Victor Sparre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Victor Sparre
62345 Victor Sparre.jpg
Victor Sparre i sitt atelier på Landøya, 1969. Foto: Delphin, Rigmor Dahl / Oslo Museum
Født4. nov. 1919[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
BærumRediger på Wikidata
Død16. mars 2008[2][3][4]Rediger på Wikidata (88 år)
AskerRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kunstmaler[5]
Ektefelle Aase Marie Sparre
Far Victor SmithRediger på Wikidata
Barn Veronica Sparre, Veslemøy Sparre, Sunniva Sparre
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser DeltagermedaljenRediger på Wikidata

Victor Sparres monumentale glass-utsmykningsørveggen i Jeløy kirke kalles «Livets tre» og viser en dominerende Kristus-figur. Arbeidet er fra 1975 og regnes som et av kunstnerens hovedverk.

Victor Sparre (kjent som Victor Smith til han var 50[6]) (født 4. november 1919 i Bærum, død 16. mars 2008 i Asker) var en norsk billedkunstner. Han var særlig kjent for sin fargesterke malerkunst og sine glassmalerier.

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Victor Sparre var sønn av sjefsbibliotekar ved Bergen Offentlige Bibliotek, Victor Smith (født i 1887, død 23. august 1936[7]) og hustru, kunstneren Eli Sparre Smith. Victor Sparre het i utgangspunktet Victor Smith og var i en stor del av karrièren kjent under dette navnet, men valgte å bytte til morens pikenavn, Sparre, i 1971.

Victor Sparres far hadde bibliotekfaglig utdannelse fra USA, og i 1914 ble han sjef for Deichmanske biblioteks filial på Grünerløkka.[7] Da Victor Sparre var tre år gammel flyttet familien fra Lysaker til Bergen, fordi faren var blitt ansatt som sjefbibliotekar ved Bergen Offentlige Bibliotek.[7] Faren skrev også teater- og litteraturanmeldelser for Morgenavisen, og var også tidvis konsertanmelder.[7] På Deichmanske på Grünerløkka hadde han vært særlig engasjert i utviklingen av bibliotekets ungdomsavdeling, og i Bergen opprettet han landets første musikkavdeling ved et bibliotek.[7]

Som tenåring fikk Sparre oppleve Louvre og Det sixtinske kapell da familien leide seg inn på fraktbåter for en reise rundt i Europa.[8] I 1936 døde faren, og familien flyttet tilbake til Østlandet og bosatte seg i Oslo, hvorpå Sparre begynte på Statens håndverks- og kunstindustriskole. I 1938 kom han inn på Statens Kunstakademi hvor han studerte under Axel Revold.[9]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da Norge ble invadert av Tyskland 1940 var Sparre i Nord Norge ombord MS «Brand IV» som straks ble konvertert til sanitetsskip. Sparre hjalp til som frivillig inntil de ble bombet. Han ble såret og fem personer ble drept.[10] I 1941 ble akademiet, som en del av nazistenes nyordning, nazifisert og NS medlem Søren Onsager tok over som professor. Sparre var da med å organisere et illegalt akademi.[9] Det illegale akademiet ble kalt «Fabrikken» da det i begynnelsen holdt til i en nedlagt korsettfabrikk.Siteringsfeil: Avsluttende </ref>-tagg mangler for <ref> I denne stilen laget han utsmykninger til 25 norske kirker, blant dem Ishavskatedralen, Hinna kirke, Jeløy kirke (som han etter eget ønske ble bisatt fra) og Gruben kirke. Han laget dessuten alterbildet til Immanuelskirken i Tel Aviv.

Verv og premier[rediger | rediger kilde]

Oxfordbevegelsen og politisk engasjement[rediger | rediger kilde]

Sparre var aktiv deltaker i den protestantiske Oxfordbevegelsen (senere kjent som Moralsk Opprustning). Det var i utgangspunktet moren Eli som hadde blitt med i gruppen etter mannens død, og som introduserte bevegelsen i hjemmet.[12] Sparres tro kom ofte til uttrykk i hans kunst som kunne være symbolfylt og med religiøse undertoner.

Maleren var også engasjert i menneskerettsbevegelsen, spesielt var han opptatt av den vanskelige situasjonen for sovjetiske dissidenter. I 1973 reiste han til Moskva for å treffe opposisjonelle personlig og møtte blant annet fredsprisvinner Andrej Sakharov, forfatter Vladimir Maksimov og forfatter/dikter Aleksandr Galitsj.[13] Året etter ble Galitsj tvunget til å forlate Sovjetunionen, og han bodde da hjemme hos Sparre-familien i deres hjem på Landøya i flere måneder.[14]

Blant Sparres mest kjente aksjoner var en internasjonal sultestreik for å redde Sakharov samt hans kampanje for å skaffe Aleksandr Solzjenitsyn asyl og æresbolig i Norge, før denne vant Nobelprisen i litteratur. Sparre hadde tidligere brevvekslet med den russiske forfatteren Solzjenitsyn og invitert han til Norge. I 1974 ble Solzjenitsyn fengslet og deretter tvunget i eksil; han dro da til Norge og reiste i tre dager rundt i landet med Sparre og Per Egil Hegge.[15] På denne turen bodde de hjemme hos Jacob Weidemanns mor Therese på Lillehammer.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Fine Art Archive, abART person-ID 69285[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Victor_Sparre, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b KulturNav, KulturNav-ID 69c0dc66-5303-43cc-b000-4735663b1f86, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6jj754t, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ https://cs.isabart.org/person/69285; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 69285.
  6. ^ http://www.frankbuchman.info/getBookPage.php?Book=fbal&Page=218&Style=BookDisplay
  7. ^ a b c d e «Victor Smith død». Bergens Arbeiderblad. 24. august 1936. 
  8. ^ Stubberud, Tore (1984). Victor Sparre. Aventura. s. 107. ISBN 82-588-0272-0. 
  9. ^ a b Stubberud, Tore (28. september 2014). «Victor Sparre». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 9. mars 2019. 
  10. ^ Stubberud, Tore (1984). Victor Sparre. Aventura. s. 108. ISBN 82-588-0272-0. 
  11. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn nkl.snl.no
  12. ^ Stubberud, Tore (1984). Victor Sparre. Aventura. s. 12. ISBN 82-588-0272-0. 
  13. ^ Stubberud, Tore (1984). Victor Sparre. Aventura. s. 81. ISBN 82-588-0272-0. 
  14. ^ Stubberud, Tore (1984). Victor Sparre. Aventura. s. 86. ISBN 82-588-0272-0. 
  15. ^ Stubberud, Tore (1984). Victor Sparre. Aventura. s. 116. ISBN 82-588-0272-0. 
  16. ^ Ugelstad, Caroline, red. (2018). Jacob Weidemann. Uten tittel. s. 192. ISBN 978-82-8294-030-6. 

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Stenene skal rope : Om kunst og frihet, Tiden, Oslo, 1974
  • The Flame in the Darkness : The Russian Human Rights Struggle – As I Have Seen It, Grosvenor, London, 1980

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]