Stanley Baldwin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stanley Baldwin
Stanley Baldwin LCCN2014712420 (cropped).jpg
Født3. august 1867[1][2][3][4]
Bewdley
Død14. desember 1947[1][2][3][4] (80 år)
Bewdley
Gravlagt England
Ektefelle Lucy Baldwin, Countess Baldwin of Bewdley
Far Alfred Baldwin
Barn Oliver Baldwin, 2nd Earl Baldwin of Bewdley, Arthur Baldwin, 3rd Earl Baldwin of Bewdley
Utdannet ved Trinity College, University of Birmingham, Harrow School
Beskjeftigelse Politiker
Parti Det konservative parti
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927)
Medlem av Royal Society
Signatur
Stanley Baldwins signatur

Stanley Baldwin
Stanley Baldwin til høyre

Stanley Baldwin (født 3. august 1867 i Bewdley, Worcestershire, England, død 14. desember 1947 i Stourport-on-Severn, Worcestershire, England) var en britisk politiker. Han var Storbritannias statsminister 1923–24, 1924–29 og 1935–37.

Som politiker var han alltid forsiktig og ble kjent for slagordet «safety first» – «det er best å være på den sikre siden».[trenger referanse] Det var i hans siste regjeringsperiode at den store abdikasjonskrisen oppsto i forbindelse med at kong Edward VIII ville gifte seg med den to ganger fraskilte Wallis Simpson.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Baldwin var sønn av Alfred Baldwin og Louisa Baldwin (født MacDonald). På sin mors side var fetter av jorunalisten og forfatteren Rudyard Kipling.[trenger referanse]

Baldwin ble utdannet ved Harrow og Trinity College i Cambridge der han tok eksamen i historie.[trenger referanse] Han viet seg deretter til familiens jernforretninger.[trenger referanse]

Den 12. september 1896 giftet han seg med Lucy Ridsdale (1869–1945). De fikk seks barn.

Konservativ parlamentspolitiker[rediger | rediger kilde]

I valget i 1906 var han kandidat for valgkretsen Kidderminster, men ble ikke innvalgt i det som var et meget dårlig valg for de konservative. I 1908 etterfulgte han sin far som parlamentsmedlem for Bewdley.

Under første verdenskrig ble han Parliamentary Private Secretary for den konservative partilederen Andrew Bonar Law og i 1917 ble han utnevnt til en assisterende ministerpost som finanssekretær (Financial Secretary to the Treasury). På denne posten forsøkte han å oppmuntre rike til frivillig å donere penger for å nedbetale på Storbritannia krigsgjeld og skrev til The Times under pseudonymet FST.[trenger referanse] I 1921 ble han forfremmet til handelsminister (President of the Board of Trade).

Mot slutten av 1922 vokste misnøyen innen det konservative parti med den liberale lederen David Lloyd Georges koalisjonsregjering,[trenger referanse] som partiet da gikk inn i. Ved et møte for konservative parlamentsmedlemmer på Carlton Club i oktober erklærte Baldwin at han ikke lengre ville støtte koalisjonen og fordømte Lloyd George for at han var en «dynamisk kraft» som voldet ødeleggelse i politikken.[trenger referanse] På møtet bestemte man seg for å gå ut av koalisjonen, selv om storparten av partiledelsen motsatte seg dette. I den konservative regjering som Bonar Law så dannet ble Baldwin finansminister.

I november ble det parlamentsvalg og de konservative oppnådde flertall alene.

Første periode som statsminister[rediger | rediger kilde]

Da Bonar Law i mai 1923 fikk rede på at han var døende av kreft, fratrådte han umiddelbart. Ettersom mange ledende konservative politikere ikke inngikk i regjeringen vat det bare to kandidater til å etterfølge ham som statsminister:[trenger referanse] Utenriksministeren George Curzon og Stanley Baldwin. Formelt hadde kong Georg V avgjørelsen, med ministre og tjenestemenn som rådgivere.[trenger referanse] Det er ikke helt klart hvilke de viktigste vurderingene var som førte til st valget falt på Baldwin.[trenger referanse] Men det forhold at Curzon satt i overhuset (noe som ikke alltid hadde vært noe hinder), ikke hadde erfaring med innenrikspolitikk, hadde en personlig karakter som mange hadde vanskelig med og kom fra en aristokratisk bakgrunn på en tid da de konservative forsøkte komme i fra bildet av å være et overklasseparti, kan hva vært tenkelige hensyn.[trenger referanse]

Kongen utnevnte Baldwin til statsminister. I begynnelsen innehadde han også finansministerposten, mens han forsøkte å få den tidligere liberale finansministeren Reginald McKenna å bli med i regjeringen. Da dette ikke lykkes, utpekte han Neville Chamberlain.

De konservative hadde en klar majoritet i Underhuset og hadde konstitusjonell mulighet til å fortsette å regjere i fire år til før de trengte å utlyse nytt parlamentsvalg. Men Baldwin kjente seg forpliktet av et løfte som Bonar Law hadde gitt ved det forrige valg om at det ikke skulle innføres noen stattlig stoll innen et nytt valg var avholdt.[trenger referanse] Landet var rammet av av arbeidsløshet på grunn av billige importvarer, og Baldwin bestemte seg for å utlyse valg i desember 1923 for å få mandat til å innføre proteksjonistiske toller.[trenger referanse]

Selv om han ved dette klarte å gjenforene sitt spilittede parti, gav valget intet overbevisende resultat. De konservative fikk 258 mandat, Labour 191 og de liberale 159. De konservative hadde altså en relativ majoritet, men var blitt beseiret i den hovedsakelige valgkampsak om arbeidsløsheten. Liberals og Labour, som begge var frihandelsinnrettede partier, hadde flertall sammen. Baldwin satt som statsminister til parlamentet åpnet i januar 1924, da regjeringen tapte en tillitsavstemning, og han gikk da av umiddelbart.

Ved makten på nytt[rediger | rediger kilde]

I de nærmeste ti månedene satt Labour ved makten i en minoritetsregjering med liberalenes støtte. Men denne regjeringen falt, og et nytt et nytt valg ble holdt i oktober 1924. Valget resulterte i en stor majoritet for de konservative, fremfor alt på bekostning av de liberale som tapte terreng på grunn av svekket organisasjon og begrensede finanser.[trenger referanse]

Baldwin ble statsminister igjen og satt ved makten tll 1929. I denne perioden kom generalstreiken i 1926, en krise som regjeringen klarte å kjempe seg gjennom, til tross for den skade som rammet landet.[trenger referanse]

I 1931 gikk Baldwin og det konservative parti med i en koalisjon med Labour-lederen og statsministeren Ramsay MacDonald, «den nasjonale regjering». MacDonalds beslutning gjorde at han ble utstøtt av sitt eget parti, og Baldwin, som lordpresident (Lord President of the Council), ble de facto statsminister i stedet for den stadig mer demente MacDonald i de nærmeste fire år, innen han på nytt ble statsminister formelt i 1935.

I sin tredje periode som statsminister fra 1935 til 1937 ble hans utenrikspolitikk ofte kritisert,[trenger referanse] og han måtte også hanskes med problemet med kong Edvard VIIIs abdikasjon. Da denne krisen var overkommet, og den nye kong Georg VI var blitt kronet, trakk han seg tilbake fra politikken og ble adlet som viscount Corvedale og earl Baldwin av Bewdley.

Baldwin døde 14. desember 1947 i Astley Hall.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Stanley Baldwin, biography/Stanley-Baldwin
  2. ^ a b Comité des travaux historiques et scientifiques, http://cths.fr/an/prosopo.php?id=116977, Stanley Baldwin, 116977
  3. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb125602781
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Stanley Baldwin, baldwin-stanley

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Keith Middlemas, Anthony John Lane Barnes: Baldwin. A Biography. Macmillan, 1970. (engelsk)
  • Kenneth Young: Stanley Baldwin. Weidenfeld and Nicolson, 1976. (engelsk)


Forgjenger:
 Andrew Bonar Law 
Leder for det britiske konservative parti
Etterfølger:
 Neville Chamberlain 
Forgjenger:
 Andrew Bonar Law 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Ramsay MacDonald 
Forgjenger:
 Ramsay MacDonald 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Ramsay MacDonald 
Forgjenger:
 Ramsay MacDonald 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Neville Chamberlain 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Stanley Baldwin – sitater