Tårn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Se også Tårn (sjakk).
Telekommunikasjonstårn på Tryvann i Oslo.

Tårn er en høy bygningskonstruksjon, som er fundamentert ned til grunnen og hvor høyden som oftest er flere ganger største tverrsnitt. Det kan ha ulike funksjoner som fyrtårn, landemerke, utsiktstårn, branntårn, kirketårn, klokketårn, forsvarstårn, donjon, minaret, vanntårn, boretårn, brotårn osv. Romerne brukte flyttbare tårn på hjul som angrepstårn mot festninger.

Tårnet kan være en selvstendig konstruksjon eller en mer eller mindre integrert del av en bygning, som kirke eller en borg.

Begrepet tårn brukes også i sammenhenger som kanontårn, vingetårn. Et kanontårn er en konstruksjon som holder en eller flere bevegelige kanoner, eksempelvis på krigsfartøy eller stridsvogner. Vingetårn er en konstruksjon på eldre fly hvor vingen var festet i en tårnliknende konstruksjon slik at den kom høyere enn selve flykroppen.

Tårn med ulike funksjoner[rediger | rediger kilde]

Borgtårn, Karlstein, Tsjekkia 1976. Takrytter på taket i bakgrunnen.
  • Telekommunikasjonstårn som for eksempel Tryvannstårnet, Gamlemsveten og Ulriksmasten ble et vanlig syn på høye fjell over hele landet ved innføringen av FM og TV på 1960-tallet.
  • Vanntårn er et vanlig syn i flatlandskap som for eksempel i Danmark, og på tettbebodde øyer på kysten av Norge finnes det også vanntårn. Slike tårn er utstyrt med en innvendig pumpe som pumper opp vann slik at man får tilstrekkelig vanntrykk til de lokale tappestedene. Tidligere var vanntårn nødvendige langs jernbanen til forsyning av damplokomotiv. Krøderen stasjon er nå den eneste som har et operativt vanntårn. Ett vanntårn er bevart ved Flikkeid stasjon på Flekkefjordbanen og ett er under oppføring på Røyknes stasjon på Setesdalsbanen.
  • Boretårn brukes i boring etter olje fordi man trenger høyde for løftemekanismen og de lange borestrengene som skal heises opp og ned under boringen.
  • Fyrtårn i ulike former finnes ved norskekysten langs hele skipsleden. De fleste av disse tårnene ble bygget av fyrvesenet mellom 1841 og 1880.
  • Branntårn finnes i mange utmarksområder, og brukes til å overvåke skogområder slik at eventuelle branntilløp kan oppdages tidligst mulig.
  • Jakttårn brukes for postering av jegere under jakt.

Arkitektoniske særtrekk[rediger | rediger kilde]

Kirketårn[rediger | rediger kilde]

Domkirken i Bergen med tårnhjelm.

Kirketårn er fundamentert direkte ned til grunnen, mens en såkalt takrytter hviler (rir) på selve takkonstruksjonen. Takrytter med spir var vanlig på stavkirker og middelalderkirker.

Den delen av tårnet som tilsvarer bygningens høyde, og ofte er en integrert del av bygningen, kalles tårnfoten. Tårnet avsluttes gjerne med et parapet (gjennombrudt brystning) eller krenelering – et fortannet brystvern med utsparinger lik det som finnes til forsvarsformål på borgmurer og borgtårn.

Tårn uten synlig spir er vanlige i Englandromanske (normanniske) og gotiske kirker, og kalles for battlement tower, som kan oversettes løselig med «tårn til bruk i strid». I ufredstider ble noen slike tårn faktisk anvendt under utkjempelse av slag, ved at en stridende part trakk seg tilbake i kirketårnet og forsvarte seg derfra. Man vet ikke om battlement towers opprinnelig ble bygget uten spir, eller om tårnhettene blåste eller brant ned og derved skapte en egen tårnmote.

Selve avdekningene, tårnhettene, eller taket, har navn etter formen, som hjelm og spir. Et spir er en slank, oftest mangekantet pyramide kledd med skifer eller kobber- eller blyplater. En tårnhjelm er en mindre himmelstrebende avslutning, gjerne avrundet (hjelm). Spir som ikke er utpreget slanke går også ofte under denne betegnelsen, en betegnelse som også ofte har blitt brukt om arkitekt Christian Christies hannoverianske spir på Nidarosdomen i Trondheim.

Kirketårn får ofte betegnelse etter funksjon og plassering, som for eksempel klokketårn, også kalt kampanile (etter italiensk campane som betyr klokker). En støpul er en frittstående, tårnliknenede konstruksjon, som kan være åpen eller innkledd og som skal bære kirkeklokkene. Støpul er vanlig ved mange av våre stavkirker. Vesttårn er en betegnelse på kirketårn som er på over, eller ved inngangen på vestsiden av kirken (eksempelvis på Nidarosdomen), eller sentraltårn som er plassert der korsarmene krysser hverandre (Nidarosdomen). Der hvor der er både sentraltårn og vesttårn, kalles sentraltårnet gjerne for hovedtårn (som for Nidarosdomen).

Andre religiøse bygg[rediger | rediger kilde]

Tårn er også vanlige i religiøse bygg innen andre religioner som minareter ved moskeer og lignende.

Sekulære bygg[rediger | rediger kilde]

Petronas tvillingtårn i Kuala Lumper, Malaysia.

Som et resultat av de høye tomteprisene på Manhattan og de nye mulighetene som stålet representerte som byggemateriale i New York på slutten av 1800-tallet, ble det bygget sekulære tårnhus som ble kalt skyskrapers. I dag bygges enda høyere bygninger, særlig i de store byene i blomstrende industriland i Sørøst-Asia. Disse bygningene kalles ofte for towers, eller tårn. Ett eksempel er Petronas Towers i Malaysias hovedstad Kuala Lumpur.

Det mest berømte tårnet av alle er Eiffeltårnet i Paris, som ble bygget i tidsrommet 18871889 av den franske ingeiøren Gustave Eiffel og stod ferdig til Verdensutstillingen i 1889 som en hyllest til hundreårsdagen for den franske revolusjonen. Eiffeltårnet skulle etter planen rives etter at verdensutstillingen var over; byggetillatelsen var midlertidig for en periode på maksimalt 20 år.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ahlstrand, Jan Torsten.; Arkitekturtermer. Lund: Studentlitteratur, 1976, ISBN 91-44-02852-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • (en) Towers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Redigér på wikidata
  • (en) Tower – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Redigér på wikidata