Indoeuropeiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Indoeuropeisk)
Hopp til navigering Hopp til søk
Indoeuropeiske språk
Utbredningen av indoeuropeiske språk i Eurasia ██ Albansk ██ Italisk ██ Gresk ██ Indo-iransk ██ Keltisk ██ Germansk ██ Armensk ██ Baltisk ██ Slavisk ██ Ikke indoeuropeisk
Utbredningen av indoeuropeiske språk i Eurasia

██ Albansk

██ Italisk

██ Gresk

██ Indo-iransk

██ Keltisk

██ Germansk

██ Armensk

██ Baltisk

██ Slavisk

██ Ikke indoeuropeisk

RegionFram til 1400-tallet: Europa, Sør-, Sentral- og Sørvest-Asia; i dag: hele verden.
Antall brukereCa. 3 milliarder
Lingvistisk klassifikasjonspråkfamilie
Videre inndeling
InndelingAlbansk
Anatolisk
Armensk
Baltoslavisk
Germansk
Gresk
Indoiransk
Italisk
Keltisk
Tokarisk
UrspråkUrindoeuropeisk
Språkkoder
ISO 639-2ine

Portal: Språk
De indoeuropeiske språkene avbildet som et familietre
Hvordan ordet «Ma» spredde seg til mange språk.
Spredningen av de indoeuropeiske språkene fra urindoeuropeisk

Indoeuropeiske språk er en språkfamilie som inneholder hundrevis av språk, inklusive de fleste store språk i Europa og mange språk på det indiske subkontinent (Sør-Asia), det iranske høylandet (Sørvest-Asia) og Sentral-Asia.

Denne språkfamilien har stor utbredelse, og omfatter blant annet engelsk, hindi, spansk, portugisisk, bengali, russisk, fransk og tysk. Indoeuropeisk er den språkfamilien i verden som har flest talere; rundt 3 milliarder mennesker har et indoeuropeisk språk som sitt morsmål. De indoiranske språkene utgjør den største undergruppa av indoeuropeiske språk. Alle de indoeuropeiske språkene kan spores tilbake til en folkegruppe som bodde enten i Anatolia eller på steppene i Øst-Europa. Denne folkegruppen kalles indoeuropeerne, og de snakket ur-indoeuropeisk, urspråket for alle de indoeuropeiske språkene.

Indoeuropeiske språk består hovedsakelig åtte nålevende undergruppene: indoiransk, armensk, gresk, albansk, italisk, keltisk, germansk og baltoslavisk. I tillegg er det flere utdødde undergrupper.

Det finnes skriftlige eksempler på bruk av indoeuropeisk så langt tilbake som i bronsealderen, blant annet i språkformene mykensk gresk og hettitisk.

Historie[rediger | rediger kilde]

William Jones[rediger | rediger kilde]

Den som oftest får æren for å ha «oppdaget» språkfamilien, er engelskmannen William Jones. Han var dommer ved den øverste domstolen i Calcutta fra 1783. Ettersom han hadde studert klassiske språk før han tok fatt på jus-studiet, var det naturlig for ham å lære seg sanskrit, det gamle skriftspråket som er brukt i Indias tidligste litterære og religiøse tekster. I sin tredje årsberetning til the Asiatic Society of Bengal i 1786, nevnte han kort at han la merke til at sanskrit viste klare likhetstrekk med både latin og gresk.[1]

Oppdagelsen av flere likhetstrekk[rediger | rediger kilde]

Man visste at det finnes elver som heter Alba i både tysk, fransk og spansk; og elvenavnet Ara opptrer i både tysk, nederlandsk, engelsk, skotsk og spansk. Elven Arno, som flyter gjennom Firenze, har nesten samme navn som Arna utenfor Bergen; Arna var opprinnelig et elvenavn også her. Themsen deler navn med den indiske elven Tamasi (som betyr «den mørke»). I 1926 satte Gordon Childe i sin bok The Aryans opp en liste over gloser han mente hadde opphav i et felles urspråk: Gud, far, mor, sønn, datter, bror, søster, farbror, svigersønn, svigerdatter, svigerfar, svigermor, ektemann, kvinne, enke, husfar, klan, konge, hund, okse, sau, geit, hest, gris, okse, ku, vallak, kveg, ost, fett, smør, korn, brød, plog, mjød, kobber, gull, sølv, barberkniv, syl, slyngestein, buestreng, spyd, sverd, øks, snekker, aksel, vogn eller hjul, nav, åk, skip, åre, hus, dør, karm, stolpe, jordvegger.

På leting etter hvilket område det indoeuropeiske urspråket kunne ha oppstått i, studerte Winfred Lehmann ordenes slektskap i ulike språk. Ved forsøk på rekonstruksjon av ord for metaller, fant han ikke ord for gull eller sølv, langt mindre jern, knapt nok en generell betegnelse for metall. Sanskrit ayas (= «bronse», senere «kobber») og latin aes (= «kobber», «bronse») tilsvarer gammelengelsk ar (= «messing», «kobber»), som på moderne engelsk ble til ore (= «malm»).[2]

Ut fra dette konkluderer Lehmann med at indoeuropeernes urspråk oppstod i et senneolittisk samfunn, ved arkeologiske funn identifisert som «en kultur som holdt til nord for Svartehavet fra femte årtusen f.Kr.». Vi finner ord for hjord, ku, sau, geit, gris, hund, hest, ulv, bjørn, gås, and, bie, eik, bøk, piletre, korn, men mangelen på spesifikke ord for grønnsaker og ulike kornsorter «indikerer at de i all hovedsak må ha levd av animalsk føde».

Undergrupper[rediger | rediger kilde]

I dag snakkes de indoeuropeiske språkene av rundt tre milliarder mennesker. Over tid har noen indoeuropeiske språk dødd ut, men de som overlevde, endte opp med å dominere både Europa, Iran og India.

Den indoeuropeiske språkfamilien består hovedsakelig av ti undergrupper:

Albansk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Albansk

Albansk har sin egen gren på det indoeuropeiske familietreet. Språket kan ikke klart kobles til noen andre grener, men har mange likheter med andre indoeuropeiske språk. Man har antatt at albansk er den gjenlevende resten av de illyriske språkene, men kan også være beslektet med dakisk, siden det albanske kjerneområdet opprinnelig lå mye lenger nord[3]. Albansk nevnes som eget språk på 1300-tallet, og det første dokumentet på albansk, "Formula e pagëzimit" (dåpsformular), er datert 8. november 1462, og inneholder setningen Un'te paghesont' pr'emenit t'Atit e t'Birit e t'Spirit Senit (Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn)[4]. Den første trykte bok på albansk kom i 1555.

En artikkel i avisa New York Times viser til at det albanske språket kan være et av det eldste språket i verden. Forskere studerte utviklingen av ord fra 103 moderne og utdødde språk hvor det ble laget et tre som så viste relasjoner rundt forskjellige språk.

Anatolisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Anatoliske språk

Gruppen av anatoliske språk representerer noen av de språkene som tidligst utviklet seg til språk som var grunnleggende forskjellig fra ur-indoeuropeisk. De anatoliske språkene nådde dette stadiet enda tidligere enn gresk. Alle de anatoliske språkene er utdødd i dag, men det finnes flere historiske kilder til språkene og folkegruppene som snakket dem. Et av de mest utbredte anatoliske språkene var hettittisk, som ble snakket av hettittene. Hettittene bodde i Anatolia og kunne bruke kileskrift. De eldste tekstene som stammer fra hettittene ble skrevet 1700 år f.Kr, og ble tydet av Bedřich Hrozný i 1917.[3] Mange av disse tekstene har fortsatt ikke blitt fullt oversatt til et moderne språk.

Det finnes også en teori som går ut på at anatolisk ikke er en underfamilie av indoeuropeisk, men heller et søsterspråk til ur-indoeuropeisk, siden anatolisk har mange trekk som ikke forekommer i de øvrige indoeuropeiske språkene som tales i dag.[4]

Armensk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Armensk

Armensk utgjør også en egen gren av den indoeuropeiske språkfamilien, på samme måte som albansk gjør. Det hersker forskjellige oppfatninger blant lingvister om hvilke andre språk armensk har nærmest slektskap til; noen mener gresk, mens andre mener anatolisk. Armensk har undergått flere lydskifter tidlig i sin utvikling, og derfor kan mange ord være vanskelige å kjenne igjen, selv om de har røtter i ur-indoeuropeisk.[5] Ett eksempel er ordet for «to», som er erku på armensk. Dette ordet stammer fra det ur-indoeuropeiske ordet *dwō.[6][7]

Balto-slavisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Baltoslavisk

De baltiske og slaviske språkene er nært beslektet, og man tror at de opprinnelig utgjorde én gruppe, og senere utviklet seg i forskjellige retninger.

Baltisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Baltisk

De baltiske språkene, latvisk og litauisk, har beholdt flere trekk fra ur-indoeuropeisk, som for eksempel syv av de åtte kasus som var i ur-indoeuropeisk og mye fonologi, selv om denne språkgruppen skilte seg fra de andre ganske sent. Litauisk er det mest konservative språket av alle indoeuropeiske språk, og har bevart flest trekk fra ur-indoeuropeisk.[8] De baltiske språkene ble først skrevet ned rundt det 9. århundre, og skriftspråket som da ble benyttet kalles glagolitisk skrift.[9][10]

Slavisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Slaviske språk


De slaviske språkene brukes i store deler av Øst-Europa, og omfatter språk som russisk, serbisk og polsk. Kirkeslavisk er det tidligst kjente slaviske språket. Det var et tidlig lingua franca for slaverne, og var i bruk i den østlige delen av Europa på samme måte som latin ble brukt i den vestlige delen av Europa.

Germansk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Germanske språk

De germanske språkene inkluderer flere språk i Vest- og Nord-Europa, blant annet norsk, svensk, engelsk, tysk og nederlandsk. De germanske språkene kjennetegnes hovedsakelig ved en tidlig avsplitting fra urindoeuropeisk og en lydforskyvning kjent som Grimms lov, som gjorde at alle stoppkonsonantene i germansk forandret seg fra de andre indoeuropeiske språkene. De germanske språkene har også mange ord som ikke kan spores til andre indoeuropeiske språk, mest sannsynlig ble disse ordene lånt av et annet språk som var i regionen som germanerne immigrerte til. De sørligste av de germanske språkene lånte også flere ord fra de keltiske språkene, og disse spredde seg også nordover.[11][12]

De germanske språkene kan deles inn i tre deler:[13]

Nordgermansk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Nordiske språk

De nordgermanske språkene er de som snakkes i Skandinavia, på Island og på Færøyene. Rundt 20 millioner folk snakker et nordgermansk språk som morsmål.[14]

Vestgermansk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Vestgermanske språk

De vestgermanske språkene inkluderer blant annet tysk, nederlandsk og engelsk. Denne gruppen er den største av de germanske undergruppene.

Østgermansk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Østgermanske språk

De østgermanske språkene inkluderer blant annet gotisk, men alle de østgermanske språkene har dødd ut. Men det er mange attester til språkene, blant annet fra romerne. Bibelen ble også oversatt til gotisk. Krimgotisk overlevde ut til 1700-tallet.

Gresk[rediger | rediger kilde]

Utbredningen av de greske dialektene i antikken
Hovedartikkel: Gresk

Selv om denne grenen inneholder bare i dag gresk, i tidlig gresk historie var det flere dialekter av gresk. En av de tidligste av disse variantene av gresk var mykensk, som ble skrevet med linear B. Det greske språket som blir brukt i dag stammer fra den ionisk-attiske dialekten, som var sentrert i Athen. Denne dialekten ble dominerende i hele Hellas på grunn av Athens innflytelse og makt.

Språket har hatt mye prestisje gjennom historien, Aleksander den store tokk over mye av landet mellom Hellas og India, og gresk forble et lingua franca i mye av dette området i lang tid etter Aleksanders død. I romerriket ble gresk ansett som vitenskapen og filosofiens språk, så de fleste folk i høyere klasser lærte seg gresk. Språket ble også oppfattet slik i rennesansen, dog under latin i de fleste sammenhenger. Det nye testamentet ble originalt skrevet på gresk, og Det gamle testamentet ble oversatt kort tid etter at skriftene ble samlet. Dette har ført til at de fleste andre europeiske språk har mange lånord fra gresk.

Gresk er også det mest klart dokumenterte språket av de indoeuropeiske språkene, med attester og andre skrifter på og om språket i 34 århundrer.[15]

Italisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Italiske språk

Den italiske grenen av de indoeuropeiske språkene inneholder alle de romanske språkene, det vil si de som har sitt utspring fra latin. I dag gjelder det blant annet italiensk, fransk, spansk og rumensk. Før romerriket ble en stormakt i oldtiden, var det mange flere italiske språk, men disse falt ut av bruk i favør for latin. Noen[hvem?] mener at de italiske og keltiske språkene har et felles opphav, og senere skilte fra hverandre.

Indoiransk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Indoiransk

Keltisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Keltiske språk
Historisk utbredelse av keltiske folkeslag:

██ Kjernen av den keltiske Hallstattkulturens territorium, 600 f.Kr

██ Den keltiske ekspansjon i 275 f.Kr

██ Lusitansk område på Den iberiske halvøy, hvor keltiberiske folk bodde

██ De seks keltiske nasjoner som var i den tidlige moderne periode

██ keltiske talende områder i dag

De keltiske språkene dominerte mye av Sentral-Europa i oldtiden. Iberia var dominert av keltiberere, Frankrike av gallere, og De britiske øyer av britonner. I dag snakkes språkene bare i små deler av De britiske øyer, samt Bretange.

Tokarisk[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Tokarisk

Tokarisk er i dag utdødd, og man kjenner kun til språket fra noen buddhistiske tekster funnet i Xinjiang i Nordvest-Kina.

Uklassifiserte indoeuropeiske språk[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de klassiske ti undergruppene ovenfor, har det også eksistert flere andre, lite kjente, språk:

Det er ingen tvil om at det har eksistert andre indoeuropeiske språk som det ikke er spor igjen av.

Kunstige språk[rediger | rediger kilde]

Et stort flertall av kunstige språk kan delvis regnes som indoeuropeiske, på grunn av at de bruker indoeuropeiske språk som et grunnlag. Noen eksempler er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Colin Renfrew: Den europeiske gåte, forlaget Pax, Oslo 1992.
  2. ^ Winfred Lehmann: Historical linguistics, an introduction, forlaget Holt, Rinestone and Winston, New York 1973.
  3. ^ Beekes 1995:20-21
  4. ^ Mallory & Adams 2006:28-31
  5. ^ Beekes 1998:20
  6. ^ Winter, W. (1992). Armenian. Indo-European Numerals, 57, 347.
  7. ^ DeLisi, J. (2013). Feature metathesis and the change of PIE* du̯ to Classical Armenian-rk-*. Diachronica, 30(4), 469-491.
  8. ^ Hans Henrich Hock, Brian D. Joseph. 1996. Language History, Language Change, and Language Relationship: An Introduction to Historical and Comparative Linguistics Walter de Gruyter, Jan 1, 1996 pp. 52-54
  9. ^ Beekes 1995:22-23
  10. ^ Sussex, R., & Cubberley, P. (2006). The Slavic Languages. Cambridge University Press.
  11. ^ http://www.ling.upenn.edu/~kroch/courses/lx310/handouts/handouts-09/ringe/celt-loans.pdf
  12. ^ Wayne Harbert. 2006. The Germanic languages. Cambridge University Press.
  13. ^ Hawkins, John A. (1987). «Germanic languages». I Bernard Comrie. The World's Major Languages. Oxford University Press. s. 68–76. ISBN 0-19-520521-9. 
  14. ^ Holmberg, Anders and Christer Platzack (2005). "The Scandinavian languages". In The Comparative Syntax Handbook, eds Guglielmo Cinque and Richard S. Kayne. Oxford and New York: Oxford University Press. Excerpt at Durham University Arkivert 3. desember 2007 hos Wayback Machine..
  15. ^ «Greek language». Encyclopædia Britannica. Encyclopædia Britannica, Inc. Besøkt 29. april 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Robert S. P. Beekes, Comparative Indo-European Linguistics. An Introduction. John Benjamins: Amsterdam, Philadelphia 1995.
  • James P. Mallory & Douglas Q. Adams. Encyclopedia of Indo-European Culture. Fitzroy Dearborn: London 1997.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]