Italo Calvino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Italo Calvino
Italo Giovanni Calvino Mameli
Italo CalvinoItalo Giovanni Calvino Mameli
Født 15. oktober 1923
Santiago de Las Vegas, Cuba
Død 19. september 1985 (86 år)
Siena, Italia
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Italia Italia
Språk Fransk
Periode Neorealisme, postmodernisme
Sjanger Journalist, romanforfatter, essayist
Debut Il sentiero dei nidi di ragno (1947)

Italo Calvino (15. oktober 192319. september 1985) var en italiensk journalist og forfatter. Han er mest kjent for sin romaner Usynlige byer (Le città invisibili, 1972), Klatrebaronen (ll barone rampante, 1957), og kanskje spesielt Hvis en reisende en vinternatt (Se una notte d'inverno un viaggiatore, 1979).

Biografi[rediger | rediger kilde]

Calvino er født i Santiago de Las VegasCuba av foreldrene Mario Calvino og Evelina Mameli, begge botanikere. Hans dåpsnavn er Italo Giovanni Calvino Mameli. Hans bror er Floriano Calvino, en kjent italiensk geolog. Familien flyttet kort tid etter til hjemlandet Italia hvor han har levd det meste av livet.

Han vokste opp i Sanremoden italienske riviera og ble i ungdommen medlem av det fascistisk ungdomsorganisasjonen Avanguardisti da medlemskap var praktisk talt obligatorisk og med denne var han med på å okkupere franske Riviera. Som ung fikk han også religiøse problemer da hans slektninger var åpent ateister i et overveldende katolsk land, men han fikk gå på en privat, kristen skole. Her møtte han Eugenio Scalfari, senere politiker og grunnlegger av den betydelige italienske nyhetsavisen La Repubblica, og som ble en livslang venn.

I 1941 flyttet han til Torino etter i lengre tid å ha vaklet mellom å leve der eller i Milano. Han har ofte humoristisk beskrevet sitt valg og Torino som «en by som er alvorlig, men sørgelig».

I 1943 ble han medlem av partisanene i den italienske motstandsbevegelsen i Garibaldi-brigaden. Sammen med Scalfari dannet han senere MUL (som sto for tilsvarende liberal universal bevegelse), og deretter ble han medlem av det da hemmelige og ulovlige italienske kommunistpartiet.

Etter krigen tok han utdannelse ved Universitet i Torino, avsluttet i 1947 med en avhandling om Joseph Conrad før han fikk arbeid som journalist i den offisielle kommunistavisen L'Unità. Han hadde også en kort tid i forlaget Einaudi hvor han kom i kontakt med Norberto Bobbio, Natalia Ginzburg, Cesare Pavese og Elio Vittorini. Sammen med sistnevnte skrev han for ukemagasinet Il Politecnico. Han forlot forlaget for arbeide hovedsakelig for L'Unità og et nytt ukentlig kommunistmagasin ved navn Rinascita. Fra 1950 arbeidet atter for forlaget Einaudi og var da ansvarlig for litterære bind. Det påfølgende året besøkte han Sovjetunionen. De rapporter og brev som han skrev fra dette besøket har senere blitt samlet, utgitt og tjent ham flere litterære priser.

I 1952 skrev Calvino sammen med Giorgio Bassani for Botteghe Oscure,, et magasin navngitt etter et populært navn for kommunistpartiets hovedkvarter, og arbeidet samtidig for et marxistisk ukemagasin ved navn Il Contemporaneo.

Fra 1955 til 1958 hadde han en kort kjærlighetsforhold med skuespilleren Elsa de' Giorgi, en eldre og gift kvinne som Calvino skrev hundrevis av kjærlighetsbrev til, og utdrag fra disse ble senere utgitt av Corriere della Sera i 2004, noe som skapte en del oppstyr.

Italo Calvino i intervju med italiensk kringkasting i 1958

I 1957 var han svært deprimert over Sovjets invasjon av Ungarn året tidligere og som en konsekvens forlot han kommunistpartiet. Hans avskjedsbrev hvor han meldte seg ut av partiet ble trykket i L'Unità og ble berømt. Han fant nye utløp for sine periodiske skriverier i magasinene Passato e Presente og Italia Domani. Sammen med Vittorini ble han medredaktør for Il Menabò di letteratura, en posisjon han hadde i mange år.

Til tross for de restriksjoner som USA har mot utlendinger som er eller har vært kommunister fikk Calvino oppholdstillatelse i seks måneder fra 1959 til 1960 (fire av månedene tilbrakte han i New York) etter en invitasjon fra Ford-stiftelsen. Calvino var meget imponert over «Den nye verden»: «Naturligvis besøkte jeg sørstatene og også California, men jeg har alltid følt meg som en New Yorker. Min by er New York». Brevene som han skrev til Einaudi, og som beskrev oppholdet i USA, ble senere utgitt som «En amerikansk dagbok 1959-1960» i boken Eremitt i Paris (2003).

Calvino møtte den argentinske oversetteren Esther Judith Singer (Chichita) i 1962 og giftet seg med henne i 1964 i Havanna i løpet av en reise hvor han besøkte sitt fødested og møtte Che Guevara. Dette møtet skulle senere få ham til å skrive en artikkel den 15. oktober 1967, kun noen få dager etter Guevaras død hvor han beskrev de siste inntrykkene som Guevara gjorde på ham. Tilbake i Italia og igjen arbeidene for Einaudi begynte han å utgi noen av sine såkalte Cosmicomics i et litterært magasin ved navn Il Caffè, og noe senere i hans t zero-fortellinger. Her fremstår han nærmest som en Jorge Luis Borges uten tårer, eller som en lettere og mer morsom utgave av Borges, som bortimot aldri var humoristisk[1], men sammenlignbar virtuositet i form og språk, intelligens og forestilling.

Vittorinis død i 1966 hadde stor effekt på Calvino og ga ham en erfaring som han senere har definert som en «intellektuell depresjon» og som han har beskrevet som en viktig passasje livet hans: «...jeg opphørte å være ung. Kanskje er det en Metabolisme|metabolisk prosess, noe som kommer med alderen. Jeg har vært ung en lang tid, kanskje for lenge, brått kjente jeg at jeg begynt i mine eldre år, kanskje med det håp om å forlenge det med å starte tidlig».

Han begynte reise hyppig til Paris, hvor han fikk tilnavnet «L'ironique amuse», og her ble han med i betydningsfulle litterære sirkler som Oulipo (Arbeide med potensiell litteratur) og møtte forfatterne og semiotikerne Roland Barthes og Claude Lévi-Strauss i den gjærende atmosfæren som skulle komme til å utvikle seg til kulturrevolusjonen i 1968. I løpet av sin franske tid ble han også begeistret for Raymond Queneaus verker som fikk stor påvirkning på hans senere produksjon.

Calvino hadde også mer utstrakt kontakt med den akademiske verden, spesielt Sorbonne (med Barthes) og med Universitet i Urbino. Hans interesser var studier av Honoré de Balzac, Ludovico Ariosto, Dante, Ignacio de Loyola, Cervantes, Shakespeare, Cyrano de Bergerac, og Giacomo Leopardi, foruten at han på samme tid, ikke uten en viss overraskelse for det øvrige italienske intelligentsiaen, skrev noveller for magasinet Playboys italienske utgave (1973). Han ble også en jevnlig bidragsyter til den store italienske nyhetsavisen Corriere della Sera.

I 1975 ble han gjort til æresmedlem av Det amerikanske akademi i Roma, og det påfølgende året ble han æret med Østerrikes statspris for europeisk litteratur. Han besøkte Japan og Mexico og ga flere forelesninger i en del amerikanske byer. I 1981 ble han æret med den prestisjetunge franske ordenen Æreslegionen.

I løpet av sommeren 1985 forberedte Calvino notater for en serie av forelesninger som han skulle holde for Harvard University om høsten, men den 6. september ble han lagt inn på det gamle sykehuset Santa Maria della Scala i Siena hvor han døde i løpet av natten mellom den 18. og 19. september av en blodstyrtning i hjernen. Hans forelesningsnotater ble utgitt posthum som Lezioni americane: Sei proposte per il prossimo millennio (Amerikanske forelesninger: seks påminnelser for neste årtusen) i 1988.

Skrivestil og tanke om skriving[rediger | rediger kilde]

Calvinos stil er ikke enkel å klassifisere: mange av hans skrifter har en atmosfære av lett fantasi som minner om eventyr, som Våre forfedre, Cosmicomics, skjønt andre ganger skrev han i en mer realistisk retning og i en scenisk observasjonsmetode (eksempelvis Vanskelige elskere, Hvis en reisende en vinternatt). Noen av hans skrifter har blitt kalt for «postmoderne» ved at de reflekterer over litteraturen i seg selv og handlingen i å lese, også kalt for metalitteratur, mens andre har blitt betegnet som «magisk realisme» og pekt på hans slektskap med en del latinamerikanske forfattere som Borges.

Paralleller (paralleli) er et karakteristisk trekk ved både Borges og Calvino, noe han selv påpekte.[2] I september 1985, en uke etter Calvinos død, fortalte Umberto Eco til forfatteren at Calvino til tross for flere slag som hadde rammet ham hadde klart uttale, kanskje hans siste ord: «I paralleli! I paralleli!» («Paralleller! Paralleller!») Begge forfattere, til tross for deres sofistikerte og intellektuelle sinnelag, skrev i en klar, endefram, direkte, og edruelig og samvittighetsfull stil. Calvino beskrev Borges’ stil som «krystallklar, edruelig og luftig... uten det minste til overmål», noe som også peker på hans eget ideal.

Tolv år før hans død ble han invitert til å bli medlem av Oulipo-gruppen for eksperimentelle forfattere. Han skrev: «Min arbeidsmetode har mer enn ofte ikke vært involvert med subtraksjon av tyngde. Jeg har forsøkt å fjerne tyngde, noen ganger fra folk, noen ganger fra himmelske kropper, noen ganger fra byer; framfor noe har jeg forsøkt å fjerne tyngde fra historienes struktur og fra språket».

Hva som var Calvinos anliggende var hans omtanke for det italienske språkets muligheter for oversettelse, noe han formulerte i essayet L’italiano una lingua come le altre på slutten av 1980-tallet. Italiensk var et vanskelig språk, men Calvino søkte å utvide de lingvistiske grensene ved å bruke det internasjonale samfunnet som et referansepunkt. Han uttrykte at italiensk hadde gode kvaliteter av formbarhet (duktilitet), men denne fordelen brake også ulemper med seg. Når italiensk litteratur ble oversatt mistet den delvis hva han kalte dens «poetiske essens». Litteratur og fornuft burde ikke, hevdet Calvino, forbli innenfor grensene til enkelt nasjon, men isteden delt med verdenssamfunnets lesere. Om ikke det skjedde ville italiensk litteratur bli isolert, og italienske forfattere ikke være tilgjengelig for europeiske lesere, for et hvert kulturelt uttrykk burde bli testet i en internasjonal skala av «oversettbarhet», uten at man skal skrive med tanke på et fremmed språk[3]

I et intervju med Jan Kjærstad[4] diskuterte forfatterne blant annet fiksjonens struktur med utgangspunkt i hans mest kjente roman oversatt til norsk, Hvis en reisende en vinternatt:

«...å skrive i tredje person er fiksjonens ekte grammatiske struktur. Dermed kunne Leserinnen fungere som Lesingens ‘sjel’, som den sanne Leser. I hvert kapittel snakker hun, med utgangspunkt i den foregående romanåpningen, om den boka hun helst ville lese, så å si den ideelle Roman. Fragmentet som kommer etterpå er oppfyllelsen av dette ønsket, en roman som følger dette ‘programmet’. Jeg har lagt merke til at kritikerne alltid plukker ut en av disse Ludmillas erklæringer om den ideelle Roman og sier: Her har vi den virkelige Calvino, dette er hans program. Men mitt ideal er selvfølgelig summen av alle de ti erklæringene.»

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

(datoene referer til de nasjonale utgavene, norsk utgivelse markert i halvfet)

  • Il sentiero dei nidi di ragno, 1947
  • Ultimo viene il corvo, 1949
  • I giovani del Po, 1951
  • Il Visconte dimezzato, 1951 – På norsk som Viscomten som ble delt i to, oversatt av Kari og Kjell Risvik i samlingen Våre forfedre (se nedenfor)
  • La formica Argentina, 1952
  • L'entrata in guerra, 1954
  • Fiabe Italiane, 1956, gjenfortellinger av tradisjonelle fortellinger)
  • La panchina, 1956, libretto for opera av Sergio Liberovici
  • La nuvola di smog, 1958
  • I racconti, 1958
  • Il barone rampante, 1957 – På norsk som Klatrebaronen, oversatt av Ingeborg Hagemann (Gyldendal 1961) og av Kari og Kjell Risvik i samlingen Våre forfedre (se nedenfor)
  • Il cavaliere inesistente, 1959 – På norsk som Ridderen som ikke eksisterte, oversatt av Kari og Kjell Risvik i samlingen Våre forfedre (se nedenfor)
  • I nostri antenati, 1959, samling av Il cavaliere inesistente, Il Visconte dimezzato og Il barone rampante – På norsk som Våre forfedre (Agora 2013)
  • Marcovaldo, 1963
  • La giornata di uno scrutatore, 1963
  • La speculazione edilizia, 1963
  • Cosmicomiche (Cosmicomics), 1965
  • Ti con zero, 1967
  • Gli amori difficili, 1970, fortellinger fra 1940-tallet og 1950-tallet
  • Le città invisibili, 1972 – På norsk som Usynlige byer, oversatt av oversatt av Jorunn Aardal (Aschehoug 1982)
  • Il castello dei destini incrociati, 1973
  • Il nome, il naso, 1973
  • Autobiografia di uno spettatore (1974)
  • La corsa delle giraffe (1975)
  • Se una notte d'inverno un viaggiatore, 1979 – På norsk som Hvis en reisende en vinternatt, oversatt av Jorunn Aardal (Aschehoug 1985)
  • La vera storia (1982, libretto for opera av Luciano Berio)
  • Palomar, 1983 – På norsk som Palomar, oversatt av Marie Aalen (Aschehoug 1986)
  • 'Racconti Fantastici Dell'Ottocento, to bind, 1983
  • Science et métaphore chez Galilée, 1983, forelesninger veed Ecole des Hautes Etudes de la Sorbonne)
  • Collezione di sabbia (1984, essays)

Posthum utgaver:

  • Sotto il sole giaguaro, 1988, samling av noveller
  • Lezioni americane, 1988. – På norsk som Amerikanske forelesninger: seks påminnelser for neste årtusen, oversatt av Roy Eriksen (Cappelen 1992)
  • La strada di San Giovanni, 1990, selvbiografiske fortellinger
  • Perché Leggere i Classici, 1991, essay
  • Hermit in Paris, 2003, selvbiografiske skisser

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Barth: «The Parallels!» Italo Calvino and Jorge Luis Borges.
  2. ^ John Barth: «The Parallels!»:
  3. ^ Giulia Guarnieri: The Path to the Nest of Translation.
  4. ^ Vinduet 1998

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • McLaughlin, Martin. Italo Calvino. Edinburgh: Edinburgh University Press, 1998.
  • Bernardini, F. (Francesca Bernardini Napoletano). I segni nuovi di Italo Calvino. Roma: Bulzoni, 1977.
  • Bonura, Giuseppe. Invito alla lettura di Calvino. Milano: U. Mursia, 1972.
  • Di Carlo, Franco. Come leggere I nostri antenati. Milano: U. Mursia, 1958.
  • Calvino, Italo. Uno scrittore pomeridiano: Intervista sull'arte della narrativa a cura di William Weaver e Damian Pettigrew con un ricordo di Pietro Citati. Roma: minimum fax, 2003
  • Italian novelist's love letters turn political, International Herald Tribune, 20. august 2004

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]