Umberto Eco

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Umberto Eco

Umberto Eco (født 5. januar 1932 i Alessandria i Italia) er en internasjonalt kjent italiensk semiotiker, filosof og forfatter. Han oppnådde verdensberømmelse med sin første roman, Rosens navn (Il nome della rosa) fra 1980. Eco er intellektuell og samfunnskritisk, men appellerer allikevel bredt med sin elegante balanse mellom tung litteratur og populær spenning. Eco har med sine essayer flittig kommentert den politiske og kulturelle situasjonen i Italia og i resten av verden.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Eco ble født i byen Alessandria i regionen Piemonte, et fjellstrøk som har hatt mer påvirkning fra fransk kultur enn italiensk. Hans far, Giulio, var en regnskapsfører før den italienske regjeringen kalte på ham for å tjenestegjøre i tre kriger. I løpet av Den andre verdenskrig ble Umberto og hans mor Giovanna flyttet til en liten landsby på fjellsiden i Piedmontese.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Som sønn av en familie med 13 barn og drevet av sin far til å bli sakfører begynte Umberto på Universitet i Torino, men til det som synes å være skjebnen til mange store skribenter forlot han jussstudiene og mot sin fars ønsker begynte han å studere filosofi og litteratur, skrev på sin avhandling om Thomas Aquinas og fikk sin doktorgrad i filosofi i 1954.

Etter dette arbeidet Eco som kulturredaktør for Radiotelevisione Italiana (RAI), men foreleste også på Universitet i Torino (19561964). En gruppe avantgardistiske kunstnere, malere, musikere, skribenter som han hadde blitt venner med ved RAI, ble en viktig og innflytelsesrik faktor i Ecos framtidige skribentkarriere. Dette var spesielt riktig etter utgivelsen av hans første bok i 1956, Il Problema Estetico di San Tommaso, som var en utvidelse av hans doktoravhandling. Den markerte også begynnelsen av hans forelesningskarriere ved hans alma mater.

Foreleser[rediger | rediger kilde]

I 1959 utga han sin andre bok, Sviluppo dell'estetico Medievale, som etablerte Eco som enestående forsker på middelalderen og beviste sin litterære verdi for hans far. Han mistet sin jobb ved RAI, men han klarte endelig å overbevise sin far at han tross alt hadde valgt det rette karrierevalget. Tapet av stillingen var antagelig på grunn av den økte etterspørselen av ham som foreleser og lærer.

I 1959 ble han seniorredaktør for sakprosa ved Casa Editrice Bompiani i Milano, en stilling han hadde til 1975.

Det åpne verk[rediger | rediger kilde]

Umberto Eco i 1984

Ecos arbeid på middelalderens estetikk tvang fram et skille mellom teori og praksis. Om middelalderen har han skrevet at det var «et geometrisk, rasjonelt skjema av hva skjønnhet burde være og på den andre side det uomtvistelige kunstlivet med dets dialektikk av former og intensjoner» – de to var delt fra hverandre som en glassrute. Ecos arbeid på litterær teori har endret fokus med årene, men opprinnelig var han en av pionerene av den litterære teori som kalles for «Leserens respons-kritikk», en negasjon og kritikk av litterær formalisme.

I løpet av disse årene begynte Eco for alvor å utvikle sine egne ideer om «den åpne tekst» og om semiotikk (læren om tegnene), skrev mange essayer om disse emnene og i 1962 utga han Opera aperta.

I Opera Aperta argumenterer Eco at litterære tekster er felt med mening, heller enn strenger av mening, og at de blir forstått som en åpen, innvendig dynamikk og som psykologiske felter. De litterære verkene som begrenser mulig forståelse til en enkel, utvetydig linje er det som er minst fruktbart. Mens de litterære tekster som er mest åpne, mest aktiv mellom sinn, samfunn og linje, er de mest levende.

Eco legger vekt på at ord ikke har mening som er kun leksikalsk, men heller fungerer i en tekstur av uttrykk. Tilsvarende tanker har blitt uttrykt av teoretikere som I. A. Richards og andre, men Eco trekker litteraturens implikasjoner fra denne ideen. Han utvider også meningens akse fra ordenes fortsatte og samtidig utsatte mening hvor denne spiller på ytringens motsetning mellom forventning og oppfyllelse.

Eco kommer fram til dette via studier av språk og fra semiotikken heller enn fra psykologien eller historiske analyser (slik som teoretikere som på den ene side Wolfgang Iser gjorde, eller på den annen side, slik Robert Jauss gjorde). Eco er også influert av populærkultur skjønt uten selv å utvikle en fullskalert teori på dette feltet.

I september 1962 giftet han seg med Renate Ramge, en tysk kunstinstruktør.

Navnet på rosen[rediger | rediger kilde]

Eco fullførte sin utdannelse som ekspert på middelalderen med romanen Rosens navn om en munk som undersøker en serie med mord tilknyttet et klosterbibliotek. Denne munken er spesielt dyktig i å løse religiøse kontroverser og spørsmål om kjetteri innenfor moderne politiske og økonomiske begreper (slik at leseren kan forså disse uten å være teolog). Ved romanens konklusjon er leseren etterlatt med en munk som forsøker å rekonstruere et bibliotek basert på tekstrester og forsøker å skape mening ved å kombinere løse og tilsynelatende tilfeldige biter med informasjon, og fyller dermed leserens egentlige rolle. Selv om Ecos romaner ofte inkluderer referanser til det som de færreste har hørt om eller har kunnskap om, og hans intrikate intriger ofte tar overraskende og forvirrende vendinger, har han fått en utrolig stor leserkrets over hele verden, med godt salg og mange oversettelser.

Romanen ble også filmatisert med Sean Connery i hovedrollen.

Avsløre den skjulte struktur[rediger | rediger kilde]

Hans andre roman, Foucaults pendel, har også solgt godt, selv om den for mange var atskillig mer vanskelig tilgjengelig enn Rosens navn. I Foucaults pendel er det tre venner, som alle er lavtlønnede som arbeider for et mindre forlag, og bestemmer seg for, som en metode for avlede seg selv, å veve sammen konspiratoriske historier, alkymiske skrifter, og pseudo-lærde undersøkelser om okkultisme som de mottar regelmessig (og som de like regelmessig anbefaler til et forgjengelig forlag ved siden av). De later som at den «alternative historien» som de skaper er detaljene til en uendelig og innviklet intrige, en ondskapsfull plan konstruert av en hemmelig elite som nedstammer fra Tempelridderordenen og med den hensikt å overta verden. Samtidig som de håner «de djevelske», hvis tekster som de tolker sammenfallende, blir de tre langsomt besatt med denne «planen» etter hvert som den avtegner seg. Skjønt, deres spottende spøk blir trodd av de som lagde planene og de tre oppdager at de er fanget i en virkelighet som er skapt av deres egen fiksjon. De som ble spottet drar ut for å ta livet av de tre som spotter.

På samme måte som I rosens navn er figurene i Foucaults pendel besatt av hermeneutikk (tolkning av hemmelig mening) og spesielt den bevisst skjulte sannhet. Figurene er også opptatt av det tilfeldige og det som ikke er tilsiktet. Ecos figurer utspiller seg på et plan som litterær teori mens de demonstrerer måten ved hvor mening er skapt av bevisstheten og hvor det kan være umulig for hvem som helst å lese uten å bli forfulgt av den beviste og noen ganger den ubevisste mening. Innenfor semiotikken er det mulig at det er en ordnet og forutgående begivenhet til selv den bevisste tilfeldighet og at en hvilken som helst skapt mening er kun sann eller falsk i henhold til hvilken grad den blir trodd.

Ecos verker illustrerer den postmodernistiske litterære teori om hypertekstualitet, eller hvordan alle litterære verker forholder seg til hverandre og deres fortolkning. En sammenvevd struktur av kulturell bevissthet er etterlignet og til og med undersøkt.

Livet i Milano[rediger | rediger kilde]

Umberto Eco i sitt hjem i Milano 24. april 2010

For tiden lever Eco i sin bolig i Milano i et tidligere hotell i nærheten av slottet Sforza med sin kone og sine to barn. Hans personlige bibliotek inneholder mer enn 30 000 bøker. Han arbeider som professor i semiotikk ved Universitet i Bologna. Han fortsetter å skrive en ukentlig spalte i L'Espresso kalt «La Bustina di Minerva» (Minervas veske). I sin spalte har han også skrevet om Wikipedia og hvor han nevnte at han personlig har redigert sin egen Wikipedia-artikkel.

Utmerkelser og æresgrader[rediger | rediger kilde]

Eco ble i 1998 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.

Siden 1985 har Umberto Eco blitt æret med over 30 æresdoktorgrader fra ulike akademiske institusjoner verden over som Universitetene i Sorbonne (1989); Universitet i Buenos Aires (1994); Universitet i Santa Clara (1996); Moskvas statsuniversitet (1998), Freie Universität Berlin (FUB) (1998); Université du Québec à Montréal (UQAM) (2000); Hebrew University, Jerusalem (2002); og Universitet i Siena (2002). Den komplette listen kan finnes på hans offisielle curriculum.

Kilde[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Bøker oversatt til norsk[rediger | rediger kilde]

  • Rosens navn, 1984 (Il nome della rosa, 1980) oversatt av Carsten Middelthon.
  • Randbemerkninger til Rosens navn, 1989, oversatt av Carsten Middelthon.
  • Foucaults pendel, 1989 (Il pendolo di Foucault, 1988), oversatt av Carsten Middelthon.
  • Dommedag er nær, 1994, oversatt av Lone Klem.
  • Seks turer i fortellingenes skoger, 1994, oversatt av Jon Rognlien.
  • Øya fra dagen før, 1995 (L'isola del giorno prima, 1994), oversatt av Tommy Watz.
  • Den nye middelalderen, 2000, oversatt av Tommy Watz.
  • Fire moralske betraktninger, 2000, oversatt av Siri Nergaard.
  • Skjønnhetens historie", oversatt av Mona Vestli og Steinar Lone.
  • Baudolino, 2002, (Baudolino), 2000, oversatt av Tor Fotland.
  • Om litteratur, 2004, oversatt av Birgit Owe Svihus og Kristian Østberg.
  • Dronning Loanas mystiske flamme, 2005 (La misteriosa fiamma della regina Loana, 2004), oversatt av Birgit Owe Svihus.
  • Gravlunden i Praha, 2011 (Il cimitero di Praga, 2010), oversatt av Astrid Nordang.