Abdikasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Napoléon signerer sin abdikasjon i slottet Fontainebleau 4. april 1814

Abdikasjon (latin: abdicatio «å frasi», fra ab «fra» og dicare «å si») er handlingen hvor en monark gir avkall på sin verdighet.

Kjente abdikasjoner[rediger | rediger kilde]

I moderne tid er sannsynligvis abdikasjonen til den britiske kongen Edvard VIII den mest omtalte. Han frasa seg retten til tronen for å gifte seg med amerikanske Wallis Simpson.

Andre

I Norge[rediger | rediger kilde]

Grunnloven regulerer ikke spørsmålet om Kongen har rett til å abdisere, men det er heller ingen ordning for å tvinge en monark til å beholde kongeverdigheten. Prins Christian Frederik abdiserte imidlertid høsten 1814 til fordel for svensk union, og kong Haakon VII nevnte muligheten i 1940. Statsrettslig sett er det dermed antatt at dersom Kongen skulle ønske å abdisere er dette opp til ham selv.[1]

Kong Harald V har tidligere uttalt at det ikke er noen tradisjon for abdikasjon i det norske kongehuset og at eden som avlegges til Stortinget varer livet ut.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Andenæs, Johs. og Fliflet, Arne: Statsforfatningen i Norge, 2006, s. 178
  2. ^ Solberg, Julie (15. februar 2019). «Nekter å abdisere: - Skal sitte til «the bitter end»». dagbladet.no (norsk). Besøkt 1. august 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary: abdikasjon – ordbokoppføring