Libanon-krigen 1982

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Libanon-krigen
Libanon-krigen
Dato 6. juni 1982 – 17. mai 1983/juni 1985[1]
Sted Libanon
Resultat
Israelsk militær seier, men politisk nederlag[2]
Parter
Israel Israel
Libanon LF
Flag of the Government of Free Lebanon.png SLA
Palestina PLO
Syria Syria
Libanon LNM
Kommandanter
Israel Menachem Begin
Israel Ariel Sharon
Flag of the Government of Free Lebanon.png Saad Haddad
Flag of the Lebanese Forces.tif Bashir Gemayel
Palestina Yassir Arafat
Syria Hafez Assad
Styrker
Israel:

78 000 tropper

800 stridsvogner

1500 PPK

634 fly

LF:

30  000 tropper

SLA:

5000 tropper

97 stridsvogner
Syria:

22 000 tropper

352 stridsvogner

300 PPK

450 fly

350 artillerienheter

225 SAM

PLO:

15 000 tropper

300 stridsvogner

150 PPK

350+ artillerienheter

250 SAM
Tap
657 drept[3]
Minst 4000 skadet[4]
9798 drept

Et ukjent antall skadde

17 825 libanesere drept (beregnet)[5]
Militære operasjoner under Libanon-krigen 1982
Slaget om Beaufort - Slaget om Jezzine - Operasjon Jordkreps 19 - Slaget om Sultan Yacoub - Beleiringen av Beirut - Massakrene i Sabra og Shatila

Libanon-krigen 1982 (hebraisk: מלחמת לבנון הראשונה‎, Milhemet Levanon Harishona), (arabisk: الإجتياح‎, Al-ijtiyāḥ, «Invasjonen»), offisielt kalt Operasjon Fred for Galilea (hebraisk: מבצע שלום הגליל, or מבצע של"ג Mivtsa Shlom HaGalil eller Mivtsa Sheleg‎) i Israel og senere Libanon-krigen og den første Libanon-krigen begynte den 6. juni 1982 da Israels forsvar invaderte det sørlige Libanon. Israels regjering hadde bestemt seg for å invadere Libanon etter et attentat på Israels ambassadør i Storbritannia, Shlomo Argov.

Etter å ha kjempet seg forbi kombinerte styrker fra PLO, Syria og flere libanesiske fraksjoner, okkuperte Israel den sørlige halvdelen av Libanon og beleiret etterhvert Beirut, Libanons hovedstad. Den syriske hæren ble tvunget til å signere våpenhvile etter en omringing, og PLO stod alene ovenfor overmakten i Vest-Beirut. Etter kraftige bombardementer overgav PLO seg, og i en påfølgende våpenhvileavtale ble PLO nødt til å forlate Libanon. Internasjonale fredsbevarende styrker ble stasjonert i Libanon for å se til at tilbaketrekningen fant sted, noe som erget flere libanesiske fraksjoner. Etter tilbaketrekningen av PLOs styrker forsøkte Israel å få til en permanent fredsavtale med Libanon, men denne planen slo feil da Bashir Gemayel ble myrdet. En mann ved navn Habib Tanious Shartouni fra Det syriske sosialistiske nasjonale parti ble anklaget og dømt for drapet. Etter dette lyktes man ikke i å samle de libanesiske fraksjonene gjennom en fredsavtale, og borgerkrigen i landet fortsatte. Israelske tropper forble stasjonert i Libanon inntil de omsider trakk seg ut leddvis i 1985. Israel beholdt en såkalt «sikkerhetssone» i Sør-Libanon som de mente var nødvendig for å forsvare Nord-Israel mot terrorangrep. Denne ble omsider returnert til libanesisk kontroll i 2000.

Rundt 18 000 ble drept og ca. 30 000 såret. 90 % av ofrene var sivile libanesere.[6]

Forhistorien[rediger | rediger kilde]

Så tidlig som 1976 hadde Israel begynt å gi militærhjelp til de libanesiske falangistene som kjempet mot PLO. I løpet av Operasjon Litani i 1978 etablerte Israel en sikkerhetssone i Sør-Libanon. Denne sonen inneholdt i stor grad kristne innbyggere, og herfra forsynte Israel de kristne militsene med militær trening og våpen. Dette førte til opprettelsen av Sør-Libanon-Arméen (SLA), som var Israels allierte og forlengede arm i Libanon. Israels hovedpartner var Falangistpartiet, som ble ledet av Bashir Gemayel. Falangistene hadde lenge alliert seg med Syria, og hadde invitert de syriske styrkene til Libanon for å hjelpe dem mot PLO. Etterhvert hadde imidlertid Syria begynt å ta PLOs parti, og benyttet anledningen til å styrke sin posisjon i Libanon. I 1978 erklærte Israels statsminister Menachem Begin at Israel ikke ville tillate et folkemord rettet mot de kristne libaneserne. Hundrevis av libanesiske militser ble trenet av den israelske hæren. Samarbeidet mellom Israel og maronittene utviklet seg etterhvert til å bli en politisk-strategisk allianse, og medlemmer av den israelske regjeringen som Ariel Sharon begynte å klekke ut en plan om å hjelpe en falangist-dominert regjering til makten i Libanon. Dette passet godt med Gemayels målsetning, som var å fjerne PLO fra landet.

Den 10. juli 1981 brøt det ut harde kamper i Sør-Libanon og Nord-Israel mellom PLO og israelske styrker. Israel gjengjeldte et bombardement fra PLO med å bombe PLOs stillinger langs grensen. Den 17. juli bombet det israelske flyvåpenet PLOs bygninger i Beirut, noe som medførte store menneskelige tap. Israel fokuserte hovedsakelig på å bli kvitt PLOs raketter i grenseområdene uten særlig suksess. PLOs taktikk, som senere ble adoptert av Hizbollah, gikk ut på å spre ammunisjonen over store områder. Dette gjorde det umulig for selv et mektig israelsk flyvåpen å ødelegge alle våpnene fortløpende. Som et resultat av dette flyktet mange israelere som bodde nord i landet sørover. Samtidig som Israel feilet i å oppnå sitt mål om å nøytralisere PLOs ildkraft i grenseområdene, opplevde samtidig PLO store menneskelige og materielle tap. Når USA omsider fremforhandlet en våpenhvile, ble den godtatt av begge parter. Etter dette forble grensen rolig i nesten ett år.

Vinteren og våren 1982 ble det klart at partene hadde en sterk uenighet om hva våpenhvilen egentlig sa. Palestinske styrker mente at den bare gjaldt området mellom Israel og Libanon, og fortsatte derfor sine angrep på andre fronter. Dette bidrog til at den israelske regjeringen bestemte seg for å klarere Libanon for PLO-soldater for godt.

Målene med krigen[rediger | rediger kilde]

Invasjonen av Libanon hadde fem strategiske mål:[7]

1) Eliminere PLO-trusselen ved Israels nordgrense,
2) Ødelegge PLOs infrastruktur i Libanon,
3) Presse Syria ut av Beka-dalen og redusere landets militære innflytelse i Libanon,
4) Stable på beina en stabil libanesisk regjering, og
5) Indirekte styrke Israels kontroll over Vestbredden.

Krigen[rediger | rediger kilde]

En syrisk SAM-installasjon i Beeka-dalen ved krigens innledning. Disse ble slått ut i Operasjon Jordkreps 19.
Syrisk antitank-team med MILAN-missiler under krigen.
En israelsk Merkava-stridsvogn lik dem som ble brukt under krigen.
Israelsk demonstrasjon mot landets okkupasjon av Libanon (1984)
Den politiske situasjonen i Libanon i 1983.
Gult = Kontrollert av Israel
Lilla = Kontrollert av falangistene
Grønt = Kontrollert av Syria
Blått = UNIFILs tilstedeværelse
«Den grønne linje» inne i Vest-Beirut
Skadet fotballstadion i Beirut etter et israelsk bombeangrep
Libanesisk pansret personellkjøretøy i Beirut under krigen
Et ødelagt libanesisk fly ved Beiruts internasjonale lufthavn

Hovedmålet for Israel var å angripe de palestinske basene lokalisert i Tyr-området, ved Sidon og Damour. Israels statsminister Menachem Begin uttalte at målet var å opprette en 40 km bred «sikkerhetssone» i det sørlige Libanon, der ingen palestinske soldater kunne oppholde seg. Denne sonen skulle sikres av internasjonale styrker, i følge Israel. Israelske styrker invaderte Sør-Libanon i en tredelt offensiv. De erobret strategiske posisjoner gjennom landet, hvorav de hardeste kampene ble utkjempet ved Beaufort -borgen i Nabatieh og i den syrisk-okkuperte byen Jezzine. Israels flyvåpen satte igang Operasjon Jordkreps 19 for å bekjempe det syriske flyvåpenet og sikre dominans i luftrommet. Operasjonen var en suksess, og ifølge IAF ble 27 syriske fly styrtet og 17 antiflymissil-batterier satt ut av spill. IAF mistet ingen fly i operasjonen. Etter dette satte IAF fokuset på PLOs infrastruktur, og israelske krigsskip bombarderte store kystområder for å kutte PLOs forsyningslinjer. Israelske styrker kjempet seg frem til den syrisk-okkuperte byen Sultan Yacoub. Her ble de omringet av de syriske styrkene, men klarte å kjempe seg ut. For å kutte PLOs retrettruter ble det landsatt stridsvogner, pansrede personellkjøretøy og fallskjermjegere nord for Sidon. Disse styrkene nådde snart Beirut, og okkuperte forsteder og flyplassen under harde kamper. Som følge av invasjonen ble PLOs tilstedeværelse i Sør-Libanon fjernet fullstendig. Tyr og Sidon ble hardest rammet i angrepet, og i Beirut var det også forholdsvis store tap både militært og sivilt.

Sommeren 1982 var det meste av oppmerksomheten rettet mot kampene ved Beirut. De syriske styrkene hadde trukket seg ut av byen, og PLO stod alene mot overmakten. Den vestlige delen av byen ble utsatt for et konstant bombardement fra luften, sjøen og fra artilleri. En mengde våpenhviler ble inngått og brutt. Israel blokkerte samtidig forsyningene av mat og andre nødvendigheter til innbyggerne i Vest-Beirut, noe som rammet omtrent 500.000 sivile libanesere og palestinere i bydelen. Etter harde slag lyktes de israelske styrkene å erobre Beirut, og i en påfølgende våpenhvileavtale ble PLO tvunget til å forlate Libanon. Den multinasjonale styrken i Libanon, som bestod av tropper fra Frankrike, Italia og USA, ble stasjonert i landet for å påse at tilbaketrekningen fant sted i henhold til avtalen, og at ingen av partene brøt våpenhvilen. PLO opprettet sitt nye hovedkvarter i Tunisia, men flere medlemmer flyktet også til Jemen, Jordan, Syria, Irak, Sudan og Hellas. USA forsikret PLO om at palestinske sivile i flyktningleirene i byen ikke ville bli skadet.

Den 14. september ble den nylig valgte libanesiske presidenten Bashir Gemayel drept av Habib Shartouni fra Det syriske sosialistiske nasjonale parti. Dette satte et hardt støkk i libanesisk politikk, og fraksjonene begynte å splittes igjen ettersom håpet om en fredelig slutt på borgerkrigen begynte å svinne hen. Neste dag okkuperte israelske styrker Vest-Beirut, i strid med Habib-avtalen. Israel ønsket at falangistene mer aktivt skulle hjelpe Israel med jobben som var å gjøre, og flyktningleirene Sabra og Shatila ble overlatt i falangistenes ansvar. Israel hadde regnet med at PLO hadde gjemt hundrevis av krigere i leiren, noe som viste seg å ikke stemme. Men da denne feiltakelsen nådde dagens lys, var skaden allerede skjedd. Verden ble sjokkert når man fikk vite nyheten om at falangiststyrkene hadde drept minst 800 sivile i de beryktede massakrene i Sabra og Shatila. Selv om Israel ikke hadde tatt del i massakren, ble forsvarsminister Ariel Sharon anklaget for å ikke ha gjort nok for å forhindre at falangistene tok hevn over drapet på Gemayel. En israelsk undersøkelse konkluderte med at Sharon bar «personlig ansvar» for å ha mislykkes i å forhindre et massakre og for å ha feilet i å handle når han fant ut hva som foregikk. Komiteen anbefalte at Sharon trakk seg som forsvarsminister, noe Sharon først nektet å gjøre. Først etter et dødsfall under en stor anti-krigsdemonstrasjon i Israel valgte Sharon å trekke seg fra sin post.

Til tross for PLOs tilbaketrekning fra Libanon, fortsatte kampene i Libanon. Flere libanesiske grupperinger motsatte seg den israelske tilstedeværelsen i landet. 4. november ble de israelske styrkenes hovedkvarter i den libanesiske byen Tyr rammet av en bombe som drepte 60 mennesker, inkludert 28 israelere. I februar 1983 ble multinasjonale styrker på nytt utplassert, denne gangen for å hjelpe libaneserne med å gjenopprette stabiliteten i landet. Den 17. mai kom Israel og Libanon frem til en avtale som gjorde slutt på krigen mellom de to landene, og banet vei for en etappevis israelsk tilbaketrekning fra landet. Avtalen tillot Israel å etablere en såkalt sikkerhetssone i Sør-Libanon, og patruljere denne så lenge de fant det for godt. Den libanesiske regjeringen møtte skarp kritikk for å ha undertegnet det enkelte anså som en kapitulasjonsavtale. Når Israel til slutt trakk sine styrker ut, opplevde de multinasjonale styrkene hard motstand, og måtte omsider trekke seg ut etter store tap forårsaket av libanesiske fraksjoner. Samtidig led den libanesiske hæren nederlag i den såkalte fjellkrigen, som Israel unngikk å bli involvert i, og landet ble på nytt kastet inn i en borgerkrig. Denne skulle vare inntil det omsider ble undertegnet en fredsavtalen i 1989.

Propagandakrigen[rediger | rediger kilde]

Rapporter om israelske angrep mot sivile mål ble brukt av palestinerne. Israel på sin side, viste frem store palestinske våpenlagre de hadde erobret i Sør-Libanon. Israel anklaget også PLO for å bruke sivile som skjold under kamphandlingene.

Krigen ble etterhvert en stor belastning for Israel og dets støttespillere, med USA i spissen. Selv internt i Israel vokste det frem en misnøye med invasjonen. 8. november 1982 må statsminister Begin forklare seg for en undersøkelseskommisjon vedrørende massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila.

31. oktober 1982 ble det avholdt en nordisk «Libanon-høring» i Oslo. Der ble det hevdet at den israelske krigføringen i Libanon brøt med Folkeretten.

Etter de innledende kamphandlingenes avslutning[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske ambassaden etter bombeangrepet i 1983

Etter beleiringen av Beirut ble PLO tvunget til å forlate Libanon, of organisasjonen flyttet sitt hovedkvarter til Tunis.[8] Det syriske militæret, spesielt flyvåpenet, ble også svekket.[9] Imidlertid lyktes ikke Israel i å få en slutt på den libanesiske borgerkrigen gjennom en fredsavtale[10], og alliansen mellom Israel og falangistene opphørte.[11] Israelske styrker ble stående i Libanon i håp om at fraksjonene ville bli enige seg imellom til slutt, men da det viste seg at dette ikke kom til å skje bestemte Israel seg for å trekke styrkene sine ut av mesteparten av Libanon. I 1983 begynte Israel en tilbaketrekning som var oppdelt i flere ledd, og i 1985 var tilbaketrekningen fra mesteparten av landet fullført. Israel holdt på en sikkerhetssone i Sør-Libanon som de mente var nødvendig for å forsvare landet. Denne ble omsider gitt tilbake til Libanon i 2000.

Grovt sett kan det hevdes at Israel vant krigen militært, men tapte politisk.[12] Selv om Israel lyktes i å tvinge PLO ut av landet og etablere sikkerhetssonen i sør, var det flere politiske mål med krigen som ikke ble nådd.[13] En av målsetningene var å få innsatt en Israel-vennlig regjering i Libanon som kunne slutte fred med Israel, men i stedet fikk Libanon et regime som i stor grad ble avhengig av Syria.[13] Blant israelerne ble krigen upopulær på grunn av de store tapene, samt at de følte seg ført bak lyset av lederne.[13] Det at krigen trakk ut i tid ble også et problem.[13] Innad i Israel skapte krigen bitter strid, utad ble den en alvorlig påkjenning for landets internasjonale anseelse.[13] Massakrene i Sabra og Shatila var blant de hendelsene i krigen som skadet Israels internasjonale omdømme mest. Forsvarsminister Ariel Sharon ble av en israelsk undersøkelseskommisjon holdt personlig ansvarlig for massakren, selv om ingen israelske soldater var delaktig, og ble anbefalt å frasi seg sin stilling. Først nektet han, men gikk til slutt med på å trekke seg etter at en fredsdemonstrant ble drept når en granat ble kastet inn i et demonstrasjonstog.[14]

Etter invasjonsfasen fortsatte krigen i mindre intensitet, og israelske styrker ble stående i Libanon for å bekjempe PLO-styrker som etterhvert returnerte til landet. PLO beholdt sitt fotfeste i enkelte flyktningsleirer, men ble tvunget på retrett når også Syria utviklet seg til å bli en fiende for organisasjonen. I desember 1983 trakk Yassir Arafat seg fra Libanon for andre gang, men mindre styrker ble stående i landet. Mot krigens avsluttende fase skjedde det forbausende, stilltiende alliansebytter da Israel, Syria og Amal-bevegelsen alle kjempet mot PLO, som forøvrig ikke hadde nevneverdig utenforstående støtte.[15] Israel fortsatte å operere aktivt mot PLO i Libanon etter tilbaketrekningen, i form av hyppige luftangrep mot bevegelsens baser sør i landet.

Sikkerhetssonen[rediger | rediger kilde]

Med amerikansk assistanse kom Israel og Libanon frem til en avtale i mai 1983. Denne avtalen, som fikk tilnavnet 17. mai-avtalen, innebar en etappedelt israelsk tilbaketrekning fra Libanon og fortsettende israelsk patruljering i en «sikkerhetssone» sammen med den libanesiske hæren. Avtalen inkluderte flere forpliktelser om strategisk samarbeid mellom Israel og Libanon for å forhindre at PLO infiltrerte grenseområdene mellom de to landene. Avtalen var kontroversiell i den arabiske verden, og Libanons president Amin Gemayel ble stemplet som en forræder for å ha gått med på det mange arabere anså som en kapitulasjon. Imidlertid lyktes ikke Israel og Libanon i å holde avtalen. Den libanesiske hæren ble oppløst i februar 1984, og dermed kunne ikke Libanon holde sin del av avtalen. Libanon trakk seg fra avtalen i mars 1984, etter press fra Syria etter at USA plutselig trakk seg ut av landet før fristen, og Israel ble dermed overlatt ansvaret for sikkerhetssonen på egenhånd.

I november 1984 innledet Israel og Libanon de såkalte Nakura-samtalene, hvor detaljene rundt Israels tilbaketrekning ble diskutert. Mens Israel krevde at SLA skulle forbli utplassert i Sør-Libanon, nektet Beirut å gå med på dette. Samtalene brøt dermed sammen uten at noe var oppnådd.[16] I januar 1985 ble tilbaketrekningen fra resten av de okkuperte områdene iverksatt, og i juni var den fullført. Israel kontrollerte nå kun områdene som lå nærmest grensen, sør for Litani-elva. Her hadde man bare en mindre styrke utstasjonert, mellom 1000 og 1500 soldater om gangen. Patruljeringen av sikkerhetssonen var det stort sett SLA som stod for, selv om den libanesiske regjeringen protesterte mot dette. Okkupasjonen av området førte til en varig lavintensivitets-konflikt med Hizbollah, en militant organisasjon som ble opprettet i 1982 som følge av den israelske invasjonen. Konflikten var en langvarig stillstand; Hizbollah hadde ikke mulighet eller ressurser til å kaste ut okkupantene, og Israel hadde ikke viljen til å gå til krig mot dem som støttet den libanesiske organisasjonen. Etterhvert fikk Hizbollah tak i raketter som kunne nå over sikkerhetssonen og inn i Israel, noe som førte til at Israel satte igang Operasjon Accountability i 1993 og Operasjon Grapes of Wrath i 1996. Begge operasjonene hadde et umiddelbart utfall med at situasjonen roet seg for en stund, men freden varte ikke lenge. Israel gav til slutt sonen tilbake til Libanon i 2000 under ledelse av statsminister Ehud Barak som en del av en større plan for fredsavtaler med Syria og Libanon.[17] Denne planen mislyktes, og man endte opp med en spent situasjon som til slutt kulminerte med krigsutbruddet i 2006. Denne krigen endte med at Hizbollah trakk seg fra områdene sør for Litani-elva og etableringen av en FN-kontrollert buffersone i Sør-Libanon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Israel og Libanon inngikk 17. mai-avtalen i 1983, men Israel trakk seg ikke ut av landet før to år senere.
  2. ^ Referanser:
  3. ^ Perioden 1982-1985
  4. ^ http://www.liberty05.com/civilwar/civi2.html
  5. ^ http://www.webcitation.org/5gbBg9Jlu
  6. ^ NRK – Libanons blodige historie (18.7.2006)
  7. ^ GlobalSecurity.org – The Israeli Experience In Lebanon, 1982-1985
  8. ^ Khalidi, Rashid – The Iron Cage: The Story of the Palestinian Struggle for Statehood, Oneworld, 2006
  9. ^ http://www.realclearpolitics.com/articles/2006/08/israels_lost_moment.html
  10. ^ http://www.mfa.gov.il/MFA/History/Modern+History/Centenary+of+Zionism/The+Arab-Israeli+Wars.htm
  11. ^ Morris, s. 551
  12. ^ Globalsecurity.org - The Israeli Experience In Lebanon, 1982-1985
  13. ^ a b c d e Aftenposten Morgen - Israels mislykkede krig - 11.06.1985 - Side: 8
    1. «I første omgang ble krigen på offisielt hold i Jerusalem fremstilt som en lynkrig for å fjerne truselen fra PLO i Syd-Libanon. I stedet ble det en langvarig krig som kom til å koste Israel dyrt - 650 er drept og 3500 israelske soldater er såret. Innad i Israel skapte krigen bitter strid, utad ble den en alvorlig påkjenning for landets internasjonale anerkjennelse».
    2. «Blant israelerne ble krigen upopulær på grunn av de store tapene. Israel er et lite samfunn og hver enkelt blir derfor berørt når tapene når opp i flere tusen drepte og sårede. Dernest følte israelerne seg ført bak lyset av sine ledere».
    3. «Hensikten med krigen var ikke bare å slå til mot PLO og sikre bosetningen i den nordlige delen av Israel mot angrep. Sharon og Begin ønsket å skape en ny politisk situasjon i Libanon. En israelskvennlig regjering i Beirut skulle slutte fred med Israel. Når resultatet i stedet ble et regime som i ett og alt er avhengig av Syria, er det forstålig at et større flertall i Israel ser på krigen som mislykket».
  14. ^ Israel Government Portal
  15. ^ Lebanese Civil War The combat returned to Beirut in 1987
  16. ^ Jewish News Archive – Israel Warns It May Not Resume Talks with Lebanon After the X-mas Recess
  17. ^ http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/Peace/lebwith.html

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]