Katarina av Siena

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Katarina av Siena
Mystiker og kirkelærer
Katarina av Siena
Født 25. mars 1347
Siena, Italia
Død 29. april 1380
Roma, Italia
Helligkåret 1461
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 29. april
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Skytshelgen for Siena, Roma (1866) og Italia (1939); for Europa (1999); for domininikanertertiarinner, vaskere og de døende; mot brann; mot hodesmerter og pest
I kunsten som karmelitt; med skrive­fjær og bok foran et krusi­fiks; med en due i nærhetenørn som holder en penn i nebbet

Katarina av Sienas hus
Katarina av Siena ledsaget pave Gregor XI. i 1377 tilbake til Roma (freske av Giorgio Vasari, rundt 1571–1574)
Santa Katarinas kapell i basilikaen San Domenico i Siena rommer en del av hennes relikvier
Santa Katarinas grav i kirken Santa Maria Sopra Minerva i Roma
Representasjon av Santa Katarina av Siena med stigmata (oljemaleri av Giovanni Battista Tiepolo, ca. 1746)

Katarina av Siena (født 25. mars 1347 i Siena, død 29. april 1380 i Roma) var en italienske mystiker, dominikansk nonne og kirkelærer. Hun er en helgen i den katolske kirken (kanonisert i 1461) og ble utnevnt til kirkelærer i 1970. Hun er en av Italias to skytshelgener (utnevnt i 1939), den andre er Frans av Assisi. Kvelden før jubileumsåret 2000 utnevnte pave Johannes Paul II den hellige Katarina av Siena til Europas skytshelgen, sammen med den hellige Birgitta av Vadstena og den hellige Teresa Benedicta av Korset.[1] Som rådgiver for to paver våget hun å peke på mange kirkelige misforhold. I Avignon lyktes det henne i 1376 å få pave Gregor XI til å flytte tilbake til Roma. Da det truet med en kirkesplittelse i 1378 under Urban VI, arbeidet hun for en fredsløsning.

Liv[rediger | rediger kilde]

Den hellige Katarina av Siena ble født den 25. mars 1347 som Caterina Benincasa. Hennes fødehjem er i dag et museum og kjent som Santuario di Santa Caterina. Hun var den nest yngste av 25 barn av Jacobo Benincasa og Lapa Di Puccio Di Piagente,[2] som tilhørte adelen. Da familien var fattig, måtte hennes far tjene til livets opphold som ullfarver. De fleste av hennes søsken døde tidlig av pesten. Katarina vokste opp uten utdanning, og lærte å lese og skrive mye senere. Allerede som et seksåring[3] hadde hun sin første visjon: Over taket til Dominikanerkirke så hun „en vidunderlig vakker brudgom smykket med kongelig prakt. I ham så hun verdens Frelser, Herren Jesus Christus på en herskertrone kledd i biskopelig skrud med Tiara, konge- og pavekrone på hodet.“[3] like som apostelen Peter, Paulus og evangelisten Johannes. Etter denne visjonen trakk Katarina seg mer og mer tilbake og søkte ensomheten. Hun ba istedenfor å leke og spiste alltid mindre. [4] Ifølge Raimund av Capua avla Katarina allerede som syvåring troskapsløfte til Guds mor om evig jomfruelighet.[5] Da hun hadde nådd gifteferdig alder på 12 år, vegret hun seg derfor først å legge mer vervektd på sitt ytre og farge håret blondt, men lot seg likevel overtale av sin eldre søster Bonaventura.[6] Ikke lenge etter døde søsteren Bonaventura, og Katarinas foreldre ba dominikaneren, Tommaso della Fonte, om å overtale jenta til å la seg gifte bort. Likevel gikk det ikke som foreldrene ville, og Tommaso rådet henne (eller pekte på muligheten) å skjære av seg håret, noe som gjaldt som en handling av innvielse til Gud. [7] Rasende over dette prøvde hennes mor å bryte ned Katarinas vilje, forbød henneså et eget rom og beordret at hun konsekvent skulle være opptatt med arbeid og ta over arbeidet til tjenestepiken, så hun ikke skulle få tid til stillhet og bønn. Men det lyktes henne å skape seg et indre sted å trekke seg tilbake til, en „indre celle“, som også er et tilbakevendende tema i hennes brev.[8] I et nytt syn så Santa Katarina den hellige Dominikus i kretsen av andre hellige. Han viste henne ordensdrakten til Den hellige Dominikus botssøstre og lovet henne at hun skulle få lov til å tilhøre denne ordenen. I tilknytning til det fortalte hun familien om sin beslutning, og ble i fremtiden understøttet av sin far, og på hans fremsnakking også av den øvrige familie.[9] Katarina fikk igjen eget rom, og viet seg der til bønn og hard botsøvelse. Hun fastet stadig mer, avstod fra kjøtt, vin og kokte grønnsaker, og sov ikke lenger i sengen sin, men på planker, ba om natten og slo seg etter Dominicus’ forbilde med en jernkkjetting[10] Hun presset stadig oftere på moren at hun skulle gå inn for å la henne bli opptatt i ordenen hos den hellige Dominikus’ botssøstre (på grunn av deres sorte mantler (kapper) også kalt „mantellater“). Men også hos dem støtte hun på vanskeligheter. På Katarinas tid tok mantellatene kun opp enker, som så levde i sine egne hus. Først etter gjentatte forespørsler ble Katarina til slutt i 1363 i en alder av 16 år opptatt av søstrene. Hun tilbragte flere år i stor tilbaketrukkenhet på sitt rom, og lærte der å skjelne mellom åndene, som hun senere beskrev i Dialogen:[11] "Kommer [visjon]en fra djevelen, [...] så føler sjelen umiddelbart glede når den blir synlig, jo lenger den imidlertid dveler, desto mer svinner gleden og det blir avsmak, mørke og opprør, som fordunkler dens ånd. Men hvis den blir hjemsøkt av Meg [Gud] [….], da blir sjelen fylt med en hellig frykt fra første øyeblikk, og samtidig med denne frykten mottar den glede og sikkerhet [...]" [12]

Gjennom en ny visjon, den mystiske forlovelse med Kristus, forandrer Katarinas liv seg radikalt enda en gang. I denne visjonen viste Kristus seg for henne, og satte en ring på hennes finger med en lett berøring og sa til henne:

Sitat Se, Jeg, din Skaper, Forløser forlover meg med deg i troen. Du vil til enhver tid uskadd bevare denne troen, til du kommer til å feire evig bryllup med meg i himmelen. Fullfør, min datter, fra nå av med full tillit og uten å nøle det som min ledsagende omsorg pålegger deg. Du er nå befestet gjennom troens styrke, og slik vil du lykkelig overvinne dine motstandere. Sitat

Under inntrykket av denne visjonen forlot Katarina cellen sin og trådte inn i offentligheten. Hun stilte sitt liv i tjeneste for sine medmennesker. Kroppslige botøvelser trådte nå i bakgrunnen. Hun hjalp til i husholdningen i foreldrehjemmet, og understøttet ved hjelp av hennes far fattige og syke. Ofte besøkte hun fengselet for å trøste de dømte og å følge dem til retterstedet. Utstrålingen og hennes arbeid førte til at det dannet seg en gruppe rundt henne, som Katarina ble en åndelig mor for. Til denne gruppen hørte medsøstre av mantellatene, kjente, venner, dominikanere og medarbeidere ved hospitalene i Siena. Katarina ytret seg utenom krikelige spørsmål også om politiske og samfunnsmessige spørsmål av betydning – for en kvinne på denne tiden er det ytterst uvanlig og vekker oppsikt. Dette kan være grunnen til at Katarina ble innkalt til dominikanerordenens Generalkapitel i 1374. Dokumenter til denne utspørringen eksisterer ikke lenger, forskningen antar imidlertid at det ved denne undersøkelsen dreide seg om en anklage om kjetteri. Hun må ha blitt erklært rettferdig og frikjent. På dette tidspunktet fikk hun tildelt en allerede inflytelsesrik dominikaner Raimund von Capua som skriftefar. Han skulle ledsage henne hele hennes liv som rådgiver og oversetter. Etter hennes død forfattet han Katarinas biografi Legenda maior. Ut fra hennes trosforståelse utviklet det seg en politisk virksomhet. Hun holdt offentlige taler og rettet derved – hvis hun mente det var nødvendig nettopp fordi hun var så forbundet med kirken  – også skarp kritikk mot kirkelige og politiske ansvarlige. Hennes ry bredte seg snart over hele Europa, og folk fra alle land spurte henne om rådt – deriblant selv paven,som hun på sin side ikke skånte, men også profetisk irettesatte. Men opprør mot pavens autoritet, var ukjent for henne. Slik formulerte hun:

Sitat Og selv om paven ville ha vært en djevel i kjøttet istedenfor en god far, måtte vi likevel adlyde ham, ikke på grunn av hans person, men på grunn av Gud. For Kristus vil at vi adlyder hans stedfortreder. Sitat

Den 1. april 1375 ble hun stigmatisert foran et kors i Pisa (dette korset ble senere gitt i gave fra Pisa og står den dag i dag i Katarinas kapell i hennes hjem)]: På underbart vis skal Jesus sårmerker ha vist seg på hennes kropp, som riktignok bare var gjenkjennelig for Katarina selv. I 1376 reiste Katarina til Avignon. Hun overbeviste pave Gregor XI., om å dra tilbake Roma. Et år senere begynte det storeskisma i den vestlige kristenhet, hvor Katarina understøttet pave Urban VI.. Etter hans ønske flyttet hun til Roma. Ut fra Roma kjempet hun for kirkens enhet og for en fredsløsning i det kriserammede Italia. Svært syk døde Katarina i en alder av 33 år den 29. april 1380 i nærheten av kirken Santa Maria sopra Minerva i Roma, hvor hun ble begravet på kirkegården. Etter at det ble fortalt at mirakler skal ha skjedd ved hennes grav, lot hennes skriftefar, Raymond av Capua, hennes levninger bringe til basilikaen, hvor de ble begravet i et skrin under høyalteret. Hennes hode ble innmontert i et hodereliquar av bronse og senere sendt til hennes hjemby Siena, hvor det ble overført Dominikanerkriken i en prosesjon. Basilikaen San Domenico i Siena har dessuten en tommelreliquie av den hl. Katarina i eie. Da hennes relikvier for første gang ble ekshumert i 1430, var hennes kropp uskadd, ved den siste eksamineringen i 1855 var den fortsatt i forbausende god behold. Katarina av Siena ble kanonosert i 1461, og ble i 1939 erklært som skytshelgen for Italia. Pave Paul VI. utnevnte henne i 1970 til kirkelærer. I 1999 utnevnte von pave Johannes Paul II. henne sammen med Den hellige Brigitta av Sverige og Den hellige Teresia Benedicta vom Kreuz (bedre kjent under sitt borgerlige navn Edith Stein) til Europas skytshelgen.

Minnedag[rediger | rediger kilde]

Den hellige Katarina blir utnevnt som skytshelgen for Europa, Italia og Roma. Hun blir påkalt for å avverge brann, pest og hodepine og er også ansett som en skytshelgen for sykepleiere, de døende, prestesekretærer og vaskepersonell. For det meste blir hun fremstilt med attributter Lili, bok, krusifiks, tornenkrone, hjerte, stigmata, ring, due, rose, kranium eller et skip med de pavelige våpen.

Verk[rediger | rediger kilde]

Av hennes brev, som hun dikterte da hun knapt kunne skrive, er over 380 blitt bevart. Disse representerer ikke bare et betydelig vitne for sin tid, men har også etablere hennes anseelse som kirkelærer på grunn av hennes teologiske fasthet. På tysk er brevene bare delvis tilgjengelig:

  • Ferdinand Strobel (Hrsg.): Katharina von Siena. Politische Briefe; Menschen der Kirche in Zeugnis und Urkunde, 5; Einsiedeln 1944.
  • Die Politischen Briefe erschienen 25 Jahre später gekürzt und leicht verändert als Taschenbuch unter dem Titel Engagiert aus Glauben; Klassiker der Meditation; Benziger. Zürich und Köln 1979.
  • In ähnlicher Weise erschien das Buch nochmals unter dem Titel Ich will mich einmischen in die Welt. Engagierte Briefe des Glaubens von Katharina von Siena, hrsg. von Manfred Baumotte; Benziger. Zürich und Köln 1997, ISBN 3-545-20302-6.
  • I rammen av den ennå ikke avsluttede tyske samlede utgave (Samtlige brev, utgitt av Werner Schmid) er hittil utkommet:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Tommaso Caffarini: Das Supplementum. Biographische Ergänzungen zu Caterina von Siena. Vollständige Übersetzung der lateinischen Erstausgabe. Herausgegeben von Werner Schmid. Kleinhain 2005. ISBN 3-901853-10-3
  • Raimund von Capua: 33 Jahre für Christus. Das Leben der hl. Caterina von Siena. Vollständige Übersetzung von Dr. Josef Schwarzbauer. Hrsg. v. Werner Schmid. Kleinhain 2006. ISBN 978-3-901853-13-5
  • Eleonore Dehnerdt: Katharina von Siena. Das Mädchen aus Fontebranda. Brunnen Verlag Gießen 2004. ISBN 3-7655-1851-4
  • Irene Heise: Caterina von Siena – Gebt ihnen zu essen! Die mystisch-theologische Kompetenz der Kirchenlehrerin und Patronin Europas als Schlüssel für eine befreiende Sakramentenpraxis. 2. Auflage, Wien 2010. ISBN 978-3-9500649-6-4
  • Hanno Helbling: Katharina von Siena. Mystik und Politik. C.H.Beck. 2000. ISBN 3-406-46160-3
  • Walter Nigg und Helmuth Nils Loose: Katharina von Siena. Die Lehrerin der Kirche. Herder. Freiburg 1980. ISBN 3-451-18627-6
  • Suzanne Noffke Klarer Blick in dunklen Zeiten. Caterina von Siena. St. Benno-Verlag. Leipzig 2012. ISBN 978-3-7462-3573-8
  • Werner Schmid (Hrsg.): Caterina von Siena. Tommaso Caffarini – Erinnerungen eines Zeitzeugen. Die Legenda Minor. Kleinhain 2000, ISBN 3-901853-06-5
  • Marianne Schlosser: Katharina von Siena begegnen. St. Ulrich Verlag GmbH. Augsburg 2006. ISBN 3-936484-65-1
  • Christof Dahm: «Katarina av Siena». I Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 3, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-035-2, sp. 1225–1229. (betalingstjeneste)

Lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Katarina av Siena – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Caterina von Siena, Sämtliche Briefe an die Männer der Kirche I, utgitt av Werner Schmied, Verlag St. Josef 2005, A 3107 Kleinhain 6, ISBN 3-901853-07-3. S. 13.
  2. ^ Raimund von Capua: 33 Jahre für Christus. Die Legenda Maior. Das Leben der hl. Caterina von Siena. Vollständige Übersetzung von Dr. Josef Schwarzbauer. Verlag St. Josef, A-Kleinhain, 2006. ISBN 3-901853-13-8. S. 64.
  3. ^ a b vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 29
  4. ^ vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 31
  5. ^ Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 35-36
  6. ^ vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 41-42 und Tommaso Caffarini, Catarina von Siena, Erinnerungen eines Zeitzeugen, Legenda minor, (I, 4)
  7. ^ vgl. Marianne Schlosser: Katharina von Siena begegnen. St. Ulrich Verlag GmbH. Augsburg 2006. S. 30 og Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 47
  8. ^ vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 48-49 og brev 102, 104, 183, 267 og 373
  9. ^ vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 53-56
  10. ^ vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 57-63
  11. ^ vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 43
  12. ^ Caterina von Siena: Gespräch von Gottes Vorsehung. Johannes Verlag, Einsiedeln, 5. Auflage, 2010. ISBN 978-3-89411-105-2