Per Imerslund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Per Imerslund
Født9. mai 1912
Christiania
Død7. desember 1943 (31 år)
Oslo
Beskjeftigelse Selvbiograf, forfatter
Nasjonalitet Norge
TroskapFalangenes symbol Falange
Tyskland Tyskland
Tjenestetid19381943
Militær gradSS-Oberscharführer
EnhetSturmabteilung Sturmabteilung
Schutzstaffel Waffen-SS
Deltok iDen spanske borgerkrig
Vinterkrigen
Operasjon Barbarossa
Den finske fortsettelseskrigen

Nils Per Imerslund (født 9. mai 1912 i Kristiania, død 7. desember 1943Aker sykehus, Oslo) var en norsk forfatter, eventyrer, nasjonalsosialist og frontkjemper under den andre verdenskrig. Han sloss i mellomkrigstiden i de tyske SA-troppene mot kommunistene i Berlin og deltok i den spanske borgerkrigFrancos side. Han sto bak innbruddet hos Leo TrotskijHønefoss i 1936, hvor de var ute etter beviser for Trotskijs angivelig revolusjonære virksomhet mot Norge.

NS' venstreside[rediger | rediger kilde]

Imerslund tilhørte venstresiden blant de norske nasjonalsosialistene, knyttet til Ragnarok-gruppen og sterkt preget av den såkalte Völkisch-bevegelsen i Tyskland.[trenger referanse] I denne tenkningen var ættetenking og etnisk renhet sentrale begreper. Bevegelsen oppfattet historien som en evig strid mellom etniske grupper og denne kampen måtte vinnes om ikke det nordiske mennesket skulle gå til grunne. De så jøder, frimurere, katolikker og kommunister som krefter som ødela germanerne og proklamerte derfor kamp mot disse. Deres avvising av kristendommen førte i Norge til at de vendte seg til de norrøne gudene. Per Imerslund ble derfor karakterisert[av hvem?] som revolusjonær nasjonalsosialist, blant annet i biografien Det ariske idol.[trenger referanse] Imerslund var før og under krigen en sterk Quisling-motstander.[trenger referanse]

Tidlig liv – Norge og Tyskland[rediger | rediger kilde]

Faren Thorleif var opprinnelig fra Elverum og moren Maria fra Kristiania. Faren var på dette tidspunktet en vellykket forretningsmann. Han drev forretningen Imerslund & Co, som fremdeles eksisterer som musikkforretning. Thorleifs far hadde bidratt økonomisk til etableringen. Han ønsket etter hvert å etablere seg i Tyskland som han så som mulighetenes land,[trenger referanse] og allerede før første verdenskrig var han på forretningsreiser til keiserriket.[trenger referanse] Etter hvert satte Thorleif alle farens penger over styr, blant annet gjennom spekulasjoner under verdenskrigen og mislykkede etableringer. Men i mars 1920, mens de fortsatt hadde penger, flyttet familien – Per hadde fått søsteren Eva i 1914 – til Tyskland, og sønnen Per opplevde nøden og elendigheten i kjølvannet av den tapte krigen.[trenger referanse] Denne sto i kontrast til den materielle tryggheten han selv opplevde.

Vervingsplakat til Freikorps Hülsen, med tekst: «Beskytt Deres hjem, gå inn i Frikorps Hülsen»

Faren Thorleif var imidlertid ikke så innstilt på et nært familieliv og sønnen fikk aldri noen god kontakt med faren. Farens stadige homofile sidesprang slet på ekteskapet og førte til at morens oppmerksomhet ytterligere ble fjernet fra barna.[trenger referanse] Tiden var preget av kampen mellom nasjonalistiske og sosialistiske bevegelser. I familiens borgerlige miljø fikk Frikorpsene en helterolle og preget nok hans holdning til det senere Sturmabteilung (SA).[trenger referanse]

Familien hadde en omflakkende tilværelse, med stadige nye adresser. Dette var både fra tiden i Oslo (fram til 1920), senere i Hamburg ([1920–1921) og Berlin (1921–1923). Farens økonomiske spekulasjoner og forretningsmessige risikovilje var en hovedårsak til de stadige opp- og nedturer i familiens økonomi.[trenger referanse]

I 1923 gikk faren konkurs. Ekteskapet fortsatte hovedsakelig som et proforma-ekteskap hvor begge ektefeller tok seg tilfeldige mannlige elskere uten å bestrebe seg på å skjule dette.[trenger referanse] Per havnet på «Königliche Paul-Gerhardt-Schule» i Lübben i Spreewald sørøst for Berlin, en privatskole med prøyssisk disiplin. Familien lånte et gods av en tidligere kollega av faren, hvor de ble de boende til 1926. Per flyttet etter et år til et elevinternat i Lübben.[trenger referanse]

Den unge Imerslund og han hadde problemer med å innordne seg skolens disiplinkrave. Men her fikk han de første innføringene i Völkisch-tenkningen og han utmerket seg etterhvert med idrettslige ferdigheter og friluftsliv. Men hans skyhet og usikkerhet gjorde nære vennskap vanskelig. Sommerferiene ble tilbrakt i Norge, og særlig trived han i farfarens hus i Elverum. Da han og Eva vendte tilbake fra Norgestur høsten 1926, fikk de beskjed om at de skulle flytte til Mexico.

Oppholdet i Mexico 1927–1928[rediger | rediger kilde]

Per Imerslund flyttet til Colima ved Mexicos vestkyst i 1927

Faren hadde via en mannlig elsker fått tilgang på halvparten av dennes plantasje ikke langt fra Colima ved sørvestkysten av Mexico.[trenger referanse] Men det var et usunt og krevende, fuktig klima og store politiske uroligheter i området.

Den unge Imerslund innledet her et seksuelt forhold til den tretten år eldre huslæreren, tyskeren Hans-Dietrich Disselhoff,[trenger referanse] og det var en tilleggsbelastning for ham da han visste at Disselhoff samtidig har et seksuelt forhold til moren. Han antok med rette at Disselhoff også hadde et forhold til faren.[trenger referanse]

Disselhoff hadde internasjonal erfaring og nasjonalsosialistisk forankring. Han hadde kjempet i Freikorps Löwenfeld, et av frikorpsene av tidligere soldater fra Den tyske keiserlige flåte.[trenger referanse]

Moren Maria døde etter kort tid[når?] døde av feber, malaria, matforgiftning og underlivsblødninger, sannsynligvis som følge av tidligere syfilis.[trenger referanse]

Også Per Imerslund selv pådro seg malaria i Mexico,[trenger referanse] noe som plaget og svekket ham resten av livet.

Norge[rediger | rediger kilde]

Hamar 1928–1929[rediger | rediger kilde]

Han begynte i august 1928 på reallinjenHamar offentlige skole for høyere allmenndannelse (senere Hamar katedralskole). Faren hadde sørget for at han ble innlosjert på hybel hos skolens rektor, Karl Otto Nilssen, som var farens onkel.[trenger referanse]

Blant de vennskapene han knyttet her var Stein Barth-Heyerdahl.[trenger referanse]

Fram[rediger | rediger kilde]

Studentersamfunnet Fram var et sosialt samlingspunkt og en arena for politiske diskusjoner blant skoleungdommen på Hamar. Dette var politiske brytningstider og en stadig økende politisk polarisering, både nasjonalt og internasjonalt. Den nasjonalt orienterte høyreside, som han identifiserte seg med, fryktet en nasjonal oppløsning og sosialistisk omdanning av samfunnet i en kommunistisk retning.

Blant debattantene og deltakerne i miljøet var blant andre senere statsråd Andreas Cappelen og forfatteren, filmmannen Sigurd Evensmo og musikkmannen Sverre Bergh.[trenger referanse]

Det var i denne perioden Imerslund utviklet sin Völkisch-tenkning, som han ble kjent med særlig på skolen i Lübben. Men han opplevet også et miljø som delte hans tanker og oppfatninger og hvor disse kunne bli videreutviklet. Han hadde aldri opplevet et velfungerende demokrati eller politisk og sosial ro.

I hans ungdomsopprør lå det en sterk forakt for hva han oppfattet som borgerskapets perspektivløse holdninger og egoisme som han hadde opplevet med egne foreldre.[trenger referanse]

I Fram stod kampen i stor grad mellom lederskikkelsene Sigurd Evensmo for venstresiden og vennen Stein Barth-Heyerdahl for høyresiden.[trenger referanse]

Tilbake i Mexico 1930–1932[rediger | rediger kilde]

Faren Thorleif gikk igjen konkurs, og kunne ikke betale for sønnens opphold på Hamar. Faren hadde finansiert sine ulike forretningsmessige eventyr med sin fars penger,[trenger referanse] og dro ham med i dragsuget. Med sine siste penger kjøpte faren Thorleif en mindre gård i Mexico, beliggende i et ørkenområde.[trenger referanse] For den malariasyke Thorleif passet dette klimaet bedre.

Området ble sagt å inneholde arkeologiske artifakter, og Imerslund tilbød seg å komme sammen med Hans-Dietrich Disselhoff som han hele tiden hadde holdt brevlig kontakt med. Disselhoff hadde stor faglig interesse av dette, han var under avslutning av sin doktorgrad, 30 år gammel, og trengte praktisk erfaring å vise til når han skulle ut på arbeidsmarkedet. I påvente av at Disselhoff skulle fullføre doktorgraden og for å finansiere reise og opphold i Mexico for dem begge, var den unge Imerslund tilbake i Tyskland høsten 1929 som bygningsarbeider på en gårdsutvidelse hos noen av foreldrenes tidligere venner. Denne høsten kom han også i kontakt med den politiske diskusjonen.[trenger referanse]

Våren 1930 var han tilbake i Mexico sammen med Disselhoff. Noe arkeologisk materiale ble også funnet.[trenger referanse] Disselhoff reiste etterhvert hjem, mens Per ble i Mexico og streifet rundt på hesteryggen og levde av det han tjente på antikvitetene og som kvegdriver.

Han fikk melding om at farfaren døde i juni 1931.

Oppholdet forsterket ytterligere hans ry som en internasjonal eventyrer da han senere vendte tilbake til Norge.[trenger referanse]

Gatekamper med SA i Berlin 1932–1933[rediger | rediger kilde]

Imerslund resite nå til Berlin, hvor han ble oppfordret til å fortelle om disse gjennom en avisartikkel, og dette danner grunnlaget for romanen Hestene står salet.[trenger referanse]

Men han orienterte seg mer mot den politiske aktivismen og identifiserte seg med nasjonalsosialistene. Han lot seg rekruttere inn i de aksjonistiske SA-avdelingene og bodde i perioder på hjem for SA-tropper og vanket i såkalte Sturm-lokaler for SA-menn.[trenger referanse]

SA-fløyen representerte den revolusjonære, arbeiderorienterte, anti-kapitalistiske tenkningen innen den tyske nasjonalsosialismen. Det fantes en utbredt skepsis mot Hitler og andre sentrale nasjonalsosialister på grunn av deres kontakter i storkapitalen, blant industriherrene og de gamle maktstrukturene. Hans miljø og tenkning var preget av anarkistisk politikerforakt.revolusjonære, arbeiderorienterte, anti-kapitalistiske tenkningen Slik ble ikke den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 den grunnleggende samfunnsendringen SA-miljøene ønsket. (Oppgjøret mellom fløyene i NSDAP kom til et endelig høydepunkt da SA-fløyen ble eliminert under den såkalte «lange knivers natt» 30. juni 1934, da blant annet SAs leder Ernst Röhm ble myrdet.)

Norge 1934–1937[rediger | rediger kilde]

Oslo og politikk[rediger | rediger kilde]

Han returnerte til Oslo våren 1934 og ble knyttet til Eugen Nielsens Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti (NNSAP) med blant andre sin gamle venn Stein Barth-Heyerdahl. Partiet hadde tatt opp i seg deler av den venstre-orienterte Völkisch-tenkningen han kjente fra Tyskland, hvor Judea (dvs jøder, kommunister og frimurere; Roma (katolikker, jesuitter og kristne for øvrig) og Tibet (teosofer, antroposofer og andre østlig inspirerte tenkninger) var kreftene som måtte bekjempes om ikke det germanske mennesket skulle gå under.[trenger referanse]

Partidager i Nürnberg 1935[rediger | rediger kilde]

Den rumensk fascistlederen Corneliu Zelea Codreanu gjorde sterkt inntrykk på Per Imerslund. Codreanu ble drept i 1938.

Imerslund dro til Tyskland og besøkte de massive partidagene til NSDAP i Nürnberg 10.–16. september 1935.[trenger referanse] Temaet for denne rikspartidagen var Rikspartidag for Frihet og de nye tyske raselovene ble introdusert her. Under disse partidagene traff Imerslund mange internasjonale meningsfrender, blant annet representanter for British Union of Fascists, den italienske fascistbevegelsen og den finske fosterlandsbevegelsen. Men særlig gjorde stifteren av den rumenske Jerngarden, Corneliu Zelea Codreanu, et sterkt inntrykk.[trenger referanse]

Her traff han også Hans S. Jacobsen, en norsk sosialøkonom og skipsmegler som ble en viktig ideologisk faktor for ham.[trenger referanse] Jacobsen ga ut tidsskriftet Ragnarok, og både tidsskriftet og Jacobsen som person ble et talerør og samlingspunkt for denne gruppen.

Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon[rediger | rediger kilde]

Kretsen med Per Imerslund besto blant andre av Stein Barth-Heyerdahl, Hans S. Jacobsen, Geirr Tveitt, Tor Strand og Otto Sverdrup Engelschiøn og Albert Wiesener. Denne var i sterk opposisjon til Quisling og Nasjonal Samling som de så som en ryggløs, vassen utgave av nasjonal tekning som var altfor influert av kristen tankegang. Bare det at de for eksempel brukte presten og frimureren Kjeld Stub som en av sine mest brukte talere var diskvalifiserende i seg selv. Slik sett var minipartiet Nasjonal Samling mer eller mindre som de andre partiene og representerte ikke noe reelt alternativ.

Imerslund og vennene la vel så mye vekt på siste leddet i sin nasjonalsosialisme. Her var fellesskapløsninger, planøkonomi, gjerne høyt skattetrykk, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer viktige for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggløse politikere hadde fått landet inn i. Denne tenkningen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjente denne. Kun slik kunne lederne få legitimitet. Og kampen sto mot de nevnte nedbrytende kreftene og denne sosialismen var slik sett nasjonal og nyhedensk og ikke en del av en internasjonal ideologi.

Avstanden til Quisling og hans livsfjerne, kvasikristne, abstrakte tenkning var derfor meget stor og ble av denne gruppen ansett for å være helt perspektivløs. Forakten for Quisling og NS ble enda tydeligere under okkupasjonen da denne kretsen også så på Quisling som en løpegutt for de tyske okkupantene som etter gruppens mening ikke hadde noe her å gjøre. Henrettelsen av Gunnar Eilifsen ble oppfattet som den åpenbare avsløringen av regimet.

Arbeidstjenesten 1936[rediger | rediger kilde]

Imerslund var en utpreget handlingsorientert aktivist, og trivdes dårlig med pratende polemikere. Politikk var å handle, og Norge som land skulle bygges. Han ble derfor en av drivkreftene bak Arbeidstjenesten, organisert i første rekke av Imerslund, Tor Strand og reklame- og filmmannen Walter Fürst. Hensikten var ikke først og fremst å bøte på arbeidsløsheten, men idealistisk: å fremme dugnadsånd for nasjonen blant ungdom. Denne Arbeidstjenesten var inspirert av den tyske Riksarbeidstjenesten og dannet opptakt til den tvungne NS Arbeidstjeneste (AT) som nazistene senere innførte under den tyske okkupasjonen. Arbeidstjenesten skulle bokstavelig talt rydde ny mark for nye småbruk. De brøt opp stubber, drenerte, fjernet stein og bygget vei, tungt kroppsarbeid i og med den norske naturen. Med morgenrevelje kl 06.00, politisk høytlesing før frokost, tungt arbeid og streng disiplin skulle de håpefulle herdes. Politiske motstandere prøvde å latterliggjøre tiltaket, og påpekte at dyrkingen av slitet og den maskuline kraft hadde klare homoerotiske undertoner.

Den første arbeidsleiren i Arbeidstjenestens regi var i Stor-Elvdal sommeren 1936. Imerslund hadde med stor suksess ledet og organisert rekrutteringen fra Midt-Norge og kastet seg over de praktiske oppgavene med stor energi. Men han ble ofte slått ut av malariaanfall, med tilhørende høy feber og dårlig allmenntilstand. Likefullt var han en sentral person på arbeidstjenesten, beundret som en profet av de andre utfra sin fargerike bakgrunn og hele sin fysiske fremtoning.

Men Imerslund og den Quislingskritiske fløyen hadde bare begrenset suksess med å distansere dette tiltaket fra Nasjonal Samling. De stilte seg bak Johan B. Hjorts opposisjonelle linje innen NS, og satte stor pris på Hjorts besøk i leiren i Stor-Elvdal. Dette var første gang Imerlund traff Hjort. Arbeidstjenesten var ikke politisk nøytral med dens idealisering av bonden og forakt for politikere, livsfjerne teoretikere og byfolk som var snyltere, herunder mange innen NS. Arbeidstjenestens farger var rødt og svart: blod og jord; rase og natur smeltet sammen.

Imerslund hadde på denne tiden hadde fått gitt ut Das Land Noruega i Tyskland, og arbeidet med den norske oversettelsen Hestene står salet til Gyldendal. Samtidig med at han hadde kåserier i NRK, men det var klart at det var i Arbeidstjenesten praktiske handling han følte seg hjemme, mer enn som forfatter og skribent.

Innbruddet hos Trotskij[rediger | rediger kilde]

Trotskij under oktoberrevolusjonen 1917

Det vakte oppstandelse i mange politiske miljøer da regjeringen Nygaardsvold sommeren 1935 ga oppholdstillatelse til den sovjetiske revolusjonshelten og nære Lenin-medarbeideren Lev Trotskij, heller ikke overraskende i Imerslunds miljø. En forutsetning for oppholdstillatelsen var at Trotskij ikke drev politisk virksomhet. Hans miljø tvilte på om Trotskij i det hele tatt hadde falt i unåde hos Stalin, og var sikker på at han drev politisk undergravingsarbeid. Dette ønsket de å finne beviser for og slik både få Trotskij ut av landet. Slik ville de sette den nye arbeiderpartiregjeringen i forlegenhet og vise for all verden at Arbeiderpartet fortsatt var et marxistisk, revolusjonært parti med internasjonal orientering man ikke kunne stole på.

Det fikk internasjonal oppmerksomhet at Trotskij hadde kommet til Norge etter fire og et halvt år i Tyrkia og to år i Frankrike. Blant journalister og andre med ukjente hensikter var ikke Imerslund og hans miljø de eneste som spanet rundt huset hvor Trotskij og hans familie var innlosjert på det lille stedet Heradsbygda rett utenfor Hønefoss. Det var en strøm av særlig utenlandske besøkende til Trotskij, av dem angivelig mange jøder, og fantasiene var store om hva som ble diskutert og angivelig instruert.

Dette var aktivisme helt etter Pers ånd, hvor aktiv politisk handling ble krydret med internasjonale sammensvergelser, personlig risiko, hemmelighetskremmerier og spenning. Utover sommeren og høsten 1936 opplevde dette miljøet det stadig mer prekært å få satt en stopper for det de mente var en farlig virksomhet som regjeringen og Trotskij stod for. Etter en tids snakk og usikker planlegging utførte Imerslund og et par andre et raskt raid mot Trotskijs hus natten mellom 5.- 6. august, da de hadde funnet ut at han var på reise til Kristiansand. De prøver å bløffe seg inn som politifolk, men blir avslørt av husvertens datter. De hadde heller ikke gjort seg tilstrekkelig kjent med huset på forhånd og det hele endte med en hurtig retrett tilbake til Oslo. De blir stoppet av politiet underveis som noterer navnene på alle, bortsett fra Imerslund. Han hadde stukket av på egen hånd og gjør et innbrudd senere på natten ved å klatre inn gjennom et vindu, men det ender uten utbytte. Husvertens datter hadde gjenkjent en i gruppen og det ender med tiltale i Drammens lagmannsrett og dom 15. desember 1936. Det ble ganske milde dommer. Statsadvokaten var Sverre Riisnæs, senere justisminister i Quislings andre regjering under krigen. Gruppen tok de milde dommene som en seier, samt ikke minst fordi omtrent samtidig, 18. desember, meddeler regjeringen at Trotskijs oppholdstillatelse er trukket tilbake og at han har fått visum til Mexico. Imerslund var glad for at Norge er kvitt «marxistjøden», men han så også ironien i at Trotskij i stedet er sendt til hans andre hjemland Mexico. Her ble Trotskij drept av Stalins agent 20. august 1941.

Den spanske borgerkrigen 1937[rediger | rediger kilde]

Frontene i den spanske borgerkrigen etter Imerslunds hjemreise i 1937.
Utfyllende artikkel: Den spanske borgerkrig

For den handlingsorienterte Imerslund var den spanske borgerkrigen en arena for politisk handling. I tillegg skulle han skrive artikler for avisen Tidens Tegn og leverte en del artikler. Men hans krigsinnsats våren 1937 ble aldri verken enkel eller glamorøs. Allerede på vei til Spania, på gjennomreise i Portugal ble han arrestert som mistenkelig utlending og måtte sitte et døgn i en svært overfylt, elendig celle. Han fikk hjelp av det norske konsulatet og kom seg videre.

Da han endelig kom til Spania var det vanskelig å finne en passende stridende avdeling. Han hadde tross alt ingen formell militær bakgrunn og den spanske fremmedlegionen var reneste selvmordsavdelinger. Etter mye om og men havnet han i den falangistiske militisen. Da han endelig kom til fronten, ble de liggende på noen avsvidde høyder på Cordoba-fronten og utveksle skudd med sosialistene noen hundre meter borte. De hadde lite vann og mat, det var svært varmt og Imerslund var dårlig av malariaen. I tillegg måtte han i brev til vennen Disselhoff bekjenne at han opplevde i stedet krigens meningsløshet. Dette kom også fram i hans til dels meget gode artikler fra denne tiden. Skuffet måtte også Imerslund konstatere at klokkens skrues tilbake i Spania etter Francos seier og at det ikke var et nytt, radikalt, revolusjonært Spania som seiret.

Men Imerslund følte seg også modnet og styrket av at han hadde vært i kamp og i livsfare ved fronten. Svekket av malaria ble han trukket ut av kamp og reiste tilbake til Oslo samme sommer.

Norge, ekteskap, Mexico 1937–1940[rediger | rediger kilde]

Han var i årene fram til utbruddet av andre verdenskrig opptatt med mange av de tidligere aktivitetene, Arbeidstjeneste om sommeren, skriving og den sedvanlige, kanskje litt rastløse reisevirksomheten resten av året. Han besøkte både Tyskland, Sverige og Mexico. I Tyskland deltok han i 1937 på det årlige seminaret for nordiske forfattere i Travemünde, blant andre sammen med Mikkjel Fønhus som Imerslund hadde foreslått som deltaker. Det var ikke ukontroversielt i Norge å delta på slike arrangementer i Tyskland.

Etter splittelsen av Nasjonal Samling i 1936 fikk også kretsen rundt Ragnarok tilsig av nye, skuffende tidligere NS-medlemmer med Johan B. Hjort i spissen. Da Walter Fürst fikk ordnet et møtelokale i Oslo sentrum for høyreradikale Nasjonal Samling-motstandere, fikk også Imerslund et mer fast tilholdssted i byen. Mye av den politiske energien ble brukt på å konspirere mot Nasjonal Samling og forsøke å etablere et alternativ.

Imerslund vakte alltid stor oppmerksomhet blant kvinner, som raskt flokket seg rundt ham. Hans tilsynelatende kjølige avstand og interesse, og mangelen på sladderaktige historier omkring denne flotte mannen synes å ha ført til en enda større interesse. Mystisk, vakker, og full av eksotiske opplevelser, men også ryddig og redelig. Selv oppfattet han nok sin manglende interesse som et problem, særlig når vennene til stadighet påpekte hans store muligheter. Men da hans venn Hans-Dietrich Disselhoff, som han hele tiden hadde hatt brevlig kontakt med, giftet seg i 1936 og litt senere fikk en datter, skjønte han at han burde følge vennens eksempel. Per aksepterte den gjengse fordømmelsen av homofili i sitt miljø og ønsket å bekjempe den. Han mente selv at hans homofili var påført ham gjennom Disselhoffs forføring.

Imerslund giftet seg derfor 26. mars 1938 i en nyhedensk seremoni med Liv Asserson, søsteren til en norsk operasangerinne i Tyskland som han først innledet et forhold til. Men han falt angivelig pladask for den 21 år gamle søsteren Liv da han traff henne. Selv var Imerslund 26 år. Antakelig hadde den eldre søsteren gjennomskuet ham og han søkte trøst det nærmeste stedet han fant. Den praktiske og jordnære Liv passet nok Per bedre enn den kunstneriske operasangerinnen. Byllupsreisen ble en rundtur til blant annet Danmark, Spania og Mexico. Det er grunn til å tro at Liv her ble klar over at hun inngikk i mannens heteroseksualiseringsprosjekt, men hun valgte å bli hos ham så lenge han levde. De fikk senere to barn sammen. Den yngste ble født etter farens død.

Men da krigen bryter ut, og særlig vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland, er Imerslund klar for ny innsats.

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Miljøet rundt Imerslund reagerte svært negativt på Hitler og Stalins vennskapspakt og blitzkrigen mot Polen syv dager senere. Et slikt overfall på en annen nasjon var for dem en krenkelse av nasjonalsosialismens grunnidé om det enkelte folks selvbestemmelse. Et nasjonalsosialistisk land er per definisjon ikke imperialistisk, ifølge deres tenkning. Slik ekspansjonisme var det fascistene som holdt på med, som etter denne gruppen oppfatning var borgerskapets siste krampetrekning. Begge disse hendelser ble oppfattet som kynisk stormaktspolitikk. Vennskapspakten innebar også et farvel til de rasesolidariske holdningene. Verre ble det da det gikk opp for alle at vennskapspakten også var et grønt lys for Sovjetunionen å angripe Finland.

Vinterkrigen[rediger | rediger kilde]

Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen ble et kall for den aksjonistiske Imerslund. Dette var Davids kamp mot Goliat, og han var selvfølgelig på Davids side. Finnenes innledende suksesser forsterket denne oppfatningen. Hans miljø opplevde i denne saken at her var de på linje med størstedelen av både det norske og det internasjonale samfunnet. Utover vinteren konstaterer miljøet noe indignert at det tydeligvis hadde vært lettere å mobilisere til krigsinnsats for bolsjevikene i Spania enn mot dem i Finland. Da han meldte seg til krigstjeneste, fikk han straks følge av andre fra miljøet. De ville ikke være noe dårligere enn Imerslund, som nå var blitt et idol og en myte i miljøet.

23. februar 1940 reiste han til Finland. Ved avreisen får han av Walter Fürst en lerke med jord fra Arbeidstjenestens nybrottsfelt. Som rumenske Corneliu Zelea Codreanu skulle han ha fedrelandets jord ved hjertet.

For å avlaste de finske styrkene som var sterkt presset på Det karelske nes, skulle de regulære finske styrkene ved Salla i Nord-Finland trekkes sørover og erstattes av de frivillige, internasjonale styrkene. Etter iskald trening i den nordfinske byen Kemi, med temperaturer ned mot minus 40, ble de sendt mot fronten i mars. Men idet de ankom var krigen over. Skuffet og bitter over Finlands ydmykende våpenhvileavtale og uten selv å få gjort noen innsats, måtte han og de andre dra hjem. 1. april ble Imerslund dimittert og kom hjem 4. april, fem dager før den tyske invasjonen.

I Norge[rediger | rediger kilde]

9. april 1940 ga to sjokk for Imerslund og hans miljø, den tyske invasjonen og Quislings regjeringsdannelse. Selv om de oppfattet den tyske invasjonen som en krenkelse på lik linje med invasjonen av Polen, var de av den mening at dette også skyldtes de mange feil den norske regjeringen hadde gjort i forkant. Quislings statskupp bare forsterket den forakten de følte overfor ham og hans folk.

Imerslund forsøkte å melde seg til tjeneste 9. april, og stilte med sin Finlandsuniform og full oppakning. Han fikk beskjed om å dra hjem og avvente nærmere ordre. Han deltok i stedet, dog noe passivt, i intrigene overfor tyskerne for å bli kvitt Vidkun Quisling. Denslags var imidlertid ikke noe for ham, selv om han skummet av raseri overfor dette «frimurerkuppet». Imerslunds gruppe følte en trussel ved at deres politiske motstandere hadde kommet til maktmidlene og de var redd de skulle lide samme skjebne som det tyske SA.

Raseriet var stort i miljøet, og noen av Imerslunds Finlandsvenner hadde mistet nær familie under det tyske felttoget. Alt ble oppfattet å være Quislings skyld, og de gikk med attentatplaner mot Quisling, Wilhelm F. K. Christie og Harald Franklin Knudsen, som alle bodde på Hotel Continental. Imerslund oppsøkte Christie, angivelig for å advare ham, men ble i stedet anmeldt for trusler. Imerslund nektet å oppgi navnet på de andre involverte og en lang rettsprosess endte det med at han fikk en bot. Men hele episoden vitnet om en litt overspent atmosfære.

Imerslund måtte ha et levebrød for seg og Liv, de bodde på denne tiden midlertidig hos Livs mor i Oslo. Han fikk sommeren 1940 en radiojobb i NRK. Her leste han hovedsakelig nyheter, men dro også på reportasjereise til Tyskland i august. Han var ettertraktet for tyskerne etter bokutgivelsen, sine tyskkunnskaper og sin internasjonale bakgrunn. Imerslund selv mente at han slik kunne bidra til å holde Quisling og andre NS-medlemmer unna radiomediet. Da han i oktober, etter reisen til Tyskland, holdt et radiokåseri som må ha provosert NS-medlemmene ved å framholde Tyskland som et sosialistisk arbeiderparadis, er hans radiokarriere over. Med Vidkun Quisling og Nasjonal Samling tilbake til makten gjennom Josef Terbovens kommissariske statsråder 25. september, er Ragnarok-kretsen slått ut.

Kretsen opplevde at de sto ved et veiskille med to valg og de delte seg mellom disse: inn i aktivt motstandsarbeid (som f.eks Otto Engelschiøn og Johan B. Hjort) eller bite i det sure eplet og arbeide innenfor Nasjonal Samling (som f. eks Hans S. Jacobsen). Imerslund valgte sin egen vei ved å stå utenfor, inntil «den siste frimurer forlater NS» var dette et helt uaktuelt alternativ. Men ifølge Otto Sverdrup Engelschiøn førte Pers aversjon mot den tyske okkupasjonen til at han også forsynte motstandsbevegelsen med viktige opplysninger om tyskerne i Norge resten av krigen.

Med Waffen-SS i krig[rediger | rediger kilde]

Den arbeidsløse Imerslund lot seg overtale til å bli med på et lederkurs i Arbeidstjenesten vinteren 1940–41, men fant seg ikke tilrette i det han oppfattet som et underbruk av Nasjonal Samling. Vidkun Quislings appell i januar 1941 om å melde seg til krigstjeneste gjorde ingen inntrykk, snarere var Imerslund og hans krets svært skeptiske til den tyske imperialismen.

Men med Operasjon Barbarossa ble kortene fordelt på nytt. Tysklands vennskap med Sovjetunionen var over og det ble også i Norge kallet til kamp mot bolsjevikene i øst. Imerslund meldte seg til tjeneste umiddelbart under løfte om å skulle kjempe under norsk flagg og kommando mot kommunismen og i solidaritet med Finland under den finske fortsettelseskrigen. Etter å ha blitt bombet av sovjetiske fly, gikk finske styrker over grensen 25. juni i Karelen for å ta tilbake områdene Finland hadde mistet etter vinterkrigen.

Ukraina[rediger | rediger kilde]

Fortsettelseskrigen, hvor Imerslund tjenestegjorde ved Sallafronten, der hvor XXXVI korps stod mot 14 armé

Sammen med anslagsvis 1 000 andre nordmenn ble han sendt til Operasjon Barbarossa og tjenestegjorde i Waffen-SS, 5. SS-Panzer-Division «Wiking» som en del av Armégruppe Sør i Ukraina, hele veien til Dnepropetrovsk.[trenger referanse] Imerslund tjenestegjorde som vanlig menig, selv om han med sin bakgrunn kunne ha fått en mer kvalifisert tjeneste.

De vanskelige forholdene på Østfronten førte til at han etter fire måneders tjeneste i oktober 1941 ble innlagt på sykehus i Wrocław med dysenteri.[trenger referanse] Imerslund offentliggjorde senere svært lite om sine opplevelser i denne tiden.

Finland[rediger | rediger kilde]

Imerslund ble tildelt den tyske militærordenen Jernkorset av andre klasse etter innsatsen i Finland 1941. Han ga senere medaljen til hunden sin.

På denne tiden fikk han også vite at Liv var gravid. Sønnen Ole ble født i desember 1941, mens han selv lå på sykehuset. Han var sykmeldt i tre måneder etter felttoget i Ukraina. Alt tyder på at Imerslund var psykisk skadet etter redslene ved fronten i Ukraina.[trenger referanse] Etter å ha sluppet ut av sykehuset i Breslau var hans skepsis og forakt for den tyske krigføringen enda større.[trenger referanse] Han ble glad[trenger referanse] da innflytelsesrike bekjente fikk ham over til tjeneste i Finland, hvorhen han hele hadde tiden villet.[trenger referanse] Imerslund var fremst ved fronten i Salla i Nord-Karelen som Kriegsberichter med grad av oberscharführer, noe som innebar at han som soldat skulle også skrevartikler til SS-bladet Das Schwarze Korps. Imerslund dekket her den finske sabotasjevirksomheten bak de russiske linjene.[trenger referanse]

På et slikt oppdrag ble han truffet av et russisk dumdum-skudd i skulderen, dvs. kuler som ekspanderer og river opp når de treffer kroppen. Skulderen og overarmen ble sterkt skadet og han ble innlagt på feltlasarettet i Kemi innerst i Bottenviken, hvor han hadde vært to år tidligere. Legen ville amputere venstre arm, men han nektet dem å gjøre dette.[trenger referanse] Imerslund ble tildelt Jernkorset av andre klasse for tapperhet i felt, og fikk beskjed om at han kunne forvente forfremmelse.[trenger referanse] Sterkt skadet reiste han hjem til Norge og ble lagt inn på Aker sykehus. Her ankom han i mai 1942, sterkt svekket av skadene og høy feber. Men den østerrikske kirurgen klarte å lappe ham sammen, selv om han måtte tåle store smerter og gå med et stativ som holdt overarmen i vannrett posisjon ut fra skulderen i 15 måneder.[trenger referanse]

Krigstraumatisert og kamp mot Quisling[rediger | rediger kilde]

Foruten alle vennene som kom på sykebesøk hos Imerslund, besøkte justisminister Sverre Riisnæs ham og ba om unnskyldning for sin rolle som aktor i Trotskij-saken. Riisnæs var kjent som en av frontkjempernes beste venn, og til tross for sin posisjon, delte han Imerslunds og hans miljøs skepsis til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling.[trenger referanse] Riisnæs' arbeid med å etablere den pangermanske Germanske-SS Norge kan sees som et tiltak for å skaffe seg en posisjon basert på miljøer som Imerslund tilhørte.[trenger referanse] Dette var også en organisasjon som Imerslund og flere av hans venner sluttet seg til, inntil også den ble overtatt av Nasjonal Samling og til dels militarisert av Jonas Lie utover 1942 og rammet av Eilifsen-saken.

Mens han lå på sykehuset gjenopptok Imerslund sin skribenttilværelse. Han skrev om deler av sine frontopplevelser og hvordan det var å komme hjem. Men det viste seg vanskelig å få dette publisert, da pressen var kontrollert av det Per og hans miljø kalte «Heimesittere».[trenger referanse] Men i Germanske-SS Norges organ «Germaneren» slapp Imerslund til.

«Germaneren» ble sammen med «Ragnarok» de viktigste talerørene for den Quisling- og NS-kritiske fløyen av den norske nasjonalsosialismen.[trenger referanse] Her publiserte Imerslund blant annet i artikkelen «Sabotører i egne rekker» et svært sterkt angrep på det han kaller «de kunstige jødene», altså frimurerne i Nasjonal Samling.[trenger referanse] NS ved generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesang svarte at dette var lojale og «anstendige nasjonalsosialister».

Imerslund var på denne tiden sterkt preget av krigsopplevelser og det han opplevet som et svik fra mange kanter.[trenger referanse] Han holdt seg til sine gamle venner og andre tidligere frontkjempere. Etter å ha blitt skrevet ut fra Aker sykehus ble han overført til Rekonvalesenthjemmet Ragnar BergVoksenkollen for rekonvalesens. Utover høsten 1942 fortsatte han herfra sin skribentvirksomhet med stadige nye angrep mot establishment[klargjør] og en idyllisering av den norske bonde.

Samme høst kjøpte han og Liv en gård ved Haglebu i Eggedal for penger lånt av Livs mor.[trenger referanse] Imerslund var imidlertid der mest på korte og hektiske besøk. Han fikk et rom i Grav gård i Bærum som var eid av en av hans venner. Her redigerte han etter oppfordring fra Hans S. Jacobsen en artikkelsamling.[trenger referanse] En del andre artikler han skrev på denne tiden er sterkt preget av at han var krigstraumatisert og muligens led av posttraumatisk stresslidelse.[trenger referanse] Men i hans eget miljø ble han i stadig større grad oppfattet som en visjonær seer, og ble gjenstand for en viss persondyrking.[trenger referanse]

Imerslund og hans miljø ble sjokkert over Eilifsen-saken,[trenger referanse] hvor politifullmektig Gunnar Eilifsen 16. august 1943 ble henrettet etter å ha stilt seg bak fem av sine underordnede som hadde nektet å arrestere tre unge jenter som ikke møtte til Arbeidstjenesten. Miljøet oppfattet Quisling som en løpegutt for Josef Terboven.[trenger referanse] Imerslund inviterte vennene til stabburet på gården i Eggedal og i månedsskiftet september/oktober ble det konspirert om en aksjon mot Vidkun Quisling.[trenger referanse] Planen var å kidnappe ham fra «førerresidensen» GimleBygdøy. Gruppen hadde fått brakt på det rene at det var et ganske utilstrekkelig vakthold. Dette skulle komme etter en periode med sabotasje og geriljaaktivitet av motstandsceller med tidligere frontkjempere og andre pålitelige nasjonalsosialister mot en stadig mer demoralisert okkupasjonsmakt ettersom krigen gikk stadig dårligere. Fjerningen av Quisling skulle være signalet til alle gruppene om det åpne væpnede sluttoppgjøret. Målet var å opprette en stat styrt nedenfra og opp av folk som var herdet av kampen, i samsvar med SA-tenkning.[trenger referanse]

Med Imerslund som pådriver planla kretsen å slutte seg til motstandsbevegelsen.[trenger referanse] Hans S. Jacobsen hadde som nazistisk fylkesmann i Østfold førstehånds erfaringer med hvordan regimet fungerte, herunder hva han oppfattet som korrupte, selvberikende elementer.[trenger referanse] De fremste målene var Vidkun Quisling selv, høygradsfrimureren og finansminister Frederik Prytz og kulturminister og generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesang. De ble alle sett på som å ha beriket seg mest på makten, samtidig som frontkjemperne ble sviktet både moralsk og materielt.[trenger referanse]

Imerslund hadde også kontakter innen motstandsbevegelsen.[trenger referanse] Særlig var dette de som før krigen hadde vært med i de tidligste faser i arbeidstjenesten, Nasjonal Samling og i Trotskij-aksjonen, og som etter begivenhetene høsten 1940 var blitt motstandsfolk. Videre har flere kilder hevdet at Imerslund helt siden høsten 1940 drev et dobbeltspill ved å varsle motstandsfolk i fare,[trenger referanse] blant andre Otto Engelschiøn, samt forsynte den norske etterretningen med opplysninger om den tyske tilstedeværelsen i Norge.[trenger referanse] Imerslund foraktet hva han oppfattet som tysk arroganse enda mer etter krigserfaringene og tyske overgrep også mot Norge.[trenger referanse] Han ga Jernkorset sitt til hunden sin.[trenger referanse][klargjør]

Død[rediger | rediger kilde]

I slutten av oktober dro Imerslund til byen, men det var uklart i hvilke ærender. Det er heller ikke kjent hva han egentlig gjorde, men det hevdes at han møtte tidligere frontkjempere i Oslo, Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Moss, Porsgrunn, Grimstad og andre steder. Den 4. desember skled han på issvuller på trappen til den daværende Østbanestasjonen i Oslo og falt på den skadede venstre skulder. Han ble igjen innlagt på Aker sykehus og behandlet av den samme legen som sist. Bruddet i overarmen ble slått opp, det gikk infeksjon i såret og Imerslunds malariasmittede kropp hadde for dårlig immunforsvar til å takle dette. Nok en gang skal han ha nektet amputasjon. Liv ble varslet, men var igjen gravid og orket ikke lenger «å være vitne til hans lidelser».

Med malariaparasittene i kroppen gikk infeksjonen over til blodforgiftning, og den 31 år gamle Per Imerslund døde på Aker sykehus den 7. desember 1943.

Til tross for at de sentrale kretsene i Nasjonal Samling ville forbigå Imerslunds død i stillhet, møtte justisminister Sverre Riisnæs opp i bisettelsen i Vestre gravlund nye krematorium.

Ragnarok kom i romjulen med et spesialnummer viet Imerslund, hvor alle vennene hadde sine hyldingsartikler. Videre ble hans død viet stor oppmerksomhet i Germaneren og Das Schwarze Korps. Dessuten hadde en del soldater gitt omtaler til SS-feltpost.

Pålitelige kilder hevder at Per Imerslund fortsatte med å koble frustrerte frontkjempere med motstandsbevegelsen, selv på dødsleiet.[trenger referanse]

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Som forfatter regnet Imerslund seg som inspirert av den amerikanske forfatteren Jack London og nordmannen Erling Winsnes. Debutromanen Hestene står salet er selvbiografisk og skildrer forfatterens opplevelser, drømmer og lengsler i det eventyrlige Mexico (sitat Sørensen).

  • Brandytelegrafen, sammen med Stein Barth-Heyerdahl under psevdonymet Kung Krees v. Kressenstein. – Ikke utgitt på forlag. (1929)
  • Das Land Noruega (Insel Verlag, 1936); norsk utgave Hestene står salet (Gyldendal, samme år)
  • Erlebnisse in Mexiko (Insel verlag, 1943); norsk utgave Videre i passgang, opplevelser i Mexiko og Spania (Kamban forlag, 1944)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]