Stefan Herheim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stefan Herheim
Født13. mars 1970 (48 år)
Oslo
Beskjeftigelse Teaterregissør
Nasjonalitet Norge

Stefan Herheim (født 13. mars 1970) er en norsk teater- og operaregissør. Han er utdannet cellist. Fra 2022 blir han teatersjef for Theater an der Wien i Wien.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Herheim er oppvokst på Ammerud i Oslo. Hans tyske mor arbeidet ved Goethe-instituttet i Oslo, mens hans norske far var bratsjist i Den Norske Operas orkester. Som barn fikk han cello-undervisning[2] og sang i St. Hallvardguttene fra han var seks år gammel.[3] Han begynte også å lage oppsetninger med marionetter på gutterommet, og sammen med pater Ronald Höllscher satte han opp operaer med dukketeateret for nonnene i St. Hallvard kirke og kloster etter søndagsmessen.[3]

Etter grunnskolen gikk han musikklinjen ved Foss videregående skole.[2] Parallelt med skolegangen spilte han barneroller og statistroller på Operaens scene, og hadde også i flere år jobben med å kjøre hovedscenens tekstmaskin.[3]

Kunstnerisk virke[rediger | rediger kilde]

Som attenåring begynte Stefan Herheim å arbeide ved Statens operahøgskole, som regiassistent for Veselina Manolova, scenograf og produksjonsleder.[1] Da han var 19 år gammel startet han dukketeaterensemblet Operamarionettene sammen med to venninner fra Foss videregående skole, og turnerte med dette ensemblet en periode.[1][3] Han var både dukkemaker, kulissemaker og scenograf, regissør og dukkespiller. I 1991 satte Operamarionettene opp Tryllefløyten i anledning 200-årsmarkeringen av Mozarts død.[3]

Noe senere ble han tatt opp som student ved Hochschule für Musik und Theater Hamburg. Der studerte han under den kjente regissøren Götz Friedrich.[1]

Herheim har laget en rekke utradisjonelle operaoppsetninger, som for eksempel Wolfgang Amadeus Mozarts Bortførelsen fra Seraillet ved Festspillene i Salzburg samt Georg Friedrich Händels Julius Caesar ved Den Norske Opera. Ifølge Aftenposten var Bortførelsen fra Seraillet i 2003 Herheims internasjonale gjennombrudd.[1][2]

I 2008 nøt Herheim suksess med Richard Wagners Parsifal ved Festspillene i Bayreuth[2], hvor han debuterte som første norske regissør. For denne oppsetningen vant han Musikk-kritikerprisen 2007/2008. Herheims versjon av Parsifal ble vist i Bayreuth fem år på rad, fra 2008 til 2012. Det var Wolfgang Wagner, komponistens barnebarn, som i 2005 hadde invitert Herheim til å regissere Parsifal for Festspillene.[3]

Det tyske magasinet Opernwelt kåret Herheim til Årets regissør i 2007, 2008 og 2010.[2]

I 2012 hadde han regien på Giacomo Puccinis La Bohème ved Den Norske Opera. Anmelderen i nettavisen Ballade.no skrev om denne oppsetningen at

«Opera kan ikke bli bedre enn fredagens premiere av Stefan Herheims “La Bohème”».[4]

I 2017 regisserte han La Cenerentola av Rossini ved Den norske Opera. Aftenpostens anmelder mente at Herheims versjon av La Cenerentola – som er historien om Askepott – var

«fantastisk, fjollete fjas», tok «sjangeren operakomedie til nye høyder» og var «breddfull av musikalsk moro, varm lekenhet og kjærlighet til musikken»[5]

Da Aftenposten i november 2017 meldte at Herheim hadde blitt utnevnt til ny teatersjef for Theater an der Wien, omtalte avisen ham som «Norges kanskje mest anerkjente operaregissør».[1]

Oppsetninger ved Den Norske Opera[rediger | rediger kilde]

  • Julius Caesar
  • Tannhäuser
  • Lulu
  • La bohème
  • Salome
  • La Cenerentola

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «Ny prestisjejobb for norske Stefan Herheim. Blir operasjef i Wien.». Aftenposten. 21. november 2017. Besøkt 3. januar 2018. 
  2. ^ a b c d e Nipen, Kjersti (9. februar 2017). «En ensom reise». Aftenposten. Besøkt 3. januar 2018. 
  3. ^ a b c d e f «Operaparlamentet | Cornelius Jakhelln intervjuer Stefan Herheim». www.vagant.no, nr. 4/2012 (norsk). Besøkt 3. januar 2018. 
  4. ^ Andersson, Magnus (23. januar 2012). «Skjellsettende La Bohème». ballade.no. Besøkt 3. januar 2018. 
  5. ^ Ørstavik, Maren (23. januar 2017). ««Askepott er fantastisk, fjollete fjas»». Aftenposten. Besøkt 3. januar 2018.