Alexandre Millerand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alexandre Millerand
Alexandre Millerand (cropped).jpg
Født10. feb. 1859[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[5]Rediger på Wikidata
Død6. apr. 1943[1][2][6]Rediger på Wikidata (84 år)
Versailles[7]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Statsmann, advokat, politikerRediger på Wikidata
Utdannet ved Faculté de droit de Paris, Lycée Louis-le-Grand, Lycée Michelet, VanvesRediger på Wikidata
Ektefelle Jeanne Millerand (18981943)Rediger på Wikidata
Barn Jacques MillerandRediger på Wikidata
Parti Section française de l'Internationale ouvrièreRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Cimetière de PassyRediger på Wikidata
Medlem av Académie des sciences morales et politiquesRediger på Wikidata
Utmerkelser
10 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, Den hvite ørns orden (1921), storkors av Kambodsjas orden, storkors av Annams drageorden, Anjouans stjernes orden, storkors av Ordenen Nichan el Anouar, Serafimerordenen, storkors med kjede av Karl IIIs orden, Concours général, ridder av Elefantordenen (1920)[8]Rediger på Wikidata
Frankrikes 12. president
1920 - 1924
ForgjengerPaul Deschanel
EtterfølgerGaston Doumergue

Alexandre Millerand (født 10. februar 1859 i Paris, død 6. eller 7. april 1943 i Versailles) var en fransk politiker tilhørende sosialistpartiet. Han var president i Frankrike fra 23. september 1920 til 11. juni 1924. Da hans forgjenger, Deschanel, måtte trekke seg fra embetet, kom Millerand fram som en kompromisskandidat mellom de to store blokkene i parlamentet; Bloc National og Bloc des gauches. Millerand utnevnte Georges Leygues, en politiker med en lang karriere i politikken, til statsminister og prøvde å øke makten til presidentembetet. Millerand ble anklaget for å favorisere konservative og gå imot den nøytraliteten franske presidenter tradisjonelt hadde. I 1924 trakk Millerand seg fra embetet etter en økende konflikt med parlamentet. Gaston Doumergue ble valgt til å erstatte Millerand.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Millerand vant tidlig anseelse som advokat, blant annet for sitt energiske forsvar av noen streikeledere i 1883.[trenger referanse] I 1883–88 var han medarbeider i Georges Clemenceaus avis La Justice og ble i 1884 medlem av Paris' byråd og i 1885 av Frankrikes deputertkammer. Der sluttet han seg til ytterste venstre. I kammeret, samt i sin avis, La Voix, som han etablerte i 1889, bekjempet Millerand energisk boulangismen. Som deputert gjorde han seg særlig bemerket for sine innlegg i sosiale spørsmål.[trenger referanse]

På 1890-tallet var han publisistisk aktiv som hovedredaktør, først for avisen La Petite République og deretter for La Lanterne. I disse avisene førte han en heftig kamp mot storfinansen i Paris og dennes innflytelse på fransk politikk.[trenger referanse] Med tiden gled han over fra borgerlig sosialpolitisk radikalisme til kollektivisme og sosialisme. Han nedla store bestrebelser i forsøk på å forene de sosialistiske gruppene i deputertkammeret.[trenger referanse]

Minister[rediger | rediger kilde]

I juni 1899 gikk Millerand inn som handelsminister i Pierre Waldeck-Rousseaus ministerium. Dette ble sterkt misbilliget av de revolusjonære sosialistene. Særlig fordi Millerand, selv om han var sosialist, dermed ble kollega med den hatede krigsminister general Gaston de Galliffet[trenger referanse] på grunn av sin hardhet mot kommunardene i 1871. Som minister viet Millerand seg energisk til praktiske reformer på handelsmarinens og den tekniske undervisningens områder, drev gjennom opprettelsen av arbeidsråd bestående av representanter både for arbeidere og arbeidsgivere, for fredelige løsninger av arbeidskonflikter, og han fikk i stand regelmessig kontakt mellom statens fabrikkinspektører og arbeidernes fagforeningsstyrer.[trenger referanse]

Et forslag av Millerand vedrørende omfattende utvikling av Frankrikes kanalsystem og havnebygninger ble gjennomført først i 1903 (han gikk av med den øvrige regjering i juni 1902), og Millerand var også som minister initiativtaker til lovstiftningen om alderspensjon som i 1905 omsider vant parlamentets bifall.

Som følge av hans virksomhet som «borgerlig» minister ble det på sosialistkongressen i Bordeaux 1903 foreslått at han skulle ekskluderes fra partiet, noe som imidlertid ble avslått av kongressen.[trenger referanse]

I senere år inntok Millerand imidlertid som «uavhengig sosialist», en stadig mer avsondret stilling fra sine gamle kamerater.[trenger referanse] Han var i tiden juli 1909 til november 1910 minister for offentlige arbeider i Aristide Briands første ministerium, og utviklet som sådan en energisk virksomhet ved bekjempelsen av den store jernbanestreiken i oktober 1910.[trenger referanse] Han ble senere uenig med Briand om dennes program for ordningen av de jernbaneansattes fremtidige stilling og ble derfor ikke med i den andre briandske regjering, som ble dannet 4. november samme år.[trenger referanse]

I januar 1912 ble Millerand krigsminister i ministeriet Raymond Poincaré. På denne posten fremmet han særlig det militære flyvesens oppsving og samarbeidet mer tillitsfullt enn tidligere med radikale ministre fra den høyere hærledelsen, likesom han også øket arméens popularitet i de store bredder av folket.[trenger referanse] Han gikk av fra krigsministerposten i Poincarés ministerium noen dager før presidentvalget i januar 1913 som følge av heftige angrep mot ham i den ytterste venstres pressen i anledning av en sak om en forfremmelse.[trenger referanse]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Kort etter første verdenskrigs utbrudd ble han 25. august 1914 atter krigsminister, og forbedret som sådan den franske armes utrustning betraktelig.[trenger referanse] Han gikk av i oktober 1915 med ministeriet René Viviani og tok i den gjenstående krigstiden del i parlamentets forhandlinger.

Han ble i mars 1919 som generalkommissær, styringsmann over de gjenvunne provinser Alsace og Lorraine. På denne posten omorganiserte han blant annet Strasbourgs universitet og forberedte en utvidelse av byens elvehavn, men unnvek alt for brå uniformitetstiltak innen forvaltningen.[trenger referanse]

Under valgkampanjen i 1919 hadde Millerand vesentlig andel i tilkomsten av Bloc National, og ved Clemenceaus avgang i januar 1920 overtok han Clemenceaus stilling som statsminister. Ved skadeserstatningsspørsmålets behandling var overenskomsten i Spa i juni samme år Millerands største fremgang.[trenger referanse]

Republikkens president[rediger | rediger kilde]

Da Paul Deschanel av helsegrunner måtte fratre, ble Millerand 23. september samme år valgt til republikkens president. Han hadde på forhånd gikk til kjenne at han ikke betraktet denne posten som utelukkende av dekorativ natur, men aktet å gjøre bruk av sine lovgitte fullmakter i intimt samarbeide med sine ministre.[trenger referanse]

Den 14. juli 1922 klarte Millerand å unnslippe et drapsforsøk utført av Gustave Bouvet, en ung fransk anarkist.

Også på det utenrikspolitiske området spesielt har han mer enn én gang som president forsøkt å gjøre sin mening gjeldende, og på venstresiden beskyldte man ham for å ha innblandet seg i partistriden[trenger referanse] i valgstriden i 1924.

Så etter Poincarés avgang ønsket ikke den seirende Bloc des gauches å samarbeide med Millerand i regjeringen, og da han ikke klarte å få i stand noe ministerium med parlamentarisk majoritet, følte han seg tvunget til den 11. juni under overgangsministeriet Frédéric François-Marsal, å tilkjennegi sin avgang.[trenger referanse] Han fremholdt samtidig i et manifest at venstreblokkens krav om hans avgang stred mot forfatningens bokstav og ånd og utgjorde et farlig prejudikat.[trenger referanse]

Senator[rediger | rediger kilde]

Han ble kort etter valgt til Senatet, uten imidlertid å igjen kunne spille noen betydelig politisk rolle.[trenger referanse] I årene 1925–1927 var han senator for departementet Seine; 1927–1943 for departementet Orne.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Alexandre Millerand, La guerre libératrice. Conférence faite à Versailles le 22 octobre 1916, Paris, Librairie Hachette et Cie. 1916. 27 pages.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 40911[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID milleranda[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Sycomore, Sycomore-ID 5284, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.legiondhonneur.fr, besøkt 15. mai 2022[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Yvert Benoît (dir.), Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007), Paris, Perrin, 2007, 916 p.