Kimmeriere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kimmeriere (akkadisk: gimirru; gresk: Κιμμέριοι, Kimmérioi) var nomadisk rytterfolk fra oldtiden av indoeuropeisk opprinnelse. I henhold til Herodot kom de opprinnelig fra nord for Kaukasus og Svartehavet i hva som i dag er Ukraina og sørvestlige Russland på 700- og 600-tatlet f.Kr. Assyriske kilder plasserer dem dog i hva som i dag er Aserbajdsjan i år 714 f.Kr. Det antas at kimmerierne skal ha bosatt seg på Krimhalvøya fra 700-tallet f.Kr., men de ble fordrevet derfra av skyterne på 600-tallet f.Kr. En liten gruppe kimmerier som søkte tilflukt i Krimfjellene på halvøyas sørlige del levde dog videre og ble senere kjent som tauriere. De ga det antikke navnet kirmiske Bosporos for sundet mellom Svartehavet og Azovhavet, og som skiller Kertsjhalvøya på Krim i vest fra Tamanhalvøya i øst.

Forskning[rediger | rediger kilde]

I henhold til den greske historikeren Herodot som skrev på 400-tallet f.Kr., var kimmerierne bosatt i området nord for Kaukasus og ved Svartehavet i løpet av 700- og 600-tallet f.Kr. i hva som i dag er Ukraina og Russland. Arkeologen Renate Rolle og andre har argumentert for at ingen har demonstrert arkeologiske bevis for tilstedeværelsen av kimmerierne i de sørlige delene av Russland, eller andre steder.[1]

Forskere på 1800- og 1900-tallet hadde kun Herodots fortelling å bygge på, men med Henry Layards oppdagelser av de kongelige arkiver i Ninive og Nimrud har gjort det mulig å forske på et nytt kildemateriale som er flere århundrer tidligere enn Herodot.[2] De assyriske arkeologiske nedtegnelser viser kimmerierne og at landet Gamir var lokalisert ikke langt fra Urartu, (et kongedømme i jernalderen som var sentret rundt innsjøen Van på det armenske høylandet), sør for Kaukasus.[3][4] Militære etterretningsrapporter til Sargon II av Assyria på 700-tallet f.Kr. har beskrevet kimmerierne som bosatt på områder sør for Svartehavet.[5]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til kimmerierne er således uklar. De er generelt antatt å ha vært beslektet med enten iransk eller trakiske språkgrupper, eller i det minste ha blitt styrt av en iransk elite.[6][7]

I henhold til Herodot levde kimmerierne antagelig i området nord for Svartehavet, men forsøk på å definere deres opprinnelige hjemland mer nøyaktig ved arkeologiske midler, eller selv å fastsette en datering for deres utvisning fra deres land av skyterne har ennå ikke vært vellykket. I nyere forskning har det akademiske miljø hatt tilgang til kilder eldre enn Herodot, eksempelvis etterretningsrapportene til kong Sargon, og merket seg at disse identifiserte kimmerierne levde sør framfor nord for Svartehavet.[3][4]

Noen få steler i stein har blitt funnet i Ukraina og i nordlige Kaukasus og disse har blitt knyttet til kimmerierne og tømmergravkulturen (eller Srubnakulturen). De er i en stil som klart skiller seg fra både senere skytiske steler og tidligere steler fra Jamnakulturen og Kemi Oba-kulturen.

Historiske redegjørelser[rediger | rediger kilde]

Kimmeriske invasjoner av Kolchis, Urartu og Assyria 715-713 f.Kr.

De første historiske nedtegnelsene av kimmerierne kom i assyriske annaler med opptegnelser for året 714 f.Kr. Disse beskriver hvordan et folk kalt for Gimirri hjalp styrkene til Sargon II av Assyria til å beseire kongedømmet Urartu. Deres opprinnelige hjemland ble kalt for Gamir eller Uishdish, noe som kan synes å ha vært en bufferstat til Mannae. Den senere greske geografen Klaudios Ptolemaios plasserte den kimmeriske byen Gomara i denne regionen. Etter erobringene til Kolchis og Kaukasisk Iberia på det første millennium f.Kr., kom kimmerierne også til å bli kjent som Gimirrigeorgisk. I henhold til georgisk historikere,[8] spilte kimmerierne en innflytelsesrik rolle i utviklingen av begge kulturene i Kolchis og Kaukasisk Iberia. Dagens moderne georgiske ord for helt, გმირი, gmiri, er avledet fra ordet Gimirri. Det referer til kimmeriere som bosatte seg i området etter den innledende erobringene.

En del moderne forskere hevder at gruppen «kimmeriere» også omfattet leiesoldater som assyrerne kjente som Khumri, og som hadde blitt flyttet dit av Sargon. Senere greske redegjørelser beskriver kimmerierne som tidligere å ha bodd på steppene mellom elvene Tyras (Dnestr) og Tanais (Don). Greske og mesopotamiske kilder har navngitt flere kimmeriske konger, blant annet Tugdamme (Lygdamis påg resk; midten av 600-tallet f.Kr.) og Sandakhshatra (slutten av 600-tallet f.Kr.).

Et «mytisk» folk som også ble kalt for kimmeriere er beskrevet i Bok 11,14 av Homers Odysseen og skal ha levd bortenfor Okeanos i et land av tåke og mørke på ytterkanten av verden og ved inngangen til Hades. Mest sannsynlig er denne beskrivelsen uten tilknytning til kimmerierne ved Svartehavet.[9]

I henhold til Historier av Herodot (ca. 440 f.Kr.), hadde kimmerierne blitt forvist fra steppene av skyterne. For å sikre seg begravelser i sine forfedres hjemland delte de kongelige seg i to grupper og kjempet mot hverandre til døden. De øvrige kimmerierne gravla deres lik langs elven Tyras og flyktet fra skyternes framferd over Kaukasus og inn i Anatolia og et nære østen. Deres utstrekning synes å ha strukket seg fra Mannae østover gjennom de mediske bosetningene i Zagrosfjellene, og sørover så langt som Elam.

Assyriske nedtegnelser av innvandringen til kimmerierne som deres tidligere kong Sargon II ble drept i kamp mot dem i 705 f.Kr. Kimmerierne ble således nedtegnet for å ha erobret Frygia i 696-695 f.Kr, noe som fikk den frygiske kong Midas til å ta gift framfor å bli tatt levende av dem. I 679 f.Kr. under styret til Asarhaddon av Assyria, angrep de Kilikia and Tabal under their new ruler Teushpa. Asarhaddon beseieret dem i nærheten av et sted som kalles «Hubushna».[10]

I enten 654 eller 652 f.Kr. – den nøyaktige datoen er uklar – angrep kimmerierne kongedømmet Lydia, drepte den lydiske kongen Gyges og gjorde store ødeleggelser av den lydiske hovedstaden Sardis. De kom tilbake etter ti år under styret til Gyges' sønn Ardys II; denne gangen erobret de byen med unntaket av den indre festningen. At Sardis kunne falle var et betydelig sjokk for de andre maktene i regionen; de greske poetene Kallinos og Arkhilokhos nedtegnet den frykten som spredte seg i de greske koloniene i Jonia, en del av dem ble angrepet av kimmerierne og trakiske plyndrere.

Kimmeriernes okkupasjon av Lydia var imidlertid kortvarig, muligens grunnet at det brøt ut en pest. Mellom 637 og 626 f.Kr. ble de slått tilbake av Alyattes, en mer eller mindre legendarisk konge i Lydia. Dette nederlaget markerte slutten på kimmeriernes makt. Begrepet Gimirri ble benyttet et århundre senere i Behistuninnskriften (ca. 515 f.Kr.) som en form for babylonsk tilsvarighet til persiske Saka (skytere). Ellers forsvant kimmerierne fra de historiske kildene i vestlige Asia, og deres skjebne er ukjent. Det har blitt spekulert i om de bosatte seg Kappadokia, kjent på armensk som Գամիրք, Gamir-kʿ (det samme navnet som det opprinnelig kimmeriske hjemlandet i Mannae).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rolle, Renate (1977): «Urartu und die Reiternomaden» i: Saeculum 28, s. 291-339
  2. ^ Deller, K. (1984): «Ausgewählte neuassyrische Briefe betreffend Urarṭu zur Zeit Sargons II.» i: Pecorella, P.E. & Salvini, M. (red): Tra lo Zagros e l'Urmia. Ricerche storiche ed archeologiche nell'Azerbaigian Iraniano, Incunabula Graeca 78, Roma, s. 97-122.
  3. ^ a b Cozzoli, Umberto (1968): I Cimmeri. Roma Italia: Arti Grafiche Citta di Castello (Roma).
  4. ^ a b Salvini, Mirjo (1984): Tra lo Zagros e l'Urmia: richerche storiche ed archeologiche nell'Azerbaigian iraniano. Roma Italia: Ed. Dell'Ateneo (Roma).
  5. ^ Kristensen, Anne Katrine Gade (1988): Who were the Cimmerians, and where did they come from?: Sargon II, and the Cimmerians, and Rusa I. Copenhagen Denmark: The Royal Danish Academy of Science and Letters.
  6. ^ «The origin of the Cimmerians is obscure. Linguistically they are usually regarded as Thracian or as Iranian, or at least to have had an Iranian ruling class.» «Cimmerian» i: Encyclopædia Britannica, 2006
  7. ^ Harmatta, J. (1996): «Scythians» i: UNESCO Collection of History of Humanity: Volume III: From the Seventh Century BC to the Seventh Century AD, Routledge/UNESCO. 1996, s. 182
  8. ^ Berdzenishvili, N., Dondua V., Dumbadze, M., Melikishvili G., Meskhia, Sh., Ratiani, P. (1958): History of Georgia (Vol. 1), Tbilisi, s. 34-36
  9. ^ Liddell, Henry & Scott, Robert: "Cimmerians" (Κιμμέριοι), Perseus, Tufts University
  10. ^ Cimmerians & Scythians – Names and Migrations

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]