Hopp til innhold

Kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Gavekirke»)

Kirke betegner i dagligtale tre ting: 1. en bygning for kristen kult, et gudshus, 2. som benevnelse for «Guds folk», forsamlingen av dem som bekjenner kristen tro, 3. som benevnelse for et kristent trossamfunn eller menighet i mer avgrenset forstand, eksempelvis Den norske kirke.

Ordet skriver seg fra det greske adjektivet kyriakon (κυριακόν), «det som hører Herren til», dannet av kyrios (κύριος), «Herre».

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Det dansk/norske begrepet kirke, nynorsk kyrkje, svensk kyrka, kommer av det norrøne kirkja lånt fra anglesaksisk cirice som har opphav i den greske betegnelsen for «Herrens hus», kyriakos oikos (av kyrios). Ifølge Hjalmar Falk er ikke ordet påvist i gotisk, men har trolig blitt formidlet fra gresk via gotisk.[1]

De eldste kirker oppsto i kristne hjem. Flere kirker i Roma og andre steder i de første kristne områder var huskirker og utviklet seg etter hvert til fellesrom for hele den troende forsamling. De første kristne kombinerte også sin kristne kult med den jødiske ved at de overvar gudstjenestene i synagogene, der de lyttet til lesninger fra Bibelen og sang lovsanger. Deretter gikk de hjem og feiret eukaristien, eller nattverden. Gudstjenesten i samtlige av de store kirkesamfunn har fortsatt denne hovedstruktur: 1. Ordets gudstjeneste med skriftlesning og lovsang, og 2. eukaristi eller nattverdmåltid med innviet brød og vin. Bygninger reist spesifikt for kristen gudsdyrkelse finner man få eksempler på fra tiden før Milanoediktet i 313.

Kirketyper

[rediger | rediger kilde]

Kirker har mange arkitektoniske former, men gjennom historien er det etablert visse hovedformer som går igjen. Det vanligste er å inndele dem etter plantype og rang/funksjon. Det er gammel skikk å plassere kirkene i en akse fra vest til øst, med hovedinngang i vest (betegner verden, den himmelretning hvor solen går ned) og alter i øst (den himmelretning hvor solen går opp, og som peker mot Jerusalem og hvor Jesus Kristus ved tidens ende skal komme igjen.) På samme måte ble lys sluppet inn fra sør, mens nord (kuldens og mørkets himmelretning) ikke hadde vinduer.

Rang og funksjon

[rediger | rediger kilde]

Kirker inndeles etter sin opprinnelige funksjon: Vi har klosterkirker, soknekirker og privatkirker.[2] Undergrupper under dette er annekskirker, lovekirker (votivkirker) og kapell. En votivkirke var ofte bygget som en privatkirke.

Klosterkirker

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kloster

Grunnplan av et cistercienserkloster med klosterkirke

Klosterkirke betegner en bygningstype som inngår i et klosteranlegg. En klosterkirke er derfor som regel bygget sammen med tilstøtende fløyer og utgjør vanligvis den nordlige lengde i et firesidet anlegg, med en klostergård i midten.

Klosterkirker er, som vanlige kirker, orientert øst-vest, slik at koret befinner seg i øst. Utformingen av selve kirken er for øvrig avhengig av hvilken klosterorden som har bygget den. Kirker bygget av cistercienserne, fransiskanere og dominikanere har en mer asketisk utforming og er ofte langkirker med enkle romformer som står i kontrast til katedralene med en oppdelt bygningskropp med langskip, tverrskip og kapeller. Kirkenes arkitektoniske virkemidler er en klar romform, store kuber og hele veggflater.

Kirketypene er internasjonale og har vært brukt i alle land der disse ordnene er eller har vært representert. I Norge fikk klosterkirkene betydning ved at de dannet forbilde for langkirken som ble vanlig fra midten av 1200-tallet av og som hos oss er den mest alminnelige plantype for kirkebygg.

De fleste klostre ble oppløst ved reformasjonen eller i årtiene etter. En del klosterkirker ble overtatt av protestantiske menigheter. Eksempelvis var Bergen domkirke opprinnelig fransiskanernes kirke. Selve klosteranlegget er revet.

soknekirker

[rediger | rediger kilde]
Rønvik kirke i Bodø er soknekirke for Rønvik menighet

En soknekirke er primærkirken i et kirkesokn, altså den kirken menigheten i et distrikt i alminnelighet sokner til. Hvert sokn har således alltid en soknekirke, men soknepresten kan fungere i flere sokn samtidig. Hovedsoknets kirke kalles da hovedkirke, mens de øvrige soknekirker er annekskirker. Et kirkesokn kunne tidligere ha mer enn én kirke, men bare én soknekirke. De(n) andre hadde da status som kapell. Etter Kirkeloven av 1997 er imidlertid begrepet kapell gått ut av bruk for kirkebygg som det hører en geografisk definert lokalmenighet til.[trenger referanse] Alle kapeller som det hører en lokalmenighet til, er dermed oppgradert til kirker. Kapell betegner etter dette kun et mindre kirkebygg med spesialiserte funksjoner og uten en tilhørende menighet, som bårekapell, gravkapell, meditasjonskapell etc.

I Norge har man soknebånd- det vil si at alle medlemmer av Den norske kirke tilhører den geografiske menighet hvor de bor og kun har sin kirkelige stemmerett knyttet til denne. I enkelte land, som i Danmark, har man adgang til å etablere valgmenigheter hvor man kan melde seg inn uavhengig av geografisk tilhørighet.

De fleste domkirker er også soknekirker i tillegg til å være biskopskirker.

Når soknekirkeordningen ble innført i Norge, er uvisst. De første fylkes- og hovedkirkene som ble bygget på 1000-tallet må kunne betraktes som soknekirker for et definert geografisk område. Etter innføringen av tiendeskatten på 1100-tallet må soknegrensene ha vært noenlunde fastlagte og soknekirkenettet i hovedtrekkene utbygget. I England finnes parallellen parish church, som ble utviklet i tiden mellom anglosakserne og invasjonen av vikingene.[trenger referanse] Herredskirke (norrøne heraðskirkja) i norsk middelalder var trolig soknekirker for herreder.[3]

soknekirken ble oftest bygget etter mønster av langkirken.[2] De første kirkene ble som regel bygget med kor og skip i samme bredde. Etter hvert ble koret løsrevet fra hovedskipet, det ble større og lengre og mer avgrenset fra resten av bygningskroppen. Korvinduene ble gjort større og det ble flere av dem slik at alterpartiene ble bedre belyst enn tidligere. Koravslutningen kunne være tvert avsluttet, ofte med en vindusrekke, apsidal eller oktogonal. Apsidal eller apsis betegner en halvsirkelformet avslutning på kortilbygget, som man ser i Gamle Aker kirke, mens oktogonal betegner en åttekantet eller halvt åttekantet avslutning.

Mange eldre kirker, både middelalderkirker og kirker fra senere århundrer, ble bygget om og forstørret på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at soknets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. Ombyggingen kunne bestå i at en opprinnelig langkirke fikk tilføyet korsarmer eller ved at langskipet ble forlenget. En rekke middelalderkirker ble imidlertid bygget om og forstørret på 1700-tallet, og disse fremstår i dag mer som barokk- eller renessansekirker med rikt dekorerte interiører. Eksempler på dette er Holt kirke og Dypvåg kirke i Tvedestrand samt mange andre kirker på Sørlandet. En rekke nygotiske trekirker, som ble bygget på 1800-tallet, har også blitt bygget som langkirker, mens en i noen tilfeller har brukt andre plantyper.

Privatkirker

[rediger | rediger kilde]
Oktogonen i domkirken i Achen var bygget som et privat kapell for Karl den store

Privatkirker var vanlig i middelalderen, og ble også kalt høgendekirker knyttet til store gårder og herreseter, men som ofte også tjente som soknekirker. Noen soknekirker hadde også private kapell i en annen etasje over koret. I Europa hadde man i tillegg til rene privatkirker dessuten en type stormannskirker som hadde private kapell, disse kalles dobbeltkirker.

Eksempler på kirker som tidligere har vært private er Hove kirke i Vik i sokn og Giske kirkeSunnmøre.

I Norge i dag finnes tre private kirker: Gamlebyen kirke i Oslo, som eies av stiftelsen Oslo hospital og utleies som soknekirke til Oslo kirkelige fellesråd. Det samme gjelder Lovisenberg kirke i Oslo, som eies av Diakonissehuset og tidligere (frem til 2013) også Løkken kirke i Meldal i Trøndelag.

Annekskirker

[rediger | rediger kilde]

Annekskirker (av lat. annexus, som betyr festet til) er kirker som er underlagt hovedkirken (kirken i soknet der soknepresten holder til), men som fungerer som soknekirke i sitt sokn, som da kalles annekssoknet. Dette soknet kan betjenes av en kapellan. Tidligere betydde det å være annekskirke at presten der (om det var en) ikke hadde rett til tienden (skatteinntektene). I stedet ble annekskirken betjent av en residerende kapellan. Denne geistlige embetstittelen var i bruk i Norge inntil ca. 1980, og er nå gått ut av bruk. Etter kirkeloven av 1997 skilles det ikke lenger mellom hovedsokn og annekssokn. Alle sokn er nå likeverdige enheter innenfor et tjenestedistrikt som defineres av prostiet og med prosten som leder av prostiets prestetjeneste. Sokneprestene har prostiet som sitt tjenestedistrikt med spesielt ansvar for de sokn som tidligere utgjorde et prestegjeld og som ble betjent av sokneprest med eventuelt tillegg av en eller flere kapellaner. Begrepet prestegjeld er etter dette dermed også gått formelt ut av bruk, men benyttes fortsatt i kraft av sedvane.

Lovekirker

[rediger | rediger kilde]

Lovekirker kalles også gavekirker eller votivkirker og er kirker som har basert driften på gaver (kirker som er gitt lovnader, gjerne i takknemlighet eller forbindelse med bønnhørelse i nød eller sorg). Slike kirker, som gjerne var små, var tidligere ganske vanlige i Norge, helt fra middelalderen. Disse kirkene var ofte bygget som privatkirker.

Et eksempel på ei lovekirke er Bønsnes kirkeRøyse i Hole kommune. Votivgaver var viktig for Røldal stavkirke som hadde en rekke gjenstander bekostet med gaver.

Katedralkirker

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Katedral

Katedral er det samme som en domkirke eller biskopkirke, det vil si hovedkirken i et bispedømme der biskopen har sitt sete. Ordet katedral skriver seg fra det greske καθέδρα via latin cathedra, som betyr «trone» eller «stol», som sikter til biskopens lærestol, som er symbolet på det biskoppelige embete. Bispestolen finnes også som en fysisk stol i koret som biskopen forretter gudstjenesten fra når han presiderer i domkirken. Ordet katedral benyttes på norsk også for å beskrive en kirke av særlig monumentale dimensjoner, eksempelvis Ishavskatedralen i Tromsø. Til katedralen hørte – og hører fortsatt i den katolske kirke og enkelte andre kirkesamfunn, som for eksempel den anglikanske kirke – et domkapittel, som er et ordenslignende fellesskap av prester tilknyttet domkirken, men uten å tilhøre noen bestemt klosterorden. Domkapittelet består da gjerne av prester som inngår i lederfunksjoner knyttet til biskopens administrasjon og som kalles kanniker. Lederen for domkapittelet kalles dekan. I eksempelvis Svenska Kyrkan betegner domkapittelet det samme som bispedømmeadministrasjonen. Enkelte større kirker kan i kraft av historisk sedvane ha knyttet til seg et kapittel uten at kirken har rang av domkirke eller katedral, men kanskje en gang har hatt det. Slike kirker kalles da kapittelkirker. Domkapitler forekommer ikke i Norge.

Inndeling etter plantype

[rediger | rediger kilde]
Den første Peterskirken var bygget som en basilika

Kirker har forskjellige plantyper som i hovedtrekkene har vært relativt konstant gjennom det meste av kirkebyggets historie.

Utdypende artikkel: Basilika

Basilika betegner den eldste plantypen og har sitt arkitektoniske forbilde i førkristne offentlige bygninger i antikkens Roma. Den utviklet seg tidlig som typisk for de kristne gudshus. Basilikaer har et høyt midtskip flankert av to lavere og mindre sideskip. Denne tredelte inndelingen av skipene med søylerekker (arkader) som markerer overgangen mellom skipene, er det mest typiske for basilikaformen. Til tross for skiftende arkitektoniske stilarter har basilikaformen blitt videreført og etablert som den vanligste og mest typiske grunnformen innen kirkearkitekturen. De store romanske og gotiske kirkene ble bygget som basilikaer. Et typisk eksempel er den romanske Durhamkatedralen.

I Norge ble Nidarosdomen[4] og katedralene i Oslo, Hamar og Stavanger og St. MagnuskatedralenOrknøyene reist som basilikaer. Flere fylkeskirker på Østlandet har eller hadde også basilikaform: Gamle Aker kirke, Hoff kirkeToten, Ringsaker kirke og NikolaikirkenGran. Mariakirken i Bergen er også en basilika. På 1800-tallet ble basilikaformen gjenopptatt i historistiske kirker. Av nyere norske kirker er Steinkjer kirke og Bodø domkirke bygget etter en klassisk basilikal plantype.

Langkirke

[rediger | rediger kilde]
Reinli stavkirke er bygget som en langkirke
Holdhus kirke er en langkirke bygd i 1306.

En langkirke har et langstrakt kirkerom som skal symbolisere den hellige veien («via sacra») fra vest mot solens oppgang i øst. Denne kirketypen har vært den vanligste i Norge fra middelalderen frem til 1900-tallet. Typisk for denne kirketypen er at koret er smalere og lavere enn hovedskipet. Denne plantypen gjenfinnes i de mange nygotiske kirkene som ble oppført i Norge i siste halvpart av 1800-tallet.

Mange stavkirker er bygget som langkirker. Reinli stavkirke har kor med samme høyde og bredde som skipet, og før den fikk tilføyet apsis (eller apside) og svalgang, har den hatt et rektangulært grunnplan. Opprinnelig er det bare to av stavkirkene som har vært av denne typen, Reinli og Rinde stavkirke, men flere stavkirker ble bygget om til langkirker på et senere tidspunkt, noen allerede i middelalderen og andre først etter reformasjonen. De første stavkirkene som ble bygget om var Ål og Torpo stavkirke. Dette har antakelig skjedd i andre del av 1200-tallet.[5]

Langkirketypen i stein fikk også sitt gjennombrudd på denne tiden. I en rekke steinkirker ble de smale, små korene revet og erstattet med kor i samme høyde og bredde som skipet. Mange av steinkirkene som ble bygget etter 1250 er også langkirker.

Hallkirke

[rediger | rediger kilde]
Tverrsnitt av enkel hallkirke med arkader men uten buer.
Hallkirke i Heidelberg.

En hallkirke har sideskip som er like høye som midtskipet. Den har ikke sprang i høyden ved overgang til sideskip, taket går direkte over i sideskipets tak. Mens en basilika ofte får lys gjennom klerestoriet får hallkirken lys gjennom høye vinduer i langveggene. Et tidlig eksempel er Bartholomäuskapelle (Paderborn). Denne planformen var blant annet utbredt i tysk sengotikk for eksempel St. Lamberti (Münster), men også med eksempler i Frankrike og England blant annet Bristol Cathedral.

Korskirke

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Korskirker i Norge

En korskirke er et kirkebygg som har en korsplan. Planen kan være utformet som et latinsk kors med langt hovedskip og kortere korsarmer, eller som et gresk kors med like store korsarmer. Korsarmene består av et tverrskip eller transept som krysser hovedskipet. En slik plan kan symbolisere både Kristi kors og hovedgatene i Jerusalem, som danner et kors. Plantypen finnes i store deler av verden, men soknekirker av stein med opprinnelig korsform har man ikke hatt i Norge i middelalderen, selv om flere senere har blitt ombygget. Norderhov kirkeRingerike og Haslum kirke i Bærum er eksempler på korskirker i stein som er ombygget fra langkirke, mens Nidarosdomen ble oppført med korsformet grunnplan.[6] Oslo domkirke fra 1694 er eksempel på korskirke i stein/tegl mens Ringebu stavkirke er eksempel på stavkirke med korsform.

I protestantiske kirker ble ofte prekestolen plassert sentralt i et av hjørnene i krysset.

Sentralkirke

[rediger | rediger kilde]

En sentralkirke har sentralplan, altså et grunnplan som er symmetrisk til alle sider omkring en vertikal akse. Disse kan være sirkulære, kvadratiske, oktogonale (åttekantede) eller lignende. En rotunde har en sentralplan. Eksempler på sentralkirker er San Vitale i Ravenna og Trefoldighetskirken i Oslo. Korskuppelkirke blir også regnet som en sentralkirke. I Norge finnes mange åttekantede eller oktogonale kirker og flere av disse har preg av sentralkirke blant Sør-Fron kirke og Hadsel kirke.

Vi finner også kombinasjonsformer mellom sentralkirke, langkirke og korskirke. Langskipet er da relativt kort og korsarmene enda kortere og med avsneiede hjørner slik at det sentrale rommet i krysset vides ut og får tilnærmet form av en sentralkirke. Eksempler på norske kirker med denne kombinasjonsformen er Trefoldighetskirken i Arendal og Sagene kirke i Oslo.

Oktogonal kirke

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oktogonale kirker i Norge

Den åttekantede St.Georg-katedralen (1896) i Addis Abeba.

En oktogonal kirke, eller «åttekantkirke», er en kirkebygning der skipets grunnplan inkluderer en oktogon. Oktogonale, polygonale eller runde former for kirkerom har vært brukt i svært lang tid, særlig før middelalderen og i østkirken. Dåpskapeller, baptiserium, innenfor katolske kirke er ofte mangekantet eller åttekantet.[7] I Nederland ble åttekantformede kirker oppført med utgangspunkt i kalvinismens vekt på prekenen.[8]

I Norge ble åttekantformen tatt i bruk etter reformasjonen og det finnes varianter av planformen ved at åttekanten er påsatt armer i lengderetning (som en langkirke) eller på tvers (som korskirke).[9] Den oktogonale kirken er en videreutvikling av idéen bak sentralkirkeformen med menigheten samlet i ett rom omkring alteret.[10] Der skipets åttekant er utstrakt mellom inngangsparti og alter som i Røros kirke får den preg av langkirke. Mange åttekantkirker har kirkeklokkene i en takrytter mitt over skipet som i Hospitalskirken og i Norddal kirke. Andre har et tårn over inngangspartiet som i Kvinesdal kirke.

Åttekantformen finnes også i andre bygningselementer. Avslutningen av Nidarosdomen mot øst er åttekantet og blir omtalt som «oktogonen»,[11] mens i Trefoldighetskirken er inngangen flankert av to åttekantede tårn og skipets form gjenspeiles i kuppelens åttekant.[12]

Til erstatning for Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche ødelagt under krigen ble det i 1963 oppført et åttekantet skip ved siden av tårnet som fortsatt står som ruin.

Rundkirke

[rediger | rediger kilde]

Rundkirke er en betegnelse på en selvstendig gruppe steinkirker fra middelalderen med sentralplan, men som har sitt forbilde i Gravkirken i Jerusalem, og som har tjent militære formål. Disse kirkene har således vært kombinerte festninger og kirker. Rundkirken er særlig kjent i Danmark og Sverige, på Bornholm finnes hele fire av dem. Blant disse er Nylars kirke. I Norge kjennes bare ett eksempel, den nå revne Sankt Olafs kirke i Tønsberg. Rundkirken er på senere stadier blitt kopiert, som i Marmorkirken i København. Irland og England har også flere rundkirker. Den mest kjente er tempelherrenes kirke Temple i Fleet Street i London. Kirken er beskrevet i Dan Browns Da Vinci-koden. Rundkirken er også videreført i moderne norsk kirkearkitektur, men da med sirkelen plassert inne i et kvadrat. Dette gjelder Østerås kirke i Bærum og St. Hallvard kirke i Oslo.

Korskuppelkirke

[rediger | rediger kilde]
Myreleion-kirken I Istanbul er eksempel på en korskuppelkirke

En korskuppelkirke er en kirke der grunnplanen er et gresk kors med en sentral kuppel, og en kuppel plassert over hver av de fire korsarmene. Denne kirketypen er særlig vanlig i bysantinsk arkitektur. Disse kirkene regnes til sentralkirkene, ikke til korskirkene.

Y-kirke eller Y-planform er en grunnplanstype for kirker som ble populær i siste del av 1600-tallet og på 1700-tallet. Navnet kommer av at grunnplanen var formet som en Y. Denne formen er en videreutvikling av korskirkeplanen, men med den ene armen fjernet. De tre armene som var igjen var som regel like lange og vinkelen mellom tilnærmet like stor. Y-kirken har et kor og to skip i en trekantet grunnform som symboliserer Den kristne treenighet. En periode på 1700-tallet var den helt dominerende i Norge. Planformen kan ha vært en norsk spesialitet og finnes ikke utenfor Norge.[13] Det ble bygget 10 slike kirker hvorav 5 fortsatt står, blant annet Rennebu kirke, Holmestrand kirke, Mo kirke i Surnadal og Budal kirke i Sør-Trøndelag. Tydal kirke ble også oppført med Y-formet grunnplan. Den første var Bratsberg kirke fra 1663. Kvinnene satt i den ene armen og mennene i den andre i Y-plankirken. Det var også lettere å se inn i koret.

Titus Blüche ble sendt til Norge av kongen etter at enevelde ble innført for å overvåke kirkebyggingen. Muligens kan han ha brakt planen med seg.

Andre kirketyper

[rediger | rediger kilde]

Arbeidskirke

[rediger | rediger kilde]

Arbeidskirke er et ord for et kirkebygg som i tillegg til kirkerommet, også har andre rom for ulike aktiviteter. Ordet er vanlig på norsk, mens man i Danmark vil bruke «kirkecenter» eller «flerrumskirke» og i Sverige «kyrkoanläggning» eller «församlingskyrka». Frem til 1940-årene ble arbeidskirke brukt ikke om bygget, men om kirkens arbeid. Da Bodø domkirke ble vigslet i 1956, uttalte biskopen begeistret: «Det blir en eiendommelig kombinasjon av en domkirke og en småkirke. … Jeg tar ikke i betenkning å si at den nye domkirken i Bodø blir en arbeidskirke.»[14] Småkirke var en betegnelse på kirker som var bygget av småkirkebevegelsen / Kristiania Indremission. De første kirkene var bygget i sterkt belastede strøk i storbyen og hadde derfor også mange andre rom til ulike formål som kunne betjene befolkningen.

Arbeidskirken har også andre røtter.

  • Noen kirker fikk undervisningsrom som en del av kirkebygget blant annet Bragernes 1871 og Sagene 1891.[15]
  • Sjømannsmisjonens kirker i utlandet fikk leserom i tillegg til kirkerommet. Etter hvert ble det større anlegg for å tilfredsstille sjømannens behov, og skyvedører var med å skape fleksibilitet.
  • For hundre år siden var nesten en tredjedel av den norsktalende befolkningen i Amerika. Her var det dobbelt så mange kirker som i Norge. Behovet for forsamlingsrom var stort. Hele underetasjen ble gjerne laget som forsamlings- og betjeningsrom. I 1923 fikk Nordre Osen en slik kirke. Arkitekten var utvandret til Chicago, men ville gi hjembygda en gave.[16]
  • I Norge var det innenfor statskirken gjerne bedehus som ble eid av organisasjoner eller bygdelag. Behovet for rom i tillegg til kirkerommet var derfor ikke stort. Andre kirkesamfunn som fikk fotfeste hos oss etter 1850, måtte tenke nytt. De hadde behov for kirkebygg som hadde flere rom, men som også var godt utnyttet. Hos metodistene finner vi derfor kirkebygg som på enkelte områder lå foran statskirken når det gjaldt utvikling av arbeidskirken. Metodistkirken i Porsgrunn fra 1907 har for eksempel en sal som flott kan kobles til kirkerommet med foldedører.[17]

På slutten av 1960-årene var det et opprør mot autoritetene, slik det bl.a. kom til uttrykk i studentopprøret i 1968.[av hvem?] Kirkebygget med sin sentrale plass og påkostede utførelse, ble tolket som dominerende og autoritær. Utover 1970-årene var det mange teologer[hvem?] som mente at kirken skulle være ydmyk og tjenende. Det kom også til uttrykk i arkitektkonkurranser.[18] Norge fikk etter hvert en rekke kirker hvor verken tomt eller bygg ble utnyttet for å fremheve kirkebygget som et smykke og en forbindelse mellom himmel og jord. Men kirken var ikke alene, også skolebygget mistet noe av sin høytidelige, samlende karakter og ble delt opp i mindre enheter.[trenger referanse]

Det var ikke bare presten som sto for gudstjenesten lenger. Lekfolket ble gitt oppgaver, og menigheten samlet seg om bordalteret i en vifteform. Behovet for kirker var stort. Småkirkeforeningen/Kirken Bygger var med å få fart i kirkebyggingen i Groruddalen. Det var også viktig å få mest mulig ut av midlene.[19] Disse kirkene var 30 % billigere enn andre som hadde lokale/kommunale byggherrer.[20] I over hundre år har arbeidskirken vært til stede i ulike utforminger. Det har vært fra storslåtte kirkerom med fremtredende plass i landskapet, til anlegg gjemt bort mellom boligblokkene. Det har vært bygg med eller uten tilkobling mellom kirkerom og menighetssal, med eller uten grupperom og kontorer, med eller uten musikkrom, rom for menighetspleie eller barnehage.[21]

Småkirke

[rediger | rediger kilde]
Iladalen kirke var opprinnelig en småkirkemenighet

Ordet småkirke henspiller ikke på kirkebyggets størrelse, men på menighetens størrelse. Inspirasjonen til å bygge småkirkemenigheter fikk Kristiania Indremission fra København,[22] hvor en raskt voksende by på slutten av 1800-tallet fikk massemenigheter med opptil 60 000 mennesker. Det var et ønske å få oversiktlige menigheter på opp til 5000 mennesker, hvor prestene kunne ha et forhold til medlemmene. Situasjonen i Kristiania var noe tilsvarende. Indremissionen nedsatte en komité for Smaakirkesagen i 1895, og i 1899 sto Vaterlandskirken som den første småkirke ferdig,[22] midt i Kristianias verste slumstrøk. Tøyenkirken kom i 1907 og Pipervikskirken i 1911. Tøyenkirken står fortsatt, drevet av Kirkens Bymisjon. I Bergen ble St. Jakobs småkirke bygget i et arbeiderstrøk i 1921. Alle disse kirkene var bygget av frivillige midler. Ut fra disse kirkebyggene ble det drevet et omfattende sosialt og menighetsbyggende arbeid. En kjent kommunistleder som hadde bodd på Vaterland, sa til en prest som hadde arbeidet der: «Vi må innrømme at det er kjerka som har fått orden på Vaterland.»

Arbeidet i Kristiania ble utskilt som egen forening i 1908. Den neste småkirken var Majorstuen i 1926, så fulgte Iladalen i 1941.[22] Det var en tett forbindelse mellom Småkirkeforeningen og Oslo Indremisjon. Sammen fikk indremisjonen åpnet nye lokaler rundt i Oslo for å starte menighetsarbeid i nye bydeler. Etter hvert ble det til småkirkemenigheter med egne kirkebygg som nå har blitt vanlige soknekirker. Eksempler på dette er Hasle Kirke 1960, Nordberg kirke 1962, Lambertseter kirke 1966 og Lilleborg 1966. Også i de andre store byene ble det dannet småkirkemenigheter. I Stavanger finner vi Varden kirke og i Trondheim Tempe kirke.

For å samordne kreftene for kirkebygging i Oslo/Groruddalen ble Kirken Bygger stiftet 1975 av Småkirkeforeningen, Kirkens Bymisjon og Oslo domprost. To år etter fikk stiftelsen en avtale med Oslo kommune om bygging av fire kirker.[19]

Naustkirke

[rediger | rediger kilde]

Naustkirke er en betegnelse på en særegen kirketype som ble vanlig i norsk modernistisk kirkearkitektur1960-tallet. Med uttrykket naustkirke siktes det til den triangulære romformen med høye og steilt skrånende takflater som rekker helt eller delvis ned til bakken. Med naustkirken ble det introdusert en rekke nyskapende og arkitektonisk sett dristige kirkebygg på 1960-tallet. Blant de mest vellykkede regnes Bakkehaugen kirke i Oslo, Biskopshavn kirke i Bergen, Brumunddal kirke i Hedmark og Manglerud kirke i Oslo. Det kjente landemerket Ishavskatedralen i Tromsø (eller Tromsdalen kirke som dens korrekte navn er), er også en naustkirke.

Monumentalkirke

[rediger | rediger kilde]

Monumentalkirke er ingen egen kirketype i streng forstand, men fellesbetegnelse for kirker som med sin arkitektoniske form eller sitt volum fremhever seg og ruver i omgivelsene. I Norge får slike kirker gjerne misvisende tilnavnet katedral, men uten å være katedraler i streng mening. Norge har relativt få monumentalkirker sammenlignet med andre europeiske land. En norsk kirkearkitekt, Arnstein Arneberg, tegnet en rekke store kirker med monumentale dimensjoner, som Volda kirke i Møre og Romsdal og Glemmen nye kirke i Østfold. Utenom domkirkene er det en rekke norske kirkebygg som fremhever seg ved spesielt monumentale dimensjoner: Trefoldighetskirken i Arendal, Skien kirke, Uranienborg kirke, Grønland kirke, Johanneskirken i Bergen. Melhus kirke og Vadsø kirke. Av trekirkene fremhever Grimstad kirke og Vågan kirke seg. Av kirkebygg i modernistisk arkitektur fremhever Kirkelandet kirke i Kristiansund og Tromsdalen kirke i Tromsø seg som særlig monumentale.

Kirkebyggets rom og organisering

[rediger | rediger kilde]
Kirkens grunnplan

Hovedrommene i kirken er i grove trekk organisert etter mønster fra det jødiske tempel med forgård (våpenhuset), det hellige (skipet) og det aller helligste (koret).

1. Skipet med eventuelle sideskip symboliserer den hellige veien (via sacra) fra vest til øst, og er menighetens tilholdssted under gudstjenesten. Ordet skip symboliserer kirkebygget som et skip med Guds folk om bord på vei over livets hav til himmelens havn. Benevnelsen skip om denne del av kirkerommet er internasjonal. Det engelske ordet er nave.

2. Koret er der hvor alteret er plassert og hvor presten forretter gudstjenesten fra. Koret har sitt navn fra klosterkirkene, fordi her ble tidebønnene sunget.

3. Våpenhuset er en forhall eller vestibyle som man kommer inn i, før man går inn i kirkeskipet. Navnet våpenhus skriver seg fra eldre tid da våpnene skulle legges igjen her, før man gikk inn i det hellige rommet hvor det ikke er tillatt å bære våpen.

4. Tårnets fremste symbolske betydning er styrke. Middelalderens bymurer ble bygget med tårn for å befeste og styrke dem. Kirketårnet symboliserer kirkehusets funksjon av å være himmelborg og Guds festning i verden. Samtidig uttrykker tårnet status. Villaer med tårn og spir uttrykte status, rikdom og styrke. Samtidig markerer kirketårnet kirkebyggets unike karakter ved at det retter vår oppmerksomhet oppad mot det evige fremfor det timelige. Tårnets tilknytning til kirkebygget er like gammel som kirkearkitekturen selv, men begynte å få en særlig bastant utforming i middelalderen. Tårnet står oftest plassert over inngangen i vest, men det finnes en rekke andre tårnformer. A. Sentraltårn står plassert midt i bygningskroppen (eks. Nidarosdomen) og er gjerne flankert av flere mindre tårn og spir (fialer). B. Rytter er ikke tårn i egentlig forstand, men et klokkehus mer eller mindre tårnlignende utformet som står på møneryggen av skipet, enten midt på eller over inngangen i vest. 3. Kampanile eller på norsk støpul er et atskilt og selvstendig tårnbygg plassert like i nærheten eller et stykke fra selve kirkebygget. Det finnes også mange eksempler på kirker som har to likeverdige hovedtårn, som katedralene i Chartres og Strasbourg. I Norge finner vi dobbelttårn i Skien kirke, Frydendal kirke i Aust-Agder, Mariakirken i Bergen, Slagen kirke i Vestfold, samt Hauge kirke i Lærdal i Sogn og Fjordane.

5. Sakristiet er et tilstøtende rom hvor hellige gjenstander til bruk under gudstjenesten oppbevares, som kirkesølv, messeklær, såkalte «paramenter», og liturgiske bøker. Her gjøres de praktiske forberedelser til gudstjenesten. Det forekommer også gjerne et lite kapell eller et annet bønnested knyttet til sakristiet. Det norske ordet for sakristi er skrudhus, altså rommet hvor man ikler seg skruden, det vil si messeskruden. I dag benyttes betegnelsen «skrudhus» kun om sakristier i større middelalderkirker, men kun i Stavanger domkirke, Bergen domkirke og i Nidarosdomen er ordet etablert som et fast navn. Det kan finnes flere sakristier. I Norge er det vanlig med et dåpssakristi i tillegg til prestesakristi. De to sakristiene er da gjerne bygget som mindre tilbygg på hver side av koret.

Hovedelementene i kirkerommet

[rediger | rediger kilde]
Kirkeinteriør fra Bergen domkirke

Hovedelementene i kirkeinteriøret er:

Alteret. Dette står plassert i koret i øst. Det har flere symbolske betydninger. Det er 1. Guds trone, symbolet på Guds nærvær i kirken, 2. offersted og 3. bord for nattverdsmåltidet der innvielsen av brød og vin skjer. I katolske kirker finnes flere altere viet til forskjellige helgener, men alltid et hovedalter som da kalles høyalteret. I protestantiske kirker finnes som regel bare ett alter.

Det finnes flere typer altere: A. steinalter, B. frittstående alter med tydelig form av et bord, C. alter festet til vegg eller altertavle. Prestens plassering ved alteret kan være foran eller bak slik at han enten er vendt mot menigheten eller vendt bort fra menigheten. Når presten står bak alteret, betegnes det som at presten står versus populum – «vendt mot folket», mens ad orientem («mot øst») og ad Deum («mot Gud») betyr at presten står vendt mot alteret, i likhet med menigheten.[23] Versus populum er den opprinnelige oldkirkelige praksis. Alteret trer da tydelig frem som det det egentlig er: et bord. Denne plasseringen ble gjeninnført som fast ordning i den romersk-katolske kirke under det annet vatikankonsil. I forslag til ny gudstjenesteordning for Den norske kirke (2009) tilstrebes dette også innført i norske kirker, også der hvor det vil innebære at eldre kirker må ombygges. I romersk katolske kirker vil man enten på alteret eller i nær tilknytning til alteret finne et tabernakel som er et låsbart skap hvor innviet brød, den såkalte hostien, oppbevares.

I våre nordiske protestantiske kirker finnes det som regel en alterring som avgrenser alterområdet fra resten av koret og skipet. Alterringen er en praktisk innretning og har ingen symbolsk eller liturgisk betydning.

På alteret vil man oftest finne lysestaker eller kandelabre i større eller mindre antall og i alt fra enkel til pompøs utforming, i det siste tilfelle gjerne i sølv. Vanlig er også et krusifiks eller et enkelt kors samt blomstervaser, oftest i sølv. I protestantiske kirker vil man i tillegg også finne Bibelen og en salmebok, eventuelt også andre liturgiske bøker, som alterbok og tekstbok. Etter regelen skal Bibelen ligge oppslått på Johannesevangeliets første kapittel, som begynner med ordene: «I begynnelsen var Ordet…» I protestantiske kirker finnes også en enkel kneleskammel foran alteret som presten kneler på ved spesielle bønner.

Alteret skal ha et klede eller en duk. Denne kan være heldekkende eller mer symbolsk markert som et tøystykke som ligger på tvers enten i bredden eller lengden. Oppå duken, eventuelt rett på alteret dersom duken ikke er heldekkende, skal det så ligge en mindre duk, et såkalt «korporale» – av latin corpus som betyr kropp – og som betegner dukens sakramentale funksjon som en duk der brød og vin innvies (innvielsen). Fronten av alterbordet har varierende utforming. Det kan være nakent, markert med søyler eller annen dekor, eller det kan være helkledd i tekstiler i de liturgiske farger – grønt for det allmenne kirkeår, fiolett for botstidene faste og advent, hvitt for høytidsdager unntatt pinse, fester og ved brudevielser, rødt ved pinse og på martyr- og aposteldager. Noen steder vil man finne rikt dekorerte billedfronter, såkalte alterfrontaler («foran bordet»).

I større kirker i utlandet vil man ofte kunne et alterhus, eller ciborium, i form av en stor baldakin eller huslignende konstruksjon som er bygget rundt alteret. I Norge ses dette blant annet i Ullern kirke i Oslo.

Altertavle

[rediger | rediger kilde]
Altertavlen i Johanneskirken i Bergen

Altertavlen er betegnelsen på et bildende kunstverk, enten i form av treskurd, skulptur eller maleri. Altertavlen kan være festet direkte til alteret eller til veggen bak. Altertavler er ingen obligatorisk del av kirkerommet og er historisk sett en reminisens av alterskapet, som igjen opprinnelig var et stort og særlig dekorativt utformet tabernakel der Jesu legeme i det innviede brøds skikkelse ble oppbevart. Gradvis løsrev den kunstneriske utsmykningen av alterskapene seg fra sin opprinnelige funksjon og ble til selvstendige kunstverk. De mest kjente norske eksempler på slike alterskap som har endt opp som selvstendige kunstverk, er altertavlene i Mariakirken i Bergen og i Ringsaker kirke. Alterskapene har et sentralfelt med hovedmotiv flankert av to sidefløyer som opprinnelig var svingbare dører. Etter hvert som dørfunksjonen opphørte, har selve formtypen blitt stående igjen som en treleddet billedkomposisjon som kalles triptyk eller triptykon. Altertavlene fikk en særlig rik utforming i barokken og da ofte komponert etter en vertikal treleddet modell som fremstiller Jesu innstiftelse av nattverden nederst, korsfestelsen i midten og den triumferende Kristus med seiersfane øverst og omkranset av akantusskrud, slik vi finner det i Oslo domkirke og i mange andre norske kirker. Klassisistisk inspirerte skulpturer er også vanlig, slik vi finner det i Immanuelskirken i Halden og i Vor Frue kirke i København, der Bertel Thorvaldsens berømte Kristusstatue står. Kopier av denne skulpturen står fortsatt i et stort antall norske kirker. Fresker eller freskomalerier er også hyppig forekommende i norske steinkirker bygget i første halvpart av 1900-tallet, som i Lillestrøm kirke samt Grorud kirke og Bekkelaget kirke i Oslo. Glassmalerier erstatter mange steder altertavlen eller kan inngå i en komposisjon sammen med den. Glassmalerikunsten nådde sitt høydepunkt i middelalderen. Mest berømt er glassmaleriene i katedralen i Chartres. I Norge er Victor Sparres glassmalerier i Tromsdalen kirke og i Jeløy kirke samt Jacob Weidemanns i Steinkjer kirke særlig kjent.

Mest forekommende som altertavle i norske kirker er oljemalerier med bibleske motiver. Disse finnes helt tilbake fra renessansen av, som det kjente bildet La de små barn komme til meg av Lucas Cranach i Larvik kirke eller Adolph Tidemands Jesu oppstandelse i Bragernes kirke i Drammen. Det siste finnes i kopi i utallige norske kirker. I moderne kirker finnes en stor variasjon av altertavler, fra nonfigurative montasjer, som i Lilleborg kirke i Oslo, til vevde billedtepper, som i Helgerud kirke i Bærum og Haugerud kirke i Oslo.

I nyere tid har bruk av ikoner med røtter i den ortodokse kirkes billedtradisjon blitt stadig vanligere i norske kirker.

I en del kirker vil man ikke finne noen altertavle i det hele tatt. Dels kan de være erstattet av glassmalerier, et krusifiks eller et nakent kors - dels kan kirken være bygget i en tid eller på et sted der bildelfiendtlige holdninger har gjort seg gjeldende - såkalt ikonoklasme. I stedet for en billedlig fremstilling vil man da kunne finne en katekismetavle med de ti bud innskrevet, nattverdens innstiftelsesord eller et enkelt bibelvers. I den reformerte kirke, det vil si de kirkesamfunn som springer ut fra reformatorene Jean Calvin og Ulrich Zwinglie, er billdeforbudet tilnærmet absolutt. Graden av strenghet varierer noe, i en del kirker vil heller ikke blomster og lys være tillatt.

Døpefont

[rediger | rediger kilde]

Døpefonten. Denne står enten i koret eller i overgangen mellom kor og skip, men stod tidligere helst ved inngangen for å symbolisere dåpen som inngangen til det kristne liv og medlemskap i kirken. I større kirker ble det gjerne bygget et eget baptisterium eller dåpskapell. Klosterkirker har ikke døpefont med mindre klosterkirken også har funksjon som soknekirke. Dåpshus forekommer enkelte steder i Norge og da plassert inne i kirken. Et særlig praktfullt eksemplar finnes i Holt kirke i Tvedestrand. Døpefont kan være utformet som dåpsengel som fremstiller en engel som holder et muslingskjell. Dette kan ses i Nykirken i Bergen.

Krusifiks

[rediger | rediger kilde]

Krusifiks Krusifiks betegner et latinsk kors med den korsfestede Kristus billedlig fremstilt. Et nakent kors er ikke et krusifiks. Krusifikset finnes i tre sammenhenger: 1. plassert på alteret, 2. som prosesjonskors som fører an ved høytidelige prosesjoner eller 3. som større skulpturer montert enten på veggen eller i overgangen mellom kor og skip. I middelalderen ble det etablert to hovedformer for krusifiks – det romanske krusifiks, som fremstiller Kristus som triumfator og konge, og det gotiske krusifiks, der Jesu subjektive lidelse og smerte er fremhevet.

Prekestol

[rediger | rediger kilde]

Prekestolen, eller opprinnelig ambo, som var en lesepult plassert litt opphøyet fra hovedskipet. I renessansen og barokken fikk prekestolene en rik utforming og ble ofte det mest dominerende inventaret i kirken. Slik ble det talte ords voksende status fremhevet. Mange prekestoler ble utstyrt med en baldakin eller en himling for å styre talen ut i kirkerommet. Under rasjonalismen ble prekestolen ofte plassert over alteret som uttrykk for at prekenen var overordnet sakramentene. Dette kalles prekestolalter. Vi har i Norge mange kirker med prekestolalter. Eksempler er Mandal kirke, Nykirken i Bergen, Sør-Fron kirke i Gudbrandsdalen, Kongsberg kirke, Røros kirke og Gamlebyen kirke i Oslo. Slike prekestoler er i dag for det meste gått ut av bruk, fordi de fjerner presten fra menigheten og knytter seg til et autoritetsideal som er fremmed for vår tid. Disse prekestolene er da gjerne erstattet av en enkel lesepult. I moderne kirker er prekestolens utforming blitt stadig mindre dominerende utformet.

Orgelet er kirkens tradisjonelle musikkinstrument, men ble vanlig først på 15- og 1600-tallet, da som regel i de store bykirkene. I Norge ble orgler vanlige først i siste halvpart av 1800-tallet. Orgelet står gjerne plassert på et galleri i vest, men det finnes også mange eksempler på alternative plasseringer. I kirker med prekestolalter står av og til orgelet helt på toppen i en treleddet komposisjon og symboliserer da «sfærenes harmoni» («harmonia mundi»). Dette kan ses i Kongsberg kirke og i Røros kirke. I reformerte kirker, eller kalvinske kirker, som ikke må forveksles med lutherske kirker, er denne måten å plassere orgelet på svært vanlig. I moderne arbeidskirker er orglet ofte plassert på gulvet fremme ved alter og prekestol.

Kirkeklokker

[rediger | rediger kilde]

Kirkeklokker har en svært lang historie som kirkelig musikkinstrument og kan i mange av de store katedralene bestå av store batterier med klokker som brukes etter bestemte anvisninger alt etter liturgisk anledning eller kirkeårstid. Kirkeklokkene er et musikkinstrument hvis fremste funksjon er å markere døgnets hellige tider. Det ble ringt i klokkene ved tidebønnene og klokken tolv på formiddagen, såkalt Angelus. Kirkeklokker har også blitt brukt til varsling ved katastrofer og krig. Ulike land har ulike klokkekulturer. Den anglikanske kirke har eksempelvis en særdeles rik klokkekultur med såkalt «change ringing». I Norge har Vestre Slidre kirke, eller Slidredomen som den uformelt kalles, fra gammelt av hatt en særegen lokal klokkekultur. Kirkeklokker inne i kirken har også vært vanlig. I den katolske kirke ble de tidligere brukt for å påkalle oppmerksomhet om messens helligste øyeblikk – innvielsen av nattverdelementene, den såkalte konsekrasjonen med påfølgende elevasjonen der det nylig innviede brød og vin ble løftet opp for menigheten. I Den norske kirke er det fastsatt egne regler for bruk av kirkeklokkene. Det skal ringes til høymesse om søndagene i fem minutter en time før gudstjenesten begynner, fem minutter en halvtime før gudstjenesten begynner og fem minutter før gudstjenesten begynner samt ni såkalte bedeslag helt til slutt. Ellers kan klokkene brukes ved kirkelige handlinger. Ved de store høytidene jul, påske og pinse skal det kimes en time på helligaftenen samt en time før høymessen på helligdagen. Kiming betegner en annen ringeform enn ringing. Ved ringing er det selve klokken som er i bevegelse. Ved kiming er det kolben som beveges ved at den slås mot klokken i hurtige slag. I Norge er det vanligste at kirkene har fra en til tre klokker. Det er imidlertid blitt mer og mer vanlig med klokkespill som inneholder et større antall mindre klokker som betjenes fra et spillebord i kirken.

Stiler og epoker

[rediger | rediger kilde]

Gotisk arkitektur oppsto hovedsakelig sentralt i Frankrik på 1100-tallet og har spissbuer og hvelvkonstruksjon som typisk trekk. Idealet er høye rom med store vinduer og et oppadstrebende inntrykk. Den tidlige romanske stilen ble utviklet i tidlig middelalder i Europa og på 1000-tallet var romansk stil den dominerende. Den romanske stilen ble praktisert lengst i Norden, til omkring 1250. Romansk stil var først og fremst en kirkelig stil.[24] De første steinkirkene i Norge ble oppført omkring år 1100 i romansk stil, bygging av omkring 15 kirker tok til tidlig på 1100-tallet.[25] Gamle stavkirker som Urnes stavkirke har romansk preg både i dekorasjon og i planform med hevet midtskip og tak over tak,[26] og stavkirkene regnes ofte som en spesiell gren av romansk arkitektur.[27] Gamle Aker kirke og Søsterkirkene på Gran er viktig romanske byggverk i Norge. Den gotiske stilen ble i Norge vanlig under Håkon Håkonsson omkring 1240 og stilen ble dominerende til kirkebyggingen nærmest stoppet opp på 1300-tallet. Nidarosdomen er den eneste kirken i Norge der hele knippet av gotiske stilelement (inkludert strebebuer) blir brukt.[28] Barokk og rokkoko gjorde seg særlig gjeldende på 1600-1700-tallet og er kjennetegnet av dynamiske virkemiddel og utpreget ornamentering.[29] I Norge er det barokke innslaget blant annet tydelig i altertavlene og i form av treskurd blant annet i Nord-Gudbrandsdalen.[28] Sør-Fron kirke er utformet i senbarokk og Louis-seize-stil. Kongsberg kirke er utstyrt med barokk og rokokko interiør.

Visse særtrekk ved norsk kirkearkitektur

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kirker i Norge

De eldste kirkene i Norge, som det i dag bare finnes rester av, var svært små, og neppe ment å skulle gi plass til flere enn presten, byggherren og dennes husholdning. Resten av menigheten befant seg utenfor, uten å kunne følge særlig med på det som foregikk innendørs. På det fjerde laterankonsil i 1215 ble det imidlertid bestemt at alle kristne skulle gå i kirke hver søndag, og det måtte nå bygges mange og store nok kirker til å romme dem, samt ordnes slik at alle fikk en fast prest å gå til.[30]

Det mest spesielle ved det norske kirkelandskapet er de middelalderske stavkirker. Internasjonalt er disse tilnærmet enestående i sitt slag. Et annet særtrekk ved norske kirker er det store antall trekirker, og særlig den hvitmalte trekirken på landet, som for mange er selve bildet på hvordan en kirke ser ut. Kirkeloven av 1851 gav påbud om at en sognekirke skulle ha plass til tre tiendedeler av sognets befolkning. Dette utløste bygging av kirker i stor skala, mange av dem oppført etter enkle prototyper, slik Gjøvik kirke er et eksempel på. Som regel var disse kirkene preget av asketisk enkelhet. Både i utsmykning og monumentalitet skiller norske kirker seg som helhet markant fra svenske kirker, som ofte er store, monumentale og overdådig utsmykket. Ikke minst gjelder dette bykirkene. Norge har også liten kirketetthet sammenlignet med andre vesteuropeiske land. En rekke tynt befolkede områder har kirkebygg som ikke lenger trenges, mens tett befolkede storbyområder har langt større tetthet enn det reelt sett er dekning for. I Bergen er sognekirkene i byens sentrum slått sammen til ett stor-prestegjeld, og tidligere sognekirker som Nykirken («barnas katedral»)[31] er blitt brukskirker, med Korskirken som «åpen kirke» med kaffe og vafler.[32] Lignende strukturelle endringer er på trappene i Oslo.

Om det asketiske og beskjedne var toneangivende formspråk i kirkearkitekturen på 1800-tallet, preges 1900-tallets kirkearkitektur av stor oppfinnsomhet. I siste halvdel av 1900-tallet ble det bygget en rekke kirker som brøt kraftig med tradisjonene i norsk kirkearkitektur. St. Hallvard kirke, Slettebakken kirke, Landås kirke i Bergen, Kirkelandet kirke og Tromsdalen kirke fremstår som særpregede profilbygg.[trenger referanse]

Kirkebranner har ofte skapt diskusjon i lokalsamfunnene om hva slags kirketype som skal velges ved oppføringen av ny kirke. I de senere år har det gjort seg gjeldende en økende grad av tradisjonalisme. Den nye Meldal kirke i Sør-Trøndelag er en tilnærmet kopi av den som brant. Veldre kirke i Hedmark forener nytt med tradisjonelt formspråk, det samme gjør Seegård kirke i Snertingdal.

Noen av de største kirkene i Norge (etter antall sitteplasser - listen er ufullstendig):

Undredal stavkirke og Hopperstad stavkirke er de minste med henholdsvis 40 og 30 plasser (det ortodokse Sankt Georgs kapell er trolig mindre).

For de eldste kirkene i Norge er datering vanskelig, særlig for steinkirkene.[37][38] Ifølge opplysningene på kirkesøk[39] er Vanse kirke den eldste eksisterende kirken knyttet til Den norske kirke. Noen av de eldste kirkene i Norge etter årstall for oppføring (listen er ufullstendig og flere årstall er usikre):

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Falk, Hjalmar (1903). Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog. Kristiania: Aschehoug. 
  2. ^ a b Lidén 1981
  3. ^ Tingsted og territorium i Viken. Universitetet i Bergen. 2015. ISBN 9788230832417. 
  4. ^ I prinsippet er Nidarosdomen ei korskyrkje…basikalt tverrsnitt for kor og skip…Muri, Sigurd; Norske kyrkjer, Oslo 1971 side 194
  5. ^ Christie, Håkon, 1981 s. 233
  6. ^ Store norske leksikon lest på nett 2.1.2012
  7. ^ Gunnarsjaa, Arne: Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt, 1999.
  8. ^ Kleinbauer, W. Eugene (1989): Modern perspectives in Western art history. An anthology of twentieth-century writings on the visual arts. Toronto : University of Toronto Press; Medieval Academy of America, s.318. ISBN 0802067085
  9. ^ Muri, Sigurd (1975). Gamle kyrkjer i ny tid. Oslo: Samlaget. ISBN 8252104754. 
  10. ^ Christie, Håkon (1991): Kirkebygging i Norge i 1600- og 1700-årene. Årbok for Fortidsminneforeningen, årgang 145, s. 177–194.
  11. ^ Korskirke fra Store norske leksikon, lest 3. januar 2016.
  12. ^ «Trefoldighetskirken, Oslo - Kirker i Norge | Kirkesøk». www.kirkesok.no. Besøkt 1. desember 2015. 
  13. ^ Sørmoen, Oddbjørn:Kirker i Norge, 1700-tallet, skjønnhetens århundre side 26
  14. ^ «Aftenposten 1. okt. 1956». 
  15. ^ Eldal, Jens Christian (2002). Kirker i Norge. Med historiske forbilder.1800-tallet. Arfo. s. 148, 166. 
  16. ^ Nilsen, Olav (1950). Osen bygdebok. Osen historielag. s. 241–243. 
  17. ^ Porsgrunn Metodistkirke 100 år. 1958. 
  18. ^ «Østerås kirke, Bærum». Norske arkitektkonkurranser nr.176. 1971. 
  19. ^ a b Lundby, Knut (1980). Mellom vekkelse og velferd. Land og Kirke/Gyldendal. s. 268, 278–279. 
  20. ^ Kirkerådets kirkebygg-gruppe (1982). 43 nye norke kirker. Kirkerådet. 
  21. ^ Lita Hjertholm. «Hva er en arbeidskirke - og hvordan bruker vi dem?». Småkirkebladet nr.4 1980. 
  22. ^ a b c Kirkebøe, M.C. (1956). Oslos kirker i gammel og ny tid: hovedkirker, annekskirker og kapeller. Oslo: Land og kirke. 
  23. ^ Presten ved alteret
  24. ^ Jørnæs, Bjarne (1977). Stilartenes kavalkade. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203086357. 
  25. ^ Ekroll, Øystein (1997): Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget.
  26. ^ Urnes stavkirke, NRk Undervisning, publisert 2001, lest 14.9.2014.
  27. ^ Anker, Peter (1997): Stavkirkene: deres egenart og historie. Cappelens kunstfaglige bibliotek. Oslo: Cappelen.
  28. ^ a b Østby, Leif (1962): Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal.
  29. ^ Barokk i SNL.
  30. ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderen (s. 131), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5
  31. ^ «Nykirken, barnas katedral»
  32. ^ «Korskirken - åpen kirke», Bymisjonen
  33. ^ http://www.kyrkjesøk.no/kirker/Nidaros-domkirke Arkivert 11. september 2014 hos Wayback Machine. lest på nett 4.jan 2013
  34. ^ http://www.kirkesok.no/ lest 5.jan 2013
  35. ^ http://www.kirkesok.no/ oppgir 1750 plasser, lest 5.jan 2013
  36. ^ http://www.kirkesok.no/ oppgir 1 100 plasser, lest 5.1.13
  37. ^ http://www.ntnu.no/vitenskapsmuseet/dendrodatering
  38. ^ http://www.khm.uio.no/tema/utstillingsarkiv/oslo1000/side3.htm Arkivert 2. mai 2019 hos Wayback Machine. lest på nett 5.jan 2013
  39. ^ «Kirkesøk»
  40. ^ Ekroll, Øystein (1997): Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget, s.246.
  41. ^ http://www.dagbladet.no/2012/07/25/tema/reise/norgesferie/norge/22678152/ lest på nett 5.jan 2013
  42. ^ Kirkesøk oppgir året 1135 http://www.kirkesok.no/kirker/Stavanger-domkirke lest på nett 14.01.13
  43. ^ http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10084899 lest på nett 5.jan 2013
  44. ^ Anker, Peter (1997): Stavkirkene: deres egenart og historie. Cappelen.
  45. ^ http://www.kirkesok.no/kirker/Mariakirken-Bergen lest på nett 14.jan 2013

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Christie, Håkon, «Stavkirkene – Arkitektur» i Norges kunsthistorie, bind 1, Oslo 1981, s. 139–250 ISBN 82-05-12265-2
  • Lidén, Hans-Emil; "Middelalderens steinarkitektur i Norge"i Norges kunsthistorie, bind 2, Oslo 1981 s. 7–125 ISBN 82-05-12266-0
  • Muri, Sigurd; Norske kyrkjer, Oslo 1971
  • Smith, Edvin; English Parish Churches, Yorkshire 1976 ISBN 0-500-20139-0
  • Sæther, Arne E.: Kirken som bygg og bilde, Asker 2001 ISBN 82-992135-1-7
  • Sæther, Arne E.: På vei til det hellige fjell, - landskap, rom og liturgi, Asker 2010 ISBN 978-82-992135-2-3
  • Sørmoen, Oddbjørn: Kirker i Norge, 1700-tallet Skjønnhetens århundre, ISBN 82-91399-10-7

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]