Lars Myraune

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lars Myraune
Lars Myraune (2017-03-12 bilde01).jpg
Født5. august 1944 (74 år)
Frosta
Utdannet ved Handelshøyskolen BI, Luftkrigsskolen, Forsvarets stabsskole, Forsvarets høgskole
Beskjeftigelse Politiker, gårdbruker, militær offiser
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Språk Norsk
Utmerkelser Ridderkors av Storfyrst Gediminas av Litauens orden (2001), Frigjøringsmedaljen (1995)
Stortingsrepresentant
1. oktober 2009–30. september 2013
ValgkretsNord-Trøndelag
Nord-Trøndelag Høyres leder
17. februar 2008–5. februar 2012
ForgjengerJoar Grøtting
EtterfølgerElin Agdestein
Frostas ordfører
14. oktober 2003–6. oktober 2009
ForgjengerBoje Reitan
EtterfølgerFrode Revhaug

Lars Myraune (født 5. august 1944Frosta i Nord-Trøndelag) er en norsk politiker (H) og tidligere gårdbruker og generalmajor i Luftforsvaret.

Han var ordfører i Frosta kommune 2003–2009, leder i Nord-Trøndelag Høyre 2008–2012 og stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag 2009–2013. Myraune fungerte som Høyres talsmann for IKT og luftfart.[1] I 2019 ble han leder i Senior Høyres Landsforbund. Han har også vært president i Norges Forsvarsforening siden 2015.[2]

Familie og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Lars Myraune er sønn av gårdbruker Gustav Myraunet (1917–1984) og husmor Julianne Sandvik (1913–1998). Han er eldre bror av Milian Myraunet, tidligere fylkesrådmann i Sør-Trøndelag fylkeskommune og styreleder ved St. Olavs Hospital. I motsetning til foreldrene og slektsgården fikk Lars etternavnet Myraune, fordi han ble døpt av en fremmed prest som fant den opprinnelige skrivemåten i kirkeboken.[3]

Han fullførte grunnskolen i 1958, gikk framhaldsskole 1958–1960 samt ungdomsskole 1961–1962. Han tok senere artium som privatist i 1969. Myraune hadde tenkt å gå veien som journalist, men gikk heller inn i Luftforsvaret.[4] Han gikk befalsskole i Luftforsvaret i Stavern 1965–1966. Myraune ble uteksaminert fra Luftkrigsskolen i Trondheim i 1971, og har fullførte studier som systemanalytiker fra NATO i Tyskland fra 1976. Samme år studerte han også bedriftsøkonomi ved BI. Han fullførte senere Forsvarets stabsskole II i 1984 og Forsvarets høgskoles totalforsvarskurs i 1994.[5]

Myraune var sambandsbefal ved Bardufoss flystasjon 1966–1967, instruktør og lærer ved sambandsskolen i Luftforsvaret 1967–1969, radarkontrollør på Gråkallen 1971–1975 og i Kautokeino 1977–1979 samt systemanalytiker på Mågerø 1979–1982. Han var tilbake i Trøndelag i 1980-årene, da han var lærer og programsjef ved Luftkrigsskolen 1983–1987 og nestkommanderende ved Luftkontrollinspektoratet 1987–1990. Videre var han Commander Mission Support Wing i Tyskland 1990–1994, luftkontrollinspektør i Kongsvinger 1994–1999, assisterende stabssjef ved AirNorth Ramstein GE 1999–2002 og prosjektoffiser ved Forsvarets overkommando høsten 2002. Han ble utnevnt til generalmajor i Luftforsvaret 13. desember 2002 og beordret til tjeneste som kommandør ved Combined Air Operations Centre (CAOC) 3 på Løding.[5]

Han tok over slektsgården Myraunet i 1982, og har senere overdratt den til sin sønn, Gustav Myraune.

Ordfører 2003–2009[rediger | rediger kilde]

Bunadskledd Myraune ros i land med grønnsaker fra Frosta under Trøndersk matfestival.

Myraune startet sitt politiske engasjement som 17-åring i Ungdommens kommunestyre på Frosta. Han var senere medlem av Frosta kommunestyre 1983–1985 og varaordfører 1985–1989. Han kom senere tilbake til Frosta, og ble valgt inn i kommunestyret i 2003 og var ordfører i Frosta fra 2003 til 2009.

I 2007 ble han gjenvalgt etter at Høyre ble største parti med 37,8 prosent av stemmene, en økning på 19,1 prosentpoeng fra 2003, som gav partiet ni representanter i kommunestyret.[6][7] Medregnet slengere hadde Myraune fått halvparten av stemmene.[8]

Han gikk av som ordfører i 2009 da han ble valgt inn på Stortinget og ble etterfulgt av Høyres gruppeleder, Frode Revhaug.[9]

Stortingsrepresentant 2009–2013[rediger | rediger kilde]

Myraune og Erling Lae.
Myraune på talerstolen.

Myraune var 2. nestleder i Nord-Trøndelag Høyre 2004–2006, 1. nestleder 2006–2008 og leder 2008–2012. Han ble nominert som partiets 1. kandidat til Stortinget ved stortingsvalget 2009.[10] og ble valgt inn på Stortinget på utjevningsmandat. Han ble dermed Høyres første representant fra Nord-Trøndelag siden 1993, og bidro til at Høyre fikk representanter fra alle fylker for første gang siden 1985. Myraune var medlem av Stortingets transport- og kommunikasjonskomité. Han var også medlem av Stortingets delegasjon til Den vesteuropeiske union, styremedlem i Den norske atlanterhavskomité og nestleder i Høyres forsvars- og sikkerhetspolitiske utvalg.

Myraune har blitt regnet som en del av «bunads-Høyre» sammen med stortingsrepresentanter som Bent Høie, Trond Helleland, Elisabeth Røbekk Nørve, Svein Harberg, Bjørn Lødemel og Frank Bakke-Jensen.[11][12][13] Myraune anser det å styrke det lokale selvstyret og flere levende bygdesamfunn som sine viktigste kampsaker.[14][15][16] Han er også en uttalt motstander av sentralisering og av tilbaketrekking av norske styrker fra Afghanistan.[12]

På Stortinget fremmet Myraune forslag knyttet til blant annet kraftforsyningen i Midt-Norge,[17][18] små og mellomstore bedrifters vilkår,[19] informasjonssikkerhet,[20] bruksrettigheter i statsallmenninger[21] samt omfang av inngrepsfrie naturområder.[22] Han har også vært med på å foreslå en ny befalsordning i Forsvaret,[23] utvidet kommunalt selvstyre i spørsmålet om motorferdsel i utmark,[24] fjerning av særreguleringer (som boplikten) på landbrukseiendom,[25] og at det skal brukes skjønn der offentlige skjema har blitt utfylt feil, men der det ikke er personlig vinning.[26]

I mai 2012 varslet han at han ikke ville søke gjenvalg til Stortinget av familiære hensyn.[3]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1995 ble han tildelt den kuwaitiske Frigjøringsmedaljen for sin deltagelse i Gulfkrigen 1990–1991.[27] I 2001 ble Myraune tildelt ridderkorset av Storfyrst Gediminas av Litauens orden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Lars Myraune». Høyre. Arkivert fra originalen 10. september 2012. Besøkt 28. september 2012. 
  2. ^ «Lars Myraune ny president i Norges Forsvarsforening». Norges Forsvarsforening. 15. juni 2015. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 15. juni 2015. 
  3. ^ a b Rossing, Sivert (26. mai 2012). «Lars blir hjemme når landet males blått». Trønder-Avisa. 
  4. ^ «Lars Myraune (Høyre)». Namdalsavisa. 1. september 2009. Arkivert fra originalen 3. oktober 2009. Besøkt 28. september 2012. 
  5. ^ a b «Myraune blir Nato-sjef på Reitan». Forsvarsnett. 13. desember 2002. Arkivert fra originalen 3. oktober 2009. Besøkt 28. september 2012. 
  6. ^ Bilstad, Camilla (3. juni 2007). «Valg 2007 – Frosta». NRK Trøndelag. Besøkt 28. september 2012. 
  7. ^ «Valgets store vinner». Trønder-Avisa. 10. september 2007. Arkivert fra originalen 3. oktober 2009. Besøkt 28. september 2012. 
  8. ^ «Ernas gullgutt». Adresseavisen. 12. september 2007. 
  9. ^ Hopmo, Janne (8. oktober 2009). «Siste møtet til Lars». Frostingen. Arkivert fra originalen 17. oktober 2009. Besøkt 28. september 2012. 
  10. ^ «Seiler opp som ny Høyre-topp». Trønder-Avisa. 6. mars 2008. Arkivert fra originalen 3. oktober 2009. Besøkt 28. september 2012. 
  11. ^ Hoel, Per Anders (7. mai 2010). «Bunads-Høyre – fortsatt bak Erna». Vårt Land. 
  12. ^ a b Engesvik, Gøril (19. september 2009). «Potetbonden». Trønder-Avisa. 
  13. ^ Leirset, Espen og Nesgård, Johan Arnt (16. september 2009). «Generalen er klar for nytt oppdrag». Trønder-Avisa. 
  14. ^ Agerlie, Kristin (14. juli 2009). «Kjempar for bygde-Noreg». NRK Trøndelag. Arkivert fra originalen 3. oktober 2009. Besøkt 28. september 2012. 
  15. ^ «Lars Myraune – Stortingskandiat for H i Nord-Trøndelag». TV 2. 2009. Arkivert fra originalen 3. oktober 2009. Besøkt 28. september 2012. 
  16. ^ Rossing, Sivert (8. mai 2010). «Rett Høyre mot staten». Trønder-Avisa. 
  17. ^ «Dokument 8:71 S (2009–2010)». Stortinget. 18. februar 2010. Besøkt 28. september 2012. 
  18. ^ «Dokument 8:32 S (2010–2011)». Stortinget. 12. november 2010. Besøkt 28. september 2012. 
  19. ^ «Dokument 8:110 S (2011–2012)». Stortinget. 3. mai 2012. Besøkt 28. september 2012. 
  20. ^ «Dokument 8:147 S (2011–2012)». Stortinget. 15. juni 2012. Besøkt 28. september 2012. 
  21. ^ «Dokument 8:13 S (2010–2011)». Stortinget. 20. oktober 2010. Besøkt 28. september 2012. 
  22. ^ «Dokument 8:37 S (2009–2010)». Stortinget. 11. desember 2009. Besøkt 28. september 2012. 
  23. ^ «Dokument 8:162 S (2009–2010)». Stortinget. 16. juni 2010. Besøkt 28. september 2012. 
  24. ^ «Dokument 8:68 S (2010–2011)». Stortinget. 17. januar 2011. Besøkt 28. september 2012. 
  25. ^ «Dokument 8:24 S (2010–2011)». Stortinget. 22. oktober 2010. Besøkt 28. september 2012. 
  26. ^ «Dokument 8:70 S (2011–2012)». Stortinget. 7. mars 2012. Besøkt 28. september 2012. 
  27. ^ «Medaljer for Gulf-krigere». Aftenposten. 27. juni 1995. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]