Luciano Berio

Luciano Berio
Født	24. okt. 1925; Imperia; Oneglia (Kongedømmet Italia)
Død	27. mai 2003 (77 år); Roma
Beskjeftigelse	Klassisk komponist, dirigent, pedagog, musikkpedagog, universitetslærer, pianist, musiker, komponist
Utdannet ved	Conservatorio Giuseppe Verdi
Ektefelle	Cathy Berberian
Nasjonalitet	Italia (1946–2003); Kongedømmet Italia (1925–1946)
Medlem av	Det europeiske akademi for vitenskap og kunst; American Academy of Arts and Sciences;
Utmerkelser	11 oppføringer Guggenheim-stipendiet (1968); Praemium Imperiale (1996); Ernst von Siemens' musikkpris (1989); Storkors av Republikken Italias fortjenstorden; Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow; Premio Feltrinelli; Wolf-prisen (kunst; 1991; sammen med: Yehudi Menuhin); Gullmedalje av den italienske fortjenstorden for kultur og kunst; Royal Philharmonic Society Award (Chamber-Scale Composition; 1995); Republikken Italias fortjenstorden; Fortjenstmedaljen for kultur og kunst
Periode	Neue Musik
Sjangre/; former	Opera
Instrument	Piano
IMDB	IMDb
	Luciano Berio på Commons

Luciano Berio (1925–2003) var en italiensk komponist.

Berio var en pionér på elektronisk musikk og kjent for sine eksperimentelle verk.

Verk

Thema (Omaggio a Joyce), 1958
Sequenza I, 1958
Circles, 1960
Visage, 1961
Passaggio (messa in scena), 1961–1962
Folk Songs, 1964
Laborintus II; med dette verket vant han Prix Italia i 1966
Gesti, 1966 (Verk for altblokkfløyte solo)
Chemins II, 1967
O King, 1968
Sinfonia, 1968
- Tilegnet Leonard Bernstein; Bestillingsverk for New York Philharmonic som uroppførte verket med Swingle Singers i 1968 under ledelse av Berio selv. Den endelige femsatsige versjon ble uroppført på Donaueschinger Musiktage med Südwestfunk-Orkester Ernest Bour.
Recital I (for Cathy), 1972
A-Ronne, 1975
Cries of London, 1976. Verk med 7 satser for SSAATTBB.
Corale, 1981
Un Re in ascolto, 1983
Ofanìm, 1988 (rev. 2000)
Outis, 1996
Cronaca del Luogo, 1999
Sequenza XIV, 2002
Stanze, 2003

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Luciano-Berio, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019219, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Kunstarkivet, abART person-ID 109701, besøkt 1. april 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3006, besøkt 3. desember 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Guggenheim fellows ID luciano-berio^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.evs-musikstiftung.ch^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Royal Philharmonic Society Website, royalphilharmonicsociety.org.uk, besøkt 20. desember 2024, «1995 Luciano Berio: String Quartet No 3 (Notturno)»^{[Hentet fra Wikidata]}

Seither, Charlotte: Dissoziation als Prozeß. Sincronie for string quartet von Luciano Berio, Kassel, Bärenreiter 2000, ISBN 3-7618-1466-6
Metzger, Heinz-Klaus, Riehn, Rainer und Tadday, Ulrich (red.): Musik-Konzepte. Luciano Berio, München, edition text + kritik 2005, 124 S., ISBN 3-88377-784-6
Gartmann, Thomas: ... dass nichts an sich jemals vollendet ist. Untersuchungen zum Instrumentalschaffen von Luciano Berio, 2. Aufl., Bern, Haupt 1997, 177 S., ISBN 3-258-05646-3 (Dissertation)
Dressen, Norbert: Sprache und Musik bei Luciano Berio. Untersuchungen zu seinen Vokalkompositionen, Regensburg 1982, ISBN 3-7649-2258-3