Limbo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Jesus i limbo», av Domenico Beccafumi

Limbo (også limbus, latin grense, utkant) betyr mellomtilstand eller tilstand av lammelse.

En læreoppfatning innen katolisismen[rediger | rediger kilde]

Limbo oppstod i middelalderen som en teologisk læreoppfatning i katolsk kristendom om den mellomtilstand til sjeler fra gode mennesker som døde før Jesu oppstandelse befant seg i inntil Jesus for ned til dødsriket og forløste sjelene der (de som var i «fedrenes limbo»), og den permanente tilstand til sjeler fra udøpte spedbarn (uskyldige, men ikke fridd fra arvesynd). Thomas Aquinas anså limbo som en barmhjertighetsgjerning for spedbarn som døde før man rakk å døpe dem. Den ble forstått som en tilstand uten smerte, men samtidig uten gudsnærhet.

Denne læreoppfatning ble imidlertid aldri dogmatisert, og har derfor ikke inngått som offisiell katolsk lære. Samtidig heter det om dåpens nødvendighet (i Den katolske kirkes katekisme, n. 1257 – wikipedias uthevelser):

«Herren selv sier at det er nødvendig å bli døpt for å bli frelst. Han befalte også sine disipler å forkynne Evangeliet for alle folkeslag og å døpe dem. Dåpen er nødvendig til frelse for dem Evangeliet er blitt forkynt for, og som har hatt mulighet for å be om sakramentet. Kirken kjenner intet annet middel enn dåpen for å nå evig salighet. Av den grunn vokter den seg vel for å ta lett på den sendelse den har fått fra Herren, nemlig å la alle de som kan bli døpt, "fødes av vann og Ånd". Gud har bundet frelsen til dåpens sakrament, men selv er Han ikke bundet av sine sakramenter.»

Limbo nevnes ikke i Den katolske kirkes katekisme. Jf. n. 1261:

«Når det gjelder barn som døde uten å ha blitt døpt, kan ikke Kirken gjøre annet enn å overgi dem til Guds miskunn, slik den gjør i sitt gravferdsrituale for dem. For Guds store miskunn, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst,188 og Jesu mildhet mot barna som fikk Ham til å si: "La barna komme til meg, og vis dem ikke bort" (Mark 10, 14), gir oss håp om at det finnes en vei til frelse for barn som er døde uten dåp. Desto alvorligere skal man også ta Kirkens oppfordring til ikke å hindre barna i å komme til Kristus ved å ta imot den hellige dåps gave.»

Limbo reflekteres heller ikke i Det romerske missales rituale for begravelse av udøpte spedbarn (1970) eller i Pastoralis Actio, et Vatikandokument fra Kongregasjonen for troslæren i 1980 om barnedåp.

Spekulasjonen om limbo oppstod som en refleksjon over at dåpen anses som frelsesnødvendig. Den katolske kirke har ingen offisiell lære om udøpte avdøde spedbarns evige skjebne, og fastholder at dåpen er den «ordinære» frelsesvei. Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon fremholdt i en vurdering i april 2007 at teorien om limbo gjenspeiler en oppfatning og forløsningen som synes urimelig restriktiv i lys av Guds alminnelige frelsesvilje, og fremholder at kirken gjør rett i å «håpe» at udøpte avdøde barn befinner seg i Guds saliggjørende åsyn. Dokumentet trekker ingen bastant konklusjon, men sier at «... ved siden av teorien om limbo (som forblir en mulig teologisk opsjon) finnes det andre måter å integrere og sikre de trosprinsipper som fremkommer fra Den Hellige Skrift.» Det var i 2004 at Johannes Paul II hadde gitt kommisjonen i oppdrag å utarbeide en stillingtagen. Påpekningen av at limbo aldri har vært dogmatisert katolsk lære har vært gjort mange ganger tidligere, blant annet i 1985 av daværende prefekt for Kongregasjonen for troslæren, kardinal Joseph Ratzinger: «'Limbus' har aldri vært definert trossannhet. Jeg personlig – altså når jeg uttaler meg som teolog og ikke som prefekt for kongregasjonen – ville la den falle, ettersom den alltid bare har vært en teologisk hypotese».

Protestantiske tilnærminger til udøpte barns frelse[rediger | rediger kilde]

Ingen protestantiske trossamfunn overtok forestillingen om et spedbarnas limbo, og man gjenfinner heller ikke noe tilsvarende i ortodoks teologi. Det har vært noe forskjellige tilnærminger til det underliggende teologiske spørsmål om udøpte barns skjebne. Mange teologer mener at udøpte spedbarns sjeler, og noen andre, kommer umiddelbart for Guds åsyn.

reformasjonstiden avviste Jean Calvin (1509–1564) limbo eksplisitt. Han gjorde dette på grunn av sitt predestinasjonsprinsipp. Ham mente at Gud bestemte på forhånd hvilke mennesker som vil møte den evige frelse eller som vil gå fortapt. Dette måtte gjelde ikke bare for voksne, men også for barn: Noen ville havne i helvete og andre ville komme til himmelen.

Ulrich Zwingli (1484–1531) var uenig i forestillingen om dåpens nødvendighet til frelse med hensyn til småbarn. Han lærte at «alle utvalgte barn som dør som små er frelst enten de er døpte eller ikke, enten de er hedenske eller kristne».

Martin Luther synes å peke mot en sjelens søvn mellom døden og den ytterste dom, og selv om han ikke gjorde dette i en kontekst som drøftet limbo, kunne denne tilstand kanskje minne litt om det. Ellers er luthersk lære den at dåpen er nødvendig for frelse, men at Gud i sin allmakt ikke er bundet av sakramentene og kan frelse dem han vil, og at menneskets kunnskap om Gud gjør at man kan håpe at udøpte barn blir frelst.

Limbo i litteraturen[rediger | rediger kilde]

I Den guddommelige komedie beskriver Dante limbo som helvetets første sirkel, beliggende hinsides floden Acheron men før Minos' dommersete. Den klassiske histories og mytologi rettskafne hedninger bor i et klart opplyst og vakkert — men dystert — slott som synes som en middelaldersk versjon av Elysium. I samme verket beskrives en semiinfernalsk region ovenfor limbo på den annen side av Acheron men innenfor Helvetets Porter — dette er Helvetets «vestibyle» som huser såkalte «nøytralister» eller «opportunister» som viet sine liv verken til godt eller ondt. Her er også de engler som helt lot være å kjempe i den krig som endte med at Lucifer ble drevet ut av Himmelen, og her er også Cølestin V, en av de få paver som hadde abdisert.