Bergen filharmoniske orkester

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Grieghallen, orkesterets hjemmescene siden 1978


Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) er et symfoniorkester i Bergen. Orkesteret het tidligere «Musikselskabet Harmoniens orkester» og kan føre sin historie tilbake til 1765. BFO har siden 1992 vært definert som det ene av Norges to nasjonalorkestre.[1] BFO er også et av verdens eldste orkestre.[2] Hjemmescenen til orkesteret er Grieghallen i Bergen, men orkesteret turnerer også jevnlig i og utenfor Norge. Orkesteret har 101 musikere.[3] Blandt orkesterets mest berømte kunstneriske ledere hører Edvard Grieg (1880-1882).

Historie[rediger | rediger kilde]

Fram til midten av 1700-tallet var oppførelser av kunstmusikk forbeholdt kirke og adel. Utover på 1700-tallet begynner det å opprettes musikalske selskaper på Kontinentet, der musikkinteresserte borgere, gjerne i samarbeid med profesjonelle musikere, gikk sammen om musikkoppførelser. Denne virksomheten var i hovedsak basert på medlemskap og abonnementsordninger.

1700-tallet[rediger | rediger kilde]

Jens Boalth, initiativtaker til etableringen av «Det musicalske Selskab» i 1765

I 1765 tar katedralskolens rektor, Jens Boalth, selv en ivrig amatørkomponist og -poet, initiativ til å starte en lignende musikalsk forening i Bergen.[4] Foreningen fikk navnet «Det musicalske Selskab» og besto i starten av 20 utøvere. Selskapet var på denne tiden nærmest en privat klubb, der man møttes for å spille og synge sammen i nærvær av en utvalgt tilhørerflokk. Tre år senere, i 1769, vedtar generalforsamlingen en 28 punkters «Convention», der bl.a. selskapets navn endres til «Det harmoniske Selskab» og de musiserende medlemmer tillates å dele ut billetter til venner og bekjente. I 1774 besto selskapet av 20 instrumentalister: fioliner, bratsjer, celli, kontrabasser, fløyte, oboer, fagott, horn og pauker, med andre ord et ensemble ganske likt orkesteret Haydn hadde til rådighet hos fyrst Esterházy. I selskapets arkiv fra 1792 finner man 103 symfonier av et tyvetall komponister, deriblant Stamitz, Ditterdorf og Vanhal, og trolig spilte man også Haydn-symfonier med noter som var i privat eie.[5] Blant konsertmestrene i denne perioden hører kjøpmann Niels Haslund, Edvard Griegs oldefar.

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Ole Bull opptas i orkesteret i 1818, 8 år gammel

I 1811 kjøper selskapet eget hus i Kong Oscars gate med en prektig konsertsal med plass til 300 mennesker. Kravene til å bli orkestermedlem skjerpes, og i notesamlingen finner man nå hele 264 symfonier, derav 30 av Haydn, 12 av Mozart og tre av Beethoven (nr. 1, 2 og 5). I 1818 opptas Ole Bull som medlem i orkesteret, kun 8 ½ år gammel. Og i 1827 overtar Ferdinand Giovanni Schediwy (født i Praha) som dirigent etter svensken Mathias Lundholm.

På midten av 1800-tallet gjennomgår selskapet en turbulent periode med synkende antall medlemmer og redusert konsertaktivitet. I 1843 selges huset i Kong Oscars gate og selskapet oppløses for så å oppstå året etter under navnet «Det Philharmoniske selskab». Selskapet oppløses igjen i 1856 og gjenoppstår nå under navnet «Musikselskabet Harmonien».

Et foto av Edvard Grieg som dirigent

På 1860-tallet får imidlertid orkesteret igjen et oppsving etter at den polske adelsmannen Amadeus Wolfgang Maczewsky overtar som orkesterleder, en fremragende utøver på både fiolin og cello. I 1863 debuterer den 19 år gamle Grieg på Harmoniens konserter i samspill med Maczewsky. Orkesteret var i 1870 kommet opp i 41 faste medlemmer. I 1880 tar Grieg selv over som dirigent for Harmonien, og Griegs periode markerer et foreløpig høydepunkt i orkesterets historie. Orkesterets medlemmer teller nå rundt 50 musikere, og Grieg får selv mulighet til å bestemme hvilke amatører han ønsker å ha med i orkesteret. Mange ønsker også å synge i Harmoniens kor, som nå teller 100 medlemmer.

I 1882 overtar Iver Holter som dirigent etter Grieg, og i hans periode oppføres bl.a. Bachs Matteuspasjonen i Norge for første gang. I perioden til Johan Halvorsen (1893-1899) introduseres komponister som Dvořák og Sibelius for bergenserne. Orkesteret sliter imidlertid økonomisk på slutten av 1800-tallet, og i 1889 gis det ingen konserter. Dessuten får Harmonien konkurranse fra et konkurrerende musikkselskap, «Musikkforeningen», dirigert av Sigurd Lie. Og da den store musikkfesten arrangeres i Bergen i 1898 velger Grieg til manges forargelse å heller invitere Concertgebouw-orkesteret fra Amsterdam enn å bruke Harmonien.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1900/1901 slås «Musikkforeningen» og «Musikkselskabet Harmonien» seg sammen og i 1907 blir det fusjonerte orkesteret gjort til Edvard Griegs universalarving gjennom «Edvard Griegs fond». Fra sesongen 1907-08 tiltrer Harald Heide som Harmoniens dirigent. Heide var samtidig dirigent for orkesteret til Den Nationale Scene, og i 1919/1920 ble teaterets 18 musikere overtatt av Harmonien mot at Harmonien skulle sørge for mellomaktsmusikk i teateret 6 kvelder i uken. Fra da av var orkesteret i praksis et fullt ut profesjonelt ensemble. Orkesterets hovedscene var fra 1915 Koncert-Palæet hvor orkesteret kom til å bli værende fram til Grieghallens åpning i 1978. Heide er den lengst sittende kunstneriske lederen i orkesterets historie med sine 40 år i rollen (1908-1948). I hans periode opptrådte kunstnere som Sibelius, Kirsten Flagstad (i Beethovens 9. symfoni) og Carl Nielsen. Og blant verkene som ble oppført i denne perioden hører Mahlers 4. symfoni (1921-22-sesongen) og Stravinskijs Petrusjka (1932-33-sesongen).[6]

Karsten Andersen i 1953. Andersen var Harmoniens kunstneriske leder i 21 sesonger (1964-85)

Etableringen av Festspillene i Bergen i 1953 ga orkesteret et nytt puff videre, og i løpet av 1950-og 1960-tallet hadde orkesteret verdenskjente gjestedirigenter som Leopold Stokowski, Eugene Ormandy og Sir Thomas Beecham på besøk. I 1964 tiltrådte Karsten Andersen som kunstnerisk leder for orkesteret, og han kom til å bli værende i denne rollen i totalt 21 sesonger. Orkesteret hadde på begynnelsen av 60-tallet 60 musikere men da Andersen sluttet var antallet kommet opp i 77 (1985-86-sesongen). Blant de største begivenhetene i Andersens periode hører åpningen av Grieghallen 23. mai 1978 samt oppførelsen av Griegs «forbudte symfoni» under festspillene i 1981. Oppførelsen av Griegs symfoni ble overført direkte på TV i en rekke land og utgitt på plate av Decca.

Etter Andersens periode bidro dirigentene Aldo Ceccato (1985-1990) og Dmitri Kitajenko (1990-1998) til ytterligere å styrke orkesterets internasjonale posisjon gjennom en rekke turnéer i utlandet og internasjonale platelanseringer. Orkesteret endret i 1987 navn til «Bergen Filharmoniske Orkester» og fikk platekontrakt med Virgin Classics. I tillegg vedtok Stortingets Kirke- og undervisningskomité i 1992 etter forslag fra Brundtlandregjeringen å definere BFO som ett av Norges to «nasjonalorkestre» i kraft av «sine tradisjoner og betydelige kunstneriske innsats».[1] Dette innebar først og fremst at BFO fra nå av var fullt ut finansiert over statsbudsjettet.

Simone Young i 2007. Young var Bergen Filharmoniske Orkesters første kvinnelige kunstneriske leder, fra 1999 til 2002

Det skulle gå 234 år før orkesteret fikk sin første kvinnelige kunstneriske leder. Australske Simone Young tiltrådte i 1999 og var da den første kvinnelige kunstneriske leder for et profesjonelt symfoniorkester i Norge (Stavanger Symfoniorkester fulgte etter med Susanna Mälkki tre år senere). Da hadde BFO allerede hatt kvinnelige musikere siden 1892 (noe som er svært tidlig i europeisk sammenheng) og kvinnelig administraiv leder siden 1972 (Laila Kismul).

2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Orkesterets internasjonale profilering har økt ytterligere utover 2000-tallet, ikke minst gjennom en rekke plateinnspillinger på Chandos og BIS Records som har høstet gode kritikker internasjonalt. I 2015 lanserte orkesteret som det første orkesteret i Norge sin egen strømmetjeneste, «BergenPhilLive», der orkesterets konserter kan strømmes «live» via Internett.

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Kunstneriske ledere[7][rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]