Baldakin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gammel og ny bispestol i den katolske katedral i Bayeux (2015) - den uten baldakin er den som er i bruk.
Dais 2 (PSF).png
Baldakin over alteret i Peterskirken laget av Bernini

En baldakin (italiensk baldacchino) er et pryd- og/eller beskyttelsestak av tøy, tre, stein eller annet materiale som er båret av søyler eller som er festet til en bakvegg.

Bakgrunn, beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Orientalske herskere skred i gammel tid frem under en baldakin båret av tjenerne. Slike baldakiner gjorde på den ene side tjeneste som beskyttelse mot solsteken - og er således forløpere til de moderne parasoller - , men de var på den annen side tydelige markører av potentatens makt og verdighet. Slike baldakiner fant så veien som gaver til vestens land. Ved korstogene og de oientalske lands handel med venetianerne ble de videre utbredt i Europa.

Ordet kommer fra middelalderlatin og er avledet av Baldak som var navnet på Bagdad. Opprinnelig betegnet det silkestoff produsert i Bagdad.

Baldakinen kan være plassert over en prekestol, en kongelig eller fyrstelig trone, et alter, en seng, en statue eller over en inngang. En baldakin båret av fire søyler over et alter kan kalles et ciborium. en enklere form, båret, og av én tjener, kalles umbrellino. Ordet conopeum benyttes også, men da består forvekslingsmulighet med den tilpassede duk man gjerne har over det håndholdte ciborium med Kristi Legeme.

Baldakiner kan også være flyttbare og brukes som verdighetstegn i prosesjoner over en æresperson eller æresgjenstand. Slike bærbare baldakiner eller andre former for tak har vært i kirkelig bruk siden 1300-tallet. Bærerne av stengene over himlingen kalles «himmelbærere». I middelalderen ble også biskopen ved særlig høytidelige anledninger gjerne ledet under en baldakin, og paven skrittet på bestemte dager til alteret under en baldakin.[1]

Baldakiner var nokså vanlige over biskopers cathedra («lærestol», bispestol ) i katolske domkirker. Taket kunne da også være dekorert med kristelige motiver. Men dette ble forbudt etter de liturgiske reformer og seremonielle og utsmykningsmessige forenklinger foreskrevet som følge av Andre vatikankonsil, i den derpå (1984) reviderte utgave av Caeremioniale Episcoporum (skjønt med et tenkelig unntak dersom det gjaldt å ivareta verdifulle kunstverker fra fortiden).[2]. I katolske sammanhenger forekommer baldakiner derimot fortsatt når det gjelder den konsekrerte hostie, da i bærbar form, ved kirkelige prosesjoner, der den holdes over den prest som bærer monstransen.

Billedgalleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gunnarsjaa, Arne (1999) Arkitekturleksikon. Oslo : Abstrakt forlag. ISBN: 82-7935-007-1 (e-bok fra bokhylla.no)
  • Marga Weber: Baldachine und Statuenschreine (= Archaeologica. Bd. 87). Giorgio Bretschneider, Rom 1990, ISBN 88-7689-036-X (Zugleich: Frankfurt am Main, Universität, Dissertation, 1982).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Joseph Braun: Die Liturgischen Paramente in Gegenwart und Vergangenheit. Ein Handbuch der Paramentik. 2., verbesserte Auflage. Herder, Freiburg (Breisgau) 1924 (Reprographischer Nachdruck). Verlag Nova und Vetera, Bonn 2005, ISBN 3-936741-07-7, s. 240.
  2. ^ Ceremonial of Bishops, overs. 1987, nr. 47: There is to be no baldachin over the bishop's chair; but valuable works of art from the past are to preserved with utmost care.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Baldachins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons