Stanley Baldwin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stanley Baldwin
Stanley Baldwin ggbain.35233.jpg
Født 3. aug. 1867
Bewdley
Død 14. des. 1947
Bewdley
Ektefelle Lucy Baldwin, Countess Baldwin of Bewdley
Parti Det konservative parti
Statsborger Storbritannia
Alma mater Trinity College, University of Birmingham, Harrow School

Stanley Baldwin
Stanley Baldwin til høyre

Stanley Baldwin, (født 3. august 1867 i Bewdley, Worcestershire, England død 14. desember 1947 i Stourport-on-Severn, Worcestershire, England) var en britisk politiker. Han var Storbritannias premierminister 192324, 192429 og 193537.

Som politiker var han alltid forsiktig, og ble kjent for slagordet «Safety first» – «Det er best å være på den sikre siden». Det var i hans siste regjeringsperiode at den store abdikasjonskrisen oppsto i forbindelse med at kong Edward VIII ville gifte seg med den to ganger fraskilte Wallis Simpson.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Baldwin var sønn av Alfred Baldwin og Louisa Baldwin (født MacDonald). På sin mors side var fetter av jorunalisten og forfatteren Rudyard Kipling. Den unge Baldwin ble utdannet ved Harrow og Trinity College i Cambridge der han tok eksamen i historie. Han viet seg deretter til familiens jernforretninger. Den 12. september 1896 giftet han seg med Lucy Ridsdale (1869–1945). De fikk seks barn.

Konservativ parlamentspolitiker[rediger | rediger kilde]

I valget i 1906 var han kandidat for valgkretsen Kidderminster men ble ikke innvalgt i det som var et meget dårlig valg for de konservative. I 1908 etterfulgte han sin far som parlamentsmedlem for Bewdley.

Under første verdenskrig ble han Parliamentary Private Secretary for den konservative partileder Andrew Bonar Law og i 1917 bkle han utnevnt til en bitredende ministerpost som finanssekretær (Financial Secretary to the Treasury). På denna post forsøkte han å oppmuntre rike til frivillig å donere penger for å nedbeetale på Storbritannia krigsgjeld og skrev til The Times under pseudonymet 'FST'. I 1921 ble han forfremmet til handelsminister (President of the Board of Trade).

Mot slutten av 1922 vokste misnøyen innen det konservative parti med den liberale lederen David Lloyd Georges koalisjonsregjering, som partiet da gikk inn i. Ved et møte for konservative parlamentsmedlemmer på Carlton Club i oktober erklærte Baldwin at han ikke lengre ville støtte koalisjonen og fordømte Lloyd George for at han var en «dynamisk kraft» som voldet ødeleggelse i politikken. På møtet bestemte man seg for å gå ut av koalisjonen, selv om storparten av partiledelsen motsatte seg dette. I den konservative regjering som Bonar Law så dannet ble Baldwin finansminister.

I november ble det parlamentsvalg og de konservative oppnådde egen majoritet.

Første periode som statsminister[rediger | rediger kilde]

Da Bonar Law i mai 1923 fikk rede på at han var døende av kreft, fratrådte han umiddelbart. Ettersom mange ledende konservative politikere ikke inngikk i regjeringen vat det bare to kandidater til å ettergølge ham som statsminister: Utenriksministeren Lord Curzon og Stanley Baldwin. Formelt hadde kong Georg V avgjørelsen, med ministre og tjenestemenn som rådgivere. Det er ikke helt klart hvilke de viktigste vurderingene var som førte til st valget falt på Baldwin. Men det forhold at Curzon satt i overhuset (noe som ikke alltid hadde vært noe hinder), ikke hadde erfaring med innenrikspolitikk, hadde en personlig karakter som mange hadde vanskelig med og kom fra en aristokratisk bakgrunn på en tid da de konservative forsøkte komme i fra bildet av å være et overklasseparti, kan hva vært tenkelige hensyn.

Kungen utnevnte Baldwin til statsminister. I begynnelsen innehadde han også finansministerposten, mens han forsøkte å få den tidligere liberale finansministeren Reginald McKenna å bli med i regjeringen. Men da dette ikke lykkes, utpekte han Neville Chamberlain.

De konservative hadde en klar majoritet i Underhuset og hadde konstitusjonell mulighet til å fortsette å regjere i fire år til før de trengte å utlyse nytt parlamentsvalg. Men Baldwin kjente seg forpliktet av et løfte som Bonar Law hadde gitt ved det forrige valg om at det ikke skulle innføres noen stattlig stoll innen et nytt valg var avholdt. Landet var rammet av av arbeidsløshet på grunn av billige importvarer, og Baldwin bestemte seg for å utlyse valg i desember 1923 for å få mandat til å innføre proteksjonistiske toller.

Selv om han ved dette klarte å gjenforene sitt spilittede parti, gav valget intet overbevisende resultat. De konservative fikk 258 mandat, Labour 191 og de liberale 159. De konservative hadde altså en relativ majoritet, men var blitt beseiret i den hovedsaklige valgkampsak om arbeidsløsheten. Liberals og Labour, som begge var frihandelsinnrettede partier, hadde sammen en majoritet. Baldwin satt som statsminister til parlamentet åpnet i januar 1924, da regjeringen tapte en tillitsavstemning, og han gikk da av umiddelbart.

Atter ved makten[rediger | rediger kilde]

Under de nærmeste ti månadene satt Labour ved makten i en minoritetsregjering med liberalenes støtte. Men denne regjering falt, og og et nytt et nytt valg ble holdt i oktober 1924. Valget resulterte i en stor majoritet for de konservative, fremfor alt på bekostning av de liberale som tapte terreng på grunn av svekket organisasjon og begrensede finanser.

Baldwin ble statsminister igjen og satt ved makten tll 1929. Under denne periode kon generalstreiken i 1926, en krise som regjeringen klarte å kjempe seg gjennom, til tross for den skade som ram,met landet.

I 1931 gikk Baldwin og det konservative parti med i en koalidjon med Labour-lederen og statsministeren Ramsay MacDonald, «den nasjonale regjering». MacDonalds beslutning gjorde at han ble utstøtt av sitt eget parti, og Baldwin, som lordpresident (Lord President of the Council) ble de facto statsminister i stedet for den stadig mer demente MacDonald under de nærmeste fire år, innen han atter ble statsminister formelt i 1935.

Under denne hans tredje periode som statsminister fra 1935 til 1937 ble hans utenrikspolitikk ofte kritisert, og han måtte også hanskes med problemet med kong Edvard VIIIs abdikasjon. Da denne krise var overkommet, og den nye kong Georg VI var blitt kronet, trakk han seg tilbake fra politikken og ble adlet som viscount Corvedale og earl Baldwin av Bewdley.

Baldwin døde 14. desember 1947 i Astley Hall.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Keith Middlemas, Anthony John Lane Barnes: Baldwin. A Biography. Macmillan, 1970. (engelsk)
  • Kenneth Young: Stanley Baldwin. Weidenfeld and Nicolson, 1976. (engelsk)


Forgjenger:
 Andrew Bonar Law 
Leder for det britiske konservative parti
Etterfølger:
 Neville Chamberlain 
Forgjenger:
 Andrew Bonar Law 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Ramsay MacDonald 
Forgjenger:
 Ramsay MacDonald 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Ramsay MacDonald 
Forgjenger:
 Ramsay MacDonald 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Neville Chamberlain 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Stanley Baldwin – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Stanley Baldwin – sitater