Alexandre Millerand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alexandre Millerand
Alexandre Millerand, 12e président de la République française.jpg
Født10. februar 1859
FrankrikeParis, Frankrike
Død7. april 1943 (84 år)
Frankrike Versailles, Frankrike
Gravlagt Cimetière de Passy
Ektefelle Jeanne Millerand (18981943)
Barn Jacques Millerand
Utdannet ved Faculté de droit de Paris, Lycée Louis-le-Grand
Beskjeftigelse Advokat
Parti PSR
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie des sciences morales et politiques
Utmerkelser
9 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, Den hvite ørns orden, Grand Cross of the Royal Order of Cambodia, storkors av Annams drageorden, Order of the Star of Anjouan, storkors av Ordenen Nichan el Anouar, Serafimerordenen, storkors med kjede av Karl IIIs orden, Concours général
Frankrikes 12. president
1920 - 1924
ForgjengerPaul Deschanel
EtterfølgerGaston Doumergue

Alexandre Millerand (født 10. februar 1859 i Paris, død 7. april 1943 i Versailles) var en fransk politiker tilhørende sosialistpartiet. Han var president i Frankrike fra 23. september 1920 til 11. juni 1924. Da hans forgjenger Deschanel måtte resignere fra embetet, kom Millerand fram som en kompromisskandidat mellom de to store blokkene i parlamentet, Bloc National og Bloc des gauches. Millerand utnevnte Georges Leygues, en politiker med en lang karriere innad i politikken, til statsminister og prøvde å øke makten til presidentembetet. Millerand ble anklaget for å favorisere konservative og gå imot den nøytraliteten franske presidenter tradisjonelt hadde. I 1924 trakk Millerand seg fra embetet etter en økende konflikt med parlamentet. Gaston Doumergue ble valgt til å erstatte Millerand.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Millerand vant tidlig anseelse som advokat, blant annet ved sitt energiske forsvar i 1883 av noen streikeledere.[trenger referanse] Han var 1883–88 medarbeider i Georges Clemenceaus avis La Justice og ble i 1884 medlem av Paris' byråd og i 1885 av Frankrikes deputertkammer, der han sluttet seg til ytterste venstre. I kammeret, samt i sin i 1889 etablerte avis La Voix, bekjempet Millerand energisk boulangismen, og som deputert gjorde han seg særlig bemerket for sine innlegg i sosiale spørsmål.[trenger referanse]

Publisistisk var han på 1890-tallet aktiv som hovedredaktør, først for avisen La Petite République og deretter for La Lanterne. I disse avisene førte han en heftig kamp mot storfinansen i Paris og dennes innflytelse på fransk politikk.[trenger referanse] Med tiden gled han over fra borgerlig sosialpolitisk radikalisme til kollektivisme og sosialisme, og nedla store bestrebelser for å forsøke å forene de sosialistiske grupper i deputertkammeret.[trenger referanse]

Minister[rediger | rediger kilde]

Millerand inntrådte i juni 1899 som handelsminister i Pierre Waldeck-Rousseaus ministerium, noe som ble sterkt misbilliget av de revolusjonære sosialister, særlig fordi Millerand, selv om han var sosialist, derved ble kollega med den av dem for sin hardhet mot kommunardene i 1871 bittert hatede krigsminister general Gaston de Galliffet.[trenger referanse] Som minister viet Millerand seg energisk til praktiske reformer på handelsmarinens og den tekniske undervisnings områder, drev gjennom opprettelsen av arbeidsråd, bestående av representanter både for arbeidere og arbeisgivere, for fredelig løsning av arbeidskonflikter, og han fikk i stand regelmessig kontakt mellom statens fabrikkinspektører og arbeidernes fagforeningsstyrer.[trenger referanse]

Et forslag av Millerand vedrørende omfattende utvikling av Frankrikes kanalsystem og havnebygninger ble gjennomført først i 1903 (han gikk av med den øvrige regjering i juni 1902), og Millerand var også som minister initiativtaker til den lovstiftning om alderspensjon som omsider i 1905 vant parlamentets bifall.

Som følge av hans virksomhet som «borgerlig» minister ble det på sosialistkongressen i Bordeaux 1903 foreslått at han skulle ekskluderes fra partiet, noe som imidlertid ble avslått av kongressen.[trenger referanse]

Under senere år inntok Millerand imidlertid som «uavhengig sosialist» en stadig mer avsondret stilling fra sine gamle kamerater.[trenger referanse] Han var i tiden juli 1909 til november 1910 minister for offentlige arbeider i Aristide Briands første ministerium, og utviklet som sådan en energisk virksomhet ved bekjempelsen av den store jernbanestreiken i oktober 1910.[trenger referanse] Han ble senere uenig med Briand om dennes program for ordningen av de jernbaneansattes fremtidige stilling og ble derfor ikke med i den andre briandske regjering, som ble dannet den 4. november samme år.[trenger referanse]

I januar 1912 ble Millerand krigsminister i ministeriet Raymond Poincaré. På denne post fremmet han særlig det militære flyvesens oppsving og samarbeidet mer tillitsfullt enn tidligere radikale ministre med den høyere hærledelse, likesom han også øket arméens popularitet i de store bredder av folket.[trenger referanse] Han gikk av fra krigsministerposten i Poincarés ministerium noen dager før presidentvaljet i januar 1913 som følge av heftige angrep mot ham i den ytterste venstres presse i anledning av en sak om en forfremmelse.[trenger referanse]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Kort etter første verdenskrigs utbrudd ble han den 25. august 1914 atter krigsminister, og forbedret som sådan den franska armes utrustning betraktelig.[trenger referanse] Han gikk av i oktober 1915 med ministeriet René Viviani og tok under det gjenstående av krigstiden del i parlamentets forhandlinger.

Han ble i mars 1919 som generalkommissær styringsmann over de gjenvunne provinser Alsace og Lorraine. På denne post omorganiserte han blant annet Strasbourgs universitet og forberedte en utvidelse av byens elvehavn, men unnvek alt for brå uniformitetstiltak innen forvaltningen.[trenger referanse]

Under valgkampanjen i 1919 hadde Millerand vesentlig andel i tilkomsten av Bloc National, og ved Clemenceaus avgang i januar 1920 overtok han Clemenceaus stilling som statsminister. Ved skadeserstatningsspørsmålets behandling var overenskomsten i Spa i juni samme år Millerands største fremgang.[trenger referanse]

Republikkens president[rediger | rediger kilde]

Da Paul Deschanel av helsegrunner mått fratre, ble Millerand den 23. september samme år valgt til republikkens president. Han hadde på forhånd gikk til kjenne at han ikke betraktet denne post som utelukkende av dekorativ natur, men aktet å gjøre bruk av sine lovgitte fullmakter i intimt samarbeide med sine ministre.[trenger referanse]

Den 14. juli 1922 klarte Millerand å unnslippe et drapsforsøk gjort av Gustave Bouvet, en ung fransk anarkist.

Han turde særlig på det utenrikspolitiske området mer enn én gang som president ha forsøkt å gjøre sin mening gjeldende, og på venstrehold beskyldte man ham for å i valgstriden i 1924 ha innblandet seg i partistriden.[trenger referanse]

Da etter Poincarés avgang den seirende Bloc des gauches ikke ville i regjeringsstilling samarbeide med Millerand, og han ikke klarte å få i stand noe ministerium med parlamentarisk majoritet, fant han seg foranlediget til å den 11. juni under overgangsministeriet Frédéric François-Marsal tilkjennegi sin avgang.[trenger referanse] Han fremholdt samtidig i et manifest at venstreblokkens krav om hans avgang stred mot forfatningens bokstav og ånd og utgjorde et farlig prejudikat.[trenger referanse]

Senator[rediger | rediger kilde]

Han ble kort etter valgt til Senatet, uten imidlerid å igjen kunne spille noen betydelig politisk rolle.[trenger referanse] Årene 1925–1927 var er senator for departementet Seine; 1927–1943 for departementet Orne.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Alexandre Millerand, La guerre libératrice. Conférence faite à Versailles le 22 octobre 1916, Paris, Librairie Hachette et Cie. 1916. 27 pages.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Yvert Benoît (dir.), Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007), Paris, Perrin, 2007, 916 p.