Makt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Makt er evnen (veien) til å nå sine mål, om så mot andres vilje og interesser, og kan også bety det å ha autoritet eller myndighet over noe. Desto mer man oppnår av sine egne mål på tvers av andres vilje og interesser, desto mer makt har man. Makt skiller seg fra frihet ved at motsetninger til andres interesser på avgjørende vis inngår i begrepet. En person kan ha liten makt, men likevel være relativt fri hvis personens mål er av en slik karakter at de kun i liten grad kolliderer eller er gjenstand for andres mål.

Makt-begrepet er gjenstand for mye diskusjon innen især samfunnsvitenskapene statsvitenskap og sosiologi. Mange definerer derfor makt mer generelt som «muligheten til å påvirke», altså det å være med på å bestemme og oppnå resultater. En kritikk til dette kan være at man da mister en allment akseptert betydning av begrepet.

Makt skiller seg også fra autoritet. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje. Autoritet inneholder et element av legitimitet som ikke finnes i makten.

Fordi bruk av makt går på å påvirke og få gjennomført mål uten hensynstagen til andre menneskers ønsker og verdier så kan man si det ikke sjelden er synonymt med bruk av tvang. Tvangen behøver ikke alltid å være eksplisitt, noe uttrykket «kanonbåtdiplomati» kan illustrere.

Økonomisk makt er å begrense tilgang til begrensede ressurser som et maktmiddel. Det kan være boikott eller f.eks være handelsblokkade.

Krig er et eksempel på bruk av militær makt, et typisk eksempel er Tysklands forsøk på å dominere Europa gjennom to verdenskriger.

Innenfor statsvitenskap blir den italienske tenkeren Niccolo Machiavelli omtalt som en av de mest utpregede maktteoretikere. Machiavellis tilnærming til makt kjennetegnes ved kjølige kalkulasjoner som enkelte kritiserer som kynisme.

Den franske kultur- og idéhistorikeren Michel Foucault presenterte på 1960–70-tallet et mer komplekst maktbegrep, som senere er videreutviklet av en rekke tenkere innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Her er makt knyttet til diskurser, som (i denne betydningen) kan forstås som selvfølgeliggjorte forståelsesfellesskap. Innenfor en slik diskurs vil noen tolkninger, ytringer og handlinger bli ansett for naturlige, mens andre er utenkelige. Slik bidrar alle til å opprettholde maktmønstre (men har også større eller mindre mulighet til å bryte med dem), og forestillingen om et klart skille mellom «undertrykker» og «undertrykt» avløses av en forståelse for dynamikk og sosialt samspill som gjør politisk og kulturell forandring mulig.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Weber, Max (1971) «Makt og byråkrati», Gyldendal.
  • Østerberg, Dag (1977) «Sosiologiens nøkkelbegreper», Cappelen.
  • Hernes, Gudmund (1975) «Makt og avmakt», Universitetsforlaget.

Se også[rediger | rediger kilde]