Benoît de Sainte-Maure

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Benoît de Sainte-Maure (død 1173) var en fransk poet1100-tallet fra enten Sainte-Maure i nærheten av Poitiers, eller fra Sainte-More i nærheten av Tours, Frankrike.[1] Han diktet Le Roman de Troie (Troja-romanen eller Trojaromansen) på 40 000 linjer en gang mellom 1155 og 1160[2], en middelaldersk gjenfortelling av det episke tema om Trojakrigen. Diktet ble en inspirasjon av en litteratursamling som ble kalt for «den romanske antikk» (roman antique), løslig samlet av poeten Jean Bodel som «Roma-materiale» (Matter of Rome). Benoît var også den ene av kong Henrik II av Englands to krønikeskribenter. Hans Trojaromanse ble tilegnet Henrik IIs dronning, Eleanora av Aquitaine, hertuginne i Aquitaine i egen rett, og som opprettholdt et litterært hoff i Poitiers i sitt hertugdømme hvor blant annet Benoît synes å ha vært en del av.

Litterære tradisjon[rediger | rediger kilde]

En egen litterær middelalderlittertur var inspirert av både 1100-tallets renessanses interesse for antikkens forfattere og den sørfranske høviske diktning. Det var en omskrivning av klassiske latinske epos til franske vers på åtte stavelser og omdannet til 1100-tallets høviske ridderånd. Retningen varte i bare en tiårsperiode på midten av århundret. Gjennombruddet var Theben-romanen fra rundt 1155 av en forfatter fra Poitou som gjenfortalte den grusomme fortellingen om Ødipus og hans sønner. Rundt 1160 gjendiktet en forfatter i Normandie Vergils Æneiden til Aeneas-romanen, fjerner de hedenske gudene og dvelet heller med Aeneas’ elskov til Dido og enda mer til Lavinia. Den tredje store antikke romanen («roman» betyr her romanse[3]) var Benoîts Le Roman de Troie, Troja-romanen, fra rundt 1165.

Troja-romanen[rediger | rediger kilde]

Le Roman de Troie påvirket verkene til mange i Vest-Europa, blant annet Geoffrey Chaucer og William Shakespeare. I øst ble den oversatt til gresk som Ο Πόλεμος της Τρωάδος (Trojakrigen), og ble uten sammenligning den lengste middelalderske greske romanse. Kun Guido da Colonnas Historia Distructionis Troiae var like ofte tilpasset (se nedenfor). Benoîts kilder for den fortelling hvor den latinske lån til Dictys Cretensis og Dares Phrygius, og en del materiale fra nå tapte latinske tekstrevisjoner og sammendrag av det som representerer deler av en enkelt, sammenhengende, dog i dag fragmentert manuskript, Rawlinson Excidium Troie i biblioteket Bodleian Library i Oxford.

Leserne av Benoîts berømte dikt var adelen og for dem tjente denne gjenfortellingen, og de antikke romanene generelt, en moralsk hensikt, et «speil for fyrster» innenfor en større didaktisk sjangre av speil-litteratur[4], som også det senere norske verket Kongespeilet fra 1200-tallet var det. Her fortelles det om den vakre Helena, kanskje modellert etter Eleanora av Aquitaine selv, som etter at hun ble gift i sitt hjemland ble ført over havet av en fremmed prins. Andre kjærlighetspar er Jason og Medea, Akillevs og Polyxene, men det paret som vakte størst interesse var en trekanthistorie i denne fortellingen; Troilus og Briseis elsket hverandre i Troja, men som ble forelsket i Diomedes.[5]

For å oppfylle disse lesernes forventninger om at heroiske figurer skulle være elskere i henhold til prinsippene om høvisk kjærlighet, diktet Benoît opp fortellingen om den unge trojanske prinsen Troilus' kjærlighet for Briseis, datteren til presten Kalkas, grekernes avhopper. Etter at hun ble sendt av sin far under en utveksling av gisler ble hun beilet til av den greske krigeren Diomedes og hun faller for ham.

Denne kjærlighetstriangelet ble et sentralt emne i en rekke senere verker ved at fortellingen dro på vandring over i hele Europa. Ved Fredrik IIs hoff på Sicilia ble det oversatt til latin av Guido delle Colonne og dette grunnlaget benyttet Giovanni Boccaccio til sitt verk il Filostrato. I Benoîts fortelling er Kalkas’ datter kalt for Briseis, men hun er bedre kjent under et helt annet navn, da Boccaccio døpte henne om til Criseida i nevnte verk. Chaucer kalte henne for Criseyde (i Troilus og Criseyde), Robert Henryson kalte henne for Cresseid (i Testament of Cresseid, et forsøk på fortsettelse av Chaucers fortelling) og sluttligen ble hun Kressida av William Shakespeare (i hans Troilus og Kressida)[2].

Dedikasjonen i diktet til en «riche dame de riche rei», som med sikkerhet er identifisert som Eleanora av Aquitaine, dronning av Henrik II av England[6], er begravd dypt innenfor den, interpolert i fortellingen. Det tjener til å datere diktet til årene før Eleanora ble fengslet av Henrik II i 1173.

Krøniken om hertugene av Normandie[rediger | rediger kilde]

Et annet betydelig verk av en Benoît som med stor sannsynlighet er identisk med Benoît de Sainte-Maure, er et omfattende[7] dikt Chronique des ducs de Normandie. Dets manuskript ved Tours, datert til årene 11801200, er sannsynligvis det eldste bevarte tekst på gammelfransk på kontinentet.[8] Standardutgaven er ved Carin Fahlin, (Uppsala) 3 bind. 1951-5x.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • C. Durand, Illustrations médiévales de la légende de Troie. Catalogue commenté des manuscrits fr. illustrés du Roman de Troie et de ses dérivés, Brepols Publishers, 2010, ISBN 978-2-503-52626-3
  1. ^ Benoîts diksjon og språkbehandling, er en blanding av vestlige og sørvestlige trekk, noe som ikke gjør det mulig å skille mellom disse to stedene
  2. ^ a b Antonelli, Roberto: «The Birth of Criseyde - An Exemplary Triangle: 'Classical' Troilus and the Question of Love at the Anglo-Norman Court» i Boitani, P. (red.): The European Tragedy of Troilus (Oxford: Clarendon Press) 1989, ss. 21-48.
  3. ^ Begrepet «roman» er i denne sammenhengen forvirrende i henhold til den moderne bruken av begrepet. Roman er avledet fra provençalske romanz (fra middelalderlatinske romanice). Provençalsk var det romanske språket i Sør-Frankrike og betegnet på 1100-tallet til ethvert skrift på dette folkespråket i motsetning til det lærde språket latin eller germanske språk. På norsk har det vært tradisjon å bruke såvel «roman» som «romanse» om den episke kjærlighetsdiktningen på 1100- og 1200-tallet.
  4. ^ Nolan, Barbara: Chaucer and the Tradition of the Roman Antique (Cambridge: Cambridge University Press) 1992.
  5. ^ Beyer, E.: Verdens litteraturhistorie. Bind 2. Cappelen, Oslo 1971. Side 288.
  6. ^ Den andre muligheten, Ludvig VII av Frankrike, har blitt åpenbart svekket.
  7. ^ Diktverket består av 44 544 linjer
  8. ^ Foulet, Alfred: Modern Language, Notes 70.4 (April 1955), s 313. Det er en gjennomgang av Carin Fahlin.
  9. ^ Chronique des ducs de Normandie. Publiée d'après le manuscrit de Tours avec les variantes du manuscrit de Londres