Norske middelalderkirker i stein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det finnes en rekke norske middelalderkirker i stein. De første steinbygningene i Norge var kirker, og sagaene forteller at de skal være reist i 1000-årene. Ingen av disse er bevart. De eldste bevarte er Værnes kirke i Trøndelag og deler av Stavanger domkirke da spesielt den øvre delen av skipet. Disse er reist i begynnelsen av 1100-årene. Det ser ut som om de fleste norske kirkene ble bygget mellom ca. 1150 og 1250. Da var en stor del av behovet dekket og en bygget gjerne ut og utvidet de eldre kirkene, spesielt ble korene gjort lengre.

Det er vanlig å dele steinbygningene fra denne perioden i to: Bygninger fra 1100-årene og begynnelsen av 1200-årene blir kalt romanske mens de som er bygget i siste del av 1200-tallet og senere i middelalderen blir kalt gotiske. Disse stiltrekkene kan en se i de ornamentale detaljene og i formen på arkitektoniske detaljer som portaler, vinduer, pilarer, buer, hvelv og så videre.

Murverket[rediger | rediger kilde]

En kan også se utviklingen i middelalderen i måten murene er utført. De middelalderske bruddsteinsmurverkene har to typer. En tidlig type fra 1100-årene og en senere fra 12-1300-årene. Disse kalles også for romansk og gotisk murverkstype. Det ble brukt naturstein inntil midten av 1200-årene da en fikk teglstein, antakelig fra Danmark. Hvor og når den opprinnelig kom vet en ikke, og der er få spor etter den. Det ble også produsert tegl i Norge da det er funnet rester av teglovner i Oslo, i Tønsberg og i Østfold ved Valdisholm. Sannsynligvis har tegl og naturstein blitt brukt side om side i samme bygning.

Den viktigste steintypen var kleberstein. Den ble brukt i hjørner, portaler, vindusomramninger og andre dekorative detaljer på bygningene. Spesielt ble dett brukt i Vest – og midt -Norge. Det fantes to typer en hard, grønnstein eller grønnskiferen, og en myk. Den harde er brukt i Stavanger domkirke og Nidarosdomen . På Østlandet brukte en granitt langs kysten av Vestfold og Østfold, mens det rundt Mjøsa ble brukt mest lokal kalkstein. På Hadeland og Ringerike ble lokal sandstein mest benyttet, med innslag av kalkstein. I Trøndelag og Nord-Norge ble det også brukt lokal marmor i en del kirker.

Utbredelse av middelalderkirker[rediger | rediger kilde]

Det skal ha vært rundt 300 steinkirker i Norge.[1] Ca halvparten av disse er bevart i en eller annen form.

Mange av middelalderens bevarte kirker ligger på ute landsbygdene, mens bykirkene er nesten forsvunnet. Norske middelalderbyer var små. Kanskje var det kun 50-60 steinkirker tilsammen i slike strøk, men blant de som er bevart finner vi noen av hovedverkene i norsk middelalderarkitektur, som Nidarosdomen, Stavanger domkirke og Mariakirken i Bergen.

Etter reformasjonen i 1537 ble flere av bykirkene revet, noe som pågikk opp mot 1890-tallet. Blant annet gikk alle kongsgårdskirkene og tre av fem domkirker tapt på denne tiden, selv om rester etter noen slike kirker blir bevart som ruiner.

Årsaken til de store bygningsmessige endringene som skjedde på 1800-tallet var den nye loven om kirker og kirkegårder som kom i 1851. Der ble det fremsatt krav om at kirkene skulle romme 3/10 av den voksene befolkningen. Det resulterte i at mange kirker måtte utvides. I mange tilfeller valgte man også å bygge helt nye kirker, og da ble gjerne den game kirken revet. Noen ble imidlertid reddet gjennom at de ble kjøpt av private eller Fortidsminneforeningen.

Bevarte kirker[rediger | rediger kilde]

Det finnes ca. 160 middelalderkirker i stein som er helt eller delvis bevart. Diise finnes på en egen liste. Mange av kirkene er ombygget eller gjennoppbygget og disse har lite bevart fra middelalderen.

Ruiner[rediger | rediger kilde]

Kirkeruiner

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ekroll 1997 s.13

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Norwegian medieval stone churches – bilder, video eller lyd