Girolamo Savonarola

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Savonarola, av Fra Bartolommeo ca. 1498

Giròlamo Savonaròla (eller Hieronymus Savonarola; født 21. september 1452 i Ferrara i Italia, henrettet 23. mai 1498 i Firenze) var en italiensk dominikanerpater, ordensreformator og botspredikant. Han ble brent som kjetter, men er i vår tid gjenstand for en katolsk helligkåringsundersøkelse.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Girolamo Savonarola ble født i en gammel borgerslekt. Moren Elena het Bonnacossi, som var en adelsslekt, och hennes far var trolig den Alberto Bonacossi som tjente pave Nikolas V. [1] Farwn Niccolò arbeidet med pengeveksling, og farfaren Michele var livmedikus til huset Este, og det var med hAm Girolamo vokste opp. Han viste tidlig begavelse, og studerte Bibelen, filosofi og medisin ved universitetet i Ferrara. I 1468 døde farfaren, og faren gikk i konkurs, noe som tvang Girolamo til å avbryte sine studier.

Virke[rediger | rediger kilde]

Allerede i 20-årsalderen hadde han sin overbevisning klar: han avskydde renessansen, anså at Kirken var et horehus, og at griskheten styrte i den religiøse elite. Disse følelser festnet seg til en veldig besluttsomhet og iver etter å forandre verden. Han skrev diktet De Ruina Mundi (Om verdens undergang), og i 1475 De Ruina Ecclesiai (Om kirkens undergang). I disse fremkommer hans strengt asketiske ideal og hans fordømmelse av kirkens folk.

Erter en preken han hørte i 1474 kjente han seg kalt til å trekke seg tilbake fra verden, noe som førte til at han året etter inntrådte i dominikanerordenen ved San Domenico i Bologna. Der fullførte han sin utdannelse og ble en av de ledende thomistene der. Omkring 1480 ble han sendt av klosteret til Firenze, men fikk intet gehør som predikant der, så han vendte tilbake til Bologna og fortsatte sin akademiske karriere. Under oppholdet i Firenze hadde han agitert mot Lorenzo de' Medici og dennes hoff og hedenske kunstintresse. Trass i å ha mislykkes i Firenze gav han ikke opp, men fortsatte som predikant i Norditalia, og med tiden begynte folk å ta til seg hans budskap. Fra 1486 ble han stadig mer apokalyptisk i sine prekener, farget av Åpenbaringsboken — Gud skulle se samtidens utbredte synd og dømme menneskene.

Ryktet om Savonarola spredte seg til Firenze, der han takket cære en anbefaling fra Giovanni Pico della Mirandola fikk en ny sjanse i 1489. Firenze skulle bli hans framtid og hans endelige undergang.

Hans egentlige gjennombrudd i Firenze var en preken under advent om den nært forestående dommedag i 1490 i San Marco, som trakk mange tilhørere. I sine prekener og taler, og også i handling, tok han avstand fra Medici, selv om de hadde støttet klostervesenet og kirken. Savonarola ble for sin adventsprekens skyld innbudt til å preke i Santa Maria del Fiore under fastetiden 1491, der han holdt flere revolusjonære prekener og krevde at kirken skulle bygges opp igjen fra grunnen av. Tross alt dette ble Lorenzo de' Medici hans beskytter; Savonarola steg i gradene innen sin orfen og ble prior. Under hans ledelse tiltom antall ordensbrødre i klostret fra 50 til 238, av hvilke mange tilhørte Firenzes fremste familier. Han kom i alt høyre grad til å ble betraktet som en profet.

Lorenzo de' Medici døde i 1492, og ble etterfulgt av sin sønn Piero de' Medici. Etter to år inntok Karl VIII av Frankrike Firenze, og fredsvilkårene var slik at de fikk folket gtil å gå til opprør mot Medici, som måtte flykte. Savonarola hadde truffet kongen tidligere, under en delegasjon hadde foretatt til Frankrike, og han hadde advart mot at Frankrike skulle bli Firenzes fall.

Den politiske ordning som fulgte har vakt stor interesse i ettertiden, ettersom det var en av de tidligste demokratiske republikkene under moderne tid, med en usedvanlig forfatning. Savonarola, som var en folkehelt, hadde ikke den høyeste stilling i Signoria, men hans innflytelse var så omfattende at han rettelig kan sies å ha vært Firenzes ledere. Savonarola ble ansett å stå i direkte kontakt med Gud og arbeidet ivrig for en radikal puritansk reform av samfunnet. Han anså klostertilværelsen som samfunnsidealet. Han kritiserte også hardt de dårlige seder i kirken, og gikk også klart ut mot pave Alexander VI av Borgiaslekten. Firenze, forkynte han, skulle bli det nye Jerusalem, hvorfra det indre forderv i kirken skulle knuses. Savonarola innehadde ikke på noe tidspunkt formell makt i Firenze. Hans innflytelse berodde på hans karismatiske utstråling, som kom til uttrykk i hans kraftfulle prekener som innvarslet fryktelige tider. Noen av hans profetier gikk faktisk i oppfyllelse, noe som er med på å forklare den innflytelse han fikk i byen.

I begynnelsen hadde Savonarola en veldig tilslutning særlig blant de lavere stender og samfunnslag i Firenzes befolkning. Han mante alle til å forsake alle kjødelige lyster og vende tilbake til den enkle kristne tilværelse. I alle samfunnslag fant han støtter, heriblant tilsynelatende også maleren Sandro Botticelli (1445-1510). Hans tilhengere foranstaltet de såkalte Forfengelighetens bål, der luksusgjenstander, fint tøy, bøker med erotisk innhold og kunstverker, særlig malerier som viste nakne mennesker, ble kastet på bålet. Men det er misvisende å hevde at Savonarola var en prinsipiell fiende av kunst.

Hans oppildnende tale og opprørste standpunkter gjorde at han kom i konflikt med pave Alexander VI. Den 25. juli 1495 krevde paven at Savonarola skulle forsvare sine utfall mot ham og mot den romerske kurie, men Savonarola uteble. Samme år fikk Savonarola mot å preke, og hans kongregasjon havnet under en annen forvaltning. Dette førte til at Savonarolas raseri tiltok i styrke, og han forsøkte nå å drive folket mot Roma. Den 12. mai 1497 ble han ekskommunisert, men fortsatte å dele ut nattverden og preke i kirken.

Savonarolas henrettelse
Maleri av anonym kunstner (1498)

Det siste forfengelighetens bål ble gjennomført tidlig i 1498, men der utbrøt uroligheter på Piazza della Signoria, Firenzes rådhusplass. Florentinerne fadde imidlertide begynt å sette spørsmålstegn ved Savonarola. Den 1. mars 1498 tiltrådte Arrabiati, et parti som var i opposisjon til Savonarola, i Signoria. En fransiskanermunk, Francesco da Puglia, utfordret Savonarola 25. mars 1498 til en ildprøve for å teste kritikken mot paven, og dato ble satt til 7. april. En stor mengde mennesker kom for å bevitne utfordringen, men da prøven ikke ble noe av, vwendte tilliten til Savonarola om til hat. Store folkemasser stormet hans kloster 8. april, tok ham og hans nærmeste menn til fange, deriblant Domenico da Pescia. Republikken sendte bud etter en pavelig delegasjon for å stille Savonarola for rette, og alle hans tilhengere ble avsatt fra sine ledende stillinger.

Den 22. mai 1498 dømt til døden, hengt og deretter brent sammen med sine to nærmeste hjelpere Silvestro Maruffi og Domenico de Pescia.

Referanser[rediger | rediger kilde]