Elie Wiesel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Elie Wiesel
Elie Wiesel
Wiesel taler på den amerikanske kongressen
Født Eliezer Wipyler
30. september 1928 (85 år)
Romania Sighet, Maramureș, Transilvania i Romania
Ektefelle Marion Erster Rose (1969-)
Yrke Forfatter, filosof og politisk aktivist

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1986

Eliezer «Elie» Wiesel (født 30. september 1928) er en rumensk-født, fransk-oppvokst jødisk forfatter, filosof og politisk aktivist som siden 1963 har hatt amerikansk statsborgerskap. Familien hans kom opprinnelig fra Ungarn.

I 1986 ble Wiesel tildelt Nobels fredspris for sin kamp mot de kreftene han fikk føle på nært hold i Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.

I februar 2003 gikk han ut og støttet USAs invasjon av Irak.[1]

Virke[rediger | rediger kilde]

Elie Wiesel har fremstått som en betydelig åndelig leder og veiviser i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap er å tilgi, men ikke å glemme. Det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, sier han, det er likegyldigheten. Kampen mot likegyldigheten overfor hat er like viktig som kampen mot selve hatet.[trenger referanse] Elie Wiesel er av mange tilhengere regnet som en budbærer om fred og forsoning og menneskeverd.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Eliezer Wiesel ble født 30. september 1928 i den lille rumenske grensebyen Sighet som den gang tilhørte Ungarn. Faren Shlomo Elisha, var kjøpmann, og fordypet seg i historie og psykologi. Moren Sara var utpreget intellektuell.[trenger referanse] 16. mai 1944 deporterte ungarske myndigheter det jødiske samfunn i Sighet til Auschwitz. Wiesel og hans familie ble sendt dit og Wiesel fikk fangenummer A-7713. Han opplevde at hans mor og yngre søster, Tzipora, ble ført inn i gasskammeret sammen.

Wiesel og hans far ble sendt til Buna-Werke, også kjent som Auschwitz III Monowitz. De arbeidet der sammen under grusomme forhold og ble sammen sendt fra leir til leir den siste tiden av krigen. 29. januar 1945, bare få uker etter at de hadde blitt sendt til leiren Buchenwald og få måneder før USAs 3. armé frigjorde leiren, døde faren av dysenteri, sult og utmattelse. Hans siste ord var «Eliezer», Wiesels navn, skriver Wiesel i boken "Natten".

Wiesel overlevde oppholdet i konsentrasjonsleirene. Etter krigen dro han til Paris. Et beskjedent studiestipent han fikk av OSE rakk såvidt til leien av et trangt værelse i Rue Marois 16. distrikt. Han var da 17 år gammel og befant seg fullstendig alene, uten hverken venner eller arbeidstillatelse. På denne tiden var Wiesel preget av en sterk skyldsfølelse; skyld over å være overlevende. Han kastet seg inn i litteraturen, og hans første store litterære stevnemøte var med Franz Kafkas forfatterskap.

Elie Wiesel (1987) by Erling Mandelmann - 2.jpg

Han ble også tiltrukket av filosofi, og ønsket å finne meningen med de hendelser han var blitt offer for. Den litterære appetitten ble større, og han forsøkte å finne svarene innenfor både litteratur, filosofi og psykologi. Han fikk etterhvert arbeid som journalist, noe som sendte Wiesel til et nytt stadium i livet.

I 1954 oppsøkte han den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac for å intervjue ham. Dette intervjuet tok en uventet vending. Wiesel avbrøt forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål om man ikke heller bør være opptatt av de ofre som ble begått like i nærheten, ikke av én jøde, men av flere millioner. Da det gikk opp for Francois Mauriac at den unge journalisten var et av de overlevende barna, omfavnet han Elie Wiesel og spurte hvorfor han ikke hadde fortalt sin historie. Wiesel svarte at han ikke kunne, fordi han lovet seg selv å være taus om redslene – en faste med språket i ti år.

Francois Mauriac ville ikke akseptere Elie Wiesels taushet, da han mente at han hadde en plikt til å fortelle sin historie.[2]

Finkelstein om Wiesel[rediger | rediger kilde]

Wiesel blir kraftig kritisert av Norman Finkelstein i hans bok Holocaustindustrien. I boken beskyldes Wiesel for å være en av «unikhetsdoktrinens» yppersteprester ved at han holder holocaust som toppen av ondskap og derfor historisk usammelignbart med andre folkemord, særlig den tyrkiske holocaust mot armenerne.[3] Han blir i tillegg anklaget for å bagatellisere nazistenes folkemord av romfolket og det nevnte av armenerne under og etter 1. verdenskrig.

I boken eksemplifiseres dette ved Wiesels lobbyvirksonhet for kun å minnes jødene, ikke sigøynerne, ved United States Holocaust Memorial Museum i Washington[4] og hans avlysing og senere arbeid for boikott og nedleggelse av en konferanse om folkemord fordi den skulle inkludere det armenske folkemordet som tema.[5] Finkelstein siterer også Wiesel på at

Sitat alt med oss er forskjellig. Jøder er ontologisk eksepsjonelle[6] Sitat

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fredsprisvinner Wiesel støtter innmarsj i Irak. Aftenposten (28. februar 2003). Besøkt 5. juni 2009.
  2. ^ Arild Haaland Samtidssyner fra Blåsenborg (1997), ISBN 82-994431-0-5.
  3. ^ Finkelstein, N.(2003) The Holocaust Industry, 2nd edition, p.44-45.
  4. ^ Finkelstein, N.(2003) The Holocaust Industry, 2nd edition, p.75-76.
  5. ^ Finkelstein, N.(2003) The Holocaust Industry, 2nd edition, p.69.
  6. ^ Finkelstein, N.(2003) The Holocaust Industry, 2nd edition, p.49.