Norderhov kirke

Norderhov kirke
«Ringeriksdomen» Foto: T. Bjørnstad, 2005
Område		Ringerike
Plassering		Norderhov
Bispedømme		Tunsberg bispedømme
Prosti		Ringerike prosti
Fellesråd		Ringerike kirkelige fellesråd
Sogn		Norderhov og Ask menighet
Byggeår		ca. 1170
Endringer		1881–1882 skipet forlenget og utvidet til korskirke, nytt kor og apsis, nye store vinduer. 1953–1956 restaurert og delvis tilbakeført.
Kirkegård		Ja, med steinmur med portaler og leggplass, utvidet flere ganger.
Arkitektur
Periode		Romansk (rundbuestil)
Arkitekt		1881–1882: N. S. D. Eckhoff 1953–1956: Finn Bryn
Teknikk		Murverk
Byggemateriale		Naturstein (lokal sandstein og kalkstein)
Tårn		Vesttårn med klokkestue og høy hjelm og spir med kule og 4 små sidetårn med spir.
Portal		Romanske rundbueportaler; vest- og sørportal i skipet, vestportal i tårnfoten. Vestportalen i skipet er en praktportal med frisøyler på hver side, med baser og terningkapitél.
Kor		Kor og romansk, apsidal avslutning.
Skip		Opprinnelig enskipet langkirke, nå korskirke
Kirkerommet
Prekestol		Barokk, ca. 1582 Utført av I Lagesøn. (restaurert 1953–1956)
Døpefont		Klassisisime, i tre utført av Ole Rødningen 1823
Alter		Barokk, utført av Johannes Larsen Skråstad, ca. 1682 (fargerestaurert 1953–1956).
Plasser		550
Diverse		Krusifiks fra 1200-tallet; klokke fra 1400-tallet; malte portretter av Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus, utført av J. Flintoe; maleri av Den tornekronede Kristus, utført av Eilif Peterssen.
Beliggenhet
Norderhov kirke 60°07′53″N 10°16′12″Ø
Norderhov kirke på Commons

Norderhov kirke, lokalt også kalt «Ringeriksdomen», er et automatisk fredet kulturminne og tilhører gruppen av norske bevarte middelalderkirker i stein. Kirken er reist med lokal sand- og kalkstein som ei romansk enskipet langkirke med vesttårn, trolig i cirka år 1170. Kirken ligger i nåværende Ringerike kommune i Buskerud. Kirken har vært hovedkirken på Ringerike siden den ble reist, og prostesete fram til Hønefoss kirke av praktiske årsaker overtok ansvaret for prosteembetet i Ringerike prosti 1990.

Frem til ombyggingen i 1881–1882 var både vesttårn, skip, kor og apside bevart, men i forbindelse med ombyggingen ble koret og apsiden revet. Skipet ble også utvidet med et tverrskip, slik at kirken nå framstår som korskirke. Av middelalderkirken er tårnet, deler av skipet, tårnets vestportal og skipets vest og sørportal bevart. I dag regner man med sitteplasser til cirka 550 besøkende. Adkomst dit går via Norderhovsveien og Norderhovsbakken.

Tvers over veien for kirken ligger Norderhov gamle prestegård, som nå er synonym med Ringerikes Museum. Både kirken og prestegården er kjent for sin nære tilknytning til prestefruen Anna Colbjørnsdatter (ca. 1667–1736), som sagnet sier skal ha lurt svenskene i forbindelse med det såkalte slaget på Norderhov i 1716. Hun var gift med historiker og sogneprest Jonas Ramus (1649–1718). Både hun og ektemannen hviler i krypten under kirken.

Datering og 850-årsjubileum

Det er vanlig å datere de eldste delene av kirken til cirka år 1170, men noen nøyer seg også med å si siste halvdel av 1100-tallet. Ringerike kirkelige fellesråd feirer imidlertid Norderhov kirkes 850-årsjubileum søndag 23. oktober 2022, med blant annet biskop Jan Otto Myrseth tilstede. Myrseth var sogneprest i Norderhov kirke i årene 1991–2005, og etter det var han prost i Ringerike prosti i perioden 2005–2011. At det ble i 2022 skyldes trolig utbruddet av covid-19-pandemien.

Historie og geografi

Norderhov kirke, før ombyggingen til korskirke i 1881–1882.

Foto: Henry Rosling/Riksantikvaren, udatert

Kirken ble anlagt på et tidligere hedensk hov, guden Njords hov, og har fått navn etter dette og urgården Norderhov (norrønt Niarðarhof), også skrevet som Njardarhof og Norderhoug med mer. Norderhov ble trolig krongods relativt tidlig.

Norderhov kirke har i historisk tid vært den mest betydningsfulle kirken på Ringerike. Det første vi hører om den i skriftlige kilder er fra 1297, da hertug Håkon Magnussøn kunngjør at krikene på Gran og Norderhov skal oppbevare normalvekter av stein (NgL III: 27; RN II 882), så bøndene ikke blir lurt til å skatte mer enn hva de egentlig skal. Ei tilsvarende samtidig kunngjøring om det samme er også kjent fra «Ullinshov» (som trolig er synonym med enten Ullensaker kirke eller Nes kirke) på Romerike (standa aa Vllinshofue a Raumariki), men slike standardvekter er ikke kjent fra andre kirker. Norderhov kirke nevnes ellers i en retterbot for Ringerike utstedt av hertug Håkon Magnussøn i 1298.

Det er også funnet belegg for å hevde at Norderhov ble eget kannikegjeld alt før 1350, noe som også understreker at kirken var hovedkirke og prostekirke. Det eldste belegget for dette er imidlertid et diplom fra 1402 (DN XXIII 69, 1402). Flere diplomer identifiserer også Norderhov som tingsted for hele Ringerike som landskap, det første datert i 1361 (DN XVI 22). Ringerike fikk også egen sysselmann i 1346 (DN IV 297).

At området der kirken ble anlagt har vært betydningsfullt, vitner også den store gravplassen Stavhella på Tanbergmoen om. Den ligger en knapp kilometer nord for kirken og inneholder et tjuetalls rundhauger som i hovedsak stammer fra jernalderen. Gravfeltet har aldri blitt skikkelig utredet. Det er også gjort en rekke mindre funn i nærområdene rundt kirken. Under kirken er det også gjort funn som tyder på minst ett tidligere byggverk der, kanskje både ei tidligere stolpegravd trekirke eller et enda tidligere hedensk gudehus eller en gildehall.

I et slags butt triangel mellom kirken og den forhistoriske gravplassen ligger også den tidligere storgården Tanberg. Gården var lendmannsgård på 1200-tallet og blir blant annet nevnt av Snorre Sturlasson i Heimskringla, som Tornberg. På denne gården har det også stått ei kirke, men det er uklart om det var ei lita stavkirke eller ei steinkirke. Kirken blir også nevnt i en kunngjøring av kong Håkon V Magnusson i 1304, da som et kapell Tanbergmennene hadde bygget seg til. Kirka var trolig uansett ei privat kirke, og ifølge kongen var det «hæghendis huus» svært forfallent, samtidig som han erklærer at alt inventar skulle legges til Mariakirken i Oslo. Man skal her huske på at Tanberg-ætten var kommet i konflikt med kongehuset på denne tiden. I 1743 nevner også fogd Ivar Wiel kirken, eller rettere sagt restene av den. Han sier: «... Paa Gaarden findes Grunden af en grundmuret Bygning i en temmelig Circumferance og mange stykker av Tag- og Mursten ...», hvilket skulle bety at han mente kirken måtte ha vært ei steinkirke.

Omkring tre kilometer sør for kirken ligger også den gamle «kongsgården» Stein, kjent som sete for Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre. Siden sete for Sigurd Syr, stefar til Hellig Olav og far til Harald Hardråde. Også på Stein har det stått ei mindre (privat) kirke, bygget over samme lest som Norderhov kirke, og ruinene etter denne står der fortsatt. Stein kirkeruin og Norderhov kirke dateres gjerne samtidig. De er også så like konstruksjonsmessig at mange eksperter mener de må være bygget av samme hånd (mester).

I 1817 dukket det opp en runestein på gården Hønen, like ved kirken. Steinen, som siden fikk navnet Hønensteinen, var trolig fra 1000-tallet, men den har dessverre siden forsvunnet. Den ble imidlertid avtegnet i 1823 av antikvar L. D. Klüwer før den forsvant noen år etter. Kunstneren Harald Vibe (1877–1965) skrev en artikkel om denne steinen, på side 30 i det lokalhistoriske tidsskriftet Heftet Ringerike i 1954.

Norderhov kirke, før restaureringen i 1953–1956.

Legg merke til de uforholdsmessig store og mange vinduene og den utradisjonelle dekoren rund vestportalen i vesttårnet. Dette ble for en stor del enten fjernet eller tilbakeført til mer normale størrelser og stilarter under restaureringen i 1953–1956.

• 
  Vestfasaden

  Foto: Mittet & Co.,
  1900–1950
• 
  Sørfasaden

  Foto: Anders Beer Wilse,
  1903
• 
  Sørfasaden

  Foto: Narve Skarpmoen,
  1910–1925
• 
  Sørfasaden

  Foto: Anders Beer Wilse,
  1937

Norderhov kirke, etter 2000.

• 
  Vestfasaden

  Foto: T. Bjørnstad, 2022
• 
  Nordfasaden

  Foto: T. Bjørnstad, 2022
• 
  Sørfasaden

  Foto: T. Bjørnstad, 2022
• 
  Oppussing til 850-årsjubileet i 2022

  Foto: Ssu, 2021

Kirkebygget

Historisk bakgrunn

Norderhov kirke tegnet i 1823. De opprinnelige usymmetrisk plasserte vinduene i skipet kommer tydelig til uttrykk.

Tegning: L.D. Klüwer, 1823

Kirken ble opprinnelig reist som langkirke av stein i cirka 1170. Nybyggingen av kirker på denne tiden hadde trolig sammenheng med opprettelsene av Nidaros erkebispedømme i 1152/1153 og Hamar bispedømme i 1153, som kirkene på Ringerike ble lagt inn under. Norderhov kirke var stor og skulle trolig være ei av de tre tridjungkirkeene (av norr. þriðjungkirkjur = tredingskirker) i Haðafylki, altså ei hovedkirke i en del av det geografiske området som dette fylket omfattet. Dette eksisterer det imidlertid ikke noe samtidig dokumentasjon for, som kan bekrefte dette i dag, men samtidig praksis fra andre fylker eller fylkeslignende områder bekrefter praksisen med tridjungkirker. At det ikke lenger finnes dokumentasjon på disse kirkene i Haðafylki kan ha sammenheng med både reformasjonen i Norge i 1536–1537 og den nordiske sjuårskrigen i 1567, da svenskene totalt ødela daværende Hamar domkirke.

Trolig var Nikolaikirken på Gran og Hoff kirke på Toten de to andre tridjungkirkene, og begge er trolig samtidige kirkebygg. Begge disse kirkene og Ringsaker kirke hører dessuten til den samme stiltradisjon som Norderhov, men sistnevnte er enskipet og har vesttårn, mens de tre andre har basilikalt skip og sentraltårn. Størrelsen og likheten med basilikaene har også gitt Norderhov kirke tilnavnet «Ringeriksdomen», noe også ringeriksdikteren Elling M. Solheim (1905–1971) kalte diktet sitt, som er tilegnet prost Oluf Ludvig Jenssen (1886–1975) i forbindelse med restaureringen av kirken i 1953–1956.. I så måte ble det også bygget en sommerresidens for Hamarbispen på Storøen gård på Storøya i Tyrifjorden, der rester etter klosterkjellere fortsatt finnes.

Grunnplan og kontraksjonen

Norderhov kirkes opprinnelige grunnplan.

Tegning: Christian Christie, 1865

En oppmåling av arkitekt Christian Christie (1832–1906) i 1865 viser det opprinnelig middelalderske grunnplanet til Norderhov kirke, som var cirka 31,9 meter lang. Tårnfoten har et utvendig grunnplan som måler 6,5 x 6,5 meter, mens skipet målte 16 x 11,3 meter, koret var kort og bredt og målte 5,4 x 9 meter, og apsiden målte 4 x 6,8 meter. Blant kirkene i det gamle Buskerud var opprinnelig bare Haug kirke i Øvre Eiker såvidt litt større. Skipets kor med apsidal avslutning var ikke like vanlig før cirka 100 år senere. Byggearbeidet bærer også preg av å være gjort av meget dyktige håndverkere, i det konstruksjonsarbeidet i kirken skiller seg klart fra andre kirker med en tilsvarende tidlig datering. Murarbeidene er nøyere utført enn vanlig var på den tiden.

Kirkebygget består av blågrå kalkstein og rødbrun sandstein som ble brutt lokalt. Det er nærliggende å tro at den karakteristiske rødbrune sandsteinen kanskje er hentet fra steinbruddet på Ulvøya i Steinsfjorden. Da må den være hentet vinterstid og bragt over isen med hest og slede. Også den blågrå kalksteinen kan være hentet fra området rundt Steinsfjorden. I skipet er murene omkring 1,4 meter tykke og i tårnet 1,6 meter. Dette er betydelig tynnere enn for de fleste andre bygdekirker som ble reist med stein på den tiden.

Steinmaterialet har god kløv og er murt som liggere. Kalkstein danner fundamentet i kirken, som over sokkelen for det meste er murt opp av sandstein i alle rette flater. Murflatene har lave skift med gjennomgående skiftegang. I bueåpninger og hjørnekonstruksjoner er det benyttet kalkstein (med innslag av sandstein). Buesteinene i vinduene har trolig opprinnelig vært fint tilhogget og har hatt lik høyde, men disse gikk tapt under ombyggingen i 1881–1882. En slik vindusform, med smyg både ute og inne, er ellers ikke kjent på Østlandet, annet enn fra middelalderkirkene i Råde og Rygge i Østfold, samt fra kirkeruinen på den gamle kongsgården Stein like ved. Trolig ble det også benyttet kalkstein i konstruksjonen av middelalderkorets apsidale avslutningen, men dette er tapt.

Utvendig er kirken hvitkalket og har saltak over både skipet, tverrskipet og koret, mens den apsidale avslutningen på koret har et kort halvtak som slutter rett av inn mot korveggen. Sakristiet på nordsiden av kirken har skråtak. Takene er belagt med rød dobbeltkrummet takstein.

• 
  Vestportalen i tårnfoten
• 
  Detaljer fra vestportalen
• 
  Sørportalen i skipet er opprinnelig, men ikke vinduene
• 
  Lydgluggene i klokkestua

Portalene

Alle portalene i kirken er enkle og har rundbuede portalrammer av hogget kalkstein. Murerarbeidene bærer preg av høy håndverksmessig kvalitet. Vestportalen i tårnfoten har doble jernbeslåtte dører som fører inn til et våpenhuset i tårnfoten, der vestportalen åpner seg inn mot skipet. Vestportalen i skipet, som på sin side åpner seg mot våpenhuset i tårnfoten, er en praktportal med frisøyler på hver side, med baser og terningkapitél. Vest i skipsveggen mot sør er det også en rundbuet sørportal med recess, men denne er ikke i bruk. Denne ble avdekket under restaureringsarbeider i 1953–1956 og ser ut til å være opprinnelig. Det opprinnelige koret hadde også rundbuet sørportal. Det er dessuten en portal mot vest i det «nyoppførte» søndre tverrskipet.

Det har også opprinnelig vært to vinduer i skipets sørvegg, men de som står der i dag er ikke opprinnelige. De forsvant under ombyggingen i 1881–1882, da de ble gjort mye større. Disse vinduene ble imidlertid fjernet igjen under restaureringen i 1953–1956, og forsøkt ført tilbake til en mer opprinnelig form.

Vesttårnet

Norderhov kirke har opprinnelig vesttårn, men det høye spiret er mer usikkert.

Foto: T. Bjørnstad, 2022.

Norderhovfløyen tidfestes til cirka år 1300 og satt trolig på kirkespiret.

Foto: Kulturhistorisk museum, UiO, 2016

Vesttåret er opprinnelig og har høyt spir og fire mindre sidespir plassert i hvert sitt hjørne av tårnhjelmen. Tårnet er cirka 19,6 meter høyt, men om det hadde spir opprinnelig er usikkert i dag. Tårnfoten har et grunnplan på cirka 6,5 x 6,5 meter. Både spiret og sidespirene ble beslått med plater av kobber under ombyggingen i 1881–1882. Tårnfoten er kvadratisk, og fra våpenhuset i tårnfoten går det en smal trapp opp til klokkestua, der kirkeklokkene henger. Klokkestua er utrustet med fire par med buede lydglugger, ett par i hver himmelretning.

Det har blitt antydet at vesttårnet kan ha blitt oppført først på 1300-tallet, samtidig som skipet kan ha blitt forlenget mot vest, men dette har det aldri blitt ført beviser for. Både Christie & Christie (1986) og Ekroll (1997, 2004) mener at det er opprinnelig, og murerarbeidene i tårn og skip er da også nærmest identiske.

I tårnes andre etasje er det murt en stor bueportal (2,1 m bred og 3,4 m høy) inn til vestgalleriet i skipet, noe som peker mot en symbolsk funksjon utover det som var vanlig på bygdene. Det styrker teorien om at Norderhov kirke var ei tridjungkirke, ei kirke som tilhørte myndighetene og derfor ble besøkt av personer som ikke menget seg med allmuen. Dette kan ha vært både kongelige og geistlige.

Tårnhjelmen, som har et oktogonalt spir omkranset av fire små tårn med spir, ble trolig først gjort i 1581 eller, mer sannsynlig, i 1622, da den den øvre delen av tårnet enten ble ombygd eller nyoppført. Samtidig med endringene av tårnet i 1622 er det også framsatt en teori om at vindfløyen (også kalt skipsfløy), nå kjent som Norderhovfløyen og Hallvardsmerket (datert til omkring år 1300), ble fjernet fra kirken og anbragt på prestegården, nå Ringerikes Museum, der originalen fortsatt oppbevares.

I tårnet, som har fire par med rundbueglugger, henger det tre kirkeklokker, hvorav den ene var spesielt gammel og har følgende inskripsjon på latin: ME DEDIT ECCE NORDF SIGVARDUS AMORE QVI MANET HAMARIE PSUL VIRTUTIS HONORE. Oversatt til norsk skulle det bli omtrent slik: Meg skjenket Sigurd til Norderhovs kirke av kjærlighet, han lever som biskop på Hamar, aktet som en bra mann. Sigurd var biskop på Hamar i årene 1381–1419, noe som kan passe med teorien om at vesttårnet eller deler av det ble bygget eller restaurert på 1300-tallet, og da kanskje i løpet 1380- eller 1390-årene. I 2006 sprakk denne klokken, og den ble flyttet til en støpul ved Ringerike Museum, rett over veien for kirken. Den andre av klokkene ble omstøpt i 1777 av E. Røning i Christiania. Den tredje av klokkene, som også er den minste av dem, ble laget av M. C. Trochell i København og ble omstøpt i 1767 og 1881.

På spiret over vesttårnet henger det ei kule nær toppen. Der skulle ifølge sagnet presten Daniel Ramus ha etterlatt et brev til sine etterkommere, som blant skulle inneholder opplysninger om da han kjøpte kirken av danskekongen, de byggearbeider som ble utført på kirken under ham, og mer generelle opplysninger om slekten hans. Denne kulen ble åpnet under en restaurering i 1834, og der fant man hva sagnet sa. Nytt tak på spiret ble lagt i årene 1722–1727 og var gjort av byggmester Hans Olsen Haug. Samtidig nevner han også en inskripsjon han fant, på en bjelke over kirkeklokkene. Der sto det, med gammel skrivemåte: Anno 1622. Christofer Mas-søn vor mester for dete toren.

Nyere restaureringer

Gravkapellet fra 1967

Foto: T. Bjørnstad, 2006

Gravkammeret under sakristiet ble innredet på første halvdel av 1700-tallet, for familien Jonas Ramus. Kirken ble renovert i 1771, 1796 og 1809–1810. Skipet ble utvidet mot øst og fikk nye større vinduer og nytt lavere tak, korsarmer og nytt kor med apsidal avslutning og to sakristier (et for presten og et for dåpsbarn) i 1881–1882. Samtidig ble tårnspiret tekket med kobberplater og kirken ble restaurert innvendig. Et nytt gravkapell ble oppført på kirkens nordside i 1910–1912.

Kirken ble restaurert på nytt i 1926 og 1953–1956. Under sistnevnte restaurering ble noen av endringen fra 1881 til 1882 ført tilbake til sin opprinnelige form, blant annet vinduene og taket. Gravkapellet fra 1910 til 1912 ble også erstattet med et nytt i 1967.

Interiøret og inventaret

Prekestolen, gjort av «I Lagesøn» i 1582.

Altertavlen fra 1682, gjort av Johannes Skraastad fra Vang.

Foto: T. Bjørnstad, 2007

Interiøret i Norderhov kirke er svært nøkternt. Innvendig er kirken hvitkalket og har langbenker av tre i både langskip og tverrskip. Medregnet galleriet er det cirka 550 sitteplasser etter dagens standard. Koret har tønnehvelvet tak, mens apsiden bak er kuppelhvelvet og danner en halvkuppel. På nordveggen i skipet henger blant annet to oljeportretter av Anna Colbjørnsdatter (ca. 1667–1736) og ektemannen Jonas Ramus (1649–1718), som var historiker og ble tildelt embetet som sogneprest til Norderhov i 1690.

Prekestolen i Norderhov kirke har himling (gjort i moderne tid) og er fra 1582. Den regnes som en av Norges eldste bevarte prekestoler. Den ble opprinnelig fjernet som «verdiløst skrap» under restaureringen og ombyggingen av kirken i 1881–1882, men den ble restaurert og satt på plass igjen under restaureringen av kirken i 1953–1956. Rundt på stolen står det flere inskripsjoner på latin, blant annet en i toppen og en langs midten. Den langs midtlisten lyder slik: «Factus est hic suggestus superint DM Johannes Nicolai præp. d. Nicolao Cervino Johanne Pet Qver. Past. 1582.» Dette kan oversettes slik: Gjort da Jens Nielssøn var biskop, Rasmus Hjort var prost og Hans Pedersen var sogneprest. 1582. Nederst på prekestolen står også inskripsjonen «I Lagesøn», som må være referanse til den som gjorde prekestolen, uten at noen i dag vet hvem han var. Tilsvarende prekestoler finnes også i Tingelstad kirke på Gran og Skedsmo kirke på Lillestrøm. Jens Nielssøn (1538–1600) og Rasmus Hjort (1525–1604) var forøvrig svogere, gift med døtrene til superintendent (biskop) Frants Berg (1504–1591) som Jens Nielssøn etterfulgt som superintendent (biskop) i 1580.

Alteret er fra 1956 og er murt av store kvadre. Alterplaten er av marmor og skal ha tilhørt det middelalderske alteret som ble fjernet i 1881. Platen har vært benyttet som dørhelle og var blitt avslått et hjørne.

Altertavlen er barokk og antagelig skåret av Johannes Lauritsen Skraastad (1648–1700) fra Vang i Hedmark i cirka 1682. Den er i to etasjer med malerier av Korsfestelsen og Oppstandelsen i storfeltene. Bildemotivene på fotstykket og toppstykket er Getsemane og Himmelfarten. Nedre del av tavlen har figurer av Moses og Aron i nisjene nærmest hovedfeltet. På vingestykkene står Johannes med kalk og en apostel uten attributt til høyre. I det øvre feltet står Simon og Bartolomeus i nisjene, flankert av en apostel uten attributt og Laurentius med rist. Foran søylene står Philip med lanse, Andreas med kors, Matteus, og ytterst evangelisten Johannes med en ørn. På toppen står Peter til venstre og deretter evangelistene Lukas, Markus og Matteus, samt Jakob den yngre. Ytterst til høyre står en apostel uten attributt. Tavlen er kronet av Salvator Mundi, verdens frelser.

Døpefonten er et arbeide i klassisk stil, utført i tre av snekker Ole Rødningen i 1823. Døpefonten har 4-kantet postamentform med fylling i sidene og profilert fotlist, samt profilert belistning under dekkplaten. Rund list for dåpsfatet. Døpefonten ble malt av Jørgen Erichsen samme året: Grå marmorering. Staffering i gull og grønt. På hver side en stor girlande i grønt. Innvendig er den malt med sort. Høyden er 77 cm og dekkplaten måler 56 x 56 cm.

Skipet har vestgalleri som med årene ble utrustet med et pipeorgel (kirkeorgel). Det første orgelet ble opprinnelig gitt i gave av prestefruen Anna Colbjørnsdatter omkring 1727. Det skal ha hatt sju stemmer og var ganske sikkert preget av sin barokke samtid. Det ble erstattet av et nytt tysk orgel i 1830. Det hadde opprinnelig fem stemmer og havnet i Tyristrand kirke etter at det ble erstattet av et nytt orgel, bygget av Anders Gulbrandsen Gomnæs i 1853. Gomnæs-orgelet hadde opprinnelig åtte stemmer, men det ble tilført to nye stemmer under ombygningen av kirken i 1881–1882. Det ble også restaurert av Olsen & Jørgensen Orgelfabrik i Kristiania i 1913, da halvparten av stemmene skal ha blitt byttet ut med nye. Gomnæs-orgelet ble i sin tur erstattet av et nytt orgel, bygget av J. H. Jørgensens orgelfabrikk i 1956. I dette orgelet inngikk seks stemmer fra det gamle orgelet.

I tillegg til ovennevnte er det også bevart et stort krusifiks av tre, et røkelseskar og en dørring (ca. 18 cm i utvendig diameter), formet som to drager som biter mot festet og er sammenslyngede i halen, fra middelalderen. Disse gjenstandene oppbevares ved Oldsaksamlingen i Oslo.

Interiørbilder.

• 
  Gomnæsorgelet fra 1853, står på loftet i prestegården
• 
  Jørgensen-orglet fra 1956
• 
  Orgelpulten til Jørgensen-orglet

Gravkammeret i krypten

Gravkammeret i krypten, med de balsamerte likene av prestefrua Anna Colbjørnsdatter og historiker og sogneprest Jonas Ramus

Minneplate over familien Ramus.

På nordveggen i våpenhuset i tårnfoten henger det ei gravplate til minne om Ramus-slekten. I krypten under sakristiet ble det på begynnelsen av 1700-tallet anlagt et gravkammer for familien Ramus, trolig etter at sønnen Daniel Ramus døde 1727. Han var også ordinert som prest og overtok embetet som sogneprest til Norderhov etter sin far.

I 1722 kjøpte Daniel Ramus (1684–1727) både Norderhov sognekirke og de tre annekskirkene i sognet (Haug, Lunder og Viker, med underliggende gårder, av kronen, som hadde kommet i alvorlig økonomisk nød etter den langvarige krigen mot svenskekongen Karl XII. For det betalte han 828 riksdaler og 77 skilling, mot lovnad om å holde kirkene i ordentlig stand.

Når det så ble innredet et gravkammer i krypten under kirken, må man altså forstå at dette var for den som eide kirken. Etter sønnen Daniels død overtok nemlig enkefru Anna kirkene, og etter henne arvet datterdatteren det hele. Trolig ble sønnen Daniel og hans foreldre og søsken stedt til hvile i krypten, men i 1866 ble gravkammeret tømt for kister. Kun kistene etter det man mener er Anna Colbjørnsdatter og ektemannen Jonas Ramus fikk bli stående der, og der står de den fag i dag. Krypen var lenge åpen for publikum, men er nå stengt. I spesielle tilfeller kan folk få lov til å komme ned der og kikke på kistene, som etter restaureringen i 1881–1882 ble utstyrt med glasslokk. Under restaureringen i 1953–1956 ble imidlertid kistene også reparert og glasslokkene byttet ut med tette lokk, slik at man ikke lenger kan se de mumifiserte skikkelsene.

I ettertid er det også reist tvil om disse skikkelsene faktisk er de personene man har trodd de var. Professor Per Holck tok i 2002 initiativet, til en gang for alle å få fastslått om det er ekteparet Ramus eller ikke som ligger i krypten. En prosjektgruppe fra distriktet søkte derfor i 2003 om tillatelse til å ta DNA-prøver fra nålevende etterkommere av Anna Colbjørnsdatter for sammenligning med DNA-prøver fra krypten i Norderhov.

I sin konklusjon på de vitenskapelige undersøkelsene sier Holck at, siden Annas linjer synes å stoppe på midten av 1900-tallet, kan man ikke gi en hundre prosent sikker identitet, om det da ikke siden skulle dukke opp etterkommere man ikke kjenner til nå. Likevel mener Holck at det var så mange kjente trekk ved levningnene i krypen, at han mener å kunne si at de er Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus. For Jonas Ramus' vedkommende stemmer også tannundersøkelsen med hans alder da han døde. En såkalt superimposisjon (digitaliserte bilder gjort delvis gjennomsiktige og ført over hverandre for sammenligning) av portrettbildet av Anna og et fra hennes antatte legeme i krypen stemmer også meget godt overens.

Kirkegården

Kirkegårdsportalen i vest

Kirkegården er fra middelalderen og har egen leggplass som er utvidet flere ganger, både østover og nordover. Rundt den gamle delen er det et steingjerde som har portaler mot vest og sør. Kirkegårdsmuren ble omfattende reparert i 1810, da det også ble opplyst at den var 118 favner og 1 alen lang (cirka 220 meter). Vestre og østre side utgjorde 31 favner og 1½ alen lang, mens nordre og søndre side var 27 favner og 2 alen lang.

På begynnelsen av 1800-tallet hadde kirkegården tre innganger. En i vest, en i sør og en mot nord. Man antar at alle var overbygget og forsynt med porter. Nordre port kan sees på tegninger av Johannes Flintoe, men ikke på Fr. Borgens maleri fra 1880. Man antar derfor at denne ble fjernet før den tid.

I 1910–1912 ble det oppført en nytt gravkapell i mur nord for kirken, etter tegninger av arkitekt H. Berle. Kapellet var oktogonalt. Dette ble erstattet av nytt og større rektangulært gravkapell i 1967, også i mur. Det nye kapellet ble oppført like øst for kirken, etter tegninger av arkitekt Finn Bryn. Det har et maleri på fondveggen gjort av Bjarne Rise. Kapellet fikk også et orgel i gave av Follum Fabrikker.

På kirkegården finnes det også en rekke gravminner fra tidligere tider. Det eldste minnet er en middelaldersk gravstein, antagelig fra en barnegrav, som nå står like innenfor vestportalen i våpenhuset i tårnfoten. Steinen er «husformet» og har markert sokkel langs veggene, der det er innrisset tre rundbuede portaler langs hver langside. På den ene kortveggen er det hugget ut en trekant i relief. Taket er sadltakformet og har fire rader med tydelig uthogde takspon. Gravsteinen er 64 cm lang, 26,5 cm bred og 24 cm høy. Typen er ellers kjent fra engelsk gravkunst.

Detaljer fra kirkegården

• 
  Valgkirkemerket på den vestre kirkegårdsportalen
• 
  Tårnfoten og den vestre kirkegårdsportalen
• 
  Den søndre kirkegårdsportalen
• 
  Kirkegårdsmurene er av stein
• 
  Gravstein fra middelalderen

Annet

Utsyn mot Norderhov kirke fra gravfeltet på Stavhella, med Tyrifjorden og Finnemarka i bakgrunnen

Ved kirken er det registrert tre runeinskripsjoner, hvorav to med såkate yngre runer.

• Den ene har blitt oversatt som: «Sigurd ... skrev ...» (deler av inskripsjonen er tapt)
• Den andre har blitt oversatt som: «Her hviler Pål Hallvardsson Vidihol»

Sistnevnte inskripsjon ble i sin tid oppdaget av Jonas Ramus på et gravminne, og han beskrev den som: «en lang flad Steen, paa Kanten staaer denne Skrift med RuneBogstaver: Her hviler Cal Halvars Son Vitiol». Stenen var imidlertid forsvunnet da fogd Ivar Wiel gjorde sin beskrivelse i 1743. Benevnelsen «Vidihol» er senere blitt tolket som «Viul», et sted langs med Randselva vest for Haugsbygd.

• Den tredje inskripsjonen skal stå på en av klokkestolens bjelker, og iflg. Aslak Liestøl leses som «Thandberg».

Norderhov kirke er sognekirke i Norderhov og Ask kirkesogn og var hovedkirke i Norderhov prestegjeld, inntil prestegjeldene ble faset ut i Norge rundt 2004. I årene 1345–1384 var prestegjeldet kannikegjeld. Den var tidligere prostesete i Ringerike prosti, som ligger i Tunsberg bispedømme, men i tidligere tider også har ligget under både Hamar bispedømme og Oslo bispedømme. Etter kommunesammenslåingen i 1963/1964 ble imidlertid prosteembedet lagt til Hønefoss kirke.

Rett over veien i vest ligger også den gamle ærverdige prestegården, der de eldste delene av hovedhuset kan dateres tilbake mot slutten av 1500-tallet. I prestegården, som i dag er distriksmuseum for Hole og Ringerike kommuner, kan man fortsatt besøke den sagnomsuste «Svenskestua», der Anna Colbjørnsdatter ifølge tradisjonen lurte svenskene kvelden før slaget på Norderhov natten til 29. mars i 1716, og beskue kulehullene i veggen etter trefningen.

Sogneprester til Norderhov

Det norske riket kollapset i årene 1502–1537 og ble etter reformasjonen et lydrike under Danmark. Vi fikk den protestantiske læren trædd nedover ørene på oss av danskekongen, Christian 3.. Etter reformasjonen fortsatte imidlertid flere katolske prester i en tid som sogneprester. Så langt det har latt seg verifisere var den første lutherske sognepresten i Norderhov magister Peder Clemmetssønn, som virket der fra 1560. Listen av sogneprester, fra Clemmetssønn og opp til i dag, er å finne på en tavle i Norderhov kirke.

Etter reformasjonen

Jan Otto Myrseth var prest i Norderhov kirke, prost i Ringerike prosti, domprost i Bjørgvin bispedømme, og ble 6. juni 2018 valgt til ny biskop i Tunsberg bispedømme av Kirkerådet.

I Norge pågikk motreformasjonen i perioden 1575–1622, som på skandinavisk nivå ble ledet av Laurids Nielsen (1538–1622) fra Tønsberg, populært kalt Klosterlasse, men ofte referert til som Laurentius Nicolai Norvegus. Han virket i Danmark og Sverige, men kom aldri tilbake til Norge etter sine studier i Europa. Det var stor uvilje i befolkningen mot den nye lutherske læren, og en katolsk undergrunnskirke av både lekfolk og prester fantes her i mange år. Prestene fikk fortsette med sine katolske messer til et generasjonsskifte kom i 1550-åra, men da ble lutherdommen tvunget hardhendt gjennom. Det er bevart få kilder, men de som er bevart, røper en kompromissløs tvang for å gjennomføre reformasjonen. Noen prester konverterte, men mange fortsatte også sine katolske ritualer i skjul.

• 2015–d.d. Marie Lyngseth
• 2006–2015 Bjørg Elisabet Oserud
• 1991–2005 Jan Otto Myrseth, senere prost i Ringerike prosti, deretter domprost i Bjørgvin bispedømme, fra 23/9/2018 biskop i Tunsberg bispedømme
• 1985–1990 Willi Andreas Petterson, senere prost i Ringerike prosti
• 1970–1985 Hans Raustøl, senere prost i Ringerike prosti
• 1956–1969 Hans Våge Gjeitanger
• 1939–1956 Oluf Ludvig Jenssen, senere prost i Ringerike prosti
• 1927–1938 Hans Wilhelm Dopp Smith, senere prost i Ringerike prosti
• 1913–1926 Nils Fredrik Christian Bruun Skaar, senere prost i Ringerike prosti
• 1890–1912 Michael Johan Færden, senere prost i Ringerike og Hallingdal prosti
• 1872–1889 Thomas Conrad Hirsch, senere prost i Ringerike og Hallingdal prosti
• 1862–1872 Brede Thurmann, senere prost i Ringerike og Hallingdal prosti
• 1848–1862 Johan Lyder Brun
• 1842–1848 Christian Martin Eckhoff
• 1841–1842 Hans Riddervold (biskop i Nidaros fra 1843)
• 1820–1841 Abraham Wilhelm Støren
• 1793–1820 Jens Finne Borchgrevink
• 1791–1793 Abraham Møller
• 1764–1791 Balthazar Meizner Schnitler
• 1742–1764 Peter Jespersen Nyrop
• 1727–1742 Hans Rosing
• 1717–1727 Daniel Ramus
• 1690–1717 Jonas Ramus
• 1659–1690 Olhe Jacobsønn Hafniensis (fogd Wiel skriver Otte Jakobsen Hamiensis)
• 1652–1659 Malte Christenssen
• 1625–1652 Willom Anderssønn
• 1619–1624 Christen Hermandssønn
• 1609–1619 Niels Knutssøn
• 1603–1609 Halvor Erchssøn
• 1594–1603 Anders Larssen
• 1570–1594 Hans Pedersen
• 1560–1570 Peder Clemmetssen
• 1551–1560 Christiern Nilsson
• ca. 1541–1551 Christopher Cloed
• 1539–ca. 1541 Christiern Hvid(t)

Før reformasjonen

• Christiern Hvid(t) fungerte kanskje som sogneprest både under og like etter reformasjonen, men det er usikkert om han begynte alt i 1534, 1536 eller først noe senere.
• Amund Ellingson, nevnes som sogneprest i Norderhov før han ble flyttet til Gran i 1534, der han etter reformasjonen ble prost i Hadeland, Ringerike og Toten prosti. eller 1536.
• Benth, nevnt i et diplom fra 1511
• Dag Trytreksson, nevnt i et diplom fra 1490
• Guttorm Ivarsson, nevnt i et diplom fra 1461
• Sira Gudbrand Åsulvsson, nevnt i to diplomer fra 1422 og 1428
• Torald Gudbrandsson, nevnt som prest i Norderhov i et diplom datert Norderhov 25. mai 1420, DN XXI nr 723
• Gudbrand Åsulvsson, nevnt som prest i Norderhov i et diplom datert Norderhov 15. mai 1402, DN XXI nr 723
• Sira Dyre Bårdsson, nevnt i flere diplomer fra 1366–1389
• Sira Torstein, nevnt i to diplom fra 1356
• Sira Øystein Håvardsson, i to diplomer fra 1345 og ett fra 1348
• Sira Ivar, nevnt som vikarprest i to diplomer fra 1342 og 1346
• Sira Jon, nevnt i to diplom fra 1342 og 1352
• Sira Nicolas, nevnt i 1298

Litteratur

• Heftet Ringerike, årgangene 1927, 1933, 1936, 1939, 1940, 1946, 1967, 1975, 1992, 2003
• Andreas Gjerdi, «Ringerikes kirker», et hefte utgitt 1973
• Bernt C. Lange, «Norderhov kirke», en veileder utgitt i 1956
• Sigrid og Håkon Christie, «Norges kirker – Buskerud», bind 2, s. 128–152, 1986, ISBN 82-05-16315-4

Eksterne lenker

• (en) Norderhov kirke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Sigrid Marie Christie, Håkon Christie. Norderhov kirke i Norges Kirker utgitt av NIKU og KA
• (de) Kirker i Norge (Kirchen in Norwegen)
• (no) «Norderhov kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.