Portal:Museum
Portal Museum
Et museum, musé eller muse er en institusjon som samler, bevarer, forsker på og stiller ut kunstverk eller andre gjenstander som har vitenskapelig, naturhistorisk eller kulturhistorisk interesse. Museer spesialiserer seg vanligvis innenfor ett eller flere fagfelt, og har fagfolk med stor interesse for, eller med spesialutdanning innenfor disse fagfeltene.
- I nyhetene
- Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider er tildelt UNESCO-status i katedralbyggingens internasjonale fagmiljø. Museumsforbundet gratulerer med UNESCOs viktige anerkjennelse av Bygghyttas organisering og utførelse av bevaringsarbeidet ved Nidarosdomen og Erkebispegården. Like før jul fikk Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) plass på UNESCOs prestisjetunge fortegnelse over gode vernepraksiser. Bygghytta ved NDR er av Stortinget utpekt til å være et nasjonalt […]
- Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design åpner i 2022 sitt nybygg på Vestbanetomta i Oslo. Museet blir Norges største kulturbygg og skal markere museet som en kunst- og kulturformidler av internasjonalt format. Åpningen er utsatt flere ganger.
- I statsbudsjettet for 2020 har Regjeringen lagt inn 35 mill. for å starte byggingen av nytt Vikingtidsmuseum.
- Oslo museum er kåret til Årets museum i Norge 2019.
- Årets museum i Europa i 2019 er Rijksmuseum Boerhaave i Leiden i Nederland.
- Europarådets museumspris for 2019 gikk til Museum of Communication, i Bern.
- Google Art Project viser høyoppløslige fotografier av kunstverk fra en rekke verdenskjente museer.
- Byen Lübeck fikk i 2015 sitt Hansa-museum, der Bergenshandelen har en fremtredende plass. Europeisk Hansamuseum.
- Saga Farmann en kopi av Klåstadskipet, skal seile leia nordover til Murmansk. Skipet skal deretter gjennom russiske elver helt til Svartehavet og hjemover via Istanbul og Middelhavet.
- DigitaltMuseum er en felles database hvor samlingene til norske museer presenteres. DigitaltMuseum ble etablert i 2009. Digitalmuseet.no
- Norges Museumsforbund er felles paraply for alle museer i Norge.
- ICOM er den internasjonale museumsorganisasjonen.
- SSBs museumsstatistikk viser at norske museer i 2018 hadde 10,9 millioner besøk.
Museer i Norge ·
Museer i Oslo ·
Museer i Bergen ·
Museer i Trondheim ·
Museer i Stavanger ·
Museer i Innlandet ·
Museer i Vestfold og Telemark ·
Museer i Troms og Finnmark ·
Museer i Agder ·
Museer i Vestland ·
Museer i Rogaland ·
Museer i Møre og Romsdal ·
Museer i Trøndelag ·
Museer i Nordland ·
Museer i Sverige ·
Museer i Stockholm ·
Museer i Danmark ·
Museer i København ·
Museer i Latvia ·
Museer i Berlin ·
Museer i Storbritannia ·
Museer i London ·
Museer i Paris ·
Museer i Italia ·
Museer i Spania ·
Museer i Kina ·
Museer i USA ·
Museer ·
(en) Museums – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Museumssamlinger på Commons
|
KUBEN i Arendal er en del av den konsoliderte museumsenheten Aust-Agder museum og arkiv (forkortet AAma), etablert i 2015 som fylkesmuseum i Aust-Agder. KUBEN har en historie fra den første etablering av museum i Arendal i 1832 under navnet Arendal skoles offentlige Bibliotech og Musæum, forkortet til Arendals Museum. Kuben og AAma har hovedsete på Langsæ gård i utkanten av Arendal sentrum, og omfatter fra 2015 også Setesdalsmuseet og Grimstad bys museer. Jan Ledang ble i 2015 ansatt som direktør for Aust-Agder museum og arkiv. Les mer…
|
Museer: Naturhistoriske museer · Industrimuseer · Arkeologiske museer · Kulturhistoriske museer · Kunstmuseer · Litterære museer · Fyrmuseer · Luftfartsmuseer · Militærmuseer · Museumsjernbaner · Musikkhistoriske museer · Sjøfartsmuseer · Vitenskapsmuseer
 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Parthenon (gammelgresk: Παρθενών; gresk: Παρθενώνας, Parthenónas) er et tidligere gresk tempel[1][2] på akropolis i Athen, og var viet til Pallas Athene, byens skytsgudinne. Byggingen begynte i 447 f.Kr. da det athenske rike var på høyden av sin makt. Det ble fullført i 438 f.Kr., skjønt dekoreringen av tempelet fortsatt fram til 432 f.Kr. Det er det viktigste bevarte bygning fra klassiske Hellas, generelt betraktet som høydepunktet for dorisk søyleorden. Dets dekorative skulpturer er betraktet som en del av fremste innen antikkens gresk kunst. Parthenon er ansett som et evigvarig symbol på antikkens Hellas, det athenske demokrati og vestlige sivilisasjon,[3] og et av verdens største kulturelle monumenter. For athenerne som bygget det, ble Parthenon og andre monumenter under Perikles på Akropolis forstått som en feiring av å beseire den persiske invasjonen og som en takknemlighet overfor gudene for seieren.[4] De greske myndigheter har siden 1900- og inn i 2000-tallet drevet vedlikehold og restaurering av det delvis ødelagte tempelet.[5] Parthenon erstattet et eldre tempel for Athene, som historikerne referer til som «Før-Parthenon» eller «Eldre-Parthenon», som ble ødelagt av perserne under invasjonen i 480 f.Kr. Tempelet er arkeoastronomisk rettet mot stjernehopen Hyadene.[6] Som de fleste greske templer fungerte Parthenon i praktisk henseende som skattekammer for byens skattekammer.[7][8] For en tid fungerte det også som skattekammer for det athenske sjøforbundet. I det siste tiåret av 500-tallet e.Kr. ble konvertert til en kristen kirke dedikert jomfru Maria. Bygningens offisielle navn var Jomfru Athenes tempel og det vanlige navnet kommer av det greske ordet παρθένος (parthénos betyr jomfru, til ære for Athene, som var jomfru). Etter den osmanske erobringen ble det gjort om til en moské tidlig på 1460-tallet. Den 26. september 1687, etter at osmanerne hadde lagret ammunisjon og krutt i det gamle tempelet, ble det rammet av artilleri fra kanonene til republikken Venezia. Den påfølgende eksplosjonen gjorde store ødeleggelser på Parthenon og dens skulpturer. Fra 1800 til 1803 fjernet Thomas Bruce, lord Elgin, britisk ambassadør i Istanbul, en del av frisene og skulpturene fra tempelet.[9] Disse skulpturene, kjent som Eligin-marmoren eller Parthenon-marmoren, ble solgt til British Museum i London i 1816, hvor de er stilt ut. Siden 1983 har de greske myndighetene, på initiativ fra kulturminister Melina Mercouri, krevd å få skulpturene tilbake til Hellas.[10] Parthenon er en av verdens mest berømte bygninger, snart 2500 år gammel, og hele Akropolis ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste i 1987. Geografisk plassering av Parthenon er 37°58’17.45 N / 23°43’34.29 Ø. KonstruksjonEtter persernes ødeleggelser startet gjenoppbyggingen av Athen, først under Themistokles, Aristeides og Kimon. Men den viktigste var Perikles som overgikk dem alle. Han var den ledende athenske politikeren på 400-tallet f.Kr. Under de tredve årene Perikles hadde ledelsen, ble en rekke bygninger reist: Parthenon og Propylaia på Akropolis, Stoa Poikele og Hefaisteiontempelet på agorá, Odeion ved Akropolis' fot, og mange flere. For alle byggverkene på Akropolis fikk Perikles' personlige venn billedhoggeren Feidias både det overordnede konstruksjonsmessige og det direkte kunstneriske ansvaret. Det omfattet blant annet skulpturdekorasjonene. Parthenon hadde høyeste prioritet blant byggeprosjektene. Bygningens arkitekter var Iktinos og Kallikrates. Perikles tok sikte på monumenter så perfekte at «fremtiden vil undre seg over oss, slik man i dag undrer seg over oss».[11] Byggingen startet 447 f.Kr. og var ferdig 438 f.Kr., men arbeidet med dekorasjonene fortsatte minst fram til 433 f.Kr. Tempelet ble innviet til Panathenaia i 438 f.Kr., selv om bygge- og utsmykningsarbeidet varte i fem år til. Noen av regningene fra byggeprosjektet er bevart, og de viser at den største kostnaden var steintransporten til Athen og Akropolis fra marmorfjellet Pentelikon omkring 16 km mot nord. Tempelet ble bygget på samme sted som det arkaiske Parthenon, og reist på den utbrente grunnmuren fra en uferdig bygning som ble påbegynt på 480-tallet som et minnesmerke over seieren ved Marathon.[12] Rester av dette kan sees noen steder rundt tempelet, og de to tidligere bygningene er kjent også fra innskrifter på Akropolis. I arkeologiske verker betegnes de gjerne som Parthenon I (eldst), II (arkaisk) og III (klassisk). Det arkaiske tempelets krepidoma ble brukt som fundament for det klassiske. Da man valgte å bygge et større tempel ble fundamentet utvidet mot nord. Til tross for at Hefaisteion, tempelet på agorá viet til Hefaistos, er det mest komplette bevarte doriske tempelet ble Parthenon i sin tid betraktet som det «vakreste». John Julius Cooper skrev at
Stylobatet er den flaten som søylene står på. Den kurver seg lett oppover av optiske hensyn. Entasis refererer til søylenes lette utbuktning oppover, for å oppnå en optisk effekt når man ser mot taket i tempelet. Disse fine kurvene gjør at tempelet ser mer symmetrisk ut enn det faktisk er. Målt fra det øverste trappetrinnet er Parthenons mål på 30,80 x 69,62 meter; på det nederste er målene 34 x 73,5 meter. Den indre helligdommen var 19,2 meter bred og 29,8 meter lang, med to indre doriske søylerader, som behøvdes for å støtte opp taket. Lengden på cella (= hovedrom med kultbilde) tilsvarer 100 attiske fot, hvilket har gitt den navnet Hekatompedon, «Hundre fot». Fundamentet er 1,65 meter høyt, med tre trinn á 0,55 meter. Utvendig måler de doriske søylene 1,9 meter i diameter, og de er 10,4 meter høye. Hjørnesøylene har en noe større diameter. Stylobatene har en oppadgående kurve mot midten med 60 millimeter mot den østre og vestre enden, og 110 millimeter på sidene. Parthenons arkitektoniske orden er i hovedsak dorisk, og tempelet har 8 × 17 søyler i peripteralt arrangement. Det normale antall for et dorisk tempel i perioden var 6 × 13. Størrelsen på tempelet avgjøres ikke utelukkende av antall søyler, så dette er et uvanlig fravik fra regelen. Men tempelet har også noen joniske trekk, som frisen som løper rundt cellaens utside, og fire joniske søyler i bakre rom. I begynnelsen var det kun dette rommet som ble kalt Parthenon, men senere har navnet blitt brukt på hele tempelet. Den indre bygningen har en tradisjonell utforming med cella (i Parthenon kjent som Hekatompedon), pronaos og opistodom. Arkitektonisk er Parthenon et tempel med de definisjoner Walter Burkert angir for en gresk helligdom, bestående av temenos, alter og tempel med kultbilder.[13] og inneholdt tidligere det berømte kultbildet av Athene av Feidias og et skattkammer med offergaver. Religiøs gresk ofring fant sted ved et alter under åpen himmel, og Parthenon ble også brukt som skattkammer. Skulptur og friserParthenon var utsmykket med marmorskulpturer av høy kvalitet både innvendig og utvendig. Disse er bare delvis bevart, men de som fremdeles finnes, gir en god forestilling om skulpturene som er gått tapt. På det østre pedimentet (et triangulært felt ovenfor søylene på tempelets forside og bakside) har det vært avbildet en skildring av Athenes fødsel. Det vestre pedimentet viste Athenes strid mot Poseidon om Attika. Langs tempelets ytre sider, nedenfor pedimentet og ovenfor søylene, løp friser med metoper (i dorisk arkitektur består frisen vekselvis av metoper, som er firkantede blokker med bildemotiver og triglyfer som er blokker med tre loddrette rifler). Disse viste på sørsiden motiv fra slaget mellom lapiter og kentaurer, på østsiden kampen mellom guder og kjemper, og på vestsiden kampen mellom grekere og amasoner. Det er ukjent hvilket motiv som var avbildet på nordsiden, men det kan ha vært scener fra den trojanske krigen. Cellaen (hovedrommet) hadde doriske søyler i to etasjer i hesteskoform. På ytterveggen av cellaen var det rundt en meter høye friser, ca. tolv meter over bakken. Cellafrisen bestod av 92 metoper som var rundt en meter høye og 60 cm brede. På tre av sidene viste de motiver fra den store Panathenaiaprosesjonen, den store årlige (midtsommers)festivalen til ære for Athene. På den fjerde siden viste frisen de olympiske guder, de mest sentrale gudene i det greske pantheonet. Inne i cellaen stod Feidias' statue av Athene Partnenos på en omkring tre meter høy plattform. Statuen var omkring tolv meter høy, og var laget i khryselefantin teknikk, det vil si i gull og elfenben festet på en trekjerne. Originalen har forlengst gått tapt, men det finnes flere kopier i mindre skala. Deler av plattformen er bevart. Delene som var i gull, fungerte som gullreserve; formene ble bevart, slik at de kunne smeltes ned i krisetider, og så støpes på nytt senere, noe som ble gjort ved minst et par anledninger. Vest for cellaen lå det tredje rommet, opistodomen, med døråpning mot vest. Det var dette rommet som opprinnelig ble kalt Parthenon, og som ble brukt som skattkammer. Selv om den rene hvite marmoren på oldtidens tempeler tiltaler den moderne esteten, var Parthenon, som alle antikke bygninger, i hvert fall delvis malt, selv om forskere er uenige om hvor mye, og i hvilke farger de var malt. Det er kjent at helligdommens indre tak var malt i en dypblå farge, og statuegruppene på pedimentet var malt i sterke farger. Noen forskere mener at de øvre delene av Parthenon var malt i sterkt rødt og blått, slik at skulpturene skulle fremheves mer, siden de ble sett nedenfra. Kirke, moské og kruttlagerSom den antikke greske religionens viktigste tempel, har Parthenon vært bevart i nesten tusen år. Tempelet var sannsynligvis intakt på 300-tallet e.Kr., og da var det like gammelt som Notre-Dame i Paris er nå, og betydelig eldre enn Peterskirken i Roma er. I 450 ble Parthenon omfunksjonert til kirke, og viet til jomfru Maria – den ble en Theotokos-kirke (en kirke innviet til Maria Gudefødersken). Det ble opprinnelig ikke gjort større endringer, annet enn at noen skulpturer i øst ble fjernet for å rydde plass for den kirkelige apsis: Kirker vender tradisjonelt motsatt vei av greske templer. Dessuten ble trolig de av de øvrige skulpturer som forestilte greske guder, fjernet på grunn av sin hedendom, og sannsynligvis ødelagt. På denne tiden var imidlertid Athen ikke mer enn en provinsby i Romerriket, om enn med en storslagen fortid. En gang på 400-tallet ble den store Athene-statuen bortført av en av keiserne. Den ble tatt med til Konstantinopel, der den senere ble ødelagt, muligens ved plyndringen av byen under det fjerde korstoget i 1204. Under latinsk styre var Parthenon en katolsk Mariakirke. I 1456 falt Athen i Det osmanske rikets hender, og Parthenon ble igjen konvertert, denne gangen til moské. Osmanene var vanligvis respektfulle overfor de antikke monumentene i sine områder og ødela nok ikke Athens fortidsminner med hensikt, men de gjorde heller ingenting for å beskytte dem. I krigstider var de villig til å bruke deler av monumentene til bygningsmaterialer for murer og festninger. Det ble oppført en minaret i Parthenon, men ellers ble ikke noe ødelagt. Européiske besøkende på 1600-tallet bevitnet at bygningen da stort sett var intakt. Fragmenter av minaretens base er synlige i det sørvestlige hjørnet. I 1674 besøkte den franske ambassadør i Konstantinopel, marki de Nointel, Athen, sammen med kunstneren Jacques Carrey, som i løpet av to uker lagde skisser og tegninger av Pantheon. Dette var bare 13 år før begivenhetene i 1687 (se nedenfor), og selv om tegningene var utført hastig og unøyaktig, kan man se hvor mye som var bevart av bygningen på dette tidspunkt. Skissene er nå i Paris. I 1687 ble Athen angrepet av venetianere, og Parthenon ble rammet veldig hardt. Osmanene befestet Akropolis, og brukte Parthenon som kruttmagasin. Den 26. september samme år ble Parthenon bombardert av svensk-tysk artilleri, under ledelse av feltmarskalken Otto Wilhelm von Königsmarck, og deler av bygningen eksploderte. Ordren var gitt av den venetianske general Francesco Morosini, og den var særlig skjødesløs med tanke på at han var klar over at tyrkerne lagret krutt på Akropolis. Den indre strukturen ble ødelagt, og det som var igjen av taket, falt sammen. Noen av søylene, hovedsakelig på sydsiden, ble avhugd, skulpturer falt ned, og deler av dem ble senere solgt som souvenirer. Etter dette ble bygningen stående ubrukt. Senere hendelserPå slutten av 1700-tallet ble Athen besøkt av mange européere, og Parthenons ruiner var et yndet motiv for kunstnere, de ble ofte tegnet og malt. Dette var med på å få mange i Storbritannia og Frankrike til å heve sine røster for gresk selvstendighet. I 1801 fikk den britiske ambassadøren i Konstantinopel, Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin, tillatelse fra sultanen til å lage en opptegnelse av fortidsminnene i Akropolis, rive nyere bygninger som hindret utsikten til monumentene, og flytte noen av skulpturene. Han tok dette også som en tillatelse til å samle sammen alle skulpturer som han kunne finne. Noen tok han fra bygningene, noen fra marken rundt, og noen kjøpte han av lokalbefolkningen. Muligens var Lord Elgin oppildnet av hva Napoleon hadde foretatt seg i Egypt under sitt felttog der. Franskmennene hadde tatt rikelig for seg av løst og fast fra den egyptiske oldtid, og bragt det med seg hjem til sin hovedstad Paris som troféer for å sikre landets prestisje som verdens kulturelle midtpunkt. Den 26. desember 1801 skrev Lord Elgin ivrig til en venn:
I dag oppbevares den samlingen Lord Elgin tok med seg, i British Museum i London og er best kjent under tilnavnet The Elgin Marbles. Elginsamlingen består av nesten alle statuene fra Parthenons pediment (gavlfelt), dets beste metoper, de fleste av frisepanelene, én av karyatidene og én jonisk søyle fra Erekhteion. I tillegg fins de fire panelene som sammenlagt utgjorde frisen på tempelet for Den vingeløse Nike, og som er blitt erstattet med gipsavstøpninger av statuene, i samlingen. Andre skulpturer fra Parthenon er i Louvre, i Paris og i København. Mesteparten av de gjenværende statuene er imidlertid i Akropolismuseet, som ligger noen meter sydøst for Parthenon. Noen få kan fortsatt ses på selve bygningen. Den greske regjeringen har i mange år forsøkt å få British Museum til å returnere skulpturene til Hellas. British Museum har nektet, og den britiske regjeringen har vist seg uvillig i å tvinge museet å gjøre det med lovmakt. Da det selvstendige Hellas i 1832 fikk full myndighet over Athen, ble minareten fjernet fra Parthenon sammen med alle bygninger fra middelalderen og nyere tid. Området ble vernet som historisk område under kontroll av greske myndigheter. I dag trekker det årlig millioner av turister, som går opp stien på vestsiden gjennom den restaurerte Propylaia, og opp den panathenaiske veien mot Parthenon, som er omgitt av et lavt gjerde for beskyttelse mot skader. I dag er miljøfaktorer den største trusselen mot Parthenon. Athen har vokst enormt siden den andre verdenskrig, og har store problemer med trafikktrengsel og luftforurensning. Vibrasjoner fra Athens trafikk beveger Parthenons grunn, og sur nedbør forårsaker korrosjon av marmoren på tempelet og skulpturene. I løpet av de siste tjue årene har de greske myndighetene og byen Athen kommet et stykke på vei med disse utfordringene, men Parthenons framtid er fortsatt usikker. RekonstruksjonI begynnelsen av 1975 startet greske myndigheter rekonstruksjonen av Parthenon og de andre strukturene på Akropolis, med støtte fra EU. En arkeologisk komité gjennomgikk og dokumenterte nøyaktig hver eneste gjenværende gjenstand på området, og arkitekter assisterte ved å lage computermodeller for å bestemme deres opprinnelige plassering. I noen tilfeller fant de ut at den tidligere rekonstruksjon var feilaktig. Spesielt viktige og skjøre skulpturer ble ført til Akropolismuseet. En spesialbygd, moderne kran ble installert inne i Parthenon-bygningen for å flytte marmorblokker. De feilaktige rekonstruksjonene ble demontert, og en nøye restaureringsprosess startet. Parthenon kommer ikke til å bli tilbakestilt til samme tilstand som den var i før eksplosjonen i 1687, men skadene etter eksplosjonen vil bli reparert så godt som mulig. Ny marmor fra det originale steinbruddet blir brukt til å fylle hull og til å reparere strukturelt viktige elementer. Bortimot alle store marmordeler blir plassert på sin opprinnelige plass i strukturen, og støttet av moderne bygningsmaterialer der det er nødvendig. Se ogsåReferanser
Litteratur
Eksterne lenker
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Emner |  | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Steder |
| ||||||