Nygotikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johanneskirken i Bergen er bygget i nygotikk.
Votivkirche Wien av Heinrich Ferstel, 1856–1879

Nygotikk er en retning innen arkitekturen og en fase innen historismen. Retningen hadde formforbilder fra gotikk og kan sies å være en form for romantikk i arkitektur. En ønsket at bygningens utforming skulle fortelle noe om den virksomheten som foregikk i den og definerte gotikken som spesielt egnet til kirkebygg fordi den kunne oppfattes som kristen.[1] Derfor ble nygotikken brukt mye til kirker.

Den nygotiske bevegelse oppsto i 1800-tallets England. Dens røtter var tvinnet sammen med filosofiske bevegelser knyttet til katolisisme og en igjenoppvekkelse av høykirkebevegelsen eller den anglo-katolske trosbevegelse. Til sist spredte denne religiøs trosforestillingen og stiloppfatning seg på siste halvdel av 1800-tallet grunnet dens iboende appell eller egenverdi. Nygotisk arkitektur varierte betydelig både i ornamentikk og konstruksjonprinsipper fra dens røtter i middelalderromantikken, på det mest ekstreme med kun spisse vinduer og noen få strøk av gotisk dekorasjon, og benyttet samtidens materialer og konstruksjonsmetoder.

Parallelt med framveksten av nygotiske stiler i 1800-tallets England, spredte interessen for nygotikken seg raskt til det øvrige Europa, til Australia, Sierra Leone, Sør-Afrika, og Amerika. Interessen for nygotikken nådde sitt høydepunkt på 1870-tallet. Nye arkitektoniske bevegelser fikk fotfeste og spredning, i England med blant annet Arts and Crafts, og tidvis den direkte opposisjon som modernisme, særlig i mellomkrigstiden og på 1930-tallet ble viktoriatiden enten fordømt eller bare ignorert. Senere på 1900-tallet kom det en ny interesse for nygotikken, manifestert i Storbritannia med Victorian Society i 1958.[2]

Opphav[rediger | rediger kilde]

Den evangeliske kristendommens framvekst på 1700- og tidlig på 1800-tallet i England førte til en reaksjon i høykirkebevegelsens motstand mot modernisme og søkte å framheve kontinuiteten mellom den etablerte kirke og den førreformerte katolske kirke.[3] Arkitekturen, i form av nygotikk (i England kalt for Gothic Revival eller Victorian Gothic,[4] ble et av de fremste trekkene til høykirkebevegelsen, men ble også støttet og var en parallell til medievalism, middelalderromantikken, som hadde sine røtter i en opptatthet av oldtiden, dens bevarelse og interesse i merkverdigheter. Etter hvert som industrialismen bredde seg kom det en reaksjon mot maskinproduksjon og framtoningen av fabrikker. Talsmenn for det pittoreske og det estetisk tiltalende på en gammeldags og sjarmerende måte,[5] slik som Thomas Carlyle og Augustus Pugin var kritisk til industrisamfunnet og framstilte det førindustrielle middelaldersamfunnet som en gullalder. For Pugin var gotisk arkitektur forsterket av kristne verdier som hadde blitt fortrengt av klassisismen og ødelagt av industrialismen.[6]

Nygotikk fikk også politiske konnotasjoner, hvor den «rasjonelle» og «radikale» nyklassisismen ble assosiert med republikanisme og liberalisme (som dokumentert ved dens bruk i USA og i en mindre grad i republikanske Frankrike) og hvor den mer åndelige og tradisjonelle nygotikken ble assosiert med monarkisme og konservatisme, som ble reflektert av valgene av arkitekturstil for ombyggingen av Palace of Westminster (det britiske parlamentet) i London og Parliament Hill i Ottawa.[7]

I engelsk skjønnlitteratur har den arkitektoniske nygotikken og den klassiske romantikken gikk vekst til sjangeren gotisk roman, begynnende med The Castle of Otranto (1764) av Horace Walpole, og inspirerte en poetisk sjanger på 1800-tallet preget av middelalderromantikk som ble avledet av ossianske diktning som James Macpherson framstilte som oversettelser av oldtidsdiktning (men i virkeligheten var diktet av Macpherson). Dikt som «Idylls of the King» av Alfred Tennyson framførte moderne tematikk i en middelaldersetting. I tysk litteratur førte nygotikk også til etableringen av litterære moter.[8]

Den første historistiske stilen[rediger | rediger kilde]

Nygotiske kirker ble bygd i England fra ca. 1825 av, og i Europa holdt stilen seg til etter 1900. I USA og Canada bygde man imidlertid nygotiske kirker frem til 1930-årene. Stilen har også satt sine spor på de tidligere skyskraperne i New York og Chicago.

Viktige navn er Augustus Welby Pugin, John Ruskin og Eugène-Emmanuel Viollet-le-Duc, som spesielt er husket for restaureringen av Notre-Dame i Paris. Viktige nygotiske byggverk internasjonalt er St. Patrick's Cathedral og Cathedral of Saint John the Divine i New York, Notre-Dame de Montréal og katedralen i Liverpool.

Eksempler på verdslige bygninger er Parlamentet med Big Ben og Tower Bridge i London, parlamentsbygningene i Ottawa og et utall colleger og universiteter i USA.

Iglesia de Coronado, Costa Rica. Disse typisk gotiske hvelvene er ved nærmere ettersyn av tre

Nygotikk i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble det reist mange bygninger i nygotikk i perioden 18501900. Eksempler på viktige nygotiske kirker i Norge er flere kirker i Oslo, slik som Kampen kirke og Trefoldighetskirken med flere. Domkirkene i Tønsberg, Fredrikstad og Kristiansand er andre eksempler, sammen med Johanneskirken i Bergen, Skien kirke og Bragernes kirke i Drammen. Domkirken i Tromsø og Vågan kirke i Kabelvåg viser en nasjonal tilpasning ved bruk av tre som materiale. Den aller første nygotiske kirken i Norge var ellers en trekirke, Bamble kirke fra 1845.

Lystslottet Oscarshall og Gaustad sykehus er eksempler på verdslig nygotikk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]