Da Vinci-koden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For filmatiseringen av denne boken, se Da Vinci-koden (film)
Da Vinci-koden
The Da Vinci Code
Forfatter/e Dan Brown
Sjanger Roman; thriller
Utgitt 2003
Forlag Bazar Forlag
Oversetter Peter A. Lorentzen (2004)
Sider 459
ISBN 82-8087-015-6
Temple Church, London

Da Vinci-koden (engelsk The Da Vinci Code) er en roman skrevet av den amerikanske forfatteren Dan Brown. Boken mottok både gode og dårlige kritikker da den kom ut i 2003. Boka har blitt utgitt på over 40 forskjellige språk, og det er solgt over 80 millioner eksemplarer rundt om i verden. Robert Langdon er hovedpersonen i boka, Dan Brown har (pr. 2013) totalt skrevet fire bøker med Langdon som hovedperson, som er Da Vinci-koden, Engler og demoner, Det tapte symbol og Inferno.

Handling[rediger | rediger kilde]

Ikonograf Robert Langdon er i Paris for å holde et foredrag på det amerikanske universitetet. Samtidig har han fått en invitasjon til samtale av sin franske fagkollega Jacques Saunière. Før han rekker å treffe Saunière får han melding om at han er drept. Fordi Saunière i sin dødskamp får skrevet en melding som refererer til Langdon, får han denne mordmistanken rettet mot seg. Sammen med politikryptolog Sophie Neveu, som også er kjent som barnebarn av Saunière, starter Langdon en kombinert jakt etter Den hellige gral og flukt fra politiet i Paris. Flukten ender i England, hvor Sophie Neveu etterhvert får vite hva som skjedde med hennes foreldre og bror som angivelig var omkommet i en trafikkulykke. Det ender med at Robert Langdon finner ut hva Den hellige gral egentlig er.

I likhet med romanen Engler & demoner finner handlingen sted i løpet av ca. ett døgn.

I Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er romanen første gang blitt utgitt i 2004Bazar Forlag i Peter A. Lorentzens oversettelse. Romanen er også utgitt som illustrert praktutgave på samme forlag i 2005.

Om Da Vinci-koden[rediger | rediger kilde]

Bibelteori[rediger | rediger kilde]

Boken setter spørsmålstegn ved en rekke punkter i bibelhistorien, og sentralt står en teori der Jesus var en dødelig mann som var gift og fikk barn med Maria Magdalena. Romanen hevder også at Bibelen selv ble konstruert som en del av maktspillet mellom keiserdømmet, kirken og «konkurrerende» trosretninger.

Nattverden[rediger | rediger kilde]

Maleriet det tas utgangspunkt i er Leonardos Nattverden.

Maleriet skildrer øyeblikket hvor Jesus forkynner at en av hans tolv disipler vil forråde ham. En detalj ved maleriet er at apostelen på den viktige[trenger referanse] plassen på Jesu høyrehånds side, tradisjonelt apostelen Johannes, har feminine trekk. Teorien som først ble publisert i The Templar Revelation hevder at denne skikkelsen i virkeligheten er Maria Magdalena. Teorien opptrer som et sentralt element i Dan Browns roman Da Vinci-koden, hvor den brukes til å underbygge påstanden at Leonardo da Vinci var et overhode for den hemmelige Sionordenen (Prieuré de Sion). At det ikke fremstilles noe drikkebeger i maleriet utlegges av Langdon som en indikasjon på at da Vinci vil fortelle at den hellige gral ikke er et beger.

I kunsthistorisk forsknings forstand forestiller skikkelsen apostelen Johannes. Derfor kaller man naturligvis teorien en konspirasjonsteori.

Hvis man kikker mellom de to apostlene til høyre for Johannes (til venstre for betrakteren), kan man se en kniv som blir holdt av en tilsynelatende herreløs arm. Denne armen kan være et symbol på Judas' forræderi, men det vet man ikke med sikkerhet.

Nattverden av Leonardo da Vinci

Faktafeil[rediger | rediger kilde]

Boka er av mange kritisert for å inneholde flere faktafeil, som f.eks. at man brukte solceller i et mørkt rom, at målene på oppgitte malerier var gale og galt antall glassflater i Louvres pyramide. Dette til tross for Browns påstand i bokens introduksjon om at alle beskrivelser av kunstverk og arkitektur er korrekte.

Mest alvorlig er likevel påstanden på bokens første side – under tittelen «Fakta» – at Sionordenen er en ekte organisasjon stiftet i 1099 og med storheter som Sir Isaac Newton og Leonardo da Vinci som stormestere. Franskmannen Robert Plantard har i fransk rett tilstått at han diktet opp ordenen i 1956. I og med at denne grunnleggende feilen avsløres, faller også grunnen bort under forfatterens teori om Da Vincis deltagelse i konspirasjoner. Imidlertid rokker ikke akkurat denne avsløring ved de øvrige teoriene om Jesu person, Maria Magdalena eller om kirkens historie (selv om også disse poengene er kontroversielle).

Mange tilhengere av boken valgte likevel ikke å vektlegge disse feilene, og heller først og fremst oppfatte historien som en thriller.

Likheter med andre bøker[rediger | rediger kilde]

Det er blitt bemerket at «Da Vinci-koden» er svært lik Browns forrige bok, «Engler og demoner», i tema, handlingsoppbygning og karakterutvalg – i så stor grad at Brown er blitt kritisert for å «følge en formel».

Bazar Forlag har i kjølvannet av Da Vinci-koden gitt ut en norsk oversettelse av Holy Blood, Holy Grail (Hellig blod, hellig gral) fra 1982, en bok som åpenbart har inspirert Brown og påvirket deler av hans «konspirasjonsteori». Brown ble i byretten i London i april 2006 frikjent for anklagene fra forfatterne av Hellig blod, hellig gral om plagiat.

Aftenposten skrev i september 2004 om de mange likhetene mellom Da Vinci-koden og Tom Egelands bok Sirkelens ende (2001), som ble utgitt av Aschehoug to år før «koden». Avisen omtalte boken som «den norske Da Vinci-koden».

Film[rediger | rediger kilde]

Da Vinci-koden er blitt filmatisert av regissør Ron Howard, med Tom Hanks som Robert Langdon, Audrey Tautou som Sophie Neveu og Ian McKellen som Sir Leigh Teabing. Den ble vist som åpningsfilm under Filmfestivalen i Cannes 17. mai 2006.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Engelskspråklige sider[rediger | rediger kilde]