Ringebu stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ringebu stavkirke
Ringebu stavkirke 22072022 (1) (cropped).jpg
Område RingebuRediger på Wikidata
Bispedømme Hamar bispedømmeRediger på Wikidata
Byggeår Ca. 1220
EndringerPåbygget 1630, tårn, korsarmer og kor, nytt sakristi utført av Werner Olsen
Arkitektur
Periode Romansk
TeknikkStavverk og bindingsverk
ByggematerialeTre
TårnOver krysset
PortalVestportal variant av Sogn/Valdres-portalene med dyremotiv
KorRettavsluttet kor
SkipKorskirke
Kirkerommet
PrekestolAv tre 1702, Lars Jensen Borg
DøpefontKleberstein 1100-tall
AlterAltertavle 1686 Johannes Lauritsen Skraastad, Korsfestelsen, Nattverden, Oppstandelsen, Himmelfarten
DiverseTo krusifiks fra 1300-tallet, trestatue av St. Laurentius ca. 1250
Beliggenhet

Ringebu stavkirke
61°30′34″N 10°10′23″Ø
Ringebu stavkirke på Commons

Ringebu stavkirke er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge og en av de største. Den ble opprinnelig oppført omkring 1220. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Ringebu kommune i Innlandet fylke, ca. 60 km nord for Lillehammer. Kirken ligger i lien lidt over dalbunnen der den moderne hovedveien går.[1]

Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegård og Gildesvolden. Området rundt kirken var tidligere sentrum i bygda. Arkeologiske utgravinger rundt 1980 tyder på at dette er tredje kirkebygg på stedet.[2] Ved kirken står en støpul i lafteverk, den ble trolig oppført etter reformasjonen og er nevnt første gang i 1577.[1]

Fra middelalderske dokumenter er flere katolske prester kjent, blant andre "sira" Gror omtalt i 1270 og Olav prest omtalt i 1284. Hans prest er nevnt som den siste før reformasjonen og Ole Andersen er omtalt som prest i 1554.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Ifølge Anders Bugge hadde kirken korsformet grunnplan fra begynnelsen av, med korsarmer mot nord og sør der det trolig var sidekapeller.[1] De opprinnelige korsarmene var trolig relativt lave og korte; og det har vært svalgang rundt kirken. Bare skipet er bevart av den middelalderske stavkirken. Det er en av de største stavkirkene.[3] Søylene (stavene) står tettere på kortsiden enn på langsidene, noe som forsterker lengdevirkningen av skipet. Søylene forbindes innbyrdes med hesteskoformede buer. Vestportalen er ornamentert med drager, ormer og dyr, og mindre planteornamenter enn det som er vanlig. Dekorasjonene på vestportalen minner om Torpo stavkirke i Hallingdal.[1]

Etter reformasjonen har den blitt rikt utsmykket innvendig blant annet med altertavle (1686) med treskurd trolig laget av Johannes Skraastad og prekestol av Lars Jensen Borg. En runeinnskrift i kirken sier «Her var han, og herfra fór han ut.»[4] Lorentz Dietrichson skriver Hringabúi og år 1270 som byggeår.[5] Det regnes som sikkert at kirken ble oppført før 1270 basert på et diplom fra 1270 funnet av Schøning i Lom. I senmiddelalderen hadde kirken et lite tårn (en takrytter) over midtskipet der det i 1575 var tre små klokker (de store klokkene hang i støpulen ved siden av kirken). Kirken ble utvidet og ombygget i 1630.[1]

Gerhard Schøning besøkte kirken på reise gjennom Gudbrandsdalen i 1775 og tegnet blant annet St. Laurentius-skulpturen.[6][7]

På reise i Norge i 1799 stanset Edward Daniel Clarke på Elstad ved Ringebu. I sin reisedagbok beskrev han «kirken på Elstad» med en dominerende beliggenhet på østsiden av elven. Han laget en tegning av kirken. Clarke mente kirken er et meget malerisk bygg uansett hvilket punkt man betraktet den fra. Han mente den lignet på trekirkene i Sveits og mente generelt å kunne se likhet i skikker i Norge og i Sveits.[8][9] Thomas Malthus hadde på sin reise sommeren 1799 også stanset på Elstad og omtalte kirken der.[10]

Gården Elstad regnes som en av de eldste i Ringebu og tunet ligger 300 meter fra kirken.[11] Vest for kirken er gården Gildersvollen som trolig ligger på stedet for den middelalderske Gildirsvoller som var gildevollen det vil si samlingssted og tingplass i bygda. Denne gildevollen er omtalt hos Schøning fra hans reise i 1775.[1]

Utvidelsen i 1630[rediger | rediger kilde]

Regnskapet for kirken viser at den i 1630 ble forlenget og "gjøres videre". Den nye delen ble oppført i panelt reisverk og nøye utformet for å være i stil med den opprinnelige delen. Arkitekten Heinrik Jürgensen bemerket i 1901 at utvidelsen var gjort på en raffinert måte blant annet ved at gavlene er laget med utkraginger på utstukne hjørnesviller. Ombyggingen ble ledet av Werner Olsen som er særlig kjent for å bygge høye, dristige tårn. Tårnet tilføyd av Olsen har middelaldersk stil. På den tiden var det mote å sette høye tårn på kirkene i Gudbrandsdalen.[1]

Etter ombyggingen var det 360 sitteplasser i kirken. Svalgangen ble fjernet og de ble i 1640 lagt himling som skjulte takstolen og søylenes kapiteler. Kirken ble ombygget på nytt i 1692, 1719 og 1921. Ved vedlikeholdsarbeid i 1692 ble det hugget 12.500 spon til taktekking. Innvending maling i 1719 skjulte et middelaldersk maleri. Himlingen ble fjernet i 1921.[1]

Altertavlen antas å ha vært laget i 1686. Roar Hauglid antok at altertavlen var skåret av Johannes Lauritsen Skraastad fra Vang. Skraastad sto med sikkerhet bak altertavlen i Vågå kirke og de to tavlene er trolig utført av samme person. Midtfeltet på altertavlen har malerier som fremstiller korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten. Øverst er en skulptur som fremstiller vårherre med kors i en hånd og jordkloden i den andre. Sidefeltene har skulpturer.[1]

Inventar[rediger | rediger kilde]

Døpefonten er laget av to deler i kleberstein er fra 1100-tallet. Døpefonten sto trolig i en eldre kirke på stedet. I Gudbrandsdalen er det flere gode forekomster av kleberstein og døpefonter ble tradisjonelt laget av stein. På 1600-tallet ble det tatt i bruk et fat av messing i døpefonten importert fra Nürnberg. I kirken står en Laurentius-skulptur fra middelalderen, trolig fra 1200-tallet. Schøning beskrev i 1775 to røkelseskar fra middelalderen. En planke på nær 4 meter or 37 cm bredde med rester av maleri fra 1500-tallet ble i 1897 overført til Universitetets Oldsaksamling. To katolske krusifikser (også omtalt av Schøning) henger i kirken. Krusifiksene antas å være fra 1300-tallet.[1]

I kirken finnes det to runeinskripsjoner tolket av Magnus Olsen. Den innskriften lyder "Her var han og herfra fór han ut." "Å fare ut" kan bety å reise over havet for eksempel til Island eller å legge ut på pilegrimsferd. Magnus Olsen antok at innskriften var etterlatt i sin sognekirke av en som la ut på pilegrimsreise.[1]

Prekestolen er fra 1703 med himling og oppgang fra koret. Treskjæreren Lars Jensen Borg bidro trolig til treskurden etter hovedarbeid påbegynt av en eldre treskjærer. Prekestolens dekorasjoner ligner på tilsvarende i Sør-Fron og Fluberg kirker, og er av en type som var utbredt i Tyskland og Nederland på den tiden.[1]

Over korskillet er Frederik IVs kongemonogram laget av Lars Jensen Borg. Lysekronen antas å være laget av Kristen Listad, en kjent treskjærer fra Ringebu. Sølvkalkens nodus antas å være middelaldersk, mens begeret er fra 1641.[1]

I kirken henger flere epitafier blant annet over menn som hadde en sentral rolle i bygda.[1]

Portalen[rediger | rediger kilde]

Halvsøylene på hver side av vestportalen ble omgjort og noe skadet etter brannen i Grue kirke i 1822 da det ble påbud om at kirkedører skal slå utover.[12][13]

Søsterklokkene[rediger | rediger kilde]

Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka.[14] Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk, og foreldrene ble redde for at hun ville dø. De lovde da at dersom hun ble frisk igjen og søstrene fikk dø samtidig, at de skulle gi to klokker til kirken.

Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint.

Ryktet om klokkene nådde Christiania og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes dit for å bli brukt i en av kirkene der.

Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa, og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem.

Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokka, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen.

Senere på våren bestemte de seg for å forsøke å få opp klokka. Etter å ha leita fant de den og fikk dratt den opp til ripa på båten. Overmodig utbrøt den ene av redningsmennene at nå hadde de henne og nå skulle den til Christiania. Da brast tauet, og klokka sank på nytt til bunnen av Mjøsa.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Interiør[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Grieg, Sigurd (1998). Ringebu stavkirke: veileder for besøkende. [Ringebu]: Ringebu menighetsråd. 
  2. ^ Eriksen, Torunn (1992). Oppland: veiviser til kultur og opplevelser. Lillehammer: Thorsrud, Lokalhistorisk forl. ISBN 82904395980 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  3. ^ Storsletten, Ola (1993). En arv i tre: de norske stavkirkene. Oslo: Aschehoug. s. 140. ISBN 8203220061. 
  4. ^ Valebrokk, Eva (1993). Levende fortid: de utrolige stavkirkene. [Oslo]: Boksenteret. ISBN 8276830105 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  5. ^ Dietrichson, L. (Lorentz) (1888). Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen og Nutiden. Kristiania: Malling. s. 44. 
  6. ^ Schøning, Gerhard (1968). Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning i forbindelse med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og topografi. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. 
  7. ^ Hovdhaugen, Einar (1976). Bygda vår: lokalhistorie for Ringebu. Ringebu: Historielaget. ISBN 8299045118. 
  8. ^ Norske turistforenings årbok. Norske turistforening. 1905. s. 26. 
  9. ^ Clarke, Edward Daniel (1977). Reise i Norge 1799. Oslo: Universitetsforlaget. s. 100. ISBN 8200017265. 
  10. ^ Malthus, T.R. (1968). Reisedagbok fra Norge 1799. Oslo: Cappelen. 
  11. ^ Stangeland, Gro (1996). Langs sti og veg i Gudbrandsdalen. [Oslo]: Boksenteret. ISBN 8276831095. 
  12. ^ Grieg, Sigurd (1998). Ringebu stavkirke: veileder for besøkende. [Ringebu]: Ringebu menighetsråd. 
  13. ^ Hauglid, Roar (1973). Norske stavkirker. [Oslo]: Dreyer. s. 164. 
  14. ^ Kleiven, Ivar (1928). Ringbu: Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen. Oslo: Aschehoug. s. 329. 832190489. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]