Hopp til innhold

Festspillene i Bergen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Festspilldikter»)
Festspillene i Bergen
StedNorges flaggBergen, Norge
Tidspunktslutten av mai til begynnelsen av juni
2025: 21. mai–4. juni
2026: 27. mai–10. juni
2027: 26. mai–9. juni
Grunnlegger(e)Frank Meidell Falch
Grunnlagt1952
TypeFestival, ideell organisasjon[1]
Genremusikk, opera, teater, dans og billedkunst
Nettstedwww.fib.no

Festspillene i Bergen er en musikk- og teaterfestival som blir arrangert i Bergen i slutten av mai og begynnelsen av juni hvert år. Festivalen er flaggskipet blant Nordens festivaler for musikk og scenekunst og rommer en mengde arrangementer innenfor musikk, teater, dans og billedkunst på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå. Det holdes konserter blant annet i Grieghallen og Håkonshallen, i de fire komponisthjemmene på Siljustøl, Troldhaugen, Lysøen og Valestrand, samt i en rekke av byens kirker og på gater og torg. De første festspillene ble arrangert i 1953.

Troldhaugen, huset til Edvard Grieg.
Foto: Andreas Sandberg

Organisasjon og arrangementer

[rediger | rediger kilde]

Festspillene i Bergen er organisert som en stiftelse, og støttes av en rekke sponsorer og av det offentlige, det vil si den norske staten, Norsk kulturråd, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune. Stiftelsen er under kong Haralds høye beskyttelse.

Festspillprogrammet omfatter rundt 300 enkeltarrangementer fordelt over 15 dager.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Tilbake i 1929 ble det opptatt drøftinger om en «Grieg-uke» i Bergen sommeren 1931, men den økonomiske krisen medførte at planen gikk i stå. Den gang tenkte man seg et nordisk festspill som skulle ambulere mellom Bergen, Oslo, København, Stockholm og Helsinki. I oktober 1950 ble drøftingene gjenopptatt av et oppnevnt utvalg.[2]

Festspillene i Bergen ble første gang arrangert i 1953. Sangerinnen Fanny Elsta[3] som fikk ideen, var inspirert av Edvard Griegs Musikkfesten i Bergen i 1898. De første festspill ble åpnet i 1953 av kong Haakon. Artister som dirigent Leopold Stokowski, operasangerinnen Kirsten Flagstad og skuespiller Per Aabel sto på programmet.[4] Kongen avslo å stille da han fikk vite at Kirsten Flagstad var invitert som solist. Han begrunnet dette med at hun reiste hjem til sin familie i Norge i 1941, da landet var under tysk okkupasjon. Kongen sa seg først villig til å komme etter at det ble avtalt at Flagstad først ankom festspillene etter at han var reist. Dette var eneste gangen hun deltok.[5]

På Bergenhus var det en stor folkefest med det beste som fantes av norsk folkekunst. «Bergensernes ærgjerrighet har feiret en vakker triumf ... Bergen har alle sjanser til å vokse seg frem til en festspillby av virkelig internasjonalt format», skrev Aftenposten, og Nationen kalte festspillene «en strålende suksess».[6][7][8]

På 1960-tallet ble det inngått en rekke kulturavtaler mellom land i Europa for å fremme samarbeid etter andre verdenskrig. Det gjorde det økonomisk mulig å hente inn store orkestre til festspillene. Utenriksdepartementet ble en viktig samarbeidspartner, og 1960-tallet ble de store orkestergjestespills tiår. Fra Sovjetunionen kom Leningradsymfonikerne i 1961, og senere fulgte blant andre BBC Symphony Orchestra, Hallé-orkesteret, Cleveland-, Philadelphia-, Moskva- og Berlinfilharmonien, sistnevnte med Herbert von Karajan i spissen.[9]

På 1970-tallet ble det endringer i både programprofil og arenatilbud. Jazz- og visekonserter og barneteater kom inn i programmet, og det ble eksperimentert mer innenfor både musikk, teater og dans. I denne perioden opptrådte blant annet Karlheinz Stockhausen, Arne Nordheim, Luciano Berio og Gisela May. I 1974 åpnet Lysøen,[10] og i 1978 sto Grieghallen endelig ferdig.[11] Med den fikk festspillene, Bergen Filharmoniske Orkester og byen en ny identitet.

Grieghallen.
Foto: Nina Aldin Thune

Diskusjonen om Edvard Griegs «forbudte» symfoni innledet 1980-tallet. Grieg hadde trukket den fra offentligheten, og forsøk på å få den frigitt ble avslått av Bergen offentlige bibliotek, som hadde fått testamentert partituret. Men etter en snikoppføring i Moskva i 1980[12] snudde stemningen i bibliotekstyret, og året etter ble symfonien fremført under festspillene av Harmonien med Karsten Andersen som dirigent.[13] Samme år hadde også Arne Nordheim og Den Norske Operas ballett suksess med Glen Tetleys ballettversjon av Shakespeares Stormen i Grieghallen. Slutten av tiåret var preget av direktør Daniel Bohrs dristige og fargerike festspill. En av hans satsinger var musikalen Which Witch med Dollie De Luxe, som også ble satt opp på West End i London.[14]

Første halvdel av 1990-tallet hadde mange store satsinger på ballett og opera i Grieghallen, og festspillene satte opp forestillinger med andre institusjoner. Festspillene i 1993 ble et høydepunkt under den verdensomspennende markeringen av Edvard Griegs 150-årsjubileum. 1990-tallet ble også preget av direktør Bergljót Jónsdóttir satsing på å bringe «verden til Bergen»,[15] med scenekunst fra alle verdenshjørner og fargerike gateopptrinn. Noen husker også «Nystemt-debatten» da det vakte oppstyr at Bergenssangen ikke ble avsunget under festspillåpningen i 1998, «som den alltid gjør».[16] Saken ble tatt opp i Stortingets spørretime av Terje Knudsen fra Fremskrittspartiet som ba kulturminister Anne Enger Lahnstein om å sørge for at «denne store kulturbegivenhet kan bli videreført ved den årlige åpning av festspillene i Bergen». I Bergen ringte mange inn sine reaksjoner til NRK-Hordaland, og noen foreslo at fremmøtte i Grieghallen under festspillåpningen 20. mai 2003 skulle reise seg og synge Bergenssangen uansett. I Bergen rådhus kom det til en underskriftsaksjon blant kommunalråder og gruppeledere, der folk fra alle partier skrev under på at Bergenssangen måtte synges ved åpningen av Festspillene. Ordfører Ingmar Ljones ønsket et møte med Bergljot Jonsdottir «for å finne praktiske løsninger».[17] Få vet at «Nystemten» først kom på programmet i 1977, og da som en spontanidé.

Festspillenes 50-årsjubileum åpnet i 2002 med at Mayú Heitmann kom svevende inn over Torgallmenningen hengende i en ballong formet som en jordklode. En nyskapning oppsto i Festspillenes regi i 2004 og ble båret frem av Ole Hamre og hans medspillere: «Fargespill».[18] Fra Per Boye Hansens tiltredelse i 2006 og i flere år fremover, satte også Hamre sitt preg på Festspillenes uteprogram med OiOi-festivalen.[19] Mottoet var «sært og populært», og hensikten var å skape møteplasser i byrommet for kunst og folk. I 2006 fikk Festspillene signaturen «Nordiske impulser» og et sterkere fokus på nordiske utøvere.[20] En rekke nye sceneproduksjoner og konsertserier ble initiert i samarbeid med både lokale, nasjonale og internasjonale institusjoner. Jon Fosses dramatikk sto sentralt, og regissører som Calixto Bieito, Stefan Herheim og Tore Vagn Lid gjorde flere forestillinger. Den omdiskuterte og grensesprengende oppsetningen av Vildanden i 2009 satte spor etter seg både hjemme og utenlands, og det samme gjorde samarbeidet med El Sistema fra Venezuela.

Våren 2022 tiltrådte Lars Petter Hagen som festspilldirektør.[21]

Arne Nordheim med filtreringsapparat. Fra Håkonshallen under Festspillene i 1968.
Foto: Eirik Sundvor

Festspilldirektører

[rediger | rediger kilde]

Festspillkunstnere

[rediger | rediger kilde]

Også norske billedkunstnere fått ekstra fokus som festspillkunstner eller offisiell festspillutstiller, først og fremst gjennom festspillutstillingen, en separatutstilling som i dag blir vist i Bergen Kunsthall.

I 1953, 1954, 1956, 1958, 1960, 1961 og 1963 ble det arrangert festspillutstillinger med overliggende historiske temaer som ikke fokuserte på kunstnerne.

Festspillkomponistene 1983-2024

[rediger | rediger kilde]

Med ujevne mellomrom i årene 1983-2024[23] ble norske, og senere internasjonale, komponister valgt ut til å være festspillkomponist, og fått særlig oppmerksomhet gjennom konserter og bestillingsverk. Posisjonen som festspillkomponist har høy prestisje i det norske musikk- og kulturmiljøet.

Festspillmusikere

[rediger | rediger kilde]

Også dyktige enkeltmusikere ble i årene 1997-2008, og 2023-2024, viet spesiell oppmerksomhet gjennom flere konserter under Festspillene i Bergen. Disse omfattet:

Griegs a-mollkonsert

[rediger | rediger kilde]

Griegs pianokonsert i a-moll er med få unntak blitt spilt under hvert eneste festspill siden starten i 1953[24]. Konserten kalles gjerne festspillenes signaturverk. Følgende liste angir alle solistene:

De litterære festspill

[rediger | rediger kilde]

Forfatterformidlingstjenesten Norsk forfattersentrum samarbeidet fram til 2008 med Festspillene om De litterære festspill. Norsk forfattersentrum markerer fortsatt en samtidsforfatter under vignetten De litterære festspill – festspilldikteren, men dette er ikke en del av det offisielle programmet. Festspillene har i stedet ulike samarbeidsprosjekter med Norsk Forfattersentrum.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://lottstift.no/stiftelsesregisteret/detaljer/955599535; besøksdato: 4. juli 2024.
  2. ^ Mappe 3059/1950, A-0155 arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv
  3. ^ Store norske leksikon (2005-07): «Fanny Elsta» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. september 2023 fra [1]
  4. ^ ...
  5. ^ Espen Selvik: «Operastjernen Flagstad fikk ikke vise seg samtidig med kongen», Dagbladet, 15. november 2017
  6. ^ Festspillhistorier: 1953 Arkivert 2. desember 2013 hos Wayback Machine., festspillene i Bergen, besøkt 27. november 2013
  7. ^ Bergensiana: Festspill-åpningen 1953, besøkt 27. november 2013
  8. ^ Stiftelsen Lokalhistorisk Arkiv i Bergen: Norges Dokumentarv[død lenke], besøkt 27. november 2013
  9. ^ Festspillhistorier – smakebiter fra festspillene i Bergen 1953–2011 Arkivert 2. desember 2013 hos Wayback Machine., Festspillene i Bergen, besøkt 27. november 2013.
  10. ^ Om Lysøen, KODE Kunstmuseene i Bergen Arkivert 27. november 2013 hos Wayback Machine., besøkt 27. november 2013
  11. ^ «Grieghallen - fra kongstanke til konserthus» Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine., Grieghallen, besøkt 27. november 2013.
  12. ^ Erlandsen, Anetta: Griegs forbudte symfoni, NRK, besøkt 27. november 2013
  13. ^ Jangaard, Monica: Griegs forbudte symfoni Arkivert 24. oktober 2011 hos Wayback Machine., Grieg Society, besøkt 27. november 2013
  14. ^ Benedicte Adrians hjemmeside: Dollie de Luxe - Dollies Dagbok Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine., besøkt 27. november 2013.
  15. ^ Odeen, Per Jon: «Festspill fra verden til Bergen», Bergens Tidende 12. februar 1998: side 35.
  16. ^ «Bergen i opprør», Dagbladet 8. mai 1998, s. 6
  17. ^ «Bergenssangen opp i spørretimen», Verdens Gang 25. februar 2003
  18. ^ Lunde, Ådne: «God medisin mot ulvetider», Bergens Tidende 28. mai 2004: s. 43
  19. ^ Solvår Flatås: «Oioi-festival i Bergen», NRK 20. mai 2009
  20. ^ «Festspillenes nye Bauhaus-bunad», Bergens Tidende 22. mars 2006: side 44.
  21. ^ «Lars Petter Hagen blir festspilldirektør». www.fib.no. Besøkt 25. august 2023. 
  22. ^ «Nå presenteres den nye festspillsjefen». www.bt.no. Besøkt 28. januar 2022. 
  23. ^ «Festspillenes historie». fib.no. Arkivert fra originalen 21. mars 2024. Besøkt 21. mars 2024. 
  24. ^ «Festspillenes historie». fib.no. Arkivert fra originalen 21. mars 2024. Besøkt 21. mars 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Festspillene_i_Bergen&oldid=24755767»