Norderhov kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°7′53,047″N 10°16′10,711″Ø

Norderhov kirke
Norderhov Kirke tb0305.jpg
Byggeår ca. 1170
Endringer 18811882 utvidet og ombygget, 19531956 restaurert
Kirkegård Ja, utvidet flere ganger
Arkitektur
Arkitekt 1881–1882: N. S. D. Eckhoff
1953–1956: Finn Bryn
Teknikk Murverk
Byggemateriale Naturstein (lokal sandstein og kalkstein)
Tårn Vesttårn med klokkestue og hjelm med spir og kule og 4 små sidetårn med spir
Portal Vest- og sørportal i skipet, vestportal i tårnfoten
Kor Kor og romansk, apsidal avslutning.
Skip Opprinnelig enskipet langkirke, nå korskirke
Kirkerommet
Prekestol Barokk, ca. 1582 Utført av I Lagesøn. (restaurert 1953–1956)
Døpefont Klassisisime, i tre utført av Ole Rødningen 1823
Alter Barokk, utført av Johannes Larsen Skråstad, ca. 1682 (fargerestaurert 1953–1956)
Diverse Krusifiks fra 1200-tallet, klokke fra 1400-tallet, malte portretter av Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus, kunstner: J. Flintoe, maleri av Den tornekronede Kristus utført av Eilif Petersen, sitteplass for ca. 550 personer.
Norderhov kirke på Commons

Norderhov kirke er en korskirke fra 1170 som ligger på Norderhov i Ringerike kommune, Buskerud fylke. Frem til en ombygging i 1881 hadde kirken vesttårn, skip, kor og apside bevart, men kor og apside ble da revet.[1] Den fikk da også korsarmer. Av middelalderkirken er tårnet, deler av skipet, tårnets vestportal og skipets vest og sørportal bevart.

Kirken ble opprinnelig bygget som langkirke av lokal naturstein i ca. 1170 [2], men det var lenge vanlig å datere den til siste halvdel av 1100-tallet. Kirken, som i dag fremstår som korskirke, står på Norderhov, like sør for Hønefoss, langs E16 og nærmest midt i Norges største frukthage (eplehage), som ligger i Ringerike kommune i Buskerud. Kirken er blant annet kjent for sin nære tilknytning til prestefruen Anna Colbjørnsdatter og Svenskeslaget på Norderhov i 1716.

Bygget har 550 plasser. Adkomst til stedet er via Fv158 og Rv241/E16.

Historie og geografi[rediger | rediger kilde]

Utsyn mot Norderhov kirke fra Stavhella

Norderhov kirke har i historisk tid trolig vært den mest betydningsfulle kirken på Ringerike. Den blir nevnt første gang i en retterbot for Ringerike utstedt av hertug Håkon Magnussøn, senere kjent som Kong Håkon V, i 1298.[3] Kirken er trolig anlagt på et tidligere hedensk hov, guden Njords hov, og har fått navn etter dette. Tidligere ble navnet Norderhov (norrønt Niarðarhof[4]) også skrevet som Njardarhof og Norderhoug.

At området der kirken ble anlagt har vært betydningsfullt, vitner den store gravplassen StavhellaTanbergmoen om. Den ligger en knapp kilometer nord for kirken og inneholder et tjuetalls gravhauger og en rekke flatmarksgraver, som trolig stammer fra tidsepokene bronsealder, jernalder og vikingtiden. Gravfeltet har aldri vært skikkelig utforsket.

I et slags butt triangel mellom kirken og den forhistoriske gravplassen ligger også den tidligere storgården Tanberg, nå delt i Øvre- og Nedre Tanberg. Gården var lendmannsgård1200-tallet og blir blant annet nevnt av Snorre Sturlasson i Heimskringla, som Tornberg. På denne gården har det også stått ei kirke, men det er uklart om det var ei lita stavkirke eller ei steinkirke. Kirken blir imidlertid nevnt i en kunngjøring av Håkon V i 1304, da som et kapell Tanbergmennene hadde bygget seg til. Kirka var trolig uansett ei privat kirke, og iflg. kongen var det «hæghendis huus» svært forfallent, samtidig som han erklærer at alt inventar skulle legges til Mariakirken i Oslo. Man skal her huske på at Tanberg-ætten var kommet i konflikt med kongehuset på denne tiden. I 1743 nevner også fogd Ivar Wiel kirken, eller rettere sagt restene av den. Han sier[5]: «... Paa Gaarden findes Grunden af en grundmuret Bygning i en temmelig Circumferance og mange stykker av Tag- og Mursten ...», hvilket skulle bety at han mente kirken måtte ha vært ei steinkirke.

Omkring tre kilometer sør for kirken ligger også den gamle «kongsgården» Stein, kjent som sete for Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre. Siden sete for Sigurd Syr, stefar til Hellig Olav og far til Harald Hardråde. Også på Stein har det stått ei mindre (privat[6]) kirke, bygget over samme lest som Norderhov kirke, og ruinene etter denne står der fortsatt. Stein kirkeruin og Norderhov kirke dateres gjerne samtidig. De er også så like konstruksjonsmessig at mange eksperter mener de må være bygget av samme hånd (mester).

I 1817 dukket det opp en runestein på gården Hønen, like ved kirken. Steinen, som siden fikk navnet Hønensteinen, var trolig fra 1000-tallet, men den har dessverre siden forsvunnet. Den ble imidlertid avtegnet i 1823 av antikvar L. D. Klüwer før den forsvant noen år etter. Kunstneren Harald Vibe (18771965) skrev en artikkel om denne steinen, på side 30 i det lokalhistoriske tidsskriftet Heftet Ringerike i 1954.

Kirkebygget[rediger | rediger kilde]

Bygningshistorie[rediger | rediger kilde]

L.D. Klüwer, 1823

Kirken ble opprinnelig bygget som langkirke av stein i ca. 1170. Byggingen kan ha sammenheng med opprettelsen av Hamar bispedømme i 1153, som kirkene på Ringerike da ble lagt til. Trolig ble den en såkalt tridjungkirke i et geografiske området som samsvarer med grensene til Haðafylki, altså en av tre hovedkirker i dette distriktet. Det må imidlertid tillegges at det ikke eksisterer samtidig dokumentasjon som kan bekrefte dette, men samtidig praksis fra andre fylker eller fylkeslignende områder bekrefter praksisen. Trolig var Nikolaikirken på Gran og Hoff kirkeToten de to andre tridjungkirkene. I så måte ble det også bygget en sommerresidens for Hamarbispen på Storøen gårdStorøya i Tyrifjorden, der rester etter klosterkjellere fortsatt finnes. Under kirken er det også funnet rester etter minst ett tidligere byggverk, kanskje både ei tidligere kirke i tre og et gammelt hedensk bygg.

Noen har ment at vesttårnet ble oppført på 1300-tallet, samtidig som skipet kan ha blitt noe forlenget mot vest. Andre mener det er opprinnelig[7], i det murerarbeidene i tårn og skip er nærmest identiske. Det er imidlertid lite sannsynlig at tårnet har hatt spir, siden det var mest vanlig med skråtak.

Tårnhjelmen, som har et oktogonalt spir, ble trolig først gjort i 1581[8] eller, mer sannsynlig, i 1622[9], da den den øvre delen av tårnet enten ble ombygd eller nyoppført. Samtidig med endringene av tårnet i 1622 er det også framsatt en teori[10] om at vindfløyen (også kalt skipsfløy), nå kjent som Norderhovfløyen (datert til ca. 1300), ble fjernet fra kirken og anbragt på prestegården, nå Ringerikes Museum, der originalen fortsatt oppbevares.

Gluggene i klokkestua

I tårnet, som har fire par med rundbueglugger, henger det tre kirkeklokker, hvorav den ene var spesielt gammel og har følgende inskripsjon på latin: ME DEDIT ECCE NORDF SIGVARDUS AMORE QVI MANET HAMARIE PSUL VIRTUTIS HONORE. Oversatt til norsk skulle det bli omtrent slik: Meg skjenket Sigurd til Norderhovs kirke av kjærlighet, han lever som biskop på Hamar, aktet som en bra mann. Sigurd var biskop på Hamar i årene 13811418, noe som kan passe med teorien om at vesttårnet eller deler av det ble bygget på 1300-tallet, og da kanskje i løpet 1380-tallet eller 1390-tallet. I 2006 sprakk denne klokken og den ble flyttet til et klokketårn ved Ringerike museum rett ved kirken. Den andre av klokkene ble omstøpt i 1777 av E. Røning i Christiania. Den tredje av klokkene, som også er den minste av dem, ble laget av M. C. Trochell i København og ble omstøpt i 1767 og 1881.

Nordfasaden

I spiret over vesttårnet henger det ei kule nær toppen. Der skulle ifølge sagnet presten Daniel Ramus ha etterlatt et brev til sine etterkommere, som blant skulle inneholder opplysninger om da han kjøpte kirken av danskekongen, de byggearbeider som ble utført på kirken under ham, og mer generelle opplysninger om slekten hans. Denne kulen ble åpnet under en restaurering i 1834, og der fant man hva sagnet sa. Nytt tak på spiret ble lagt i årene 1722–1727 og var gjort av byggmester Hans Olsen Haug. Samtidig nevner han også en inskripsjon han fant, på en bjelke over kirkeklokkene. Der sto det, med gammel skrivemåte: Anno 1622. Christofer Mas-søn vor mester for dete toren.

Gravkammeret under sakristiet ble innredet på første halvdel av 1700-tallet, for familien Jonas Ramus. Kirken ble renovert i 1771, 1796 og 18091810. Skipet ble utvidet mot øst og fikk nye større vinduer og nytt lavere tak, korsarmer og nytt kor med apsidal avslutning og to sakristier (et for presten og et for dåpsbarn) i 18811882. Samtidig ble tårnspiret tekket med kobberplater og kirken ble restaurert innvendig. Et nytt gravkapell ble oppført på kirkens nordside i 19101912. Kirken ble restaurert på nytt i 1926 og 19531956.[11] Under sistnevnte restaurering ble noen av endringen fra 1881–1882 ført tilbake til sin opprinnelige form, blant annet vinduene og taket. Gravkapellet ble erstattet med et nytt i 1967.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

En oppmåling[12] av det middelalderske grunnplanet viser at skipet opprinnelig hadde en størrelse på ca. 16 x 11,3 meter. Skipet har også opprinnelig hatt kor med apsidal avslutning, noe som ellers ikke var like vanlig før ca. 100 år senere, og vesttårn. Byggearbeidet bærer preg av å være gjort av meget dyktige håndverkere, i det konstruksjonsarbeidet i kirken skiller seg klart fra andre kirker med en tilsvarende tidlig datering. Det er mer nøye utført enn vanlig var på den tiden.

Opprinnelig grunnplan (Christie, 1865)

Norderhov kirke er murt opp av blågrå kalkstein og rødbrun sandstein fra distriktet. Det er nærliggende å tro at den karakteristiske rødbrune sandsteinen kanskje er hentet fra steinbruddet på Ulvøya i Steinsfjorden. Da må den være hentet vinterstid og bragt over isen med hest og slede til byggeplassen. Også den blågrå kalksteinen er trolig hentet fra området rundt Steinsfjorden.

Steinmaterialt har god kløv og er murt som liggere. Kalkstein danner fundamentet i kirken, som over sokkelen for det meste er murt opp av sandstein i alle rette flater. Murflatene har lave skift med gjennomgående skiftegang. I bueåpninger og hjørnekonstruksjoner er det benyttet kalkstein (med innslag av sandstein). Buesteinene i viduene har trolig opprinnelig vært fint tilhogt og har hatt lik høyde[13], men disse gikk tapt under ombyggingen i 1881–1882. En slik vindusform, med smyg både ute og inne, er ellers ikke kjent på Østlandet, annet enn fra middelalderkirkene i Råde og Rygge i Østfold, samt fra kirkeruinen på den gamle kongsgården Stein like ved. Trolig ble det også benyttet kalkstein i konstruksjonen av middelalderkorets apsidale avslutningen, men dette er tapt.

Eksteriør[rediger | rediger kilde]

Vestportalen i tårnfoten

Utvendig er kirken hvitkalket og har sadeltak over både skipet, tverrskipet og koret, mens den apsidale avslutningen på koret har et kort halvtak som slutter rett av inn mot korveggen. Sakristiet på nordsiden av kirken har skråtak. Takene er belagt med rød dobbeltkrummet takstein. Vesttårnet har høyt spir og fire mindre sidespir plassert i hvert hjørne av tårnhjelmen. Både spiret og sidespirene er beslått med plater av kobber. Tårnet i seg selv er kvadratisk, og klokkerommet har fire par med buede gluggeåpninger, ett par i hver himmelretning.

Vestportalen i tårnfoten har doble dører av jern i en murt bueåpning av kalkstein som fører inn til et våpenhuset og vestportalen i skipet. Fra våpenhuset er det også trapp opp mot kirkeklokkene i tårnet. Skipet har dessuten sørportal i vestenden, men denne er ikke i bruk. Det er også en portal mot vest i det søndre tverrskipet.

I den opprinnelige delen av skipet er det en sydportal og to vinduer. Sydportalen ble avdekket under restaureringen i 1953–1956 og ser ut til å være opprinnelig. Det har også opprinnelig vært to vinduer i skipet, men de som står der i dag er ikke det. De opprinnelige vinduene forsvant under ombyggingen i 1881–1882, da de ble gjort større. Disse ble imidlertid fjernet igjen under restaureringen i 1953–1956, og forsøkt ført tilbake til en mer opprinnelig form.

Interiør og inventar[rediger | rediger kilde]

Dagens orgel
Orgelpulten
Gomnæsorgelet, 1853
Altertavlen (1682)
Prekestolen (1582)

Interiøret i kirken er nøktert. Innvendig er den hvitmalt og har benker av tre i både langskip og tverrskip. Koret har tønnehvelvet tak, mens apsiden bak er kuppelhvelvet og danner en halvkuppel. På nordveggen i skipet henger bl.a. to oljeportretter av Anna Colbjørnsdatter (ca. 1667–1736) og ektemannen Jonas Ramus (16491718), som var historiker og ble tildelt embedet som sogneprest til Norderhov i 1690.

Prekestolen i Norderhov kirke har himling (gjort i moderne tid) og er fra 1582. Den regnes som en av Norges eldste bevarte prekestoler.[14] Den ble opprinnelig fjernet som «verdiløst skrap» under restaureringen og ombyggingen av kirken i 1881–1882, men den ble restaurert og satt på plass igjen under restaureringen av kirken i 1953–1956. Rundt på stolen står det flere inskripsjoner på latin, blant annet en i toppen og en langs midten. Den midtre lyder slik: FACTUS. EST. HIC. SUGGESTUS. SUPERINT. D. M. IOHANNES. NCOLAI. PRÆP. D. NICOLAO. CERVINO. IOHANNE. PET. QVER. PAST. 1582. Dette kan oversettes slik: Denne prekestolen er laget mens Jens Nielssøn var biskop, Claus Hjort var prost og Hans Pedersen var pastor. 1582. Nederst på prekestolen står også inskripsjonen I LAGESØN, som trolig er en referanse til den som gjorde prekestolen, uten at noen vet hvem han var. Tilsvarende prekestoler finnes også i Tingelstad kirkeGran og Skedsmo kirkeLillestrøm.

Alteret er fra 1956 og er murt av store kvadre. Alterplaten er av marmor og skal ha tilhørt det middelalderske alteret som ble fjernet i 1881. Platen har vært benyttet som dørhelle og var blitt avslått et hjørne.

Altertavlen i barokkstil ble trolig gjort i 1682 av den kjente treskjæreren Johannes Larsen Skråstad (16481700) fra Vang i Hedmark. Øverst står Kristus som Salvator Mundi – Verdens Frelser, flankert av seks til av sine disipler. De fire midtre feltene viser henholdsvis ovenfra og nedover Himmelfareren, Jesus i Getsemane, Oppstandelsen og Korsfestelsen. I nisjene på hver side av de to midtre feltene står fire apostler i hvert sitt felt, der Moses og Aron skiller seg ut som de største. I tillegg er St. Laurentius en av figurene. Dette er en ytterst sjelden fremstillingene av denne helgenen i norsk kirkekunst, og er meget spesiell, siden altertavlen er laget etter reformasjonen.

Døpefonten er et arbeide i klassisk stil, trolig fra tiden omkring 1800.

Skipet har vestgalleri som er utstyrt med et pipeorgel (kirkeorgel). Det første orgelet ble opprinnelig gitt i gave av prestefruen Anna Colbjørnsdatter omkring 1727. Det skal ha hatt sju stemmer og var ganske sikkert preget av sin barokke samtid. Det ble erstattet av et nytt tysk orgel i 1830. Det hadde opprinnelig fem stemmer og havnet i Tyristrand kirke etter at det ble erstattet av et nytt orgel, bygget av Anders Gulbrandsen Gomnæs i 1853.[15][16] Dette orgelet hadde opprinnelig åtte stemmer, men det ble tilført to nye stemmer under ombygningen av kirken i 1881–1882. Det ble også restaurert av Olsen & Jørgensen Orgelfabrik i Kristiania i 1913, da halvparten av stemmene skal ha blitt byttet ut. Dette ble i sin tur erstattet av et nytt orgel, bygget av J. H. Jørgensens orgelfabrikk, i 1956. I dette orgelet inngikk seks stemmer fra det gamle orgelet.

I tillegg til ovennevnte er det også bevart et stort krusifiks av tre, et røkelseskar og en dørring (ca. 18 cm i utvendig diameter), formet som to drager som biter mot festet og er sammenslyngede i halen, fra middelalderen. Disse gjenstandene oppbevares ved Oldsaksamlingen i Oslo.

Gravkammeret i krypten[rediger | rediger kilde]

Gravplate over Ramus-slekten

På nordveggen i våpenhuset i tårnfoten henger det ei gravplate til minne om Ramus-slekten. I krypten under sakristiet ble det på begynnelsen av 1700-tallet anlagt et gravkammer for familien Ramus, trolig etter at sønnen Daniels døde 1727. Han var også ordinert som prest og overtok embedet som sogneprest til Norderhov etter sin far.

I 1722 kjøpte Daniel Ramus (1684–1727) både Norderhov sognekirke og de tre annekskirkene i sognet (Haug, Lunder og Viker, med underliggende gårder, av kronen, som hadde kommet i alvorlig økonomisk nød etter den langvarige krigen mot svenskekongen Karl XII. For det betalte han 828 riksdaler og 77 skilling, mot lovnad om å holde kirkene i ordentlig stand.[17]

Gravkammeret

Når det så ble innredet et gravkammer i krypten under kirken, må man altså forstå at dette var for den som eide kirken. Etter sønnen Daniels død overtok nemlig enkefru Anna kirkene, og etter henne arvet datterdatteren det hele. Trolig ble sønnen Daniel og hans foreldre og søsken stedt til hvile i krypten, men i 1866 ble gravkammeret tømt for kister. Kun kistene etter det man mener er Anna Colbjørnsdatter og ektemannen Jonas Ramus fikk bli stående der, og der står de den fag i dag. Krypen var lenge åpen for publikum, men er nå stengt. I spesielle tilfeller kan folk få lov til å komme ned der og kikke på kistene, som etter restaureringen i 1881–1882 ble utstyrt med glasslokk. Under restaureringen i 1953–1956 ble imidlertid kistene også reparert og glasslokkene byttet ut med tette lokk, slik at man ikke lenger kan se de mumifiserte skikkelsene.[18]

I ettertid er det også reist tvil om disse skikkelsene faktisk er de personene man har trodd de var. Professor Per Holck[19] tok i 2002 initiativet, til en gang for alle å få fastslått om det er ekteparet Ramus eller ikke som ligger i krypten. En prosjektgruppe fra distriktet søkte derfor i 2003 om tillatelse til å ta DNA-prøver fra nålevende etterkommere av Anna Colbjørnsdatter for sammenligning med DNA-prøver fra krypten i Norderhov.

I sin konklusjon på de vitenskapelige undersøkelsene sier Holck[20] at, siden Annas linjer synes å stoppe på midten av 1900-tallet, kan man ikke gi en hundre prosent sikker identitet, om det da ikke siden skulle dukke opp etterkommere man ikke kjenner til nå. Likevel mener Holck at det var så mange kjente trekk ved levningnene i krypen, at han mener å kunne si at de er Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus. For Jonas Ramus' vedkommende stemmer også tannundersøkelsen med hans alder da han døde. En såkalt superimposisjon (digitaliserte bilder gjort delvis gjennomsiktige og ført over hverandre for sammenligning) av portrettbildet av Anna og et fra hennes antatte legeme i krypen stemmer også meget godt overens.

Kirkegården[rediger | rediger kilde]

Vestporten i steinmuren

Kirken har egen leggeplass (kirkegård) som er utvidet flere ganger, både østover og nordover. Rundt den gamle delen er det et steingjerde som har portaler mot vest og sør. Muren ble omfattende reparert i 1810, da det også ble opplyst at den var 118 favner og 1 alen lang (ca. 220 meter). Vestre og østre side utgjorde 31 favner og 1½ alen, mens nordre og søndre side var 27 favner og 2 alen lang.

På begynnelsen av 1800-tallet hadde kirkegården tre innganger. En i vest, en i sør og en mot nord. Man antar at alle var overbygget og forsynt med porter. Nordre port kan sees på tegninger av Johannes Flintoe, men ikke på Fr. Borgens maleri fra 1880. Man antar derfor at denne ble fjernet før den tid.

Gravkapellet fra 1967

I 1910–1912 ble det oppført en nytt gravkapell i mur nord for kirken, etter tegninger av arkitekt H. Berle. Kapellet var oktogonalt. Dette ble erstattet av nytt og større rektangulært gravkapell i 1967, også i mur. Det nye kapellet ble oppført like øst for kirken, etter tegninger av arkitekt Finn Bryn. Det har et maleri på fondveggen gjort av Bjarne Rise. Kapellet fikk også et orgel i gave av Follum Fabrikker.

Gravstein fra middelalderen

På kirkegården finnes det også en rekke gravminner fra tidligere tider. Det eldste minnet er en middelaldersk gravstein, antagelig fra en barnegrav, som nå står like innenfor vestportalen i våpenhuset i tårnfoten. Steinen er «husformet» og har markert sokkel langs veggene, der det er innrisset tre rundbuede portaler langs hver langside. På den ene kortveggen er det hugget ut en trekant i relief. Taket er sadltakformet og har fire rader med tydelig uthogde takspon. Gravsteinen er 64 cm lang, 26,5 cm bred og 24 cm høy. Typen er ellers kjent fra engelsk gravkunst.

Annet[rediger | rediger kilde]

Ved kirken er det registrert tre runeinskripsjoner, hvorav to med såkate yngre runer.[21]

  • Den ene har blitt oversatt som: «Sigurd ... skrev ...» (deler av inskripsjonen er tapt)
  • Den andre har blitt oversatt som: «Her hviler Pål Hallvardsson Vidihol»

Sistnevnte inskripsjon ble i sin tid oppdaget av Jonas Ramus på et gravminne, og han beskrev den som: «en lang flad Steen, paa Kanten staaer denne Skrift med RuneBogstaver: Her hviler Cal Halvars Son Vitiol». Stenen var imidlertid forsvunnet da fogd Ivar Wiel gjorde sin beskrivelse i 1743. Benevnelsen «Vidihol» er senere blitt tolket som «Viul», et sted langs med Randselva vest for Haugsbygd.

  • Den tredje inskripsjonen skal stå på en av klokkestolens bjelker, og iflg. Aslak Liestøl leses som «Thandberg».

Norderhov kirke er sognekirke i Norderhov og Ask kirkesogn og hovedkirke i Norderhov prestegjeld. Den var tidligere prostesete i Ringerike prosti, som ligger i Tunsberg bispedømme, men i tidligere tider også har ligget under både Hamar bispedømme og Oslo bispedømme. Etter kommunesammenslåingen i 1963/1964 ble imidlertid prosteembedet lagt til Hønefoss kirke.

Rett over veien i vest ligger også den gamle ærverdige prestegården, der de eldste delene av hovedhuset kan dateres tilbake mot slutten av 1500-tallet. I prestegården, som i dag er distriksmuseum[22] for Hole og Ringerike kommuner, kan man fortsatt besøke den sagnomsuste «Svenskestua», der Anna Colbjørnsdatter ifølge tradisjonen lurte svenskene kvelden før slaget på Norderhov natten til 29. mars i 1716, og beskue kulehullene i veggen etter trefningen.

Sogneprester til Norderhov[rediger | rediger kilde]

Etter reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Etter reformasjonen var ofte slik at katolske prester fortsatte en tid som sogneprester. Trolig konverterte også flere av dem.[trenger referanse] Så langt det har latt seg verifisere var den første lutherske sognepresten i Norderhov magister Peder Clemmetssønn, som fungerte der fra 1560. Listen av sogneprester, fra Clemmetssønn og opp til i dag, står på en tavle i kirken.

  • 2015 - nå Marie Lyngseth
  • 2006–2015 Bjørg Elisabet Oserud
  • 1991–2005 Jan Otto Myrseth, senere prost i Ringerike prosti, nå domprost i Bjørgvin
  • 1985–1990 Willi Andreas Petterson, senere prost i Ringerike prosti
  • 1970–1985 Hans Raustøl, senere prost i Ringerike prosti
  • 1956–1969 Hans Våge Gjeitanger
  • 1939–1956 Oluf Ludvig Jenssen, senere prost i Ringerike prosti
  • 1927–1938 Hans Wilhelm Dopp Smith, senere prost i Ringerike prosti
  • 1913–1926 Nils Fredrik Christian Bruun Skaar
  • 1890–1912 Michael Johann Færden, senere prost i Ringerike og Hallingdal prosti
  • 1872–1889 Thomas Conrad Hirsch, senere prost i Ringerike og Hallingdal prosti
  • 1862–1872 Brede Thurmann, senere prost i Ringerike og Hallingdal prosti
  • 1848–1862 Johan Lyder Brun
  • 1842–1848 Christian Martin Eckhoff
  • 1841–1842 Hans Riddervold
  • 1820–1841 Abraham Wilhelm Støren
  • 1793–1820 Jens Fime Borchgrevink
  • 1791–1793 Abraham Møller
  • 1764–1791 Balthazar Meizner Schnitler
  • 1742–1764 Peter Jespersen Nyrop
  • 1727–1742 Hans Rosing
  • 1717–1727 Daniel Ramus
  • 1690–1717 Jonas Ramus
  • 1659–1690 Olhe Jacobsønn Hafniensis
  • 1652–1659 Malte Christenssønn
  • 1625–1652 Villum (Wilhelm) Anderssønn
  • 1619–1624 Christen Hermandssønn
  • 1609–1619 Niels Knutssønn
  • 1603–1609 Halvor Erchssønn
  • 1594–1603 Anders Larssønn
  • 1570–1594 Hans Pedersønn
  • 1560–1570 Peder Clemmetssønn
  • 1551–1560 Christiern Nilsson[23]
  • ca. 1541–1551 Christopher Cloed[24]
  • 1539–ca. 1541 Christiern Hvid(t)[24]

Før reformasjonen[rediger | rediger kilde]

  • Christiern Hvid(t)[24] fungerte kanskje som sogneprest både under og like etter reformasjonen, men det er usikkert om han begynte alt i 1534 eller først noe senere.
  • Amund Ellingson, nevnes som sogneprest i Norderhov før han ble sogneprest på Gran i 1534[25] eller 1536.
  • Benth, nevnt i et diplom fra 1511[26]
  • Dag Trytreksson, nevnt i et diplom fra 1490[27]
  • Guttorm Ivarsson, nevnt i et diplom fra 1461[28]
  • Sira Gudbrand Åsulvsson, nevnt i to diplomer fra 1422 og 1428[29]
  • Sira Dyre Bårdsson, nevnt i flere diplomer fra 1366–1389[30]
  • Sira Torstein, nevnt i to diplom fra 1356[31]
  • Sira Øystein Håvardsson, i to diplomer fra 1345 og ett fra 1348[32]
  • Sira Ivar/Joar, nevnt som vikarprest i to diplomer fra 1342 og 1346[33]
  • Sira Jon, nevnt i to diplom fra 1342 og 1352[34]
  • Sira Nicolas, nevnt i 1298[24]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ekroll, Øystein, Med kleber og kalk 1997 s. 202
  2. ^ Årstallet fremkommer i flere nyere litterære og muntlige kilder, og har bl.a. blitt oppgitt av tidligere sogneprest i kirken, nå prost i Ringerike prosti, Jan Otto Myrseth.
  3. ^ Mag. art. Bernt C. Lange, «Veileder for Norderhov kirke», 1956
  4. ^ Anne Holtsmark
  5. ^ Sigrid og Håkon Christie, «Norges kirker – Buskerud», Bind 2, s. 179, 1986, ISBN 82-05-16315-4
  6. ^ Margit Harsson, «Stein – en storgård på Ringerike», s. 56–86, 2000, ISBN 82-995481-0-1
  7. ^ Sigrid og Håkon Christie, «Norges kirker – Buskerud», bind 2, s. 130, 1986, ISBN 82-05-16315-4
  8. ^ Årstallet 1581 og et buemerke er skåret inn i en bjelke, som ikke lenger har noen funksjon.
  9. ^ Årstallet 1622 og initialene CMS (Christopher Madssøn) er skåret inn i en bjelke i tårnet.
  10. ^ H. J. Hammer i 1934, tidligere rektor ved Ringerike høyere skole i Hønefoss og en av de som gjorde mest for opprettelsen av Ringerikes Museum i sin tid.
  11. ^ Sigrid og Håkon Christine sier 1954–1957 i boka «Norges kirker – Buskerud», bind 2, men dette er feil, i det prostens regnskaper bekrefter årstallene som fremgår her, ref. prostens egen artikkel om restaureringen, publisert i Heftet Ringerike årgang 1975.
  12. ^ Christian Christie, oppmåling og skisser fra 1865
  13. ^ Kirkeruinen på Stein viser dette, og man antar at Norderhov kirke var lik denne, basert på at de ellers har en nærmest idenstisk konstruksjonsteknikk.
  14. ^ Sigrid og Håkon Christie, «Norges kirker», Buskerud bind 3, 1993, side 145
  15. ^ Dateringen og navnet på orgelbyggeren er hentet fra en inskripsjon som står på baksiden av treplaten som dekker rommet over spillepulten. Dette ble avdekket ganske nylig, da orgelet ble satt sammen. I andre sammenhenger blir orgelet gjerne datert til 1861, men inskripsjonen indikerer altså at dette må bero på en misforståelse. Det støttes også av det faktum at orgelet ble flyttet til Tyristand kirke til åpningen der i 1857, og derfor må ha blitt byttet ut før 1861.
  16. ^ Andreas Gjerdi, «Ringerikes kirker», s. 34, 1973, daterer orgelet til 1861.
  17. ^ Per Otto Borgen, «Ringerike By- og Bygdeleksikon», 2000, s. 140, ISBN 82-91649-06-5
  18. ^ Prost Oluf L. Jenssen, «Hefetet Ringerike 1975», s. 10–12
  19. ^ Professor Per Holck, Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo
  20. ^ Professor Per Holck, publisert i Heftet Ringerike nr. 75, 2003, s. 46–64
  21. ^ Magnus Olsen, «Norges innskrifter med de yngre runer», bind II, side 6
  22. ^ Ringerikes Museum, distriktsmuseet for Ringeriksregionen, har tilhold i gamle Norderhov prestegård.
  23. ^ Herr Crestiernn Nielsonn ble i brev utstedt av sju svorne lagrettemenn i Norderhov gjeld (på Ringerike) 12. juli 1551 valgt til rett sogneprest i Norderhov kirke (DN XXI nr. 960)
  24. ^ a b c d Per Otto Borgen, «Ringerike by- og bygdeleksikon», s. 179, 2000, ISBN 82-91649-06-5
  25. ^ Hadeland bygdebok I, s. 288, sier 1534, men kildene er uklare på årstallet. Det er også indikasjoner på at han først begynte på Gran etter reformasjonen.
  26. ^ Diplom av 5. mai 1511 (DN XXI nr. 707)
  27. ^ Diplom av 20. april 1490 (DN XXI nr. 634)
  28. ^ Diplom av 26. oktober 1461 (DN VI nr. 558)
  29. ^ Diplom av 26. januar 1422 (DN III nr. 658) og 26. september 1428 (DN IV nr. 834)
  30. ^ Diplom av 22. juli 1366 (DN IV nr, 460), 4. april 1372 (DN V nr. 271), 16. mars 1389 (DN IV nr. 561)
  31. ^ Diplom av 6. februar 1356 (DN VI nr. 229) og 27. oktober 1356 (DN IV nr. 379)
  32. ^ To diplom av 18. april 1345 (DN IV nr. 291 og DN IV nr. 292) og ett av 29. mars 1348 (DN IV nr. 327)
  33. ^ Diplom av 23. mars 1342 (DN IV nr. 261) og 23. februar 1346 (DN IV nr. 297)
  34. ^ Diplom av 23. mars 1342 (DN IV nr. 261) og 13. november 1352 (DN IV nr. 360)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heftet Ringerike, årgangene 1927, 1933, 1936, 1939, 1940, 1946, 1967, 1975, 1992, 2003
  • Andreas Gjerdi, «Ringerikes kirker», et hefte utgitt 1973
  • Bernt C. Lange, «Norderhov kirke», en veileder utgitt i 1956
  • Sigrid og Håkon Christie, «Norges kirker – Buskerud», bind 2, s. 128–152, 1986, ISBN 82-05-16315-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]