Ikon (kristendom)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Italiensk bysantinsk ikon fra 1200-tallet.
Guds mor fra Vladimir er et bysantinsk ikonmaleri fra 1130-tallet og en russisk nasjonalhelligdom. Jomfru Maria som Jesu mor spiller en viktig rolle i kristen teologi. Tittelen theotokos («gudeføderske») i ortodoks liturgi er oversatt til latin som Dei Genetrix. Ikonet hevdes å være malt av evangelisten Lukas på en planke fra bordet der Jesus og hans foreldre spiste. I 1131 ble ikonet sendt fra Konstantinopel til Russland. Til Moskva kom det i 1395, der det samme år skal ha avverget Tamerlanes invasjon.[1]

Et ikon, av gresk eikonbilde»), er i kristendommen et maleri med religiøst motiv, vanligvis utført på en treplate. Ikoner er tradisjonsbundne og har en kristen ikonografi.

I Den ortodokse kirke spiller ikonet en svært viktig rolle som forkynnelse av Guds ord i form, farge og skjønnhet. Ikonene fremstiller Jesus Kristus, jomfru Maria, helgener og ulike hendelser beskrevet i Bibelen.

Ikonene er «lysende» bilder, ofte malt med gull, fordi de angivelig «reflekterer den himmelske virkeligheten». De kan forstås som «vinduer» til den guddommelige verden, og har derfor en rituell funksjon i ortodoks kult.

Helgenbilder i vestlig kirkekunst omtales av og til også som ikoner, men flere anser at dette i kultisk og teologisk forstand er en uheldig ordbruk. Klarest blir det å reservere ordet «ikon» til betegnelse på avbildninger som dyrkes i de østlige kirker.

Historie[rediger | rediger kilde]

Konsilet i Trullo i 680 forbød symbolske fremstillinger av Kristus, f.eks som et lam. Billedforbudet i 2. Mosebok ble tilsidesatt på bakgrunn av det faktum at Kristus hadde åpenbart seg i menneskeskikkelse. Kirkemøtet i Nikea i 787 vedtok at ikoner innehar en positiv plass i kirkens liv ved å tjene en pedagogisk funksjon. Ikonene fortjener «relativ heder» (proskynesis), da de bare er avbildninger av det guddommeliges åpenbaring, og ikke av det guddommelige i seg selv, som skal ha «absolutt heder» (latreia). Det var dermed ikke snakk om «avgudsdyrkelse», der avbildningen gjøres identisk med det avbildete.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Feiring av Vladimir-ikonet
  2. ^ Fader Johannes: «Den bysantinske teologi», Gresk åndsliv (s. 125), forlaget Tanum-Norli, Oslo 1983, ISBN 82-518-1805-2

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Danbolt, Gunnar; «Det kristne bildet, Tre faser i utviklingen av den kristne kirkeutsmykning» i Eggen og Hognestad (red)Tempel og Katedral-Kunst og arkitektur som gudstroens speilbilde, Trondheim 2000, ISBN 82-519-1572-4
  • Demus, Otto; Byzantine Mosaic Decoration, Aspects of monumental art in Byzantinum, London 1948, Reprint 1993 ISBN 0-89241-018-3
  • Hellemo, Geir; Guds Billedbok, Oslo 1999, ISBN 82-530-2034-1
  • Nes, Solrunn; Mysteriets formspråk, Bergen 2000, ISBN 82-419-0266-2
  • Tollefsen, Torstein; Teologi i farger. Ikoner i Norge, Verbum, Oslo 2001

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]