Alter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pergamonalteret i Berlin er et monumentalalter viet til Zevs
Alteret i St. Mary Redcliff kirken, Bristol, England
For stjernebildet, se Alteret.

Alter, av latin alta ara, høyt offersted, er i ikke-kristen betydning brukt om et oppbygget sted der en la gaver til en gud, eller et sted for ofring eller andre kulthandlinger.

I kristen betydning er det et bord i koret der gudstjenesten blir holdt og flere kirkelig handlinger utført. I kirker med flere altere kalles det som står i koret høyalter, mens de andre kalles sidealtere.

Prekestolalter[rediger | rediger kilde]

Et prekestolalter er en variant der prekestolen er plassert over alteret. Dette er en understrekning av prekenens betydning i den reformatoriske gudstjenesten, og det symboliserer at Ordet står over sakramentet. De første prekestolaltere oppstod i tysk område.

Mange kirker i Norge fikk prekestolaltere på andre halvdelen av 1700-tallet og særlig i de tre første tiårene på 1800-tallet. Mange er imidlertid senere ombygd. Prekestolaltere finnes nå blant annet i Nykirken i Bergen (gjenreising 1756), Gamlebyen kirke i Oslo (1796), Røros kirke (1784), Kongsberg kirke (1740–61) og Sør-Fron kirke (1792). I Klæbu kirke ble det senere satt opp en prekestol på gulvet på grunn av prestens høydeskrekk. Ifølge Hosar er det minst 58 prekestolaltere i norske kirker.[1] I Waisenhuskirken i København (1731-1734) fikk prekestolen for første gang i Danmark plass over alteret. Den tidligere Hopen kirke på Smøla var i 1749 trolig den første kirken i Norge med en slik plassering av prekestolen. Oppgang til prekestolen var fra sakristiet i et lite tilbygg på utsiden av kirkens åttekantede grunnplan.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hosar, Kåre (1988): Sør-Fron kirke. Lokal bakgrunn og impulser utenfra. Magisteravhandling i kunsthistorie. Universitetet i Oslo
  2. ^ Pedersen, Svein Henrik: Kirkebygging i Søndre Trondhjems amts landdistrikter 1780-1851. En undersøkelse av lokal- og sentraladministrative forholds betydning for behandlingen av og holdningene i kirkebyggesaker. Hovedoppgave, 1992.

Se også[rediger | rediger kilde]