Stavanger domkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 58°58′10,412″N 5°43′59,945″Ø

Stavanger domkirke
Stavanger domkirke
Foto: Ranveig
Byggeår Påbegynt ca. 1100 og ferdig ca. 1150
Endringer Nytt kor og ombygging mellom våpenhus og skipet etter brann i 1272. Restaureringer i 1554–56, 1743, 1866–74 og i 1999.
Viet til Sankt Svithun
Kirkegård Stavanger kirkegård fram til 1800-tallet. I middelalderen Svithunkirkegården.
Arkitektur
Periode Skipet romansk, koret og våpenhuset gotisk
Materiale Kleberstein og grønnskifer
Tårn To tårn i øst. Fram til 1272 ett tårn i vest.
Portal Gotisk vestportal, Bispeportal, Anglonormannisk nordportal
Kor Gotisk kor med ribbehvelv
Skip Treskipet: midtskip og to sideskip
Kirkerommet
Prekestol 1658 av Andrew Smith
Døpefont Gotisk, trolig perioden 1250–1300
Alter Alterbord. Glassmaleri av Viktor Sparre 1957
Plasser 750
Diverse En rekke romanske kapiteler i skipet. Flere epitafier. Steinportretter i koret øverst av kong Magnus Lagabøte, flankert av kong Erik Magnusson samt av hertug og senere kong Håkon V Magnusson. Klokkespillet fra 1925 er landets eldste. Det ble i 1997 restaurert og utvidet med 27 klokker. Spillet består nå av til sammen 49 klokker.
Stavanger domkirke på Commons

Stavanger domkirke er fra første halvdel av 1100-tallet, og det eldste stående domkirkebygg i Norge. Den er den av landets domkirker som i størst grad har beholdt sitt middelalderske uttrykk, og den eneste som har vært i kontinuerlig bruk siden 1300-tallet.

Katedralen ligger sentralt i Stavanger, mellom Breiavatnet i sør, Torget med Vågen i nordvest, Domkirkeplassen i nord, og Kongsgård i sørvest.

Domkirken ble romersk katolske bispesete etter at Stavanger bispedømme ble opprettet omkring 1125. Fra reformasjonen og et par år framover ble bispedømmet styrt fra Bergen. Fra 1539 ble domkirken sete for superintendenter (biskoper) i den lutherske kirke. I 1682 ble bispesetet flyttet til Kristiansand, men i 1925, da bispedømmet ble splittet i Stavanger bispedømme og Agder og Telemark bispedømme, ble Stavanger domkirke igjen bispesete i Den norske kirke

Byggingen[rediger | rediger kilde]

Reinald av Stavanger var den første biskopen i Stavanger, fra omkring 1125 til 1135. Hans store prosjekt var ferdigstillelsen av Domkirken. Reinald kom opprinnelig fra England. Illustrasjonen over er gjort av Eilif Peterssen til «Magnus Blinde og Harald Gilles saga» i 1899-utgaven av Heimskringla. Den skildrer bisp Reinalds død: Han ble hengt i Bjørgvin 18. januar 1135.
«Stavanger» med domkirken og Breiavatnet, litografi etter maleri av Joachim Frich, fra Norge fremstillet i Tegninger, utgitt omkring 1848

Under krypten er det funnet eldre brannlag fra 800- og 1000-tallet, og skjeletter fra 1000-tallet. Dersom ikke skjelettene er flyttet, har det trolig vært en annen kirke i nærheten før dagens domkirke ble reist.

En regner tradisjonelt 1125 som «byggeåret» for Domkirken, året en antar at bispesetet ble etablert og grunnlaget for byen Stavanger ble lagt. Etableringsåret for bispesetet er imidlertid usikkert. Det som er sikkert, er at Stavanger var bispesete i 1135, da bisp Reinald ble hengt. Morkinskinna forteller om en Stavangerbiskop i forbindelse med et opptrinn tidfestet til rundt 1128. Kilden regnes som svært usikker. Med tanke på byggingen av Domkirken, peker flere forhold i retning av at den ble påbegynt før Stavanger ble bispesete. Det er ikke usannsynlig at grunnsteinen ble lagt rundt år 1100 – under kong Magnus Berrføtts tid.

Absalon Pederssøn Beyer[1] skrev omkring 1570 om Domkirken «hvilken som bygt 1012, som ciphren, der er udgraven i muren, tilkjennegiver, under Magnus Barfot». En annen avskrift har årstallet 1013. Siden Magnus Berrføtt var konge mellom 1093-1103 har en tenkt seg at årstallet var en skrivefeil for 1102 (eventuelt 1103). Rundt 1770 skrev imidlertid Hans Smidt, tidligere klokker i Domkirken, at årstallet sto i tårnet i den gotiske delen.[2] Da denne ble reist mot slutten av 1200-tallet har en tenkt seg at steinen var gjenbruk av en stein fra vesttårnet i kirkens eldste del. Det kan også være at steinen var gjenbruk fra en annen bygning, og at tallet ikke nødvendigvis er et årstall.

Fredrik Macody Lund skrev i 1919 at katedralen i Stavanger er den eneste av de fem norske katedralene som har en soknekirkes og ikke en katedrals karakter. Han mente at den hadde vært en større soknekirke – en fylkeskirke – før den senere ble opphøyet til bispesete. «Skipets arkitektur med alle de eldste normanniske formene i profileringen som i ornamentering, peker tilbake til tiden før år 1100».[3]

Gerhard Fischers vurderinger av Domkirken i 1964 er i stor grad knyttet til Oluf Kolsruds konklusjon om at bispesetet var fra omkring 1125.[4] Fischer viser samtidig til at det er elementer i kirken som peker mot slutten av 1000-tallet. Mest presis er Fischer i det engelske sammendraget under omtalen av Domkirkens skip: «The former suggest a period from about, or even prior to, 1100, and it may be questioned, whether an English master mason would have used "antiquated" details, if building operations were really started about 1125. It is a tempting theory, that before the bishopric was established, work was in progress on an earlier church.»[5]

Edward Christopher Hohler sammenliknet detaljer i Domkirken med andre kirker, og med det som grunnlag mente han at Domkirken ble påbegynt omkring 1105.[6] Han mente også at det sto en eldre kirke på stedet, og at den nye kirken ble bygget rundt denne. Den eldste kirken sto i den sørvestre delen av skipet og ble ikke revet før den nye kirken begynte å bli ferdig. Teorien begrunnes med de mange skjevhetene i kirken – han mente skjevhetene skyldtes dårlig sikt på grunn av den gamle kirken. Ved å sammenlikne størrelsen med andre samtidige norske kirker mente han at den var bygget som en kirke til en biskop, samtidig vektlegger han at kirken må ha vært påbegynt før kirkens inntekter økte kraftig gjennom tienden, og kirken fikk korbrødre. Tienden ble innført like etter 1111 da Sigurd Jorsalfare kom hjem fra sin reise til Det hellige land.

Morten Stige skrev i 1979 at Domkirken ut fra stilhistoriske kriterier ble påbegynt mellom 1095 og 1115, og avsluttet på midten av 1100-tallet.[7]

Utfra de ulike vurderingene er det rimelig å anta at byggingen ble påbegynt rundt år 1100, og at kirken i sin eldste form sto ferdig rundt 1150.

Vernehelgener[rediger | rediger kilde]

Skulptur av Sankt Svithun i østfronten av koret. Den er laget av Stinius Fredriksen i 1962.

Katedralen er viet til Sankt Svithun, den angelsaksiske biskopen som levde og virket på 800-tallet. Ifølge Anton Wilhelm Brøgger[8] er Domkirken også viet til den hellige treenigheten siden den er en katedral, men det finnes ikke dokumenter som stadfester dette.

Domkirken hadde opprinnelig et armbein (en «armlegg») fra Sankt Svithun som skal ha kommet fra Sankt Svithuns skrin i Winchester eller Canterbury, avhengig når beinet ble tatt ut. Armbeinet ble lagt i et nytt Sankt Svithuns skrin i Stavanger domkirke.[9] Det er kjent at Sankt Svithuns helgenskrin i Winchester har blitt åpnet 1086 og i 1150.[10] Det finnes imidlertid ingen skriftlige kilder som knytter Sankt Svithun til Stavanger før i 1204.[11] Hvilket tidspunkt armbeinet ble brakt til Stavanger, kan en derfor bare gjette seg til. De fleste har ment at kirken fikk armbeinet samtidig med at kirken ble innviet – noe som har vært antatt å være omkring 1125. Christopher Hohler mener at relikvien må ha kommet før 1066.[12] Eldbjørg Haug mener det var under perioden den danske Knut den mektige var konge i England (1016–35).[13] Knut Helle mener at relikvien kan ha kommet så sent som i 1150.[14] Relikvien kan også ha tilhørt den kirken som sto på stedet før domkirken ble bygget.

Kirken hadde tilsammen 36 relikvier i 1517 ifølge en liste satt opp av biskop Hoskuld Hoskuldsson, siste biskop i Stavanger før reformasjonen.[9] I tillegg til armbeinet fra Sankt Svithun var det blant annet relikvier fra Jesus (en linklut med hans blod), jomfru Maria, Sankt Paulus, Sankt Andreas, evangelisten Markus, Sankt Olav, Sankta Sunniva, Sankta Barbara, Sankt Edmund, Sankt Valentin, Sankt Stefanus, Sankt Klemens, Sankt Kosmas, Sankta Juliana, Sankta Agata, Sankta Sigrida og Sankt Thomas av Canterbury.

Om en legger de ulike kildene ved siden av hverandre finner en tilsammen 17 altre og stuker («stuke» brukes om et lite hus eller avlukke inne i kirken, jamfør kapell). Det har neppe vært mer enn 12–13 samtidig.[15] Alterene og stukene var i hovedsak viet til helgener: Høyalteret var trolig viet til Sankt Svithun; forøvrig finnes blant annet Mariastuken, Helligåndalteret, Krosstuken, Pålsstuken, Olavsstuken, Sjelestuken, Jonsstuken kanskje et Sankt Laurensiusalter og kanskje et Sankt Mikaelsalter.[15] Hvor disse var i kirken er uvisst.

Kirkens deler[rediger | rediger kilde]

Kirken fotografert fra sørvest i månedsskiftet juni-juli 1866
Stavanger domkirke 1913 Foto: Eyvind Botolfsen
Vestfasaden med hovedinngang
Kirken sett fra nord, fra Domkirkeplassen.
Langskipsportalen i sør

Våpenhuset[rediger | rediger kilde]

Våpenhuset er det første rommet en kommer til når en entrer hovedinngangen i vest.

Før brannen i 1272 var våpenhuset tårn, nærmere bestemt kirkens vesttårn. Ved graving under golvet har en funnet fundamentene til det gamle tårnet som skal ha vært kvadratisk.[16] Det har vært diskutert hvorvidt tårnet kan ha vært bygd før skipet, kanskje som et vakttårn, men det er uvisst.[17] Etter brannen ble tårnet tatt ned og erstattet med et lavt vestparti. I 1920–1921 var det en lengre diskusjon i lokalavisene om vesttårnet skulle bygges opp igjen, men prosjektet ble forlatt.

Gerhard Fischer[18] mente i 1964 at det (romanske) koret ble påbegynt først og at en så bygget seg vestover i en romansk stil, sannsynligvis under ledelse av en byggemester fra England. Senere fikk man inngangsportal og inngangsparti i gotisk stil, trolig i samband med gjenoppbyggingen etter brannen i 1272.

I våpenhuset finner en i dag to gravstøtter fra 1300-tallet: den ene for ombudsmannen Håkon fra Reve, død 1304, den andre for biskop Botolf Asbjørnson, død 1380. På veggen henger et epitafi av Anders Lauritzen Smith. Epitafiet viser Matias Tausan med sine to ektefeller. Over inngangspartiet finner en klokkespillet fra 1925 – landets eldste klokkespill. Det hadde opprinnelig 22 klokker. I 1997 ble spillet restaurert og utvidet med 27 nye klokker slik at det i dag består av 49 klokker.

Overgangen mellom våpenhuset og skipet har i middelalderen vært mindre og kan ha vært på størrelse med en dør. Ved ombyggingen etter brannen i 1272 ble inngangspartiet ombygd og det ble større.

Skipet[rediger | rediger kilde]

Skipet er bygget opp i tre deler («treskipet») som en basilika, med et hovedrom i midten og to siderom atskilt med massive sirkulære romanske søyler. Skipets mål er 25,8*18m. Søylene er knyttet sammen i buer, og det er seks slike buer på hver side.

Det meste av taket inklusiv takhellene blåste ned og ble ødelagt i en storm i 1826. Nytt tak ble lagt på. På 1860-tallet ble det daværende takdekke skiftet ut med skifer. De gamle taksteinene ble i 1920 brukt på kapellet på Eiganes gravlund.[19]

Skipet hadde jordgolv med steinheller fram til 1860-tallet. Det ble da gravd to fot ned i bakken, lagt bjelkelag og golvplanker. Det eldste plankegolvet varte bare noen få år da en hadde glemt å ventilere rommet under golvet.[20] Dagens golv er fra 1999.

På toppen av kapitelene i vest er det utsmykking.

I skipet og sideskipene er det lysekroner og lampetter laget av Emanuel Vigeland. De gamle ble lånt ut til andre kirker og kapeller, og noen ble lagt i krypten.

I middelalderen var det ståplasser for alle besøkende i kirken.

Fra 1500-tallet hadde en i den fremste delen av kirken faste trebenker med en port inn (kirkestoler).[21] I 1844 ble de tidligere utskårne kirkestolene erstattet med nye malte kirkestoler. Om en midtgang på om lag fire meter satt kvinnene på den nordre siden og mennene på den søndre. En kunne kjøpe seg plasser mot en årlig avgift til kirken. Disse plassene var også salgsvare, og det kunne oppstå uenighet om hvem som eide seter i kirken. Det var også noen små halvsirkelformede og noen rektangulære gallerier langs begge sideveggene i midtskipet. De stakk ut mellom søylene og hadde inngang fra sideskipene. De som ikke hadde råd til sitteplasser hadde ståplasser bakerst i kirken. Ordningen ble avviklet ved restaureringen på slutten av 1860-tallet.[22]

Sideskipene[rediger | rediger kilde]

På den sørlige langskipsportalen i domkirken er det sikksakkborder og stilisert korsblomstmønster av enkel geometrisk karakter. Dette er et vanlig dekorinnslag knyttet til middelalderens steinkirker på Vestlandet og i Trøndelag, og en antar at den skyldes påvirkning fra ornamentikk knyttet til normannisk steinkirkearkitektur.

Tre sider av kapitelet på en halvsøyle i det søndre sideskipet er dekket av et middelalderrelieff som noen ganger omtales som Livstrekapitélet,[23] «Syndebukkrelieffet»[24] eller «Ragnarokrelieffet»[25] etter ulike forsøk på tolkninger av motivet. Det skiller seg fra den anglo-normanniske stilen, og er hugget i en lombardisk stil. Se egen artikkel om Stavanger domkirkes kapiteler.

På 1860-tallet ble vinduene i sideskipene skiftet ut med rundbuevinduer for å få dem i stil med resten av skipet.

Fram til 1860-tallet var det også i sideskipet avlåste kirkestoler som støtte ut mot ytterveggene, og som var eid av privatpersoner. De ble brukt under gudstjenester.

I sideskipet er det i dag fire epitafier i de endene av sideskipene som er laget av Anders Lauritzen Smith: Ekteparet Marcus Christensen Humble og Anna Kristensdatter Trane, ekteparet Severin Pedersen Godtzen og Elisabet Kristensdatter Trane, ekteparet Johannes Hjermann og Anna Katrina Nilsdatter, og Severin Pedersen Fransen med hans to ektefeller Agnete Sørensdatter Godtzen og Mette Matsdatter Tausan. Alle epitafiene har portretter og rike utskjæringer i farger, med bibelske motiver og med våpenskjoldene til ekteparene. Iallfall våpnene Trane (Thrane) og Godtzen er slektsvåpen brukt gjennom flere generasjoner, mens de andre synes å være personlige våpenskjold. Våpnene på epitafiene har vanlig heraldisk utstyr med skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn.

Et eldre epitafium av ekteparet Elisabet Pedersdatter (død 1578) og lensherren Henrik Brockenhus (død 1588), med malte våpenskjold, er flyttet til Stavanger Museum. Et maleri av borgermester Henrik Hanssen fra 1660 er blitt borte.

De lange taklampene i sideskipene er utført av arkitekt Jonas Hidle (f. 1912) fra Stavanger.

Prekestol og galleri[rediger | rediger kilde]

Domkirken hadde en prekestol bygget i 1554 av Nils Olavson tømmermann.[26] Neste prekestol ble gitt av Elisabet Pedersdatter (død 1578) og mannen Henrik Brockenhus. Dagens prekestol er laget i 1658 av Anders Lauritsen Smith. I utsmykkingen som viser en rekke bibelske motiver, inngår initialene og våpenskjoldene til lensherren Henrik Below og hans to ektefeller Johanne Lykke og Pernille Qvitzow. Han har derfor ganske sikkert betalt for prekestolen.

Hode med kongekrone i koret, trolig kong Eirik Magnusson.

Det eldste orgelet var fra 1622[27], og den første organisten var Ludolphus Wilken. Han omtales fra 1623.[27] Orgelet sto tidligere på galleriet («pulpituret») ved overgangen mellom skipet og koret.[28]

Galleriet ble revet ned på 1860-tallet.

Koret[rediger | rediger kilde]

Se egen artikkel om Stavanger domkirkes kor.

Prekestolen i Stavanger domkirke i overgangen mellom skipet og koret.

Fram til brannen i 1272 hadde kirken et kvadratisk romansk kor med sidelengder på 11,5 m. En kan fastslå dette ved de undersøkelsene som er gjort av fundamentrester i krypten under koret. Åpningen mot skipet var på 3,4 m. Etter brannen i 1272, ble deler av østveggen og det romanske koret revet. Koret ble forlenget til en lengde innvendig på 20,5 m. Bredden innvendig er 8 m. Det ble også bygget i en ny stilart – gotikk. Det ble også bygget to tårn i øst. Korets åpning mot skipet ble øket til 5,8 m under restaureringen på 1860-tallet. Før restaureringen var det en mindre åpning med en halvbue øverst.

Koret var trolig ferdigstilt før biskop Arnes død i 1303[29], og har trolig hentet sine forbilder fra Nordøst-England. Enkelte forhold kan tyde på at det er kommet til nye byggledere på slutten av arbeidet, men det meste er bygget av den samme mesteren.

Med en gang en kommer inn i koret er det på nordsiden en liten trapp med en dør til et trangt åttekantet tårn. En kan bare se tårnet fra utsiden. Denne har en trapp med 25 trinn. En kunne tidligere fortsette i en tretrapp til en var midt over koret, og derfra til de to tårnrommene over sakristiene.

Loftsrommene kan ha vært brukt som lagerrom for kostbarheter, men det er usikkert. Ved restaureringen på loftet i 1866,[30] ble en messehagel eller korkappe funnet på loftet, men uten at det ble fortalt hvor loftet lå. Kappen har et bilde, som er tolket å være av sankt Svithun. Brøgger[31] skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet. Haug[32] mente at den er fra om lag 1520. Den er omsydd til et antemensale (alterforstykke). Den er nå utstilt på Stavanger Museum. Det kan være at den kom fra Hospitalkirken i Stavanger.

Ved inngangen til sakristiet finnes skulpturer av kong Magnus Lagabøte, kong Eirik (II) Magnusson samt hertug og senere konge Håkon (V) Magnusson. Alle skulpturene hadde opprinnelig skjegg, ble to av dem ble hogget glattbarbert under restaureringen på 1860-tallet.

I koret finner en også blant annet:

  • en døpefont som vurderes å være fra omkring år 1300. Se egen artikkel om Stavanger domkirkes døpefont.
  • en dansk bibel trykket i København i 1589 – den skal ha tilhørt Anders Lauritsen Smith på 1600-tallet,
  • et portrett av superintendent Jørgen Erikson som kan være malt at Peter Reimers; maleriet er tidligst malt i 1604 – trolig senere,
  • kalk og disk gitt av Laurits Clausen Scabo i 1608,
  • en oblateske gitt av biskop Thomas Kortsen Wegner og hans kone Anne Kristensdatter Trane[33],
  • døpefat, laget av Albert Sink i Stavanger i 1742,
  • bispestol fra gjeninnvielsen av Stavanger som bispesete i 1925, og
  • glassmalerier i østveggen laget av Victor Sparre i 1957.

En finner ikke alterlysestakene fra 1660-tallet, de ble solgt på 1860-tallet. Det var også tidligere en høy altertavle med utskårne figurer som dekker en stor del av vinduet. I november 1853 kom en «gal» mann inn og skar tavlen i stykker.[34] Deretter fikk en installert en kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue i Vor Frue kirke i København. I 1866 ble den flyttet til Petrikirken.

Kirken med gotisk kor og tårn sett fra øst

Tårnene[rediger | rediger kilde]

Koret har to tårn i øst. Nederst i hvert tårn er det et større rom. Rommet i det nordlige tårnet betegnes som sakristiet og det i sør for skrudhuset. Hvert av rommene er på 14,5 m². Sakristiet har trolig vært brukt som kapitelshus før reformasjonen.[35]

Rasmus Tveteraas skrev at det i skrudhuset var en serie bilder med biskopene fra Reinald til Hoskuld Hoskuldsson, og så en ny rekke bilder fra superintendent Jon Guttormsen til bisp Jacob Jensen Jersin. Tveteraas oppgir ikke kilde for denne opplysningen. I dag finner en malerier av biskopene fra 1925 og framover i skrudhuset.

Over begge sakristiene er det tårnrom. Det ble bevilget penger til de spisse takene over tårnene i 1743.[36] Tårnrommene er ikke lenger i bruk.

Krypten[rediger | rediger kilde]

Krypten er rommet under koret. Det har samme utstrekning som det opprinnelige romanske koret. Det er en utvendig inngang (kjellerdør) til krypten rett ovenfor Bispekapellet. I dag er krypten gravd ut, innredet som møterom, og brukes nå i menighetssammenheng.

I 1929 ble golvflaten beskrevet å være omtrent som i et alminnelig våningshus. Det var lavt under taket, så en snaut kunne stå oppreist. Det første rommet var det største, og hadde tidligere vært brukt som fyrrom. Nå var det brukt som lagerrom. Fra dette rommet førte to forholdsvis smale rom parallelt videre inn under koret. I det rommet som var nærmest Bispekapellet var det mange klebersteiner, en del var fra trappen som ble funnet under gravingen mellom Domkirken og Bispekapellet i 1917. Der var også fire klebersteinshoder. I det andre rommet var det et skifersteinlager, og om lag 15 store gravsteiner med innskrifter.

Anders Lauritzen Smiths versjon av Fredrik IIs Bibel, liggende på utstilling i Stavanger domkirke.

Begravelsesstedet viste tidligere den avdødes sosiale status. På 1700-tallet var de dyreste gravstedene i Stavanger i denne rekkefølgen: Under koret i Domkirken, i Urtegården, på Kirkegården og på Fattigkirkegården under Kleiva. Stanken fra gravkistene steg opp i kirkerommet, og måtte ventileres ut av krypten. Det ble gjort ved å ha et vindu med jerngitter uten glass. I 1805 ble det forbudt å gravlegge noen under kirkene, og omtrent på denne tiden tok en til å ta ut kister som sto under koret i Domkirken. Den store oppryddingen kom i 1866, da om lag 100 kister ble fjernet. Skjelettene ble gravlagt i en fellesgrav utenfor Domkirkens nordre side-utgang. I 1958[37] ble fire gravsteiner satt opp i Rektorhagen langs muren mot Bispekapellet. To middelaldergravsteiner fra krypten, og som har vært brukt igjen, er utstilt i våpenhuset. Flere gravsteiner er brukt som fundament for gjerdet til Kongsgård mot Haakon VIIs gate, noen er i Stavanger Museum, noen ved steinhoggeriet til Den kombinerte innretning og noen er brukt i Badedammen.

Under koret ble det i 1967 avdekket et ca. 80 cm tykt jordlag med kristne graver, et trekull-lag og fire stolpehull. Trekull-laget er eldre enn gravene. Kullaget kan være fra en brent trebygning som stolpehullene var en del av. En C-14-datering av kullaget ga at det var 56 % sjanse for at kullaget var fra perioden 860 og 1060.[38] Senere har Paula Utigard Sandvik[39] gjort flere dateringer. Det er to dateringer av et brannlag fra 800-tallet. To skjeletter og ett brannlag er trolig fra 1000-tallet. Ved graving i krypten i 1867[40] ble det blant annet funnet en tredobbel spiralring av gull. Spiralringer var mest i bruk i vikingtid og tidligere.

Noter[rediger | rediger kilde]

Hode med hertugkrone i form av rosekrans, i koret; trolig hertug (senere konge) Håkon (V) Magnusson.
  1. ^ Beyer, 1860, side 78
  2. ^ Smidt, 1906, side 45
  3. ^ Lund, 1919, side 115-116 og Vestlandets Avis, 1934.
  4. ^ Kolsrud, 1925
  5. ^ Fischer, 1964 side 86.
  6. ^ Hohler, 1963-1964.
  7. ^ Stige, 1979 side 33-34 og Lindøe, 1998.
  8. ^ Brøgger, 1915.
  9. ^ a b Diplomatarium Norvegicum IV nummer 1074 og i oversettelse hos Jørgensen og Saletnich, 1999, side 64-65.
  10. ^ Haug, 2005, side 119 med henvisning til Christopher Hohler. Jamfør også Helle, 2008.
  11. ^ Hohler, 1963-1964.
  12. ^ Hohler, 1963-64.
  13. ^ Haug, 2005.
  14. ^ Helle, 2008.
  15. ^ a b Brøgger, 1915, side 166, se også Helle, 1975, side 98.
  16. ^ Fischer, 1964, side 21.
  17. ^ Lindøe, 2. april 1998 og Nilsen, 2001, side 60-62.
  18. ^ Fischer, 1964, side 64.
  19. ^ Stavanger Aftenblad 25. februar 1920.
  20. ^ Stavanger 7.8.1875.
  21. ^ Den eldste kilden til disse stolene er fra 1593, jamfør Erichsen, 1903 side 117.
  22. ^ Stavanger Amtstidende: "NB.", 18. januar 1869.
  23. ^ Brøgger, 1915, side 12 og Stige, 2006, side 174-190
  24. ^ Bugge 1952
  25. ^ Karlsson 1973
  26. ^ Elgvin, 1956, side 25.
  27. ^ a b Erichsen, 1903, side 115 og Stavnem, 1906, side 14.
  28. ^ Axel Kiellands privatarkiv i Stavanger Byarkiv, dokument fra 10. juni 1724.
  29. ^ Stige, 1997, side 44
  30. ^ Stavanger Amtstidende 20. november 1866
  31. ^ Brøgger, 1915, side 101.
  32. ^ Haug, 2005, side 54
  33. ^ Stavanger Museums årbok, 1911, side 6–7.
  34. ^ Erichsen, PA110, nummer 20, side 175
  35. ^ Stige, 1997, side 65
  36. ^ Stavanger Byarkiv, Kirkevergens arkiv, eske 330
  37. ^ Rogalands avis, 10. januar 1958.
  38. ^ Gulliksen, 1999.
  39. ^ Sandvik, 2006.
  40. ^ Stavangeren 17.4.1867.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beyer, Absalon Pederssøn: «Norges Beskrivelse i 1567-1570», i Nicolaysen N.: Norske Magasin, første bind, Christiania, 1858.
  • Bore, Marie Rein: «Under Domkirkegulvet», Stavanger Aftenblad, 25. juni 1988.
  • Bringsjord, Finn: «Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300», Pedagogisk senter, nr 134, Stavanger, 1978.
  • Bruland, Inge: Stavangerkatedralen, vår enestående nasjonalhelligdom, Stavanger 1999.
  • Brøgger, Anton Wilhelm: Stavangers historie i middelalderen, Stavanger, 1915.
  • Brøgger, Anton Wilhelm: «Svithuniana: av Stavanger domkirkes inventar før restaurationen», Fortidsminneforenings årbok, 1912.
  • Bugge, Anders: Omkring «Syndebukken» i Stavanger domkirke', i Kivikoski, Ella (red.), Corolla Archaeologica in Honorem C.A. Nordman. Helsinki 1952: Suomen Muinaismuistoyhdistys. S. 175-187.
  • Ekroll, Øystein, Stige, Morten, Havran, Jiři: Middelalder i Stein. Bind 1 i serien Kirker i Norge, Oslo, 2000, ISBN 82-91399-09-3.
  • Elgvin, Johannes: En by i kamp, Stavanger bys historie, 1536-1814, Stavanger, 1956.
  • Erichsen, A. E.: Samlinger til Stavangers historie, Stavanger, 1903.
  • Erichsen, A. E.: Privatarkiv 110 i Stavanger byarkiv.
  • Fischer, Gerhard: Domkirken i Stavanger, Kirkebygget i middelalderen, Oslo, 1964.
  • Gjerløw, Ragnvald: «Stavanger domkirke», Kirke og kultur. 1922
  • Gulliksen, Steinar: «Date T-1313», Laboratoriet for radiologisk datering, Trondheim, 13. april 1999.
  • Haug, Eldbjørg (redaktør): «Utstein kloster – og Klosterøyas historie». Rennesøy: Stiftelsen Utstein kloster, 2005.
  • Helle, Knut: Stavanger fra våg til by, Stavanger, 1975.
  • Helle, Knut: «Stavanger by og Utstein kloster», Historisk Tidsskrift, 2008.
  • Hoftun, Oddgeir: Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo, 2008. ISBN 978-82-560-1619-8.
  • Hohler, Christopher: «Remarks on the early cathedral of Stavanger and related buildings», Årbok Universitetets Oldsakssamling, Oslo, 1963-1964. Med sammendrag av Erla Hohler.
  • Johnsen, Arne Odd og Schmidt, Tom: Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede, bind V, Oslo, 1983 – «regnskaper for ombyggingen 1554-1556».
  • Johnsen, Bodil Wold og Grimstvedt, Målfrid: Stavanger domkirke i sentrum, Stavanger, 1988.
  • Jørgensen, Torstein og Seletnich, Gastone: Brev til paven, norske forbindelser med den hellige stol i senmiddelalderen, Stavanger, 1999.
  • Karlsson, Lennart. Ragnarökskapitälet i Stavanger domkyrka. Konsthistorisk Tidskrift 42. Stockholm 1973: Konsthistoriska Sällskapet/Institutionen för konstvetenskap vid Stockholms universitet. S. 69-76.
  • Kielland, Axel: Samlinger, Privatarkiv i Stavanger Byarkiv.
  • Kielland, Thor Bendz: Stavanger domkirke: en historisk-arkeologisk utredning, 1933.
  • Kolsrud. Oluf: «Stavanger Bispestol», i boka Stavanger 1125-1425-1925, Stavanger, 1925.
  • Lexow, Jan Hendrich: «På oppdagelsesferd i Stavanger domkirkens krypt», udatert avisutklipp – trolig fra Stavanger Aftenblad tidligst fra 1958.
  • Lexow, Jan Hendrich: «Stavanger domkirkes restaurering i 1860-årene», Stavanger Museums årbok, 1979.
  • Lindøe, Rigmor: «Domkirkefunn forandrer byhistorien», Stavanger Aftenblad, 20. januar 1998.
  • Lindøe, Rigmor: «Domkirke-tårn fra tusentallet?», Stavanger Aftenblad, 2. april 1998.
  • Lund, Fredrik Macody: Ad quadratum, det geometriske system for antikens og middelalderens sakrale bygningskunst opdaget paa Kathedralen i Nidaros, Kristiania, 1919.
  • Molaug, Ingvar: Den gamle katedral (Stavanger domkirke), Stavanger, 1952.
  • Nicolaysen, N.: Stavanger domkirke og de nærmest omliggende gamle bygninger, udgivet af Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring, Kristiania, 1896.
  • Nilsen, Dag: «Stavanger domkirke, Kan mulige matematisk baserte planleggingsmetoder forklare noen påfallende særtrekk ved bygningen?», Stavanger Museums Årbok, 2002, side 35-65.
  • Orgelkomiteen: Nytt orgel i Stavanger domkirke: domkirkens orgelhistorie 1622-1992, Stavanger, 1992.
  • Rogalands avis: «Gamle gravsteiner fra Domkirken opp ved Bispekapellet», 10. januar 1958.
  • Sandvik, Paula Utigard: «Under overflaten i mellomalderbyen Stavanger», Frá haug ok heiðni, nummer 3, Stavanger, 2006.
  • Schive, Claudius Jacob: Mærkelige Hoveder i Klæbersten i og udenpaa Stavanger domkirkes Chor, Christiania, 1878.
  • Sinding, Olav: «Litt om Stavanger domkirkes gamle inventar», Stavangeren 5., 6., 7. og 21. september 1921.
  • Smidt, Hans: «Stavanger bys og domkirkes beskrivelse», trykt i Erichsen, A. E.: Samlinger til Stavangers historie, annet bind, Stavanger, 1906. Opprinnelig trykket i Bergen Adressekontors Efterretninger for 1770 nr 13ff.
  • Stavanger Aftenblad: «Blev Stavanger domkirke fuldendt i 1162? Et interessant aarstallsfund paa tårnhjelmen mellom skibet og koret», 6. oktober 1920 – med flere artikler i ukene etter. Årstallet i tårnet var skrevet med arabiske tall. Det gjorde at det ble utelukket som originalt.
  • Stavanger Aftenblad: «Tårn på Domkirken? Professor Johan Meyer uttaler seg om spørsmaalet», 21. mars 1921.
  • Stavanger Aftenblad: «Et besøk i Domkirkens krypt», 12. mars 1929.
  • Stavanger Aftenblad: «Interessante funn i Domkirkens krypt, to kapiteler som har tilhørt det romanske koret», 10. oktober 1961.
  • Stavanger Aftenblad: «Kirkegård fra 1100-tallet under Domkirkens krypt, Utgravninger i krypten gir interessante opplysninger», 20. juli 1967.
  • Stavanger Amtstidende: «Munkekirken og Domkirken», 6. juli i 53 årgang, 1893(?).
  • Stavnem, T.: "«Optegnelser vedkommende Stavanger fortid»", Stavanger, 1906.
  • Stavnem, Thor: "«Domkirken», Stavangeren, 10. september 1921.
  • Stige, Morten: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse. Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, høsten 1997.
  • Stige, Morten: «Livstrekapitèlet? Bestiariet som kilde til Stavangerrelieffenes ikonografi» i Bilder i marginalen, Nordiske studier i medeltidens konst, Tallinn, 2006, s. 174-190 ISBN 978-9949-415-78-6
  • Tveteraas, Rasmus: «Stavanger domkirke», Stavanger Aftenblad, en serie udaterte avisutklipp fra 1911.
  • Vestlandets Avis: «Macody Lund letter sløret om Domkirken, Stavanger domkirke var opprinnelig en fylkeskirke – altså fra før den tid vi hadde faste biskoper i landet», 11. oktober 1934.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]