Musikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Musikk kan være mer enn ren musikalsk nytelse, også livskunst.
Musikk for store anledninger, stadionrock.
Anoushka Shankar på det indiske musikkinstrumentet sitar.

Musikk (gresk: μουσική, musike (tekhne), «(kunsten til) musene»)[1] er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner. Se også musikkvitenskap og musikkteori.

Musikk er framført med et enormt mangfold av instrumenter og med vokale teknikker fra vanlig sang til rapping, og det er kun instrumental musikk, til solosang, til korsang, og musikk som kombinerer sang og musikkinstrumenter. Ordet musikk er avledet fra greske betegnelsen μουσική, mousike, og henviste vel så mye til musikken som τέχνη, tekhne, det vil si teknikken, eller kunnskapen om å kunne spille musikk.[2] I de fleste generelle former for aktiviteter som beskriver musikk som en kunstform omfatter det produksjonen av verker med musikk (sanger, melodier, symfonier, og videre), musikkritikk, studiet av musikkens historie, musikkvitenskap, og den estetiske undersøkelsen og forståelsen av musikk.

Frambringelsen, framføringen, betydningen, og selv definisjonen av musikk varierer i stor grad for kultur og sosial kontekst. Det er vanskelig å sette en entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Opp gjennom musikkhistorien har en del nye former for musikkstiler blitt kritisert for «ikke å være musikk», inkludert Beethovens Grosse Fuge i 1825[3] og tidlig jazz på begynnelsen av 1900-tallet.[4] Det er mange forskjeller former for musikk, inkludert populærmusikk, tradisjonell musikk, kunstmusikk, musikk skrevet for religiøse seremonier, og arbeidssanger som sjøfolks sjantier. Musikk strekker seg fra strengt organiserte komposisjoner (og deres gjenskapelse i framføringen), via improvisert musikk som jazz og aleatorisk (sjansebasert) musikkformer fra 1900- og 2000-tallet. Musikk kan bli inndelt musikksjangre, som eksempelvis countrymusikk, og undersjanger som country blues, skjønt slike inndelinger og forholdene mellom musikksjangre er ofte vanskelig å definere og beskrive, og gjerne åpen for personlig tolkning, og er tidvis kontroversielle. Eksempelvis kan det være vanskelig å trekke en skillelinje mellom 1980-tallets hardrock og tungmetall fra samme epoke. Innenfor kunstmusikken er det diskutabelt om støy kan betraktes som musikk, men det er også en musikkteoretisk spørsmål hva atonal musikk er eller generelt oppfattes som. Innenfor kunstartene kan musikk klassifiseres som en utøvende kunstart, som finkulturelt eller populærmusikk, eller som kunstart for hørselen (audio). Musikk kan bli spilt eller sunget og hørt på konserter, som del av et dramatisk verk (musikkteater, musikal eller opera), som en vesentlig del av de dramatiske effekter i film eller fjernsyn, eller kan bli innspilt og hørt på via CD, MP3-spiller, eller radio.

I mange kulturer er musikk en vesentlig del av folks liv og livsstil da det spiller en nøkkelrolle i religiøse ritualer, seremonier (som overgangsritualer), sosiale aktiviteter (som dans), og kulturelle aktiviteter fra karaokesyning til å spille i et rockeband eller synge i et blandakor. Folk kan komponere musikk som en bigeskjeft og hobby, for å laste opp på YouTube eller spille i et ungdomsorkester, eller som en profesjonell musiker eller sanger med omfattende utdannelse bak seg og lange daglige øvinger for å holde kvaliteten opp i sin kunstart. Antikkens greske og indiske filosofer definerte musikk som toner ordnet horisontalt som melodier og vertikalt som harmonier. Faste uttrykk som «det er musikk for mine ører» indikerer oppfatningen om at musikk ofte er velordnet og behagelig å høre på. Imidlertid mente den amerikanske komponisten og musikkteoretikeren John Cage at enhver lyd kan være musikk ved å si at «Det er ingen støy, kun lyd.»[5]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Herakeles og den musikalske muse, maleri av Eberhard von Wächter, 1805-10.

Ordet musikk er avledet fra gammelgreske μουσική, mousike,[6] det vil si mousike (techne), «[kunstarten] til musene», fra hunkjønnsordet mousikos, «vedrørende musene», fra mousa, «muse»)[7] I moderne språk er betegnelsen avledet fra gammelfranske musique1100-tallet, igjen avledet fra italienske musica, «musikkens kunst», som også inkluderte poesi (tilsvarende som i den greske antikken)[8] Det var også kilden til spanske musica, gammelhøytysk mosica, tyske musik, nederlandske muziek, og norske musikk. I antikkens Hellas beskyttet eller inspirerte de ni musene alle kunstarter, men særlig musikk og poesi som de fremste kunstartene.[7]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Musikkens historie

Gatemusikant i Santiago de Compostela i Spania på et gammelt musikkinstrument, en didgeridoo, et blåseinstrument tilhørende urbefolkningen i Australia.

Det er liten informasjon og kunnskap om musikkens opprinnelse. Det finnes teorier om at den kan ha oppstått ved lek med klingende gjenstander, gjennom ritualer eller i forbindelse med hverdagens arbeid. Sang kan ha dannet grunnlaget for utviklingen av menneskenes språk, og at musikk i lange tider først og fremst ble brukt som meningsbærende kommunikasjon i et sosialt samspill, og ikke bare som underholdning.

Vår kjennskap til musikken fra førhistorisk tid (fra tiden før det finnes skriftlige kilder) er begrenset, og baserer seg mest på spekulasjoner ut i fra arkeologiske funn. Man har funnet mange utskårne beinfløyter. Divje-Babe fløyten, som er utskåret fra lårbenet til en hulebjørn, er anslått til å være minst 40 000 år gammel. I Indusdalen har man gjort arkeologiske funn av flyter med 7 hull, og forskjellige typer strengeinstrumenter. India har en av de eldste sammenhengene musikktradisjonene i verden. Det finnes henvisninger til indisk klassisk musikk i Vedaene, hindutradisjonens antikke verk.[9] Den eldste og største samlingen av førhistoriske musikkinstrumenter ble funnet i Kina og kan dateres til mellom 7 000 og 6 600 f.Kr.[10] Den såkalte hurritiske sang som er skrevet med kileskrift på leirtavler kan tidfestes til omtrent 1400 f.Kr.[11][12] Det er det eldste noterte musikkverket som har blitt bevart fram til i dag.[13]

Musikkens rolle[rediger | rediger kilde]

Musikalsk verdi[rediger | rediger kilde]

Eksempel: Klassisk musikk
Eksempel: Rock/pop
Eksempel: Militærmusikk

Kunst- og underholdningsmusikk blir av og til kalt autonom musikk, da de ikke har noen spesiell funksjon.

Religiøs motivasjon[rediger | rediger kilde]

Komponering[rediger | rediger kilde]

Det å skape musikk kalles å komponere musikk. En som komponerer kalles en komponist.

Notasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Musikknotasjon

For å kunne formidle og studere musikk har det gjennom historien blitt utviklet systemer for å skrive ned musikk i grafiske symboler, som siden kan tolkes og fremføres av en kyndig person.

Improvisasjon[rediger | rediger kilde]

Musikalsk improvisasjon er skapelsen av spontan musikk. Improvisasjon kan forstås som en form for umiddelbar komponering. Den kan være mer eller mindre forberedt og være mer eller mindre strukturert. Utstrakt bruk av improvisasjon er et viktig kjennetegn på musikkgenre som blues og jazz, hvor utøverne ofte improviserer over en bestemt akkordrekke eller skalaer. Improvisasjon står også sentralt i en rekke folkemusikktradisjoner.

I den vestlige kunstmusikken var det også lenge nødvendig for utøverne å ha gode improvisasjonsferdigheter . I barokken og i Wienerklassissimen ble for eksempel mange stykker avsluttet med såkalte kadenser som ble improvisert på stedet og som gjerne hadde en virtuos karakter. Men utover i romantikken og i det 20 århundre kom dette mer i bakgrunnen da fokuset kom til å ligge på musikkverket slik som komponisten hadde nedfelt det i notene.

Framføring[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har musikk blitt fremført på musikkinstrumenter og stemmen. Den som fremfører kalles en musiker. Først i siste halvdel av 1800-tallet ble det utviklet teknikker for å gjøre lydopptak som siden kan spilles av.

Musikk er vokalmusikk eller a capella hvis den ikke fremføres på andre instrumenter enn stemmen, som da ofte synger en tekst – ord, som gir musikken en ny dimensjon; motsatt skrives mye musikk kun for musikkinstrumenter.

To personer som fremfører musikk sammen, kalles en duett. Tre personer kalles en trio, fire en kvartett, fem en kvintett og seks en sekstett. Én person sies å spille solo eller å være solist.

Avhengig av tradisjon og sjanger vil en framøfring være innøvd eller improvisert.

Musikkvitenskap[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Musikkvitenskap

Musikkvitenskap er læren om musikk som kunstart, dens klingende struktur, tilblivelsesprosess, historie og plass i samfunnet. Viktige fagområder i musikkvitenskapen er musikkteori, verkanalyse, musikkhistorie, musikksosiologi, musikkpedagogikk og musikkterapi.

Musikkteori[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Musikkteori

Det teoretiske studiet av musikken i seg selv kalles musikkteori. En viktig del er kunnskap til systemer og mønstre som styrer komponisters komposisjon, som for eksempel skalaer og tonearter. Musikkteoretikere beskjeftiger seg også med å analysere musikkens "virkemidler" – rytme, harmoni, melodi og tekstur.

Tonesystem[rediger | rediger kilde]

Tonalitet, om nytidsmusikk[rediger | rediger kilde]

Ulike tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Det er stor variasjon mellom musikalske tradisjoner verden over, og gjennom musikkens historie har tradisjonene utviklet seg mye. Innen en tradisjon er det mulig å betegne ulike sjangre. Innen sjangre finnes ulike former.

Etnomusikologi er studiet av musikkens rolle i en kultur.

Etnologisk bakgrunn, [religion, språk[rediger | rediger kilde]

Se europeisk musikk, amerikansk musikk, afrikansk musikk, asiatisk musikk, og musikk fra Oseania.

Form[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «musikk», Bokmålsordboka
  2. ^ «technic (adj.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ Watson, Ben (2009): «Noise as Permanent Revolution», s. 109–110. Se også Ross, Alex (6. februar 2006.): «The Rest Is Noise», The New Yorker
  4. ^ Rabaka, Reiland (2012): Hip Hop's Amnesia: From Blues and the Black Women's Club Movement to Rap and the Hip Hop Movement. Lexington Books, s. 103
  5. ^ Kozinn, Allen (13. august 1992): «John Cage, 79, a Minimalist Enchanted With Sound, Dies». New York Times.
  6. ^ «Mousike» i: Liddell, Henry George; Scott, Robert: A Greek-English Lexicon, hos Perseus
  7. ^ a b «music (n.)», Online Etymology Dictionary
  8. ^ Ordet lyrikk er avledet fra musikkinstrumentet lyre, jf. «lyric (n.)», Online Etymology Dictionary
  9. ^ Brown, RE (1971). «India's Music». Readings in Ethnomusicology. 
  10. ^ Wilkinson, Endymion Porter (2000). Chinese history. Harvard University Asia Center. 
  11. ^ Stolba, K. Marie (1995): The Development of Western Music: A History, 2. utg. forkortet, Madison: Brown & Benchmark Publishers,s. 2.
  12. ^ West, Martin Litchfield (Mai 1994): «The Babylonian Musical Notation and the Hurrian Melodic Texts» i: Music and Letters 75 (2), s. 161–79, sitat på s. 171.
  13. ^ Kirk, Tom (17. desember 2014): «Earliest known piece of polyphonic music discovered», Universitet i Cambridge

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Colles, Henry Cope (1978): The Growth of Music: A Study in Musical History, 4. utg., London: Oxford University Press. ISBN 0-19-316116-8 (1913-utgaven online)
  • Harwood, Dane (1976): «Universals in Music: A Perspective from Cognitive Psychology» i: Ethnomusicology 20 (3): 521–33. doi:10.2307/851047.
  • Sacks, Oliver (2007): Musicophilia. Tales of Music and the Brain. Picador. ISBN 978-0-330-41837-9
  • Small, Christopher (1977): Music, Society, Education. John Calder Publishers, London. ISBN 0-7145-3614-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Musikk – sitater
Wikibøker Wikibooks: Musikk – bøker