Ringebu stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 61°30′32″N 10°10′24″Ø

Ringebu stavkirke
Ringebu stavkirke 2009-03-19.jpg
BispedømmeHamar bispedømme
ByggeårCa. 1220
EndringerPåbygget 1630, tårn, korsarmer og kor, nytt sakristi utført av Werner Olsen
Arkitektur
TeknikkStavverk og bindingsverk
ByggematerialeTre
TårnOver krysset
PortalVestportal variant av Sogn/Valdres-portalene med dyremotiv
KorRettavsluttet kor
SkipKorskirke
Kirkerommet
PrekestolAv tre 1702, Lars Jensen Borg
DøpefontKleberstein 1100-tall
AlterAltertavle 1686 Johannes Lauritsen Skraastad, Korsfestelsen, Nattverden, Oppstandelsen, Himmelfarten
DiverseTo krusifiks fra 1300-tallet, trestatue av St. Laurentius ca. 1250
Ringebu stavkirke på Commons

Ringebu stavkirke er bygget ca. 1220. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken ligger i Ringebu kommune i Oppland, ca. 60 km nord for Lillehammer.

Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegard og Gildesvolden.

Systerklokkene[rediger | rediger kilde]

Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka.[1] Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk og foreldrene ble redde for at hun ville dø. De lovde da at ble hun frisk igjen og de fikk dø samtidig og at de skulle de gi to klokker til kirken.

Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint.

Ryktet om klokkene nådde Oslo og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes til Oslo for å bli brukt i ei av kirkene der.

Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem.

Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokkene, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen.

Senere på våren bestemte de seg for å forsøke å få opp klokka. Etter å ha leita fant de den og fikk dratt den opp til ripa på båten. Overmodig utbrøt den ene av redningsmennene at nå hadde de henne og nå skulle hun til Oslo. Da brast tauet og klokka sank på nytt til bunnen av Mjøsa.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kleiven, Ivar (1928). Ringbu: Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen. Oslo: Aschehoug. s. 329. 832190489. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]