Immanuels kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°7′16,216″N 11°23′27,650″Ø

Immanuels kirke
Immanuels kirke 2010-07-18.JPG
Bispedømme Borg bispedømme
Byggeår 1833
Endringer Restaurert i 1950
Kirkegård Gammel kirkegård ved kirken
Ny kirkegård på Os (1 km)
Arkitektur
Arkitekt Christian Heinrich Grosch
Teknikk Mur
Byggemateriale Teglstein
Kirkerommet
Prekestol Prekestol i tre av C.H. Grosch
Døpefont Døpefont i støpejern av C.H. Grosch
Alter Kristusfigur fra 1833 av Johan Niclas Byström
Plasser 900
Immanuels kirke på Commons

Immanuels kirke er en korskirke fra 1833 i Halden kommune, Østfold fylke. Kirken ligger sentralt i Haldens bysentrum. Den tilhører Sarpsborg prosti.

Byggingen ble påbegynt i 1828, etter tegninger av Christian H. Grosch. Byggverket er i tegl og har 900 plasser.

Den er bygget i hva som kalles sen empirestil. Daværende riksantikvar Nils Marstein kalte i en aviskronikk Immanuelskirken i Halden for det viktigste enkeltmonumentet blant Grosch' mange kirkebygg, og videre omtalte han kirken som «empirens sakrale hovedverk i Norge».[1]

Alterpartiet i Immanuelskirken.

Historie og utforming[rediger | rediger kilde]

Etter Immanuelskirken av 1729 brant i 1826 ble oppdraget med å lage en ny kirke gitt til bysbarnet Grosch i 1827 som var blitt ferdig arkitekt i København 1824 og bl.a. hadde studert under C.F. Hansen. Inspirert av Hansen tegnet Grosch den nye kirken i streng empire stil, hvor konkrete forbilder bl.a. var Hørsholm kirke og Mariekirken i Husum.[2] Byggingen ble ledet av arkitekt Ole Peter Høegh og senere ingeniørmajor Balthazar Nicolai Garben som holdt brevkontakt med arkitekten.[2][3]

Ved oppføringen gjorde man bruk av teglstensmur fra den nedbrente kirken i korsstil. Muren ble pusset og pilastrene ved hjørnene fjernet. Vindus- og døråpningene ble stort sett beholdt som i den gamle kirken, men i tråd med den sene empirestilen ble veggene forhøyet og vinduene plassert lavere. Ved hovedinngangen ble det plassert et høyt murstenstårn med kuppel og kobberdekket forgylt kors.[2][3]

Innvendig hadde hovedaksen opprinnelig stenbenker uten rygg. I tverskipene var benkene lukket med dører. Benkene ble byttet ut i 1860 og har nå alle rygger og er malt i grått. Gulvet har røde og hvite diagonalmønstrete stenfliser. Kirkerommet er preget av søyler som holder oppe galleriet. Veggene i kirken er tilbakeført til den opprinnelige rosa fargen.[2]

Alteret domineres av en Kristusfigur fra 1833 som er en gipskopi av statuen i Linkõping domkirke av Johan Niclas Byström.[2] Prekestolen er i tre og er tegnet av arkitekten. Også døpefonten er av Grosch, denne er utført i støpejern.

Det er fem lysekroner i kirken, alle fra 1837. Kirken har en del eldre kirkesølv, blant annet en vinkanne fra 1707 og en kalk med disk og lokk fra 1739.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alf Henry Rasmussen (red.): Våre kirker - norsk kirkeleksikon, side 683, Vanebo forlag 1993, ISBN 82-75-27022-7

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nils Marstein, kronikk i Aftenposten 3. mai 2001. Besøksdato: 18. april 2011.
  2. ^ a b c d e Jens Christian Eldal og Jiri Havran (2002): Kirker i Norge. Bind 3. ARFO
  3. ^ a b Sigrid Marie og Håkon Christie Immanuelskirken i Halden Norges Kirker.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]