Mircea Eliade

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mircea Eliade
Mircea Eliade young.jpg
Født 13. mars 1907
București
Død 22. april 1986 (79 år)
Chicago
Utdannet ved Universitetet i Calcutta, Universitetet i București
Nasjonalitet Romania
Medlem av Académie royale de langue et de littérature françaises de Belgique, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Æreslegionen

Mircea Eliade (uttale ˈmirt͡ʃe̯a eliˈade, født 28. februarjul./ 13. mars 1907greg. i București, død 22. april 1986 i Chicago) var en rumensk religionshistoriker, filosof og skjønnlitterær forfatter. Han var foreleser ved École des Hautes-Études i Sorbonne i Paris og senere professor ved religionshistorisk institutt ved Chicago Divinity School, University of Chicago. Eliade har hatt stor innflytelse på utviklingen av religionshistorie og regnes av mange som fagets fremste klassiker.[1]

Eliade vokste opp i București og tok bachelor-graden i 1928 på en avhandling kalt Italiensk filosofi fra Marsilio Ficino til Giordano Bruno.[2] Samme år reiste han til India der han studerte indisk filosofi, sanskrit og yoga i tre år.[3] Han påbegynte en doktorgradsavhandling om yoga-teknikkens historie som han disputerte på i București i 1933.[2] Tre år senere utgav han i Paris en bok kalt Yoga. Essai sur les origines de la mystique indienne.[4] I slutten av 1930-årene skrev han både romaner og artikler, hvorav romanen Maitreyi fikk anerkjennelse.[1]

Under krigen var han rumensk kulturattaché i London og senere kulturrådgiver ved den rumenske ambassaden i Lisboa.[5] I november 1944, mens de bodde i Lisboa, døde hans første kone, Nina Mareș[6] (han giftet seg for andre gang i januar 1950 i Paris med Christinel Cotescu).[7] Etter kommunistenes overtakelse av makten i Romania valgte han ikke å vende tilbake til hjemlandet, men etablerte seg istedenfor i Paris.[5] Her utga han mange av sine mest kjente religionshistoriske verk, før han i 1956 fikk tilbud til å undervise ved University of Chicago.[1]

I en årrekke bodde og underviste Eliade i Paris og deretter mange år i Chicago. Eliades hovedverk er De religiøse ideers historie (1976–84), dansk oversettelse i tre bind (1983–1986). Svært kjent er også Das Heilige und das Profane fra 1957 (på norsk: Det hellige og det profane, 1969). På norsk forefinnes også Sjamanisme fra 1998, opprinnelig utgitt på fransk i 1951.

Eliade er betraktet som en vitenskapelig nybrottsmann og en som man ikke kommer forbi innen religionshistorie. Men han er også en omstridt forfatter fordi han fremstår som en formidler av en universell essens i all religion og spiritualitet.[trenger referanse] Han er også blitt kritisert for å ha hatt sympatisert i ungdomsårene med Jerngarden,[8] en rumensk fascistisk, antisemittisk og ultranasjonalistisk bevegelse – selv om det er lite som tyder på noen påvirkning fra dette i hans forfatterskap.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Einar Thomassens innledning til Det hellige og det profane og andre skrifter
  2. ^ a b Andrei, Oișteanu (14. juni 2016). Religie, politică și mit. Texte despre Mircea Eliade și Ioan Petru Culianu (rumensk). Polirom. ISBN 9789734650606. 
  3. ^ «Receptarea operei lui Mircea Eliade in Italia: un bilant critic». www.revista22.ro. Besøkt 2. januar 2017. 
  4. ^ Sasu, Aurel (2006). Dictionarul biografic al literaturii romane (A-L). Pitesti: Paralela 45. s. 553. ISBN 973-697-758-7. 
  5. ^ a b Cave, David (28. januar 1993). Mircea Eliade's Vision for a New Humanism (engelsk). Oxford University Press. ISBN 9780195360738. 
  6. ^ Olson, C. (21. juli 1992). The Theology and Philosophy of Eliade: Seeking the Centre (engelsk). Springer. ISBN 9780230378926. 
  7. ^ Handoca, Mircea (1. januar 2004). Mircea Eliade: o biografie ilustrată (rumensk). Editura Dacia. ISBN 9789733518860. 
  8. ^ Republic, The New (20. november 2006). «Thinkers and Liars». New Republic. Besøkt 2. januar 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Norsk
Engelsk
  • David Carrasco and Law, Jane Marie (eds.). 1985. Waiting for the Dawn. Boulder: Westview Press.
  • Dudley, Guilford. 1977. Religion on Trial: Mircea Eliade & His Critics. Philadelphia: Temple University Press.
  • Idinopulos, Thomas A., Yonan, Edward A. (eds.) 1994. Religion and Reductionism: Essays on Eliade, Segal, and the Challenge of the Social Sciences for the Study of Religion, Leiden: Brill Publishers. ISBN 90-04-06788-4
  • McCutcheon, Russell T. 1997. Manufacturing Religion: The Discourse on Sui Generis Religion and the Politics of Nostalgia. New York: Oxford University Press.
  • Olson, Carl. 1992. The Theology and Philosophy of Eliade: A Search for the Centre. New York: St Martins Press.
  • Pals, Daniel L. 1996. Seven Theories of Religion. USA: Oxford University Press. ISBN 0-19-508725-9
  • Bryan Rennie 1996. Reconstructing Eliade: Making Sense of Religion. Albany: State University of New York Press.
  • Rennie, Bryan S. (ed.). 2001. Changing Religious Worlds: The Meaning and End of Mircea Eliade. Albany: State University of New York Press.
  • Rennie, Bryan S. 2007. The International Eliade. Albany: State University of New York Press. ISBN 0-7914-7087-3
  • Eugen Simion. 2001. Mircea Eliade: A Spirit of Amplitude. Boulder: East European Monographs.
  • Strenski, Ivan. 1987. Four Theories of Myth in Twentieth-Century History: Cassirer, Eliade, Levi Strauss and Malinowski. Iowa City: University of Iowa Press.
  • Wasserstrom, Steven M. 1999. Religion after Religion: Gershom Scholem, Mircea Eliade, and Henry Corbin at Eranos. Princeton: Princeton University Press
  • Wedemeyer, Christian; Doniger, Wendy. (eds.). 2010. Hermeneutics, Politics, and the History of Religions: The Contested Legacies of Joachim Wach and Mircea Eliade. Oxford etc.: Oxford University Press