Luciano Berio
Hopp til navigering
Hopp til søk
| Luciano Berio | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. okt. 1925[1][2][3][4] Imperia, Oneglia[5] | ||
| Død | 27. mai 2003[1][2][3][4] (77 år) Roma[5] | ||
| Beskjeftigelse | |||
| Utdannet ved | Conservatorio Giuseppe Verdi | ||
| Ektefelle | Cathy Berberian | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–2003), Kongedømmet Italia (1925–1946) |
||
| Medlem av | Det europeiske akademi for vitenskap og kunst American Academy of Arts and Sciences | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Guggenheim-stipendiet (1968)[7]
Praemium Imperiale (1996)[8] Ernst von Siemens' musikkpris (1989)[9] storkors av Republikken Italias fortjenstorden medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Republikken Italias fortjenstorden Premio Feltrinelli Wolf-prisen (kunst) (1991) (sammen med: Yehudi Menuhin) | ||
| Periode | Neue Musik | ||
| Sjangre/ former | Opera | ||
| Instrument | Piano | ||
| IMDB | IMDb | ||
Luciano Berio (1925–2003) var en italiensk komponist.
Berio var en pionér på elektronisk musikk og kjent for sine eksperimentelle verk.
Verk[rediger | rediger kilde]
- Thema (Omaggio a Joyce), 1958
- Sequenza I, 1958
- Circles, 1960
- Visage, 1961
- Passaggio (messa in scena), 1961–1962
- Folk Songs, 1964
- Laborintus II; med dette verket vant han Prix Italia i 1966
- Gesti, 1966 (Verk for altblokkfløyte solo)
- Chemins II, 1967
- O King, 1968
- Sinfonia, 1968
- Tilegnet Leonard Bernstein; Bestillingsverk for New York Philharmonic som uroppførte verket med Swingle Singers i 1968 under ledelse av Berio selv. Den endelige femsatsige versjon ble uroppført på Donaueschinger Musiktage med Südwestfunk-Orkester Ernest Bour.
- Recital I (for Cathy), 1972
- A-Ronne, 1975
- Cries of London, 1976. Verk med 7 satser for SSAATTBB.
- Corale, 1981
- Un Re in ascolto, 1983
- Ofanìm, 1988 (rev. 2000)
- Outis, 1996
- Cronaca del Luogo, 1999
- Sequenza XIV, 2002
- Stanze, 2003
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Luciano-Berio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019219, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3006, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 109701, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Guggenheim fellows ID luciano-berio[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Seither, Charlotte: Dissoziation als Prozeß. Sincronie for string quartet von Luciano Berio, Kassel, Bärenreiter 2000, ISBN 3-7618-1466-6
- Metzger, Heinz-Klaus, Riehn, Rainer und Tadday, Ulrich (red.): Musik-Konzepte. Luciano Berio, München, edition text + kritik 2005, 124 S., ISBN 3-88377-784-6
- Gartmann, Thomas: ... dass nichts an sich jemals vollendet ist. Untersuchungen zum Instrumentalschaffen von Luciano Berio, 2. Aufl., Bern, Haupt 1997, 177 S., ISBN 3-258-05646-3 (Dissertation)
- Dressen, Norbert: Sprache und Musik bei Luciano Berio. Untersuchungen zu seinen Vokalkompositionen, Regensburg 1982, ISBN 3-7649-2258-3
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Offisielt nettsted
- (en) Luciano Berio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Luciano Berio på Internet Movie Database
- (sv) Luciano Berio i Svensk Filmdatabas
- (en) Luciano Berio på AllMovie
- (en) Luciano Berio hos The Movie Database
- (en) Luciano Berio på Apple Music
- (en) Luciano Berio på Discogs
- (en) Luciano Berio på MusicBrainz
- (en) Luciano Berio på Spotify
- (en) Luciano Berio på Songkick
- (en) Luciano Berio på AllMusic
- Luciano Berio hos Universal Edition
- (de) Verk av og om Luciano Berio i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Litteratur om Luciano Berio i Bibliographie des Musikschrifttums
- Tempo Reale, grunnlagt av Luciano Berio i 1987 – Villa Strozzi, Firenze