Percy Grainger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Percy Grainger
Født8. juli 1882[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Melbourne[5]
Død20. feb. 1961[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
White Plains[6]
BeskjeftigelsePianist, komponist, saksofonist, dirigent, musikkforsker, etnomusikolog, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedDr. Hoch’s Konservatorium
FarJohn Harry Grainger
MorRose Annie Aldridge[7]
NasjonalitetAustralia
USA[8]
GravlagtWest Terrace Cemetery
Medlem avAmerican Academy of Arts and Letters
Sjangre/
former		Klassisk musikk
InstrumentSaksofon, piano
IMDBIMDb
Percy Grainger på Commons

Percy Grainger (født 8. juli 1882, død 20. februar 1961) var en australskfødt komponist og pianist. Han sto blant annet bak melodien til «Lisa gikk til skolen», hentet fra stykket Over the hills and far away[9] og gjorde en innspilling av Griegs klaverkonsert i 1920.[10] Edvard Grieg skrev om Grainger: «Selv blant de aller største pianister vet jeg ikke om noen jeg kunne sammenligne ham med. Han har virkeliggjort mine idealer om pianospill.»[11]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Graingers far var arkitekt og kom fra Durham i England. Han var alkoholiker, og da Grainger var elleve år, skilte foreldrene lag etter at faren hadde smittet sin kone med syfilis og dro hjem til London. Graingers mor var dominerende, men sørget for at sønnen fikk utvikle sine musikalske evner.[12] I 1894, dagen etter at han var fylt tolv år, holdt Grainger sin første konsert og fremstod som vidunderbarn. Han var glad i å lese og spesielt opptatt av Walt Whitman og Rudyard Kipling, han var en utmerket maler og lærte seg elleve språk. Spesielt var han glad i de norrøne sagaene som han leste på originalspråket. Selv hevdet han at Grettes saga var hans viktigste inspirasjon til å bruke musikk for å ivareta angelsaksisk og norrøn arv, og snu ryggen til påvirkning fra normannere og romere.[13] Dette kan være årsak til hans overbevisning om at de største komponistene alle hadde blå øyne.[14]

Princes Bridge i Melbourne er tegnet av hans far, arkitekten John Grainger.[15]

Graingers ordinære skolegang begrenset seg til tre måneder i 1894. Han mistrivdes på skolen der han ble mobbet.[16] I stedet fikk han hjemmeskole, der hans mor - som selv var en dyktig pianist - underviste ham i pianospill. Hun belønnet ham for god innsats med utflukter til Dandenong og båtturer på Albert Park Lake. Men var han ukonsentrert, ble han straffet med pisken. Grainger selv nevner i brev fra 14-/15-årsalderen at morens avstraffelser ledet ham til å piske seg selv.[17]

I 1895 dro mor og sønn til Europa, der han studerte ved dr. Hochs konservatorium i Frankfurt am Main og fikk utfolde sin eksperimenterende holdning til musikk.[18] En annen elev i Frankfurt var dansken Herman Sandby (1881–1965). De to ble venner for livet og opptrådte ofte i lag som en duo. De delte også interessen for skandinavisk folkemusikk. I 1906 spilte de Griegs cellosonate for komponisten da han var i London. Han skrev i dagboken: «Storartet fra begynnelse til slutt.»[19] Grainger ble også godt kjent med Sandbys forlovede Alfhild deLuce, en apotekerdatter fra Horten som han forelsket seg i og fikk overta etter Sandby. I 1905 dannet de en trio som turnerte i Danmark, og spilte også på slottet i København.[20]

Båtturer på Albert Park Lake var Percy Graingers belønning når han spilte godt.

Grainger og Grieg[rediger | rediger kilde]

Fra 1901 til 1914 bodde Percy Grainger i London. Han uttalte at han hadde Edvard Grieg på «firmamentet av mine komponiststjerner.» Lite visste han at beundringen var gjensidig, for en venn av Grieg hadde vist Grieg opptegnelsene Grainger hadde gjort av irske og valisiske folkesanger, som Grieg likte så godt at han sendte Grainger et signert bilde av seg med påskriften To Percy Grainger with thanks for your splendid choruses. I mai 1906 var Grieg i London, der hans kone Nina skulle gi to konserter i Queen's Hall. Grieg - med tilnavnet «miniatyrvikingen» - tilbrakte mye tid i taushet som tilhører i hallen, iført hatt og frakk. På spørsmål om det var noen komponist han ønsket å treffe under oppholdet, svarte han «Nei takk, jeg kjenner meg så svak og syk at jeg bare ønsker å få konsertene overstått og dra hjem.» Men som en ettertanke tilføyde han at han gjerne ville treffe Grainger, som da ble budsendt. 24 år gamle Grainger og 63 år gamle Grieg fant straks tonen, ikke minst fordi Grainger hadde lært norsk. Han kjente også Griegs nykomponerte slåtter (peasant dances), som ikke var blitt videre populære hjemme i Norge. Grieg inviterte den unge australieren til å besøke ham på Troldhaugen. Grainger ble også Griegs siste gjest på Troldhaugen. 25. juli 1907 ble Grainger ønsket velkommen av Grieg som var medtatt av søvnløshet og hallusinasjoner pga pustevanskene astmaen påførte ham. Nå kviknet han til av besøket, og foreslo en stor konsertturné det følgende året. Men tre uker etter Graingers avreise sovnet Grieg inn for godt.[21]

I 2007 satte Festspillene i Bergen satt opp verdenspremieren på Justin Dello Joio og Andrew J. Boyles kammeropera Blåmannen[22] med sujett fra Grieg og Graingers møte på Troldhaugen, men forestillingen ble tatt av programmet av helsemessige årsaker.[23]

I årene 1905-12 mens Grainger bodde i London, var han kjæreste med den danske pianistinnen Karen Holten (1879-1953). Hun møtte Grainger hjemme hos Herman Sandbys familie da han besøkte København i 1904. Grainger var aldri så åpen og ærlig i noen brev som han var når han skrev til Holten. Fra et brev datert 1. august 1909: «Iblant, når jeg kommer i tanke om hvor lenge jeg må vente til vi møtes kropp mot krop, og det er umulig for oss å forenes om en halvtime, blir jeg overmannet av galskap og et grenseløst sinne...så jeg må dra, slå, skjære, piske, rive, brenne meg selv. Etterpå kjenner jeg meg mye mindre utilfredsstilt.»[24] Sammen med Karen Holten utforsket han sadomasochismen. Han drev også med selvpisking, og sørget for fotografisk dokumentasjon av de blodige seansene. «Om jeg bare kunne få hele verden med på å gjøre Jorden til et tempel for seksuell lidenskap», skrev han, og mente at piskingen ga ham like mye som pianospill og komposisjon.[25] Men når han og Holten en sjelden gang møtte moren hans, la hun seg så mye borti forholdet deres at de ble nødt til å bryte med hverandre. I 1916 giftet Holten seg og tok navnet Karen Kellerman. Grainger ga henne som bryllupsgave en liten komposisjon han kalte Bridal lullaby (= Brudens vuggevise).[26]

USA[rediger | rediger kilde]

Innenfor instrumentasjon var Grainger tidlig ute med å eksperimentere. Etter at han under første verdenskrig flyttet til USA, kom verket In a Nutshell, hvor det forekom bruk av hammerslag på strengene inne i klaveret. Dette var noe nytt på den tiden. I 1918 fikk han amerikansk statsborgerskap. En av hans største hits var pianostykket Country Gardens som sikret ham varig berømmelse, selv om Grainger selv kom til å avsky stykket. Med sin nyfunne rikdom slo han og moren seg ned i New York-forstaden White Plains etter krigen. Rose Grainger slet med dårlig helse både fysisk og psykisk, og tok sitt liv i 1922 ved å kaste seg ut fra en bygning der sønnens manager, Antonia Sawyer, hadde kontoret sitt. Dette løste Grainger fra et altfor nært mor-sønn-forhold som mange feilaktig mistenkte for å være incestuøst, men Grainger holdt sin mors minne i hevd hele livet. Samme år reiste han til Danmark på sin første reise til Skandinavia for å samle inn folkemusikk.[27]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

I 1928 giftet han seg med den svenske kunstneren Ella Viola Brandelius Ström (1889–1979) i Hollywood Bowl i konsertpausen foran 22.000 publikummere.[28] I 1932 hadde ekteparets gjensidige pisking nådde et så farlig nivå at Grainger skrev et brev med overskriften: READ THIS IF ELLA GRAINGER OR PERCY GRAINGER ARE FOUND DEAD COVERED WITH WHIP MARKS (Les dette hvis Ella Grainger eller Percy Grainger blir funnet død dekket med piskemerker). Han anslo at opphisselsen under piskingen kunne fremkalle plutselig hjertesvikt hos en av dem. Brevet skulle sørge for at den gjenlevende ektefellen skulle slippe for å bli mistenkt for noe kriminelt: «Dette vil bare være resultatet av et lykkelig sadistisk kjærlighetsliv med begge parters aksept.» I et brev skrev Grainger: «Jeg er en sadist og flagellant - min høyeste seksuelle glede er å piske en elsket kvinnes kropp. Hennes skrik og strev for å unngå pisken, piskemerkene som kommer til syne på kroppen hennes, alt dette gir meg en følelse av maskulin makt og opphisselse som øker min kjærlighet og hengivelse overfor min elskede hundre ganger, og gjør vårt kjærlighetsliv mer intenst... I mindre grad har jeg glede av være den som blir pisket (som ugift pleide jeg å piske meg selv med noen ukers mellomrom), fordi smerten fra piskeslagene på meg selv gjør meg klar over realiteten i den seksuelle grusomheten jeg lengter etter å utøve mot kjæresten min.» Grainger skapte et mønster for tilfredsstillende flagellasjon, der han tok i bruk diagrammer og tegnet inn mannens bakende for å illustrere hvor det var mest ønskelig for en mann å bli pisket. Han anga antall piskeslag for maksimalt utbytte, hvor hardt pisken skulle ramme, og i hvilken vinkel. Fire på hver halvdel, baken og ryggen, oppover. Fire på hver halvdel tvers over baken, fra venstre mot høyre, og fire motsatt vei. Et foto av Grainger etter en brutal sesjon. Han var besatt av å dokumentere ting fotografisk, og fremvise skader han hadde påført seg selv. Hevelser og sår omkring på kroppen hans ser ut som om han har rullet ned en bakke surret i piggtråd.[29]

Grainger museum i Melbourne.

Ekteparet Grainger var gode venner av Herman Wildenvey og kona Gisken.[30] Også komponisten Sparre Olsen ble ham en venn og biograf[31] og beskrev Grainger som en naturelsker, slik hans mentor Frederick Delius var. Grainger besøkte ham på hytta på Lesjaskog i 1923. Graingers siste fremførelse av Griegs klaverkonsert var i New York på høsten 1953, som han mottok kong Haakons gratulasjon og St. Olavs Orden for.

Grainger-museet i Melbourne[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1930-årene etablerte han Grainger Museum ved universitetet i Melbourne. Muséet er et autobiografisk museum som fokuserer på hans liv og virke, i tillegg til nyere utstillinger av eksperimentelle instrumenter. Han stiftet museet ut fra sitt livslange ønske om å bli anerkjent som Australias første betydningsfulle komponist, selv om han forlot landet som tenåring og tilbrakte det meste av livet i London og White Plains utenfor New York. Da han døde i 1961, var han overbevist om at dette mislyktes: «Hele mitt liv som komponist har jeg vært en leder uten følgere.» Han skjenket muséet den store samlingen sin av pisker, pornografi og blodflekkede skjorter, fordi han mente at «musikk er smertens kunst. Den stammer tross alt fra skriking.»[32]

Til muséet donerte han rundt 40.000 skriv, handlelister, oppskrifter på vegetariske retter, samt sin samling på rundt 80 pisker. Hans ønske om å få skjelettet sitt plassert i museet ble imidlertid avslått.[33]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I etterkrigstiden arbeidet Grainger på the free music machine, en første generasjons elektronisk synthesizer, sammen med vitenskapsmannen Burnett Cross.[34] Brevvekslingen mellom de to mennene viser Graingers avvikende rettskrivning og tegnsetting. Med puristisk tilnærming til språket finner han opp det han kaller «nordiske ord» eller «engelsk med blå øyne», og oversetter dem i dobbel parentes underveis. F.eks. lover han å sende Cross light-prints (= «lystrykk», dvs. fotografier) og omtaler seg som en tone-wright (= toneskriver, dvs. komponist, jfr playwright).[35]

I 1953 ble det oppdaget at Grainger hadde prostatakreft. Hans norske nabo i White Plains, Kaare Kristian Nygaard (f. 1903), hadde hørt Graingers konsert som barn på Lillehammer i 1913, og var nå lege med spesialisering innenfor dette området. De to mennene ble nære venner.[36]

Filmen Passion fra 1999 er basert på Graingers liv, med Richard Roxburgh i hovedrollen.[37]

Premier[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Percy-Aldridge-Grainger, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, oppført som Percy Aldridge Grainger, Musicalics komponist-ID 79770[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Australian Dictionary of Biography-ID 6448[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Norsk versjon: Lisa gikk til skolen
  10. ^ http://www.griegpianoconcerto.com/
  11. ^ Grieg om Grainger
  12. ^ https://www.bach-cantatas.com/Lib/Grainger-Percy.htm
  13. ^ Tim Rayborn: A New English Music: Composers and Folk Traditions in England's Musical ..
  14. ^ Øyvind Aase: Over the hills and far away, 4. september 2007
  15. ^ https://adb.anu.edu.au/biography/grainger-george-percy-6448
  16. ^ Tim Rayborn: A New English Music: Composers and Folk Traditions in England's Musical .. (s. 193)
  17. ^ Trent Dalton: Read this if we're found dead, the Australian 15. desember 2017
  18. ^ https://www.bach-cantatas.com/Lib/Grainger-Percy.htm
  19. ^ Graingers venn Sandby
  20. ^ Sandbys forlovede Alfhild deLuce
  21. ^ Siste gjest på Troldhaugen
  22. ^ Blåmannen
  23. ^ Øyvind Aase: Over the hills and far away, 4. september 2007
  24. ^ Elinor Wrobel: Percy Grainger and the sea (s. 72)
  25. ^ Øyvind Aase: Over the hills and far away, 4. september 2007
  26. ^ Thomas Lewis: Source Guide to the Music of Percy Grainger
  27. ^ https://www.bach-cantatas.com/Lib/Grainger-Percy.htm
  28. ^ Graingers rare lidenskaper
  29. ^ https://www.theaustralian.com.au/weekend-australian-magazine/percy-grainger-his-whips/news-story/874ccec815dd865c3c09a80495368d3a Trent Dalton: «Read this if we're found dead», the Australian 9. november 2021
  30. ^ «Musikksamtale på morgenkvisten med Percy Grainger som kom med «Stavangerfjord»». VG. 15.8.1952. 
  31. ^ Reimar Riefling (16.5.1963). «Berømt musiker og varm Norges-venn. En bok om pianisten og komponisten Percy Grainger». VG. 
  32. ^ [1] Alfred Hickling: Percy Grainger: the ninth best composer ever, Guardian 10. november 2011
  33. ^ Graingers rare lidenskaper
  34. ^ The Free Music Machine, Percy Grainger & Burnett Cross
  35. ^ Distant Dreams: The Correspondence of Percy Grainger and Burnett Cross, 1946–60
  36. ^ Hans nabo og behandlende lege K.K. Nygaard
  37. ^ Filmen Passion

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Percy_Grainger&oldid=24215063»