand forverret seg i løpet av krigsårene, og mot slutten led han sannsynligvis av Parkinsons sykdom i fremskredet stadium.[45] På den tiden fantes det ikke medisinering som bremset utviklingen av Parkinsons sykdom, og en slik diagnose var i realiteten en dødsdom. Men ifølge øyenvitner var han stadig i besittelse av sin nesten magiske suggesjonskraft. Den 22. april 1945 fikk Hitler et svakhetsanfall under sin daglige situasjonsgjennomgang i Førerbunkeren under rikskanselliet i Berlin, rett etter at det klart for ham at Berlin var omringet og at ingen unnsetning fra tyske forsterkninger stod i utsikt. Han sa at alt nå var tapt og at alle hadde forrådt ham. Han lot deler av sin stab reise sin vei, men til tross for overtalelsesforsøk fra Bormann, Keitel og Göring nektet han å forlate byen selv. Han gav sin sjefsadjutant SS-Obergruppenführer Julius Schaub ordre om å brenne hans personlige papirer fra rikskanselliet og fra bunkeren, og deretter gjøre det samme i München og i Obersalzberg.[46]

Neste dag var de store temaer hvor nær russerne var kommet, og hva den sikreste selvmordsmetoden var. Hitler (56) fordelte flere ganger giftampuller med cyanid til de i hans nærmeste omgivelser. Den 29. april undertegnet han sitt politiske testament og sitt nye private testament[47], og giftet han seg med sin mangeårige livsledsagerske Eva Braun (33). Dagen etter begikk de begge selvmord omkring kl. 15.30. De tok gift, og Hitler skjøt seg samtidig i tinningen.

Martin Bormann, Hitlers kammertjener Heinz Linge, Hitlers SS-adjutant Otto Günsche og noen livvakter bragte likene ut i rikskanselliets have. De fulgte Hitlers anvisninger da de først dynket likene i bensin, og livvaktens sjef Johann Rattenhuber antente dem. Deretter bisatte de levningene der.

Levningene etter Hitler og hans hustru ble gravd opp av russerne tidlig i mai, og de var i stand til å identifisere likene på grunnlag av røntgenbilder og tannskjemata. Men av politiske grunner holdt sovjetiske myndigheter likfunnet hemmelig i årevis.

Først etter den kalde krigens avslutning ble det kjent at Hitlers og Eva Brauns levninger etter å ha blitt flyttet en rekke ganger til slutt hadde vært nedgravd på den sovjetiske organisasjonen SMERSJ' nye hovedkvarter ved Magdeburg, og at KGB-sjef Andropov i april 1970 hadde beordret likene fjernet før anlegget ble overdratt til den østtyske regjering. De siste rester ble tippet i Elben og forsvant med elven og ut i Nordsjøen.[48]

Hitler i Norge[rediger | rediger kilde]

Hitler besøkte fjorder i Norge i april 1934 ombord i krysseren «Deutschland» uten å gå i land. Med om bord var også forsvarsministeren Werner von Blomberg, samt øverstkommanderende for hæren Werner von Fritsch og øverstkommanderende for marinen Erich Raeder.[49] Skipet gikk til Hardanger og Sognefjorden omkring 14-16. april[50] , mens søknad til det norske forsvarsdepartementet ble oversendt Bergen loskontor 24. april da skipet allerede var tilbake i Tyskland. Det er uklart hvilket motiv turen hadde.[51]

Motstand mot Hitler[rediger | rediger kilde]

Det var fra første stund motstand mot Hitler i deler av den tyske befolkning, men en kombinasjon av nazistenes hell og forslagenhet, senere den gjennomgripende og undertrykkende ensretting og Hitlers og nazistenes propagandistiske og agitatoriske suksess, gjorde at motstanden aldri klarte å påvirke historiens kurs.

Attentater[rediger | rediger kilde]

Det er blitt påvist at Adolf Hitler unnslapp hele 42 attentater.[52] Med attentat forstås det som ligger i ordets opprinnelige mening, forsøk, enten de strandet på et planleggingsstadium eller ved at ting gikk galt i gjennomføringsfasen. Til dels slo attentatene feil ved de mest usannsynlige tilfeldigheter. Hitler ble dermed bare styrket i sin overbevisning om at han var utkåret av «forsynet».

I 1939 prøvde sveitseren Maurice Bavaud iherdig å skyte Hitler, men han kom aldri på skuddhold.[53] Samme år eksploderte en sprengsats i Münchens Bürgerbräukeller bare minutter etter at Hitler litt før planen hadde forlatt lokalet; den ansvarlige, håndverkeren Georg Elser, ble senere drept i Dachau konsentrasjonsleir, den 9. april 1945[54]

En bombe som Stauffenbergs medsammensvorne Henning von Tresckow hadde smuglet inn som to Cointreauflasker i Hitlers fly i Smolensk i 1943 hadde feil med tenningsmekanismen, og eksploderte ikke.[55][56]

Få dager etter ble et attentat i Berlin avblåst i siste liten da attentatmannen Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff, som aktet å drepe Hitler ved selvmordsbombing i Zeughaus Berlin, ikke rakk å komme nær Føreren før han plutselig forlot lokalet.[57]

20. juli-attentatet i 1944 i Førerens hovedkvarter Wolfsschanze i Østpreussen slo feil blant annet fordi attentatsmannen Claus Graf Schenk von Stauffenberg hadde medbragt kun en av de to forberedte bombene, og fordi dokumentmappen med bomben tilfeldigvis var blitt flyttet i siste øyeblikk til bak og under en hindring som tok av for eksplosjonskraften. De sammensvorne som hadde forberedt statskupp, ble handlingslammet da de fikk høre om at Hitler var i live, og de fleste ble arrestert og henrettet samme dag i Berlin.[58]

Hitlers syn på religion[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Adolf Hitlers syn på religion

Hitler var alt annet enn likegyldig til religion, og var overbevist om at mennesket hadde en lengsel etter religiøsitet. Siden ungdommen hadde han lest om kristendom, jødedom og til og med om religioner fra utenfor den judeokristne sfære, og han hadde til en viss grad gjort seg kjent med de moderne og tildels esoteriske religionsfilosofiske systemer som var i blomstring tidlig på 1900-tallet. Han avviste skarpt kristendommen i sluttet selskap, og mente den stred mot naturens lover. «Skal man ta kristendommen på ordet, innebærer den en systematisk dyrking av menneskets svakheter».[59]Til tross for sin avvisning av kristendommen gav han gjerne i det ytre sin anerkjennelse til det han kalte positiv kristendom, det vil si de kristne som reorganiserte sin lære i henhold til sine egen germanske herrefolksforestillinger.

Hitlers oppfatninger om religionene var i høy grad i pakt med de ovennevnte Strauss' og Haeckels skrifter. Alle læremessige enkeltheter i religionene avviste han som humbug og menneskelige påhitt. Dersom man tar hensyn til at religiøsitet kan foreligge også uten en tro på en personlig Gud eller på en objektiv transcendent moral, er likevel Hitler å betrakte som religiøs. Han betrodde flere ganger til sin nærmeste krets at han aldri hadde vært noen «fromming» (Frömmling), men at man kan inderliggjøre seg selv ved at man senker seg ned i naturens under eller studerer historien, og bli «fylt av ærefrykt av det som ikke kan erkjennes», og oppnå sin «metafysiske tilfredsstillelse» ved det. Hans fromhet (i mangel av et bedre ord) gav seg uttrykk i en overbevisning om at den som kjemper tappert i pakt med naturens lover til slutt «endelig vil motta forsynets velsignelse».

Hitler ønsket også at folket skulle være religiøst; han fryktet det areligiøse fordi det ville fremkalle rotløshet og svakhet. Allerede i Wien var han kommet frem til den overbevisning at religionen kan være politisk nyttig, for et religiøst folk akter statens og øvrighetspersonenes myndighet. Men «den sanne religion som skulle føre alle folk er ennå ikke oppfunnet», mente han. Adolf Hitler hadde stor sans for Napoleons måte å temme og funksjonalisere religionen på. Selv gav han i sluttet lag ikke skjul på at han ville ha vekk kristendommen, men hadde tenkt å la kristendommen dø en langsom død. «Det viktigste er å opptrå klokt i denne saken og å unngå unødvendig strid».[60]

Hitler og katolisismen[rediger | rediger kilde]

Som gutt hadde Adolf Hitler etter alt å dømme tatt til seg den katolske tro fra sin fromme mor og sine lærere, deriblant prester som underviste ham i 2.- og 3.-klasse. Moren oppdro ham i troen, og selv om farens eksempel trakk i retning av lunkenhet var han antagelig å betrakte som en katolsk troende på lik linje med sine jevnaldrende på den tid.

Frafallet dateres[av hvem?] vanligvis til realskoleårene i Linz. Byens skoleråd var dominert av eksponenter for den kirkefiendtlige liberalisme, og et flertall av lærerkreftene på realskolenivå verken ville eller kunne bidra til ungdommens kristne formasjon. Dertil kom at han var begynt å kretse rundt den tysknasjonale politiske romantikk, som gjorde front mot den internasjonalistiske kirke. Denne åndsstrømning gjorde seg på denne tiden så sterkt gjeldende at biskopen av Linz, Franz Doppelbauer, klaget over at til og med prestekandidater mistet både kall og gudstro. Et annet element som virket inn på Hitler var den vulgærmaterialisme som utviklet seg blant ungdom som forleste seg på forfattere som for eksempel Ernst Haeckel.

Senere i livet skrøt Hitler av den opposisjon han hadde oppvist under religionsundervisningen på realskolen. Etter eget utsagn hadde han med sine innvendinger mot gudstroen drevet sin religionslærer Sales Schwarz «slik til fortvilelse at han ofte ikke visste verken inn eller ut». Selv om dette kan ha vært overdrevet praleri, kjenner man til at han åpent tok avstand fra det ene dogmet etter det andre. Senest fra 14-årsalderen hadde han sluttet å tro på nattverden. Den 20. februar 1942 erklærte han at han «fra 13, 14, 15 års alder [...] ikke hadde noen tro lenger» og at heller ingen av hans skolekamerater, med unntak av noen få «helt dumme mønsterelever [...] trodde lenger på den såkalte kommunion». Han hevdet at han allerede da var kommet til at «det hele helst burde sprenges i luften». Ikke desto mindre medgav han at det likevel var noen av medelevene som bevarte sin tro.

Om hans frafall fra troen var så fullstendig i denne alder som han senere skrøt på seg, er ikke godt å si. I oktober 1937 fortalte han til NSDAPs propagandaledere at det var en langvarig kamp for ham å løsrive seg fra sine religiøse barndomsforestillinger.

Til en viss grad kan også farens negative sider ha innvirket på Adolf Hitler. Han var en såkalt «frisinnet», uten religiøs tro eller overbevisning, uten å oppfylle de religiøse plikter, og med en heller avvisende holdning til kirken.[61] Borgerskapet og embedsverket i datidens Østerrike var dessuten nokså fascinert av liberalismen som de oppfattet som det sunne motstykke til en tilstivnet og overtroisk katolisisme. Man vet at faren gjerne kom med svært syrlige utfall mot kirken, og at kirkebesøkene for det meste hadde avgrenset seg til pliktfremmøter som til Keiserens Fødselsdag (18. august).

Hitler som den nye Messias[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitler ansporte til en ekstrem personkult, brukte religiøs språkbruk om seg selv og sin egen rolle, og promoverte og tolererte at det ble brukt temmelig vidtgående sammenligninger mellom ham selv og det guddommelige. Blant de nazistiske forfattere og diktere som gjorde dette, kan nevnes Camilla Meyer-Bennthsow («Adolf Hitler den Store i all evighet, velsignelse for alle tider»), Alice Försterling («Du Braunau, deg har Gud utvalgt, og har skjenket oss det rent tyske vesen»[62]), SA-dikteren Herybert Menzel («Føreren kommer snart! Ja, Gud hørte det forpinte folkets bønn»), Hanns Johst («Führer og Himmel i samme åsyn, Førerens smil den kosteligste monstrans»), og Fritz von Rabenau («Kristus har sendt Adolf Hitler til vårt tyske land»). Sistnevnte foretok den følgende omdiktning[63] av «Stille Nacht» (Stille Natt, dvs. Glade Jul):

Stille Nacht, heilige Nacht,
Alles schäft, einsam wacht
Nur der Kanzler treuer Hut,
Wacht zu Deutschlands Gedeihen gut.
Immer für uns bedacht.
Stille Nacht, heilige Nacht,
Alles schäft, einsam wacht
Adolf Hitler für Deutschlands Geschick,
Führt uns zu Größe, zum Ruhm und Glück,
Gibt uns Deutschen die Macht.

Et dokument av 14. august 1943, som fikk Hitlers personlige påskrift «Det første brukbare utkast! Til Göbbels for bearbeidelse», gir et innblikk i hans ønsker for fremtiden.


Referat fra IV. møte.

Forslag VI. (etter Bauer). Etter noen endringer bestemt forelagt Føreren.

Øyeblikkelig og betingelsesløs avskaffelse av samtlige religionsbekjennelser etter den endelige seier, ikke bare for Det stortyske rikes område men også for samtlige befridde, besatte og annekterte land, protektorater, guvernementer etc. med samtidig proklamasjon av Adolf Hitler som den nye Messias. Etter politiske overveielser kunne til å begynne med den muhammedaniske, den buddhistiske tro og shinton-troen unntas.
Føreren fremstilles som en mellomting mellom forløser og befrier – men i alle fall som Guds sendebud som det tilkommer guddommelig ære. De forskjellige religionsbekjennelsers foreliggende kirker, kapeller, templer og kultsteder omgjøres til «Adolf Hitler Weihestätten» [AH-viede steder].
Likeledes skal universitetenes teologiske fakulteter omstilles til den nye tro og legge særlig vekt på utdannelse av misjonærer og vandrepredikanter som skal forkynne ikke bare i Det stortyske rike men også i verden forøvrig, og danne trosfellesskap som skal tjene som organisasjonssentra for den videre utbredelse. (Dermed bortfaller også vanskelighetene ved det planlagte bortfall av monogamiet, polygamiet kan jo uten videre innbygges som trossetning i den nye lære.)
Gralsridderen Lohengrin kunne tjene som forbilde for den gudsutsendte; utsprunget som han er av den keltisk-germanske fantasi, og som allerede nyter en viss tradisjonell anseelse (på lignende vis som sagn-gestalten Wilhelm Tell for lenge siden er et symbol i Sveits). Ved egnet propaganda må Førerens herkomst tilsløres enda mer enn tidligere, og også hans fremtidige bortgang må skje sporløst og i fullstendig dunkelhet. (Vender tilbake til gralsborgen...)

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Indirekte primærkilder[rediger | rediger kilde]

Biografier[rediger | rediger kilde]

  • Doron Arazi: Adolf Hitler: A Bibliography. Greenwood (1994) ISBN 0-887-36360-1
  • Alan Bullock: Hitler and Stalin: Parallel Lives, HarperCollins (1991) ISBN 0679729941
  • Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Harper Perennial (1991–førsteutgaven er fra 1961) ISBN 0060920203
  • William Carr: Hitler. A Study in Personality and Politics, London 1978
  • Joachim Fest: Hitler. Eine Biografie. Frankfurt am Main, Berlin, Wien 1973; Norsk utg. Gyldendal Norsk Forlag 1973; ISBN 82-05-05791-5.
  • Hans Bernd Gisevius: Adolf Hitler: Versuch einer Deutung. München 1963
  • Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1978, ISBN 3-59623-489-1
  • Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators. Piper, München 1996 ISBN 3-492-03598-1 (Wien 1907-1913: Die Jahre, die Hitler prägten)
  • Konrad Heiden: Hitler I Das Leben eines Diktators. Zürich 1936
  • Konrad Heiden: Hitler II Ein Mann gegen Europa. Zürich 1937
  • Ian Kershaw: Hitler 1889-1936: Hubris, W W Norton (1999) and Hitler 1937-1945: Nemesis, W W Norton (2000) ISBN 0393320359
  • August Kubizek: Adolf Hitler mein Jugendfreund, 1953 – Niende opplag: Leopold Stocker Verlag, 2002, ISBN 3-70200-971-X
  • Lothar Machtan og John Brownjohn (translator): The Hidden Hitler Basic Books (2001) ISBN 0-465-04308-9
  • Albert Marrin: "Hitler", Penguin Books (1987) ISBN 0-670-81546-2
  • Werner Maser: Adolf Hitler Legende-Mythos-Wirklichkeit. München und Esslingen 1971
  • Rudolf Olden: Hitler. Querido, Amsterdam 1935 (Nachdruck: Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1984, mit einem Vorwort von Werner Berthold). ISBN 3-596-25185-0
  • Gudrun Pausewang: Adi: Jugend eines Diktators, Ravensburger, Ravensburg 1997 ISBN 3473581518
  • Laurence Rees: The Dark Charisma of Hitler: Leading Millions into the Abyss, Ebury Press, 2012, ISBN: 978-0091917630 (norsk oversettelse: Adolf Hitler - Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, ISBN 9788251657884
  • John Toland: Adolf Hitler, Biographie 1889–1945. Bergisch Gladbach, Lübbe 1977. ISBN 3-7857-0207-8
  • Gerhard Vinnai: Hitler – Scheitern und Vernichtungswut. Zur Genese des faschistischen Täters. Psychosozial-Verlag. Gießen 2004. ISBN 3-89806-341-0

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bernd Kuhlmann: Eisenbahn-Größenwahn in Berlin – Die Planungen von 1933 bis 1945 und deren Realisierung, GVE-Verlag, Berlin, 2005, ISBN 3-89218-093-8
  • Carl Amery: Hitler als Vorläufer. Auschwitz – der Beginn des 21. Jahrhunderts? Luchterhand, München 1998 ISBN 3-630-87998-5
  • E. R. Carmin: Das schwarze Reich. Geheimgesellschaften und Politik im 20. Jahrhundert. Heyne, München 1997 ISBN 3-453-12588-6
  • Max Domarus: Hitler. Reden und Proklamationen 1932-1945. 2 Bde., 4 Halbbde., Wiesbaden 1973
  • Henrik Eberle und Matthias Uhl: Das Buch Hitler: Geheimdossier des NKWD für Josef W. Stalin, zusammengestellt aufgrund der Verhörprotokolle des Persönlichen Adjutanten Hitlers, Otto Günsche, und des Kammerdieners Heinz Linge, Moskau 1948/49, Gustav Lübbe Verlag, Bergisch Gladbach 2005
  • Philipp W. Fabry: Mutmaßungen über Hitler. Urteile von Zeitgenossen. Düsseldorf 1969
  • Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Siedler, Berlin 1994 ISBN 3-88680-539-5
  • Daniel Gasman: The Scientific Origins of National Socialism: Social Darwinism in Ernst Haeckel and the German Monist League, American Elsevier, New York, 1971
  • Daniel Gasman: Biological Sciences and the Roots of Nazism, American Scientist 76::56, January – February 1988
  • Robert Gellately: Backing Hitler. Oxford und New York 2001 ISBN 0-19-820560-0
  • Ellen Gibbels: Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms, Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5
  • Nicholas Goodrick-Clarke: Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus. 2. Aufl. Stocker, Graz und Stuttgart 2004 ISBN 3-7020-0795-4
  • Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler, Fischer (Taschenbuch), Frankfurt, 1978 ISBN 3-5962-3489-1
  • Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators. München 1996
  • Brigitte Hamann: Hitlers Edeljude. Das Leben des Armenarztes Eduard Bloch. München 2008
  • Brenda Haugen: Adolf Hitler: Dictator of Nazi Germany, Compass Point:Minneapolis, 2006, ISBN 0-7576-1589-0,
  • Peter den Hertog: Hitlers schutkleur. De oorsprong van zijn antisemitisme, De Arbeiderspers (2005) ISBN 90-295-6248-X
  • Bernhard Horstmann: Hitler in Pasewalk – Die Hypnose und ihre Folgen, Hitlers hysterische Blindheit, Droste Verlag (2004) ISBN 3-7700-1167-8
  • Eberhard Jäckel: Hitler's World View: A Blueprint for Power, translated by Herbert Arnold, Oxford University Press (2000) ISBN 0674404254
  • Douglas M. Kelley: 22 Männer um Hitler. Erinnerungen des amerikanischen Armeearztes und Psychiaters am Nürnberger Gefängnis. Olten, Bern 1947
  • Victor Klemperer: Die unbewältigte Sprache. Aus dem Notizbuch eines Philologen."LTI", Dannstadt (uten år)
  • Guido Knopp: Hitler's Henchmen (1998), Sutton Publishing (2005), ISBN 0750937815
  • Christian Graf von Krockow: Hitler und seine Deutschen. List, München, 2001, ISBN 3-471-79415-8
  • Alfred Läpple: Kirche und Nationalsozialismus in Deutschland und Österreich. Paul Pattloch Verlag, Aschaffenburg 1980 ISBN 3-557-91168-3
  • Werner Maser: Der Sturm auf die Republik. Frühgeschichte des NSDAP Stuttgart 1973
  • Werner Maser: Adolf Hitler, Mein Kampf. Der Fahrplan eines Welteroberers. Esslingen 1976
  • Georg May: Kirchenkampf oder Katholikenverfolgung? Verlag Christiania, Stein am Rhein/Schweiz 1991 ISBN 3-7171-0942-1
  • Parthenius Minges: Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt. Münster 1919
  • Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007
  • Henry Morris: The Long War Against God, Baker Book House, Michigan, 1989
  • Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: Historische Zeitschrift 192, 1961, s. 584–606
  • Hans-Günter Richardi: Hitler und seine Hintermänner – Neue Fakten zur Frühgeschichte der NSDAP. Süddeutscher Verlag, München 1991 ISBN 3-79916-508-8
  • Michael Rißmann: Hitlers Gott: Vorsehungsglaube und Sendungsbewußtsein des deutschen Diktators, Pendo, Zürich/München 2001 ISBN 3-85842-421-8
  • William L. Shirer: The Rise and Fall of the Third Reich, Gramercy (1960) ISBN 0517102943
  • Gerd Schultze-Rhonhof: 1939–Der Krieg, der viele Väter hatte. 2.Aufl. Olzog, München 2003 ISBN 3-7892-8117-4
  • Frederick Spotts: Hitler and the Power of Aesthetics, Overlook Press (2004) ISBN 1585673455
  • Henry A. Turner: Hitlers Weg zur Macht. Der Januar 1933. Berlin 1999

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ KętrzynStore norske leksikon
  2. ^ Wolfsschanze, wolfsschanze.pl, besøkt 24. oktober 2014
  3. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn wolfsschanzehistorie
  4. ^ Om turisme Arkivert 25. mars 2015 hos Wayback Machine., wolfsschanze.pl, besøkt 24. oktober 2014
  5. ^ THE NEW YORK TIMES, New York, NY, February 26, 1932
  6. ^ a b c Holborn, H. (1964). Origins and Political Character of Nazi Ideology. Political Science Quarterly, 79(4), 542-554.
  7. ^ a b c d Davidson, E. (1997). The making of Adolf Hitler: The birth and rise of Nazism. University of Missouri Press, s. 6. ISBN 9780826260277.
  8. ^ Graf von Krockow: Hitler und seine Deutschen. List, München 2001, ISBN 3-471-79415-8.
  9. ^ Se Döllersheim … und die Rückkehr wäre möglich gewesen Arkivert 3. juni 2009 hos Wayback Machine.. Fra doellersheim.at (om landsbyens historie, Hitlers forfedre og omgjøringen til troppeøvingssted).
  10. ^ Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Penguin Books, 1962, s. 23
  11. ^ Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Penguin Books, 1962, s. 25
  12. ^ Ian Kershaw, Hitler-1889-1936. Hubris, 1998, side 7, 8 og 9.
  13. ^ Parker, Robert B. (1944). Headquarters Budapest. Farrar & Rinehart,. s. 235. 
  14. ^ Schwarzwäller, Wulf (1989). The unknown Hitler: his private life & fortune. National Press Books. s. 10. ISBN 0915765632. 
  15. ^ ZEITGESCHICHTE / HITLER-ABSTAMMUNG : Dichte Inzucht. Der Spiegel, nr. 31/1967
  16. ^ Brigitte Hamann: Hitlers Wien. München 1998, s. 31–33.
  17. ^ Vera Schwers: Kindheit im Nationalsozialismus aus biographischer Sicht. Lit Verlag, 2002, ISBN 3-8258-6051-5, s. 40–42, Mal:Google Buch.
  18. ^ Innflytelsen fra Lanz, Schönerer og Lueger nevnes av Joachim Fest: «Adolf Hitler», i: Neue Deutsche Biographie (NDB). bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, s. 250–266. – Se s. 253.
  19. ^ Kubizek, August: Hitler, Mein Jugendfreund, nyutgivelse ved Stocker, 2002, ISBN 3-7020-0971-X.
  20. ^ Brigitte Hamann: Hitler's Vienna. A dictator's apprenticeship, Oxford University Press, 1999
  21. ^ John Toland: Adolf Hitler, Garden City NY: Doubleday, 1976, s. 41-45
  22. ^ Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Penguin Books, ISBN 0140135642, s. 30-31
  23. ^ Speer, Albert. Inside The Third Reich. New York: The Macmillan Company, 1970. ISBN 0-02-037500-X.
  24. ^ Adolf Hitler: Mein Kampf.
  25. ^ Bernhard Horstmann: Hitler in Pasewalk, Droste Verlag, Düsseldorf 2004.
  26. ^ Konrad Heiden: Adolf Hitler. Eine Biographie. Europa-Verlag, Zürich 2007 [Neuausgabe], ISBN 978-3-905811-02-5.
  27. ^ Margarita Pazi: Ernst Weiß. Schicksal und Werk eines jüdischen mitteleuropäischen Autors in der ersten Hälfte des 20. Jahrhunderts. Frankfurt am Main 1993, ISBN 3-631-45475-9, s. 108 f.
  28. ^ Oppslagsordet «Eckhart, Dietrich» i: Hermann Weiß (utg.): Biographisches Lexikon zum Dritten Reich. 2. Aufl., Fischer, Frankfurt am Main 1998, ISBN 3-10-091052-4.
  29. ^ Jfr. Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: Historische Zeitschrift 192, 1961, s. 584–606.
  30. ^ Brenda Haugen: Adolf Hitler: Dictator of Nazi Germany, Compass Point:Minneapolis, 2006, ISBN 0-7576-1589-0, s. 54
  31. ^ Halperin, Samuel William (1965) [1946]. Germany Tried Democracy: A Political History of the Reich from 1918 to 1933. New York: W.W. Norton. ISBN 978-0-393-00280-5
  32. ^ «NS-Archiv : Dokumente zum Nationalsozialismus : Adolf Hitler, Politisches Testament». www.ns-archiv.de. Besøkt 24. april 2016. 
  33. ^ Faksimile Arkivert 2. juni 2009 hos Wayback Machine. fra Harvard Law Schools bibliotek.
  34. ^ Hans-Walter Schmuhl: «Philipp Bouhler – Ein Vorreiter des Massenmords». i: Ronald Smelser, Enrico Syring og Rainer Zitelmann: Die braune Elite. Bind 2. Darmstadt, 1993
  35. ^ Peter Loeffler (utg.): Akten, Briefe und Predigten 1933-1946, in 2 Bdn. Schöningh, 1996 ISBN 3-506-79840-5
  36. ^ Joachim Kuropka (utg.): Clemens August Graf von Galen : Menschenrechte – Widerstand – Euthanasie – Neubeginn. Regensberg Münster, 1998. ISBN 3-7923-0714-6
  37. ^ Laurence Rees: Adolf Hitler - Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 375, mede sitat med kildesngivelse Table Talk, 14. oktober 1941, s. 59
  38. ^ Die Hoßbach-Niederschrift (fullstendig tekst på tysk)
  39. ^ Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.
  40. ^ Teksten til Hitlers Reichstagstale om dette av 19. juli 1940 hos Max Domarus: Der Reichstag und die Macht. Würzburg 1968, s. 1540–1559.
  41. ^ Innen én time etter talen ble holdt gjengav BBC Storbritannias kategoriske avvisning av fredstilbudet. Reaksjonen i Hitlers omgivelser var preget av skuffelse. Jfr. Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.
  42. ^ For tekst til Hitlers riksdagstale av 11. desember 1941, se Max Domarus: Der Reichstag und die Macht. Würzburg 1968, s. 1794–2111.
  43. ^ Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 607, Anm. 372.
  44. ^ Speer gjengir Hitler slik: «Wenn der Krieg verloren geht, wird auch das Volk verloren sein. […] Es sei nicht notwendig, auf die Grundlagen, die das Volk zu seinem primitivsten Weiterleben braucht, Rücksicht zu nehmen. Im Gegenteil sei es besser, selbst diese Dinge zu zerstören. Denn das Volk hätte sich als das schwächere erwiesen und dem stärkeren Ostvolk gehöre dann ausschliesslich die Zukunft. Was nach dem Kampf übrigbliebe, seien ohnehin nur die Minderwertigen; denn die Guten seien gefallen». IMT: Der Nürnberger Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher …, fotomech. Nachdruck München 1989, Bd. 41 (= Dok-Bd. 17), S. 428 (Dok. Speer-24).
  45. ^ Ellen Gibbels: Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms, Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5, s. 93.
  46. ^ Jfr. Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, ISBN 3-421-05132-1, s. 1036.
  47. ^ Tekst til begge testamenter hod Werner Maser: Hitlers Briefe und Notizen. sein Weltbild in handschriftlichen Dokumenten. Düsseldorf 1973, ISBN 3-430-16356-0.
  48. ^ Alisa Argunova: Die acht Bestattungen Hitlers. Tysk oversettelse og kommerntar ved Wolf Oschlies. Fra Shoa.de, sist besøkt 18. desember 2008.
  49. ^ Bullock, Alan (1970). Hitler, tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. s. 41. 
  50. ^ Gallo, Max (1971). De lange knivers natt: 30.juni 1934. Oslo: Aschehoug. s. 78. 
  51. ^ http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiver/Nettutstillinger/Hitler-i-Sognefjorden/Vaaren-1934-skjebnesvanger
  52. ^ Will Berthold: Die 42 Attentate auf Adolf Hitler. Blanvalet, München 1981.
  53. ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 9-35
  54. ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 36-58
  55. ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 189-191
  56. ^ Christian Graf von Krockow: Eine Frage der Ehre. Stauffenberg und das Hitler-Attentat vom 20. Juli 1944. Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 2004, ISBN 3-499-61494-4, s. 101.
  57. ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 191-193
  58. ^ Jfr. Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Berlin 1994, s. 279f.
  59. ^ Laurence Rees: Adolf Hitler - Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 364, med sitat med kildeangivelse Table Talk, 17. oktober 1941, s. 51
  60. ^ Laurence Rees: Adolf Hitler - Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 375, mede sitat med kildeangivelse Table Talk, 14. oktober 1941, s. 59
  61. ^ William Carr: Hitler. A Study in Personality and Politics, London 1978, s. 133
  62. ^ Fullstendig sitert hos Martin Neubauer: Literatur des Nationalsozialismus: In Braunau, da ist er geboren / Da trat er ins Leben ein,/ Er, der für die Heimat erkoren, /Der unser Befreier sollt' sein. Drum zieht es voll Sehnsucht mich hin / Nach Braunau, nach Braunau am inn // Du Braunau, Gott hat dich erlesen, / Durch dich wurde er uns geschent, / Hier wurde reindeutsches Wesen / In jungfrisches Herze gesenkt; / Drum Deutscher, lenk stets deinen Sinn / Nach Braunau, nach Braunau am Inn.
  63. ^ Hans Jörg Schmidt og Petra Tallafuss: Totalitarismus und Literatur: deutsche Literatur im 20. Jahrhundert, Hannah-Arendt-Institut für Totalitarismusforschung, Stiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur, Dresden 2005, s. 100

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Adolf Hitler – sitater
Advarsel: Standardsorteringen «Hitler, Adolf» tar over for den tidligere sorteringen «Churchill, Winston».  Les mer…

Slaget om Stalingrad var et slag i og omkring Stalingradøstfronten under andre verdenskrig som ble utkjempet mellom angripende tyske og samarbeidende lands styrker, og sovjetiske styrker fra 21. august 1942 til 2. februar 1943. Slaget ble et avgjørende vendepunkt i krigen og blir ansett som historiens blodigste slag. Slaget var preget av hensynsløshet og store militære og sivile tap. Konflikten dreide seg om den tyske beleiringen av den russiske byen Stalingrad (i dag Volgograd), kampene i byen, og den sovjetiske motoffensiven som fanget og ødela de styrkene i og rundt byen som sto under tysk kommando. Totale tap (døde, sårede og fanger) for begge sider er anslått til å være mellom 1,5 og 2 millioner mennesker.[1] Aksemaktene tapte store mengder utstyr og soldater under slaget og maktet ikke senere å gjenvinne initiativet i krigen. Sovjeternes tap var antagelig minst like store, men sovjeterne hadde langt større ressurser å ta av, og seieren ved Stalingrad markerte starten på frigjøringen av Sovjetunionen og seieren over det nazistiske Tyskland i 1945.  Les mer…

Slaget ved Kursk (4. juli20. juli 1943); tysk Operation Zitadelle var et avgjørende slag på Østfronten under andre verdenskrig. Slaget var et forsøk fra tysk side på å komme på offensiven etter nederlaget i slaget om Stalingrad. Den sovjetiske motparten hadde imidlertid gode etterretninger om de tyske forberedelsene. Den røde armé etablerte dype forsvarsstillinger og samlet store styrker i reserve.

Slaget ved Kursk var et av historiens største panserslag, og sannsynligvis det luftslag i historien som medførte de største tap i løpet av én dag. Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte ikke å trenge gjennom de sovjetiske linjene, og etter hvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. Den tyske siden så slaget som «Operation Zitadelle», mens for den sovjetiske siden var dette kun slagets første, defensive fase; neste runde var offensivene «Operasjon Kutuzov» og «Operasjon Polkovodets Rumjantsev».

På tross av at Wehrmacht hadde planlagt en offensiv for å fjerne «lommen ved Kursk», klarte de sovjetiske styrkene ved sin motoffensiv å ta byene Orjol, Belgorod og Kharkov og presse de tyske styrkene tilbake på bred front. Slaget ved Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten; etter Kursk hadde Den røde armé initiativet. Slaget ved Kursk viste også at østfronten omfattet krigføring i en skala tidligere ukjent i historien. Den sovjetiske slagplanen og gjennomføringen av den var mønstergyldig[trenger referanse] og er fremdeles et studieemne på krigsskoler.  Les mer…

Østfronten under andre verdenskrig var en kampfront gjennom Sentral- og Øst-Europa fra det tyske overfallet på Sovjetunionen 22. juni 1941 til Tysklands sammenbrudd 8. mai 1945. På sovjetisk side ble kampene på østfronten referert til som den store fedrelandskrigen (russisk: Великая Отечественная война), et begrep som ble brukt som mobiliserende element og med referanse til Napoleons felttog i Russland 1812, en krig som i sin tid ble omtalt som fedrelandskrigen (russisk: Отечественная война).

Krigsskueplassen på østfronten var den største i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser, utført av begge de stridende partene. Dette gikk ut over sivilbefolkningen, men også de stridende parters soldater og landområder, samt industri og infrastruktur. Tyskland hadde akseptert Genèvekonvensjonene før krigen, men følte seg ikke forpliktet av disse siden Sovjetunionen ikke hadde akseptert dem. Begge partene brøt derfor Genèvekonvensjonene under hele krigen på østfronten, blant annet ved drap av krigsfanger i stor skala. Slik skilte kampene her seg fra kampene på andre krigsskueplasser ellers i Europa.

Kampene på østfronten varierte mellom en rekke store slag, lange framrykkinger, men også stillstand i lange perioder. Logistikkutfordringene var enorme og innebar at kampen var både mot fienden og mot vær- og terrengforhold, hvor kulde, varme, tørke og gjørme slet på utstyr og mannskaper, samtidig som de to partene kjempet om initiativet. Resultatet av kampene på østfronten under andre verdenskrig var sterkt medvirkende til den totale ødeleggelsen av det nasjonalsosialistiske Tyskland og etableringen av Sovjetunionen som en militær stormakt.  Les mer…

Loose lips sinks ships WW2 poster.jpg
Flagg ført av norske skip administrert av Nortraship

Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) var en organisasjon som under andre verdenskrig administrerte den store norske handelsflåten utenfor tyskkontrollerte områder. Nortraship ble dannet i april 1940 etter at den norske regjeringen hadde rekvirert hele den norske handelsflåten som befant seg utenfor tyskkontrollert område.[2] Nortraships flåte besto av om lag 1 000 skip;[3] det var verdens største rederi og bidro avgjørende til den allierte innsatsen under andre verdenskrig.[note 1] Nortraship ble imidlertid også kritisert av britene for å være for fokusert på profitt og for å bidra for lite på den allierte siden.[4] Fra norsk side ble disse anklagene møtt med motanklager; britene tildekket sine kommersielle interesser med krigens behov.[5]

Nortraship hadde sine hovedkontorer i London og New York, og var aktiv under og etter andre verdenskrig. Nortraship spilte en avgjørende rolle for Norge og den norske eksilregjeringen som manglet andre midler for å støtte den allierte kampen mot aksemaktene. De rekvirerte skip ble levert tilbake etter at Norge ble frigjort i mai 1945. Av Nortraships 30 000 sjøfolk omkom rundt 3 000.[note 2] Om lag 500 av Nortraships skip gikk tapt,[6] totalt 1,9 millioner bruttoregistertonn i tonnasje.[6]

Da krigen var over var Nortraships totale disponible midler om lag 4,5 milliarder norske kroner (1945 verdi),[7] til sammenligning var statens samlede utgifter for 1945-1946 vel 2 milliarder kroner.[7] De ulike forsikringsoppgjør etter tilbakeleveringen av skip var komplisert og tok lang tid; den endelig rapporten for oppgjøret ble ikke lagt frem for Stortinget før i 1964.[8] Det endelige overskudd etter oppgjøret med rederne var på 818 millioner kroner,[9] pengene tilfalt statskassen og ble brukt til å dekke underskuddet etter eksilregjeringens tid i London, det såkalte London-regnskapet.[10] I en rekke år etter krigen var det sterk strid om Nortraships Sjømannsfond, kjent som Nortraships hemmelige fond, saken ble ikke løst før i 1972.

Under den kalde krigen ble navnet Nortraship brukt som betegnelsen på regjeringens beredskapsorganisasjon for handelsflåten,[11] og etter terrorangrepet i september 2001 har navnet igjen blitt tatt i bruk.[note 3]  Les mer…

Julius Streicher.gif
Julius Streicher (født 12. februar 1885 i Fleinhausen i Bayern i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en nasjonalsosialistisk propagandist og politiker i Det tredje rike. Han var kjent som en av de sterkeste antisemitter i NSDAP.  Les mer…
  1. ^ Anslag for tap er fra engelskspråklig Wikipedia. Tapstallene er svært omtrentlige og kan sannsynligvis bare antyde hvor mange som døde eller ble såret i slaget.
  2. ^ Nortraship - Profitt og patriotisme, side 130–133
  3. ^ Nortraship - Profitt og patriotisme, side 5
  4. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 31
  5. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 348
  6. ^ a b Nortraship - Alliert og konkurrent, side 248
  7. ^ a b Nortraship - Alliert og konkurrent, side 327
  8. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 332
  9. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 329
  10. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 331
  11. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 351


Siteringsfeil: <ref>-merker finnes for gruppenavnet «note», men ingen <references group="note"/>-merking ble funnet, eller det mangler et avsluttende </ref>-merke.