Ludovico Ariosto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue av poeten i Reggio Emilia.
Minnestatue og parkanlegg i Ferrara.

Ludovico Ariosto (8. september 14746. juli 1533) var en italiensk poet fra renessansen, best kjent for sitt episke dikt Orlando Furioso (Den rasende Orlando, 1516).

Fødsel og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Ariosto ble født ved Reggio Emilia, hvor hans far Niccolò Ariosto var kommandant av festningen. Han var den eldste av ti barn og ble sett på som etterfølger til den patriarkalske posisjonen av familien. Fra sine tidligste år var han svært interessert i poesi, men han var forpliktet av sin far til å studere juss og lov. Etter fem års studier fikk han tillatelse til studere klassikerne under Gregorio da Spoleto. Ariostos studier av gresk og latinsk litteratur ble avkortet av at Spoleto flyttet til Frankrike for å bli lærer for Francesco Sforza.

Utdannelse og patron[rediger | rediger kilde]

Ettersom Ariostos far døde kort tid etter ble han tvunget til å legge sine litterære sysler til side og ta ansvaret for familien hvis affærer var i uorden. Til tross for familieforpliktelsen greide han å skrive noen komedier i prosa foruten noen lyriske stykker. Noen av disse fikk oppmerksomheten til en fjern slektning, kardinal Ippolito d'Este den eldre, som tok den unge poeten under sin beskyttelse og utpekte ham til en av hoffmennene ved sin husholdning. Kardinalen kompenserte Ariosto dårlig for hans anstrengelser. Den eneste belønning han ga poeten for Orlando Furioso, et diktverk dedikert til ham, var spørsmålet: «Hvor finner du så mange historier, mester Ludovico?»

Ariosto forteller selv at kardinalen var utakknemmelig, at han beklaget seg om den tid som han tilbrakte under hans åk, og legger til at om han mottatt en form for gnien økonomisk understøttelse, var det ikke for å belønne ham for hans poesi, som prelaten så ned på, men for å gi en form for kompensasjon for at poeten løp fram og tilbake med beskjeder.

Da kardinalen skulle dra til Ungarn i 1518 ønsket han at Ariosto skulle følge ham. Poeten unnskyldte seg selv, skyldte på dårlig helse, hans studier, at måtte ta vare på sine private affærer foruten at hans mor var blitt gammel, og således ville det være uverdig av ham å forlate henne. Hans unnskyldninger ble ikke godt mottatt, og selv et intervju ble nektet ham. Ariosto skal da dristig ha uttalt at om hans eminense hadde ment å bringe med seg en slave ved å gi ham et underhold på fattige 74 kroner i året tok han feil og kunne like gjerne trekke hans understøttelse tilbake, noe kardinalen også gjorde.

Ny patron og diplomatisk karriere[rediger | rediger kilde]

Det var kardinalens bror, Alfonso, hertug av Ferrara, som deretter ga poeten ny beskyttelse. Dette var mer enn kun rettferdighet ettersom Ariosto allerede hadde utmerket seg som diplomat, kortvarig ved hendelsen med de to besøkene til Roma som ambassadør til pave Julius II. Den ene av disse to hastige reisene førte til en klage som han aldri mottok, og på hans andre reise ble han nær myrdet på ordre av paven som på denne tiden sto i skarp motsetning til hertugen av Ferrara.

På grunn av krigen ble Ariostos lønning på kun 84 kroner i året utsatt, og ble trukket helt tilbake da freden kom. Av den grunn ba Ariosto hertugen om enten å gi ham understøttelse eller tillate ham å søke sysselsettelse et annet sted. Han ble da utpekt til provinsen Garfagnana som da sto uten en guvernør, og som lå i en av de avsidesliggende høydene i Toscana. Denne posisjonen holdt han i tre år. Stedet var utrygt, omgitt av fraksjoner og banditter, og som guvernør hadde han ikke de nødvendige midler for å fremme sin autoritet og hertugen gjorde lite for å støtte sin minister. Dog er det sagt at Ariostos styre tilfredsstilte både hans herre som folket der. Det er sjarmerende, men kanskje sagnpreget fortelling som nevner at han en dag spaserte alene og brått ble omgitt av en gruppe røvere, men da disses leder oppdaget at det var forfatteren av Orlando Furioso ba han ydmykt om unnskyldning for ikke øyeblikkelig ha vist ham den respekt som han fortjente.

Litterær karriere[rediger | rediger kilde]

Til tross for beskjeden økonomi og utakknemmelig oppdrag klarte Ariosto å opprettholde en rik produksjon av komedier, kjærlighetsdikt, satirer (milde, moraliserende kåserier i stil av romeren Horatius). I 1508 kom hans skuespill Cassaria og året etter I Suppositi. I 1516 kom den første utgaven av Orlando Furioso i førti cantoer som han hadde levd med i sin begynnelsen av århundret.

Ariosto fortsetter der Matteo Maria Boiardos ufullførte Orlando Innamorato (Den forelskede Orlando) sluttet. Ariosto bringer videre den episodiske fortellerteknikken til Boiardo, men imotsetning til Boiardos forvirrende struktur holder Ariosto alle fortellingens tråder i et fast grep og lar de tvinnes om hverandre på en raffinert måte. I vrimmelen av romantiske kjærlighetshistorier er det minst tre hovedmotiver: den episke bakgrunnen (kampen mellom de kristne og de muslimske), kjærligheten mellom de to som i henhold til legenden hadde grunnlagt huset Este (hyllesten til poetens beskytter), og for det tredje det motivet som har gitt verket sitt navn: Orlando (Roland) blir rasende, det vil si vanvittig av sorg over at den skjønne Angelica har forelsket seg i ridderen Mendor. Man kan si at med dette verket blir renessansens følelse og dragning til skjønnheten blandet med humanismens skepsis. Ariostos fullendte ottave rime er skrevet på toskansk i motsetning til Boiardos langt mer alderdommelige italiensk.

Den tredje og siste versjonen av Orlando furioso på førtiseks cantoer og nesten 30 000 vers kom den 8. september 1532.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Ludovico Ariosto – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Ludovico Ariosto – sitater