Østgotere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Østgoternes kongedømme under Teoderik den store, rundt 500

Østgoterne, også kalt Ostrogoterne, var en av de to hovedstammene av goterne, den andre var vestgoterne («visigoterne»). Begge disse stammene var blant de germanske folkene som invaderte Romerriket under folkevandringstiden. Den østgotiske kongen Teoderik den store skapte et mektig kongerike i Italia, men riket falt raskt fra hverandre etter hans død. Østgoterne ble underlagt Østromerriket etter slaget ved Mons Lactarius i 553, og stammens navn forsvant.

Førhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gotere

Tidlige historikere har hevdet at goterne opprinnelig stammet fra det sørlige Scandza (antagelig Skandinavia) og inn i Gothiscandza (antatt å være nedre regionen ved Wisła, Pommern, i dagens Polen), og derfra til kysten av Svartehavet. Dette baseres på opplysninger i den gotiske historikeren Jordanes som skrev sin «Goternes historie» (De origine actibusque Getarum) rundt 550. Denne opprinnelsesteorien er svært omstridt blant historikere idag.

Goterne var en samlet nasjon slik de var nevnt i flere kilder helt opp til det 3. århundre da de tydeligvis delte seg i østgotere og vestgotere. Begge stammene delte mange aspekter, særlig anerkjente de en skytsguddom som romerne kalte Mars. Denne såkalte «delingen», eller mer korrekt, den nye bosettingen av vestlige stammer i den romerske provinsen Dacia, var et naturlig resultat av befolkningsveksten i området langs Svartehavet hvor disse østgoterne etablerte et stort og mektig kongedømme. Gepidene ble deres vasaller og rivaler.

Hunnernes fremvekst rundt 370 førte østgoterne under deres herredømme. Den østgotiske herskeren Ermanariks selvmord i 378 nevnes av Ammianus. Ifølge Getica til Jordanes ble denne Ermanarik 110 år gammel.

I de neste tiårene bodde østgoterne på Balkan sammen med hunnerne og ble en av de mange vasallene til hunnerne som kjempet i Europa i slaget ved Chalons i 451. Flere opprør mot hunnerne ble slått ned, men innføringen av hunnernes rytterkultur var en betydelig fordel.

Noen kilder nevner at gotisk språk fremdeles ble snakket sporadisk i Krim helt til det 16. århundre.

Etter hunnerne[rediger | rediger kilde]

Deres nedskrevne historie begynner med deres uavhengighet fra restene av hunnernes imperium etter at Atilla døde. De var alliert med de tidligere vasallene og rivalene gepidene og ledet av Teodemir, brøt de den hunnerske makten til Atillas sønner i slaget ved Nedao i 454.

Østgoterne fikk nå et forhold til keiserriket og slo seg ned i Pannonia. I store deler av den siste halvdel av det 5. århundre, spilte østgoterne stort sett samme rolle som vestgoterne spilte århundret før. De gikk til og fra i alle relasjoner fra vennskap til fiendskap med det østlige romerske riket til de, akkurat som vestgoterne før dem, gikk fra øst til vest.

Teoderik den store[rediger | rediger kilde]

Teoderiks mausoleum i Ravenna

Den største av alle de østgoterske herskerne, den fremtidige Teoderik den store av østgoternes kongedømme, ble født i eller rundt 454, kort tid etter slaget ved Nedao. Sin barndom tilbrakte han i Konstantinopel som gissel hvor han ble nøye utdannet. Den tidlige delen av hans liv var preget av forskjellige disputter, intriger og kriger innen det bysantinske riket hvor han hadde sin rival Teoderik Strabo, en fjern slektning av Teoderik og sønn av Triarius. Denne eldre men mindre Teoderik ser ut til å ha vært høvdingen, ikke kongen, av den grenen av østgoterne som slo seg ned innenfor riket tidligere. Teoderik den store var noen ganger venn og noen ganger fiende av riket. Da han var regnet som venn, hadde han forskjellige romerske titler og embete som patriser og konsul, men i alle tilfeller forble han den nasjonale østgoterske kongen.

Det var med begge disse rollene han satte avgårde i 488, utsendt av den bysantinske keiser Zeno for å ta tilbake Italia fra Odoacer. Innen 493 ble Ravenna tatt. Odoacer ble drept av Theoderik personlig. Østgoternes makt var fullstendig etablert over Italia, Sicilia, Dalmatia og landene nord for Italia. I denne krigen begynte østgoterne og vestgoterne igjen å forenes, dersom vi aksepterer vitnet til en forfatter i at Teoderik ble hjulpet av vestgoterske leietropper. De to grenene i nasjonen ble snart ført mye tettere sammen, etter at han ble tvunget til å bli regent av vestgoternes kongedømme i Toulouse. Teoderiks makt var praktisk talt utvidet til en stor del av Gallia og over nesten hele den iberiske halvøy.

En tid med forvirring fulgte Alarik IIs død, svigersønn av Teoderik, i slaget ved Vouillé. Østgoternes konge steppet inn som verge for sitt barnebarn Amalrik og tok vare på hele hans iberiske og fragmenter av hans galliske herredøme. Toulouse forsvant til frankerne, men goterne beholdt Narbonne og dets distrikt og Septimania, som var den siste delen av Gallia som ble holdt av goterne og beholdt navnet Gothia i lang tid. Mens Teoderik levde var vestgoternes kongedømme praktisk talt forent med hans eget rike. Han ser også ut til å ha krevd et slags protektorat over de germanske rikene generelt, og ser ut til å ha utøvd det, med unntak av frankerne.

Østgoternes herredømme var nå like stort i utstrekning og enda fastere enn det kunne vært i tiden til Hermanarik, men det var nå av en helt annen karakter. Styret til Teoderik var ikke barbarisk, men en sivilisasjonsmakt. Hans tofoldige posisjon gjennomsyret alt. Han var både konge av goterne og etterfølger, men uten imperielle titler, av de vestromerske keiserne. De to nasjonene var forskjellige i skikker, språk og religion og levde side om side på italiensk jord. Begge ble styrt etter sine egne lover av prinsen som i sine to separate karakterer var overhodet av dem begge.

Bildet av Teoderiks styre blir trukket opp for oss i de statlige papirene, i hans navn og hans etterfølgeres navn, gjennom den romerske ministeren Cassiodorus. Goterne ser ut til å ha bodd tett i det nordlige Italia, i sør dannet de lite mer enn garnisoner. I Teoderiks tankegang var goterne beskyttere av de fredelige romerne. Den gotiske kongen hadde kontroll over styret, mens den romerske konsulen hadde æren. Alle former for romersk administrasjon fortsatte og den romerske politikken og kulturen hadde stor innflytelse på goterne. Prinsens styret over forskjellige nasjoner i samme land var nødvendigvis despotisk og den gamle germanske frihet var tapt. Et slikt system trengte Teoderik for å fortsette, det brøt i stykker etter hans død.

Forfall[rediger | rediger kilde]

Da Tedoderik døde i 526 ble østgoterne og vestgoterne igjen delt. De få gangene de handlet sammen etter denne tiden var sjeldne og tilfeldige som før. Amalrik overtok vestgoternes kongedømme i Iberia og Septimania. Provence ble laget til riket til den østgoterske kong Athalarik, barnebarnet av Teoderik gjennom hans datter Amalasuntha. Ingen av dem klarte å ordne opp i krangler blant den gotiske eliten. Theodahad, fetter av Amalasuntha og nevø av Teoderik gjennom sin søster, tok over og drepte dem, men tronraningen endte i mer blodsutgytelse. Tre andre herskere overtok i løpet av de neste fem årene.

Svakheten til østgoternes posisjon i Italia viste seg nå. den bysantinske keiser Justinian I hadde alltid forsøkt å gjenskape så mye som mulig av det vestlige Romerriket og ville definitivt ikke la denne anledningen gå forbi. I 535 gav han Belisarius i oppdrag å angripe østgoterne. Belisarius erobret raskt Sicilia og krysset inn i Italia hvor han erobret Napoli og Roma i 536 før han marsjerte nordover, tok Mediolanum og den østgoterske hovedstaden Ravenna i 540.

På dette tidspunktet tilbød Justinian goterne en generøs avtale, for generøs etter Belisarius sitt syn, retten til å holde et uavhengig kongedømme nordvest i Italia og kravet om at de kun skulle gi halvparten av deres skatter til imperiet. Belisarius overleverte meldingen til goterne, selv om han holdt seg for god til å anbefale den. Goterne følte at dette måtte være en felle. De stolte ikke på Justinian, men fordi Belisarius hadde oppført seg eksemplarisk i sin erobring stolte de mer på ham og gikk med på å ta avtalen bare dersom Belisarius anbefalte den. Dette gjorde avtalen svært vanskelig å inngå.

En fraksjon med gotiske adelsmenn poengterte at deres egen kong Witiges, som akkurat hadde tapt, var en svekling og de ville trenge en ny. Erarik, lederen av gruppen, foreslo Belisarius og resten av kongedømmet gikk med på dette, derfor tilbød de ham kronen. Belisarius var soldat, ikke statsmann, og fremdeles lojal for Justinian. Han lot som om han skulle akseptere, red til Ravenna for å krones og arresterte umiddelbart lederne av goterne og trakk tilbake hele kongedømmet deres til Bysantium.

Justinian var rasende. Perserne angrep i øst og han ønsket et stabilt nøytralt land som skilte hans vestlige grense fra frankerne som ikke var så vennligsinnede. Belisarius ble sendt for å møte perserne og etterlot derfor John, en bysantinsk offiser, til å styre Italia midlertidig.

I 545 returnerte Belisarius til Italia hvor han oppdaget at situasjonen hadde forandret seg radikalt. Erarik var drept og den pro-romerske fraksjonen av den gotiske eliten var kastet. I 541 hadde østgoterne valgt den nye lederen Totila. Denne gotiske nasjonalisten og brilliante kommandanten hadde tatt tilbake hele det nordlige Italia og til og med drevet bysantinerne ut av Roma. Belisarius gikk på offensiven, lurte Totila til å gi opp Roma i prosessen, men tapte så igjen etter at en sjalu Justinian, redd for makten til Belisarius, nektet å gi ham forsyninger og forsterkninger. Belisarius var tvunget til å gå på defensiven og i 548 erstattet Justinian ham med evnukken og generalen Narses som han stolte mer på.

Narses skuffet ikke Justinian. Totila ble drept i slaget ved Taginae i juli 552 og hans tilhengere Teia, Aligern, Scipuar og Gibal ble alle drept eller overgav seg i slaget ved Mons Lactarius i oktober 552 eller 553. Widin, det siste kjente medlemmet av den gotiske arméen gjorde opprør sendt på 550-tallet med minimal militær hjelp fra frankerne. Hans opprør var mislykket, opprøret endte med at Widin ble tatt til fange og ført til Konstantinopel for straff i 561 eller 562.

Med det endelige nederlaget forsvant det østgoterske navnet. Nasjonen hadde praktisk talt forduftet med Teoderiks død. Sjansen for å danne en nasjonalstat i Italia med en forening av romerske og germanske elementer, slik som de som oppstod i Gallia, Iberia og deler av Italia under langobardisk styre, var dermed tapt. Resultatet var at goterne beholdt en annen plass i iberisk minne enn de gjorde i italiensk minne. I Italia var goterne for en kort tid erobrere og herskere, mens i Iberia leverte goterne et viktig bidrag til dagens nasjon. Det bidraget har hverken blitt glemt eller forhatt. Deler av regionen nord i Iberia som ikke ble erobret, Asturias' land, hadde for en stund navnet Gothia, i likhet med gotiske områder i Gallia.

Østgotersk kultur[rediger | rediger kilde]

Av litteratur på gotisk språk finnes idag bibelen til Ulfilas og noen religiøse skrifter og fragmenter. Av gotisk lovgivning har vi ediktet til Teoderik fra år 500 og Variae av Cassiodorus kan tas for en samling av Teoderiks statspapirer og hans umiddelbare etterfølgere. Blant vestgoterne hadde nedskrevet lov allerede blitt lagt frem av Eurik. Alarik II la frem et brevarium av romersk lov for sine romerske undersåtter, men den store samlingen av vetsgoterske lover stammer fra sent i monarkiet og ble lagt frem av kong Reccaswinth rundt 654. Denne loven fikk noen velkjente kommentarer av Montesquieu og Gibbon og har blitt diskutert av Savigny (Geschichte des romischen Rechts, ii. 65) og forskjellige andre forfattere. De er skrevet i Monumenta Germaniae, leges, tome i. (1902).

Av beretninger om goternes historie, ved siden av Jordanes som allerede har blitt sitert ofte, er der den gotiske historien til Isidore, erkebiskop av Sevilla, en historiekilde om de vestgoterske kongene ned til Suinthila (621631). Men alle samtidige latinske og greske forfattere gir kontinuerlige bidrag. Ingen forfatter beskriver mer enn Salvian av Marseille i det 5. århundre. Han skrev De Gubernatione Dei som er full av deler som satte romernes grusomheter opp mot dydene til barbarene, særlig goterne. I alle slike fremstillinger må vi ta høyde for overdrivelser begge veier, men der må være et grunnlag i det som faktisk skjedde. Hoveddydene som de katolske presbyterne lovpriser hos de arianske goterne er deres renhet i forhold til deres egen tro, deres toleranse mot katolikkene under deres styre og deres generelle gode behandling av sine romerske undersåtter. Han går så langt at han håper at dette gode folket må reddes til tross dor deres kjetteri. Dette bildet må ha et visst grunnlag i sannheten, men det er ikke så overraskende at senere vestgotere i Iberia falt fra Salvians noe idealistiske bilde.

Østgotiske konger[rediger | rediger kilde]