Alter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pergamonalteret i Berlin er et monumentalalter viet til Zevs
Alteret i St. Mary Redcliff kirken, Bristol, England
For stjernebildet, se Alteret.

Alter, av latin alta ara, høyt offersted, er i ikke-kristen betydning brukt om et oppbygget sted der en la gaver til en gud, eller et sted for ofring eller andre kulthandlinger.

I norske bibeloversettelser brukes ordet "alter" til å gjengi hebraisk mizbeach og gresk thysiasterion. Begge disse ordene kommer av samme rot som verbet "å slakte", og identifiserer et bibelsk alter som en "slakteplass" der det ble båret fram dyreofre.

I senere kirkelig betydning er alteret et bord i koret der gudstjenesten blir holdt og flere kirkelig handlinger utført. I kirker med flere altere kalles det som står i koret høyalter, mens de andre kalles sidealtere.

Prekestolalter[rediger | rediger kilde]

Prekestolalteret i Sør-Fron kirke

Et prekestolalter er en variant der prekestolen er plassert over alteret og sammenbygget med alterets bakvegg, og gir en sentraliserende virkning som er typisk for barokken.[1] Dette arrangmentet er en understrekning av prekenens betydning i den reformatoriske gudstjenesten, og det symboliserer at ordet står over sakramentet. De første prekestolaltere oppstod i tysk område og i den tids barokkirker.[2] I Waisenhuskirken i København (1731-1734) fikk prekestolen for første gang i Danmark plass over alteret.

Mange kirker i Norge fikk prekestolaltere på andre halvdelen av 1700-tallet og særlig i de tre første tiårene på 1800-tallet, flera av disse er senere ombygd eller har fått en ekstra prekestol med tradisjonell plassering. Prekestolaltere finnes nå blant annet i Nykirken i Bergen (gjenreising 1756), Gamlebyen kirke i Oslo (1796), Røros kirke (1784), Kongsberg kirke (1740–61) og Sør-Fron kirke (1792). Prekestolalter ble særlig brukt i de norske åttekantkirkene som i Hadsel, Klæbu og Tynset kirker. Dette arrangementet er typisk for det åpne kirkerommet der alter og menighet er i samme rom. Prekestolalteret gikk av moten igjen blant annet fordi alteret ble underlagt prekestolen.[3] I Klæbu kirke ble det senere satt opp en prekestol på gulvet på grunn av prestens høydeskrekk. Ifølge Hosar er det minst 58 prekestolaltere i norske kirker.[4] Flåbygd kirke er eksempel på kirke med opprinnelig prekestolater. Den tidligere Hopen kirke på Smøla var i 1749 trolig den første kirken i Norge med en slik plassering av prekestolen. Oppgang til prekestolen var fra sakristiet i et lite tilbygg på utsiden av kirkens åttekantede grunnplan.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gunnarsjaa, Arne: Arkitekturleksikon, Oslo: Abstrakt forlag, 1999.
  2. ^ «Barokken i Norge». www1.uis.no. Besøkt 7. februar 2016. 
  3. ^ Sæther, Arne E. (1990). Kirken som bygg og bilde. Asker: Kirkerådet/Kirkekonsulenten. ISBN 8299213509. 
  4. ^ Hosar, Kåre (1988): Sør-Fron kirke. Lokal bakgrunn og impulser utenfra. Magisteravhandling i kunsthistorie. Universitetet i Oslo
  5. ^ Pedersen, Svein Henrik: Kirkebygging i Søndre Trondhjems amts landdistrikter 1780-1851. En undersøkelse av lokal- og sentraladministrative forholds betydning for behandlingen av og holdningene i kirkebyggesaker. Hovedoppgave, 1992.

Se også[rediger | rediger kilde]